Dyp, dyp sorg

[AnonymBruker]

Jeg er i dyp, dyp sorg.

Jeg har mistet alle vennene mine sakte men sikkert på mitt hjemsted. Ingen har ei heller gitt teign på at jeg vil bli savnet. Jeg prøver å ta kontakt. Virker vel bare masete. Skjuler at jeg har det vondt.

Jeg skal for andre gang flytte om under 2 måneder for å gå skole. Men egentlig flytter jeg bare for å lete etter stedet hvor kjærligheten gror. Venner, nettverk..mennesker! Kjenner ingen på det nye stedet.

På et merkelig vis vil jeg ikke flytte, samtidig som jeg skriker etter det. Jeg er redd for å feile. For hver dag som går får jeg lavere selvfølelse. Jeg kjenner jeg holder på å bli så apatisk at jeg bare kunne ligget i sengen hele dagen.

Orker jeg dette?

[AnonymBruker]

Hold ut kjære deg!

Jeg har vært/er i samme situasjon selv.

Har mistet kontakt med nesten alle vennene mine og aner igrunn ikke hvorfor, men det er nå så..

Jeg har flyttet til et helt nytt og fremmed sted hvor jeg ikke kjenner noen, utenom min kjæreste, som alltid er på jobb så jeg er alene hjemme dagen lang og har ingenting å gjøre pga sykdom som gjør at jeg ikke kan jobbe.

I vinter lå jeg bare under dyna hele dagen og ville bare vekk fra verden og gråt hver eneste dag, å hadde det fryktelig vondt.

Jeg har en fantastisk kjæreste, men jeg savnet virkelig bekreftelsen fra venner og ha noen andre å snakke med så uansett hva han prøvde på hjalp det ikke stort.. Jeg eier ikke selvtillit lenger så jeg er ikke så flink til å bli kjent med nye folk her på det nye stedet.

Men jeg fikk litt hjelp fra psykisk helse i kommunen og som har hjulpet meg opp og UT! Jeg har fått meg hund som har hjulpet veldig å jeg føler meg ikke så veldig alene lenger, selvom han ikke kan snakke

Når du begynner på skolen så vil du jo starte bekjentskap med nye mennesker og det kan sakte men sikkert hjelpe på selvfølelsen

Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller om du sliter med andre ting som jeg da gjør, men om det blir for ille for deg, så hva med å spør om hjelp f.eks hos psykisk helse eller lignende?

sorry hvis det ble litt rotete innlegg.. :S

[Periwinkle]

Jeg skjønner hva du mener, og kanskje er det godt å starte på nytt en annen plass? Det er nok skremmende, men da kan du legge litt styringa for hvordan du vil ha det Det er vanskelig å skulle gjennoppta kontakten med venner som ikke viser interesse, og helt ærlig, er det verdt det? Da kan det være bedre å begynne på nytt.

Når du går skole så vil jo det være en naturlig plass å bli kjent med noen også

Jeg har mistet de fleste av vennene mine i hjembyen, hadde et rimelig stort nettverk på videregående, men pga depresjon og andre psykiske lidelser klarte jeg ikke pleie vennskapsforholdene slik jeg ønsket. Jeg flyttet fra hjembyen og ble borte i et halvt år før jeg flyttet tilbake, men da virket det ikke som mine venner var interessert i å oppta kontakten. Jeg prøvde og prøvde, men kom ingen vei og fikk ingenting tilbake enn at mine psykiske problemer ble forsterket, så jeg måtte rett og slett bare gi opp slik at jeg ikke skulle gjøre meg selv dårligere.

Jeg bor fremdeles i samme by pga jobb, skole og samboer, og har noen venner, men savner nære venner som jeg kan snakke med når som helst om hva som helst. Jeg håper jeg etterhvert klarer å møte slike mennesker som beriker livet mitt, fremfor å dra meg lengre ned i gjørma

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, og kanskje er det godt å starte på nytt en annen plass? Det er nok skremmende, men da kan du legge litt styringa for hvordan du vil ha det Det er vanskelig å skulle gjennoppta kontakten med venner som ikke viser interesse, og helt ærlig, er det verdt det? Da kan det være bedre å begynne på nytt.

Når du går skole så vil jo det være en naturlig plass å bli kjent med noen også

Jeg har mistet de fleste av vennene mine i hjembyen, hadde et rimelig stort nettverk på videregående, men pga depresjon og andre psykiske lidelser klarte jeg ikke pleie vennskapsforholdene slik jeg ønsket. Jeg flyttet fra hjembyen og ble borte i et halvt år før jeg flyttet tilbake, men da virket det ikke som mine venner var interessert i å oppta kontakten. Jeg prøvde og prøvde, men kom ingen vei og fikk ingenting tilbake enn at mine psykiske problemer ble forsterket, så jeg måtte rett og slett bare gi opp slik at jeg ikke skulle gjøre meg selv dårligere.

Jeg bor fremdeles i samme by pga jobb, skole og samboer, og har noen venner, men savner nære venner som jeg kan snakke med når som helst om hva som helst. Jeg håper jeg etterhvert klarer å møte slike mennesker som beriker livet mitt, fremfor å dra meg lengre ned i gjørma

Jo, men skolen jeg skal gå på vil jeg ikke bli kjent med noen da de er mange år under meg. (Betydelig mange. Men man vet aldri selvsakt.) Jeg er 100 % innstilt på å benytte meg av det fulle når det gjelder uteliv, aktiviteter, studenthus osv. da dette er en plass som passer seg ypperlig til å bli kjent med andre i samme situasjon:) Og så prøver jeg å finne meg et kollektiv, istedenfor en enslig hybel!

Har møtt endel motstand med at jeg skal flytte av noen av mine venner/familie/rådgiver her. Og så har vi de som vil jeg skal flyttte, ønsker meg mitt beste og ser at det er dette jeg må gjøre for å bli den glade jenta igjen. Det varmer! Det varmer mer enn de som vil "holde meg igjen" her så jeg er "trygg" om du skjønner. Første gangen jeg flyttet pga det samme gikk ikke det bra, men det er mange år siden og jeg tror ikke jeg var klar da.

Det at jeg skal flytte til en storby/ny plass, helt alene skremmer nok mange, også meg. Men samtidig får det meg til å gnistre å løfte hodet og smile! Det skal sies at jeg er ganske fryktløs. Ikke manisk