Når alt faller i grus

[AnonymBruker]

Så da har det skjedd, noe av det jeg fryktet aller mest. Kjæresten min har mistet følelsene for meg, og det har vart lenge. De kommer ikke tilbake. Han har gått med på å prøve en måneds tid til, men jeg så det på ham og hørte det på stemmen hans: Dette er over. Min beste venn. Den jeg støtter meg på når jeg trenger trøst, den eneste som får meg til å føle meg bedre når jeg er deprimert, mannen jeg elsker, ham jeg så for meg resten av livet mitt sammen med. Hva gjør jeg nå? Jeg føler meg helt fortapt. Her sitter jeg med tre eksamner rett rundt hjørnet, en dødssyk far og det som føles som ingen grunn til å fortsette å leve. Jeg vet jeg høres dramatisk ut, men det er slik det føles. Jeg er ikke en person med mange venner. Jeg har faktisk ingen ordentlig gode venner. Det var bare ham. Jeg er en slags einstøing. Jeg klarer meg fint sosialt og jeg har ikke noe problem med å få venner, jeg bare sliter med å holde på dem. Kanskje fordi jeg egentlig trives best i mitt eget selskap og/eller fordi jeg ikke liker å dra på byen og drikke meg dritings, hvilket er det alle vennene mine vil gjøre. Altså blir jeg sittende hjemme alene, for det er ikke en livsstil som appellerer til meg. Jeg har levd sånn før, men jeg vil ikke mer. Jeg vil bare ha mannen min, ham jeg hadde funnet. Jeg vil fullføre studiene, slå meg til ro og leve et rolig liv med familien min. Men nå har han ikke lyst til å være med på det lenger. Jeg vet det finnes flere gode venn der ute, men jeg føler virkelig at jeg hadde funnet ham som passet best for meg. En med mine verdier og holdninger, en med samme ønsker og håp for fremtiden som jeg hadde. En jeg passet perfekt sammen med, forstod, som forstod meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne innlegget, kanskje ønsker jeg bare at noen skal fortelle meg at det faktisk blir bedre. For akkurat nå klarer jeg ikke å tro på det. Jeg har så vondt i hele meg at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det.

[AnonymBruker]

Føler med deg, det gjør kjempevondt.

Har hatt det på nesten samme måte, bare at min kjæreste valgte å være utro og gjore jenta gravid.

Jeg mistet min beste venn, hadd masse eksamner.Og jeg hadde helleringen venner å støtte meg til, fordi jeg som deg hadde valgt min og sambo sitt liv pluss studier.

Kan bare si "det ordner seg" selv om det kan ta måndr og år.

Gir deg klem.

[kvinnerkvinner]

Det hjelper neppe stort, men du er ikke alene. Det er kun et par måneder siden jeg ble alene og mistet min kjære og aller beste venn. I mitt tilfelle ble han alvorlig psykisk syk og skjøv meg unna, men sorgen er helt forferdelig.

Du kommer til å greie deg selv om det ikke føles slik akkurat nå, ta en dag av gangen og tillat deg å være svar. Fokuser på eksamen og på det som er viktig og la alt annet ligge.

[Hankjønn]

Om livet ikke gir deg grunn til å leve, lev for livet sin skyld.

Du har det hardt nå, eksamensstress, dødssyk far og på toppen samlivsbrudd og ingen andre å støtte deg til. Definitivt deprimerende omstendigheter. Det jeg vil be deg tenke på er at livet (for alle) går i bølger, noen ganger er det bra, noen ganger er det dårlig. Å avslutte livet er en svært egoistisk handling som vil påvirke de som blir igjen, uansett vor perifere de måtte være. Dessuten har du basisen du trenger for å leve, du risikerer ikke å dø.

Tenk på det egentlig, at selv om livet er deprimerende nå, så vil/kan du gjøre noe med det, det vil/kan bli bedre og du bør helt klart leve livet fordi livet er verdt å leve.

[Gummiloppa]

Vil bare gi deg en klem!

[Gjest Gjest]

Om livet ikke gir deg grunn til å leve, lev for livet sin skyld.

Du har det hardt nå, eksamensstress, dødssyk far og på toppen samlivsbrudd og ingen andre å støtte deg til. Definitivt deprimerende omstendigheter. Det jeg vil be deg tenke på er at livet (for alle) går i bølger, noen ganger er det bra, noen ganger er det dårlig. Å avslutte livet er en svært egoistisk handling som vil påvirke de som blir igjen, uansett vor perifere de måtte være. Dessuten har du basisen du trenger for å leve, du risikerer ikke å dø.

Tenk på det egentlig, at selv om livet er deprimerende nå, så vil/kan du gjøre noe med det, det vil/kan bli bedre og du bør helt klart leve livet fordi livet er verdt å leve.

En sa også til meg en gang at vi skal jo alle dø en dag (og du vet ikke når) så hvorfor avslutte det nå?!

[Hankjønn]

En sa også til meg en gang at vi skal jo alle dø en dag (og du vet ikke når) så hvorfor avslutte det nå?!

Det er sant, 100/100 fødlser ender i død, fordi vi alle skal dø en dag. Men fra man fødes til man dør er det utrolig mye å oppleve og gjøre, så sånn sett er det meningsløst å nekte seg alle de potensielle gledene en kan få senere i livet ved å ende det lenge før det er meningen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for klemmer og oppmuntrende ord, dere. Det er vanskelig nå for tiden, men jeg får bare håpe at det blir lettere etterhvert

[Gjest lei]

Vet hvordan du har det, er der selv nå. Vil ikke dø, men er lei av livet uten han. Sorgen og smerten er så enorm at jeg knapt kan puste. Som deg, mistet mannen i mitt liv, min venn, min partner og uten han er det så tomt.

Har ingen råd å gi, vet ikke hva jeg selv skal gjøre. Alle sier at jeg fortjener bedre og at jeg kommer over han. Men jeg kan ikke se den. Er jo han jeg vil ha

Sender deg noen klemmer

[Tullo]

Uff dette er virkelig ikke noe bra følelse! Forstår deg godt at du sliter nå. Er ikke så mye man kan gjøre med det enn å leve gjennom det for en eller annen gang frem i tiden vil det gå seg til og du vil få det bedre. Håper du klarer deg gjennom exsamene. Klem

[Gjest Gjest]

Hei, synes du er heldig opp i alt dette.

Tenk at din samboer er så ærlig og sier det, er snill og støtter deg.

Pris deg lykkelig over dette, og ha han som en god venn om det fungerer. Ikke prøv å overtale han til å prøve mere,unngå sex med han.

Dere har ikke barn sammen og er unge, livet står foran dere.

Dette er nok en tung nedtur for dere begge, også for han.

Dere vil få nye motganger begge to.

Motganger som er større enn dette, det vet jeg.

Motgangene vil komme når dere blir foreldre, og når barna kommer.

Mange mennesker tror det er mest motgang når barna er små, men de er større når når barna blir eldre.

Det gjelder bare holde hodet hevet, og "karre" seg videree i livet, ikke gi opp.

En lærer, og blir flinkere til å takle motgang, neste gang står du sterkere når det butter i mot.

Dette er erfaring som er viktig å få med seg i livet, ja det kan høres dumt ut nå når du er den sitvasjonen som du er.

Lykke til videre til dere begge.

[Gjest Tårnseiler]

Går det ikke bra, så går det over