Utro samboer

[Gjest Gjest]

du har det nok heil jævlig no.men trror også din kjære(var) har det jævligt også.han nyternnok tiden med en ny flamme elsker å flørter ja så kommer tiden om noen mnd så var det ikke slik han ønsket likevel.han vil nok savne din støtte og dine råd.men kansje det ble for mangen råd for mye selfølgelighet å ha deg...du var jo altid der..du må tenke på hva vil du med ditt liv skal det ofres for å pleie andre eller ..nei.du må finne deg og leve..da kommer nok ny kjærlighet.du vil ikke ofre deg..du er brennt.bruk tid.lykke til

[SPOCA]

Vel, nå vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Har nettopp opplevd noe av det frekkeste jeg kan tenke meg tror jeg, sånn rett bortsett fra utroskapen selvsagt.

Denne studinen han har hatt seg med ringte meg tidligere i dag. Jeg vet da pokker hvor hun har fått nummeret mitt. Er det virkelig mulig.. Uansett, hun ville bare si at hun håpet jeg kunne ta ham tilbake, for "han mente jo ikke noe vondt med det", og det kom vel ganske tydelig fram at hun kanskje ikke taklet alle sider ved ham.

Jeg ba henne dra til helvete, og sa at hvis hun noen gang ringte meg igjen kom jeg til å anmelde henne for trakassering. Fy flate jeg var forbanna. Og jeg fortalte henne også at det burde hun ha tenkt på før hun hadde seg med en annen kjæreste. Sorry meg, men: jævla drittkjerring!

Endret 18. april 2011 av SPOCA

[Gjest strykebrett]

<- er sånn ca hva jeg greier å si om det der.. Endret 18. april 2011 av strykebrett

[SPOCA]

Ja, det var sånn jeg reagerte også. Og jeg skulle virkelig ønske dette var tull, det er så bak mål at jeg får helt grøsninger. Jeg har ikke hørt noe fra han, heldigvis, jeg tror han har skjønt at han ikke skal ta kontakt med mindre det handler om liv og død.

[Gjest Anuket]

?? Jeg er sjokkert, hvordan våger hun? Hun burde bare holde seg langt langt langt unna deg nå - hun er den siste som får ha en mening om hva du burde gjøre...uff enig med deg der SPOCA.

[Gjest Gjest]

Hei TS.

Håper både du og x finner ut av dette.

Virker som dere ikke har barn sammen, det er en fordel.

Dere har bare dere selv å ta vare på. Det virker som din x sliter med seg selv, dette kan selvfølgelig bli værre,eller bedre om dette var en lettelse.

Når dere får delt bolig som dere har sammen kommer verden til å gå videre for deg.

Det er en grunn til det meste mennesker gjør, mulig han er forelsket?

Mulig det er en knullevenn, men siden de stod tett omslynget er det vel noe fint mellom dem.

Nå er ikke 3 mnd så lenge, det er ikke sikkert de var sikre på forholdet, men han burde selvfølgelig ikke gjort dette mot deg. Han burde sagt fra, men opp i dette virker du bitter. Bitterhet har jeg opplevd spesielt hos kvinner som opplever dette. De skyver all feil over på x, og opptrer som martyr.

Vet ikke hvor gammel du er,men nedturer og oppturer kommer. Det vil alle som har levd noen år oppdage.

Ingen er blitt skadet,heler ingen vold utdøvd her, så tenk positivt og ikke hver bitter.

Det kunne vært mye værre for deg,og x.

Du ser jeg nevner dere begge, dere var nemlig to når dette hendte uten at det unnskylder hans handling.

Få til ei konstrurktiv avsluttning på forholdet deres, er jo det du vil?

[juliane]

Du ser jeg nevner dere begge, dere var nemlig to når dette hendte uten at det unnskylder hans handling.

Få til ei konstrurktiv avsluttning på forholdet deres, er jo det du vil?

Ja, det var to stykker om dette - eksen og hun han lå med. TS har virkelig ingen skyld i at eksen hennes ikke er mann nok til å avslutte ett forhold før han begynner et annet.

[AnonymBruker]

Hei TS.

Håper både du og x finner ut av dette.

Virker som dere ikke har barn sammen, det er en fordel.

Dere har bare dere selv å ta vare på. Det virker som din x sliter med seg selv, dette kan selvfølgelig bli værre,eller bedre om dette var en lettelse.

Når dere får delt bolig som dere har sammen kommer verden til å gå videre for deg.

Det er en grunn til det meste mennesker gjør, mulig han er forelsket?

Mulig det er en knullevenn, men siden de stod tett omslynget er det vel noe fint mellom dem.

Nå er ikke 3 mnd så lenge, det er ikke sikkert de var sikre på forholdet, men han burde selvfølgelig ikke gjort dette mot deg. Han burde sagt fra, men opp i dette virker du bitter. Bitterhet har jeg opplevd spesielt hos kvinner som opplever dette. De skyver all feil over på x, og opptrer som martyr.

Vet ikke hvor gammel du er,men nedturer og oppturer kommer. Det vil alle som har levd noen år oppdage.

Ingen er blitt skadet,heler ingen vold utdøvd her, så tenk positivt og ikke hver bitter.

Det kunne vært mye værre for deg,og x.

Du ser jeg nevner dere begge, dere var nemlig to når dette hendte uten at det unnskylder hans handling.

Få til ei konstrurktiv avsluttning på forholdet deres, er jo det du vil?

Jeg vet ikke hva du babler om men det virker som du har misforstått hele greia.

TS vil ikke være sammen med ham lenger, og hun klarer seg jo ganske fint selv om det er vanskelig! Han har vært utro, hun har gjort det klart at hun ikke vil mer, hva er det mer å dvele med? Du dveler jo mer enn henne.

[Gjest Gjest]

Sitter med samme opplevelsen. Eneste er at jeg ikke har tatt de på fersken, jeg har alle bevisene ellers. Har blitt tipset av venner, har sett mobilen, har blitt slettet fra facebooken hans ved "uhell" hvor han hadde mye spill bak min rygg. Han nekter den dag i dag, nekter plent. Det som har gjort det vanskelig å gjøre det slutt. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg kjenner til det å føle seg dum. Jeg kjenner til det at alle vennene sikkert snakker bak din rygg om hvor dårlig kjæreste du har hatt, at du er et offer, og at det liksom er den enklteste ting i verden å dumpe kjæresten for noe såå utilgivelig.

Det er vanskelig, det er en skuffelse som en ikke klarer å håndere. Det er en tomhet som nesten river en i filleiter. Det er som om grunnen du står på raser sammen.

Jeg trodde dette aldri skulle skje med meg. Tenkte for 2 år tilbake at dersom jeg noen gang møtte en utro mann ville jeg dumpe han og aldri se tilbake, at jeg aldri kunne være sammen med en løgner osv.

Man vet aldri! Redsel for å være alene, for aldri å møte en god mann igjen er der.

Du må bare vende deg til tanke om å klare deg på egenhånd først. Se for deg selv som en superkvinne som er verdt alt. Stå stødig alene og ikke la deg stresse. Det er bedre å være alene lenge,og heller møte en når tiden er der for deg. Den dagen vil du stå med rak rygg og tenkte " hvor glad er jeg ikke for at jeg tok eksen i utroskap og kom meg ut av den karusellen". Det kan jo nesten hende du smiler når du står ved alteret og gifter deg med en god mann og tenker tilbake, hvis eksen i det hele tatt krysser tankene dine den dagen.

Han vil klare seg på sitt vis. Du vil klare deg enda bedre. Klar å tilgi en dag, og ting vil bli bra. Da er du den sanne gamle før alt dette kom inn i livet ditt.

Vi gjør feil. Det er sånn vi er.

[Gjest Harriet]

Hei TS.

Håper både du og x finner ut av dette.

Virker som dere ikke har barn sammen, det er en fordel.

Dere har bare dere selv å ta vare på. Det virker som din x sliter med seg selv, dette kan selvfølgelig bli værre,eller bedre om dette var en lettelse.

Når dere får delt bolig som dere har sammen kommer verden til å gå videre for deg.

Det er en grunn til det meste mennesker gjør, mulig han er forelsket?

Mulig det er en knullevenn, men siden de stod tett omslynget er det vel noe fint mellom dem.

Nå er ikke 3 mnd så lenge, det er ikke sikkert de var sikre på forholdet, men han burde selvfølgelig ikke gjort dette mot deg. Han burde sagt fra, men opp i dette virker du bitter. Bitterhet har jeg opplevd spesielt hos kvinner som opplever dette. De skyver all feil over på x, og opptrer som martyr.

Vet ikke hvor gammel du er,men nedturer og oppturer kommer. Det vil alle som har levd noen år oppdage.

Ingen er blitt skadet,heler ingen vold utdøvd her, så tenk positivt og ikke hver bitter.

Det kunne vært mye værre for deg,og x.

Du ser jeg nevner dere begge, dere var nemlig to når dette hendte uten at det unnskylder hans handling.

Få til ei konstrurktiv avsluttning på forholdet deres, er jo det du vil?

Jeg er faktisk litt enig med deg her.

Å være utro er selvsagt stygt gjort mot partneren sin, men det er ikke verdens undergang og jeg synes ikke mannen fortjenes å "lynsjes" pga dette. Blir nesten litt sjokkert når jeg leser svarene du har fått.

Synes heller ikke hans psykiske problemer skal dras inn i diskusjonen og det at du har vært hans støtte og faste klippe gjennom hele forholdet. Noe fint har han helt sikkert ved seg, ellers hadde du ikke vært sammen med ham i utgangspunktet. Og selvsagt vil familien hans støtte ham videre i livet til tross for at han skuffet dem også ved å være utro.

Det er ikke snakk om at det er blitt begått noen drap her - selvom det på enkelte innlegg kan virke sånn.

Mannen har gjort et feiltrinn, og det er faktisk helt menneskelig. Jeg vet hva det er å bli utsatt for utroskap. Min mann var utro og jeg kjenner veldig godt sjokket og sorgen man føler. Jeg gjorde som deg - kastet ham ut av huset og han bodde borte i over 2 år. I løpet av disse 2 årene gikk vi i terapi - i begynnelsen ofte, i slutten sjeldnere. Terapien lærte meg en veldig viktig ting, evnen å tilgi et person et feiltrinn. Elsker man noen dypt og inderlig så er det faktisk mulig å tilgi og komme seg videre i livet.

Vi hadde mange år bak oss som livspartnere, vi hadde barn sammen og hadde delt mer gleder og sorger enn mange andre. Den historien vår var verd langt mer enn feiltrinnet hans for meg og det er jeg veldig glad for at jeg fikk hjelp til å forstå og ikke minst støtte til å tilgi ham.

Jeg grøsser når jeg leser endel av svarene her: "Du finner snart en ny og langt bedre mann" ol utsagn. Det var det verste noen kunne si til meg ifm utroskapet. En ny mann var aldri i mine tanker. Jeg ville sloss for å finne tilbake til spenningen og gleden i forholdet med mannen min. Det var han jeg ville bli gammel med - ikke en annen mann.

Sier ikke at det rette for TS er å tilgi - men det er ihvertfall viktig at hun innser at dette ikke er livet undergang. Og at han ikke har gjort noe som er uopprettelig dersom de rette følelsene fremdeles er tilstede.

[SPOCA]

Jeg har aldri skrevet at dette er livets undergang, jeg vet jeg kommer til å klare meg videre. Det er det er ikke der problemet ligger. Jeg er heller ikke bitter.

Derimot er jeg ekstremt såret, og jeg har lov til å føle det jeg vil i denne situasjonen. Du må gjerne mene Harriet at det "bare er en feil", men i mine øyne er dette mer enn en feil. Dette er et valg han tok, et bevisst valg og handling, han visste meget godt at jeg ikke kan fordra utroskap, og det har også han bedyret i sin tid.

For meg handler dette om tillit, og han har brutt den så til de grader. Det handler også om respekt. Og det er derfor jeg nevner hans sykdom, fordi jeg alltid har respektert ham. Jeg har ALDRI snakket stygt om han, svært få vet i det hele tatt at han lider av det han gjør. Jeg har gjort det av respekt for ham, og fordi jeg elsker ham. Klart jeg elsker ham fremdeles, han har mange positive egenskaper.

Derimot har denne utroskapen ført til at det ikke lenger hjelper å ha positive egenskaper når i tillegg hans negative sider veier så mye mer. Frem til nå har han hatt mange positive egenskaper og noen få men ganske negative egenskaper. Og det er kanskje feil å kalle sykdommen hans negativ, fordi den gjør ham også til den han er, og jeg har alltid elsket ham på grunn av alt, ikke på tross av alt. Allikevel, jeg er såpass mye menneske at det ikke bare har vært positivt. Nå har vektskålen forandret seg, de positive sidene veier ikke lenger opp for hans negative sider.

Jeg føler meg ganske enkelt tråkket på. Jeg har gjort så mye for han, og ja, jeg har gjort det med viten og vilje fordi jeg elsket ham, men da mener jeg også at jeg fortjener den respekt at man ikke går rundt og ligger med andre bak min rygg.

Jeg har ikke noe behov for å tilgi akkurat nå, og for å være helt ærlig Harriet så synes ikke jeg du har noen som helst rett til å gi meg, bare et par dager etter at jeg har fått vite dette, en moralpreken om hvordan jeg/vi burde gå i parterapi og at jeg burde tilgi. DU klarte å komme deg videre, og jeg har ikke sagt at jeg kommer til å slutte å elske ham, men jeg kan aldri klare å ta ham tilbake, fordi fundamentet for vårt forhold har fullstendig brutt sammen, og jeg ønsker kun det beste for meg selv. Det hjelper ikke å bare elske hvis ikke tilliten og respekten er der.

Vær sikker på at jeg kommer til å leve videre, målet er ikke å tilgi ham, men å leve et fullverdig liv hvor han ikke har noe overtak over meg. Selvsagt er det ikke livets undergang, men ingen andre enn meg selv har noen rett til å fortelle meg hvordan jeg skal føle.

Endret 19. april 2011 av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk litt enig med deg her.

Å være utro er selvsagt stygt gjort mot partneren sin, men det er ikke verdens undergang og jeg synes ikke mannen fortjenes å "lynsjes" pga dette. Blir nesten litt sjokkert når jeg leser svarene du har fått.

Synes heller ikke hans psykiske problemer skal dras inn i diskusjonen og det at du har vært hans støtte og faste klippe gjennom hele forholdet. Noe fint har han helt sikkert ved seg, ellers hadde du ikke vært sammen med ham i utgangspunktet. Og selvsagt vil familien hans støtte ham videre i livet til tross for at han skuffet dem også ved å være utro.

Det er ikke snakk om at det er blitt begått noen drap her - selvom det på enkelte innlegg kan virke sånn.

Mannen har gjort et feiltrinn, og det er faktisk helt menneskelig. Jeg vet hva det er å bli utsatt for utroskap. Min mann var utro og jeg kjenner veldig godt sjokket og sorgen man føler. Jeg gjorde som deg - kastet ham ut av huset og han bodde borte i over 2 år. I løpet av disse 2 årene gikk vi i terapi - i begynnelsen ofte, i slutten sjeldnere. Terapien lærte meg en veldig viktig ting, evnen å tilgi et person et feiltrinn. Elsker man noen dypt og inderlig så er det faktisk mulig å tilgi og komme seg videre i livet.

Vi hadde mange år bak oss som livspartnere, vi hadde barn sammen og hadde delt mer gleder og sorger enn mange andre. Den historien vår var verd langt mer enn feiltrinnet hans for meg og det er jeg veldig glad for at jeg fikk hjelp til å forstå og ikke minst støtte til å tilgi ham.

Jeg grøsser når jeg leser endel av svarene her: "Du finner snart en ny og langt bedre mann" ol utsagn. Det var det verste noen kunne si til meg ifm utroskapet. En ny mann var aldri i mine tanker. Jeg ville sloss for å finne tilbake til spenningen og gleden i forholdet med mannen min. Det var han jeg ville bli gammel med - ikke en annen mann.

Sier ikke at det rette for TS er å tilgi - men det er ihvertfall viktig at hun innser at dette ikke er livet undergang. Og at han ikke har gjort noe som er uopprettelig dersom de rette følelsene fremdeles er tilstede.

Så utrolig frekk og lite forståelsesfull du er!?

Folk er forskjellige og du har tydeligvis vanskeligheter for å vise empati.

TS har ikke sagt at dette er verdens undergang, men hun sier hun er forbanna. Og jeg mener hun har god grunn til det!

Kanskje du har glemt hvordan det føltes rett etter at du fikk vite at din mann var utro? Tenkte du bare at "akk ja, vi får vel bare gå litt i terapi, så blir alt bra igjen". Kanskje du ikke følte noe spesielt i det hele tatt fordi du er en isdronning?

[Gjest Harriet]

Så utrolig frekk og lite forståelsesfull du er!?

Folk er forskjellige og du har tydeligvis vanskeligheter for å vise empati.

TS har ikke sagt at dette er verdens undergang, men hun sier hun er forbanna. Og jeg mener hun har god grunn til det!

Kanskje du har glemt hvordan det føltes rett etter at du fikk vite at din mann var utro? Tenkte du bare at "akk ja, vi får vel bare gå litt i terapi, så blir alt bra igjen". Kanskje du ikke følte noe spesielt i det hele tatt fordi du er en isdronning?

Hadde jeg hatt så lite å fare med, så lite fornuftig å si så hadde jeg holde fingrene borte fra tastene.

Jeg har aldri sagt at det var lett. For meg var utroskapet grusomt, helt forferdelig, jeg mistet ikke bare min ektefelle, jeg mistet min aller beste venn gjennom mange, mange år - og ikke minst mine barns far.

Som jeg skrev så kastet jeg ham ut på flekken og vi tok ut separasjon. Vi var separerte i over 2 år, før vi gikk til det skritt å oppheve separasjonen.

Jeg har ikke kritisert TS for annet enn at jeg følte at hun hadde en lei evne til å kun fremheve det negative ved samboeren og alt det hun hadde ofret og støttet ham i hans problemer. MEN jeg kritiserer alle som svarte henne med at hun måtte se framover og glede seg til hun fikk en ny og bedre mann .. da ville alt være lys og glede. Dette fikk jeg selv høre flere ganger da vi ble separerte. Hørte det fra folk som ikke kjente mannen min noe særlig. Alle som kjente han visste om hans gode sider og de var like glad i ham fremdeles. Det såret meg veldig å høre kritikk mot mannen min - selvom han hadde vært utro mot meg. Utroskapet var først og fremst hans feiltrinn - men jeg har jo i ettertid sett at jeg nok kunne gjort endel ting annerledes jeg også. Ingen er feilfri og en sak har alltid minst to sider.

Endret 19. april 2011 av Harriet

[Gjest regine]

Hadde jeg hatt så lite å fare med, så lite fornuftig å si så hadde jeg holde fingrene borte fra tastene.

typisk hersketeknikk!

Jeg har ikke kritisert TS for annet enn at jeg følte at hun hadde en lei evne til å kun fremheve det negative ved samboeren og alt det hun hadde ofret og støttet ham i hans problemer.

unnskyld meg - det er TO dager siden ts fikk vite om utroskapen. Hvor helgenaktig mener du hun skal være? Får hun ikke engang lov å være rasende over samboerens svik så kort tid etterpå? Du sier jo selv at du - da du opplevde utroskap - var sinna lenge. Men likevel belærer du en som nettopp har blitt grovt sviktet om at hun ikke må være så sint??

Utroskapet var først og fremst hans feiltrinn - men jeg har jo i ettertid sett at jeg nok kunne gjort endel ting annerledes jeg også. Ingen er feilfri og en sak har alltid minst to sider.

ja - kanskje. Men hvor lang tid tok det før du selv innså at du hadde gjort feil? To dager etter at du "ferska" mannen? Eller var dette noe som kom over tid?

Jeg skjønner ditt behov for å rettferdiggjøre at du kunne tilgi og dere fant tilbake til hverandre igjen. Samtidig: det er tid og sted for alt. TS er i en ekstremsituasjon akkurat nå. Hun er i sjokk over det som har skjedd. Hvorfor tror du at NÅ er det rette tidspunktet å komme med belæringer om parterapi, "du bør ikke føle....." etc? og dessuten er hun ikke uten skyld i hans utroskap.... fordi hun og har gjort feil.

jeg kan være enig med deg både i at utroskap ikke nødvendigvis er det verste som kan skje et menneske, og at det er forskjellige måter å komme gjennom ting på. Men - som sagt: tid og sted.

Kanskje det hadde vært til større hjelp for ts om du kunne fortalt om dine følelser og din opplevelse av situasjonen rett etter at du oppdaget din manns svik. Da ville du framstått som mye mer empatisk - og faktisk med erfaringer som muligens var verdt å lytte til.

[Gjest Gjest]

Det er dessverre ikke alltid sånn at det er den som blir bedratt som er "skyld" i utroskapen. Men hvis det er lettere for deg å se det på den måten så værsågod.

Enig. Jeg er også bedratt og har aldri tatt på meg "skyld" for det. Partneren min hadde all verdens mulighet til å si ifra om det var noe h*n ikke var fornøyd med. Vedkommende har bedratt alle sine kjærester gjennom livet. Hvis jeg ikke var den rette for h*n, så påtar jeg meg heller ikke ansvaret for at h*n valgte å gifte seg med et menneske (meg) som ikke var rett.

[Gjest Harriet]

typisk hersketeknikk!

unnskyld meg - det er TO dager siden ts fikk vite om utroskapen. Hvor helgenaktig mener du hun skal være? Får hun ikke engang lov å være rasende over samboerens svik så kort tid etterpå? Du sier jo selv at du - da du opplevde utroskap - var sinna lenge. Men likevel belærer du en som nettopp har blitt grovt sviktet om at hun ikke må være så sint??

ja - kanskje. Men hvor lang tid tok det før du selv innså at du hadde gjort feil? To dager etter at du "ferska" mannen? Eller var dette noe som kom over tid?

Jeg skjønner ditt behov for å rettferdiggjøre at du kunne tilgi og dere fant tilbake til hverandre igjen. Samtidig: det er tid og sted for alt. TS er i en ekstremsituasjon akkurat nå. Hun er i sjokk over det som har skjedd. Hvorfor tror du at NÅ er det rette tidspunktet å komme med belæringer om parterapi, "du bør ikke føle....." etc? og dessuten er hun ikke uten skyld i hans utroskap.... fordi hun og har gjort feil.

jeg kan være enig med deg både i at utroskap ikke nødvendigvis er det verste som kan skje et menneske, og at det er forskjellige måter å komme gjennom ting på. Men - som sagt: tid og sted.

Kanskje det hadde vært til større hjelp for ts om du kunne fortalt om dine følelser og din opplevelse av situasjonen rett etter at du oppdaget din manns svik. Da ville du framstått som mye mer empatisk - og faktisk med erfaringer som muligens var verdt å lytte til.

Jeg vet ikke helt hvor du tar tingene fra. For det første så er det stor forskjell på å være sint og å være såret og skuffet.

Det som gjorde meg sint var at folk som ikke kjente mannen min fortalte meg hvilken stor drittsekk han var og at jeg må være glad for å bli kvitt ham. At man hater en handling betyr slett ikke at man hater personen som begår handlingen. For meg var mannen min så langt mer enn "drittsekken som var utro". Jeg elsket ham akkurat like mye til tross for handlingen hans og jeg sa aldri et stygt ord om han til noen, hverken til ungene, familien min, hans familie, venner eller kollegaer. Det at han var utro gjorde ham ikke til en drittsekk, han var fremdeles min beste venn og elskling. Å ta ut separasjon var knallhardt, jeg vet ikke hvor lenge jeg sørget etterpå.

Du påstår at jeg føler jeg må rettferdiggjøre at jeg tilgav ham og tok ham tilbake til hjemmet vårt og familien vår. Hvor i all verden får du den tanken fra? Er det noe jeg er glad for og stolt av så er det at jeg klarte å legge hendelsen bak meg og etter mer enn to års samtaleterapi var villig til å tilgi handlingen hans.

At de fleste på KG forbanner utroskap enda før de opplever det er noe jeg har lært meg å innse. Heldigvis så er livet mitt her i virkelighetens verden og ikke på KG. Det er jeg som tar avgjørelser i livet mitt og ikke KG-medlemmer. At man går mot strømmen i utroskaps-diskusjoner er som å stikke hånden i et vepsebol - ikke noe man gjør uten videre.

[Teita]

Uff, så ufatterlig trist å høre! Syntes skikkelig synd på deg nå, og skjønner hvorfor du føler slik du gjør. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om det noen gang skjer med meg. Uff. Masse masse lykke til

[Gjest Anuket]

Jeg vet ikke helt hvor du tar tingene fra. For det første så er det stor forskjell på å være sint og å være såret og skuffet.

Det som gjorde meg sint var at folk som ikke kjente mannen min fortalte meg hvilken stor drittsekk han var og at jeg må være glad for å bli kvitt ham. At man hater en handling betyr slett ikke at man hater personen som begår handlingen. For meg var mannen min så langt mer enn "drittsekken som var utro". Jeg elsket ham akkurat like mye til tross for handlingen hans og jeg sa aldri et stygt ord om han til noen, hverken til ungene, familien min, hans familie, venner eller kollegaer. Det at han var utro gjorde ham ikke til en drittsekk, han var fremdeles min beste venn og elskling. Å ta ut separasjon var knallhardt, jeg vet ikke hvor lenge jeg sørget etterpå.

Du påstår at jeg føler jeg må rettferdiggjøre at jeg tilgav ham og tok ham tilbake til hjemmet vårt og familien vår. Hvor i all verden får du den tanken fra? Er det noe jeg er glad for og stolt av så er det at jeg klarte å legge hendelsen bak meg og etter mer enn to års samtaleterapi var villig til å tilgi handlingen hans.

At de fleste på KG forbanner utroskap enda før de opplever det er noe jeg har lært meg å innse. Heldigvis så er livet mitt her i virkelighetens verden og ikke på KG. Det er jeg som tar avgjørelser i livet mitt og ikke KG-medlemmer. At man går mot strømmen i utroskaps-diskusjoner er som å stikke hånden i et vepsebol - ikke noe man gjør uten videre.

Jeg synes det er bra at du har funnet og truffet det riktige valget for deg etter utroskap. Jeg har aldri opplevd utroskap, jeg håper i hvertfall jeg aldri opplever det.

Men jeg må og si meg enig med regine her - det er knappe to dager siden ts fikk vite dette. Å få høre om hvordan du tilga og fremdeles lever lykkelig med din ektemann er ikke det hun trenger å høre nå. Jeg fikk en følelse av å bli belært når jeg leste ditt innlegg - jeg tror ikke det var din intensjon- men det er slik jeg oppfattet det og sikkert også TS og andre.

Din erfaring og dine råd vil kanskje komme TS til nytte senere, men ikke akkurat nå. Mange fordømmer utroskap, jeg og. Og du går imot strømmen pga. dine egne erfaringer og står for det - det applauderer jeg deg for. Likevel er det et tid og sted for alt...og jeg tror ikke dine råd kom i riktig tid...

Selv om dette er et forum hvor alle kan si sine meninger, kan man og være litt klok og vente med å komme med sine synspunkter, men det får være opp til den enkelte.

[Mille_]

@ Harriet: beklager, men jeg kan bare ikke være enig i at gjentagende utroskap er et "feiltrinn". Det er ikke som om han i et svakt øyeblikk har ramlet oppi senga til en annen dame ved en eneste anledning, men derimot gjennom tre måneder.

Og utsagnet " Utroskapet var først og fremst hans feiltrinn - men jeg har jo i ettertid sett at jeg nok kunne gjort endel ting annerledes jeg også. Ingen er feilfri og en sak har alltid minst to sider." er jeg også sterkt uenig i: ikke delen med at noen er feilfri, og heller ikke om hvorvidt du kunne gjort ting annerledes i ditt forhold, for sistnevnte vet jeg ingenting om.

Men: når du svarer i denne tråden og i forhold til ts' situasjon og ikke bare din egen, så insinuerer du altså at ts' kan være å klandre for sin kjærestes utroskap. Dette er et utsagn jeg aldri kan være enig i, av den enkle grunn at hvis det er noe man mangler i forholdet så har man en plikt til å ta det opp med sin partner, man løper ikke til nærmeste kvinne (eller mann) og er utro. Oppegående mennesker med et snev av moral og ansvarsfølelse velger enten å avslutte forholdet om de ikke er fornøyde, eller ta opp det som plager dem. Og skulle de begå et "feiltrinn", så sier de enten fra til sin kjære om det og lar vedkommende ta et valg om å tilgi eller ikke, eller i allfall så bestemmer de seg for at dette skal ikke skje igjen.

Man går ikke gjentatte ganger bak sin partners rygg, og om du har valgt å leve videre med din mann og dere har et godt forhold - så er det fantastisk for dere. Men ikke legg det frem som om det er den eneste løsningen, og som om den som har blitt bedratt har en plikt til å tilgi og gå videre med forholdet, for det har han/hun ikke.

[Gjest regine]

Jeg vet ikke helt hvor du tar tingene fra. For det første så er det stor forskjell på å være sint og å være såret og skuffet.

Jeg vet selvsagt ingenting om dine følelser, men jeg vet såpass om mennesker at jeg VET at de aller,aller fleste som blir sviktet også reagerer med sinne. Såret og skuffet - ja - men det store gross reagerer med å bli sint. På den personen som har gjort dette mot dem - selv om man rasjonelt sett "bare" skal bli sint på handlingen. Men for all del - deg om det.

Imidlertid reagerer jeg når du nærmest fratar ts retten til å være sint, fordi det var ikke du og det er "irrasjonelt". Du har din reaksjon - og hevder din rett til det, da må du og godta at andre reagere annerledes. Uten å belære dem om hva/hvordan de burde føle.

Du påstår at jeg føler jeg må rettferdiggjøre at jeg tilgav ham og tok ham tilbake til hjemmet vårt og familien vår. Hvor i all verden får du den tanken fra? Er det noe jeg er glad for og stolt av så er det at jeg klarte å legge hendelsen bak meg og etter mer enn to års samtaleterapi var villig til å tilgi handlingen hans.

Flott for dere at dere fant hverandre igjen. Rettferdiggjøre? Ja - ut fra det du skriver, så kan det faktisk høres sånn ut. I tillegg, og det jeg reagerte mest på med innlegget ditt, er den ovenfra-og-ned tonen jeg oppfatter ifht. den situasjonen som ts befinner seg i. Det høres nemlig ut som du - selv om du selv brukte TO år på å tilgi - nærmest mener at ts ikke har noen rett verken til å være sinna eller annet, men at hun snarest mulig skal tilgi.

Som sagt - jeg mener ikke at utroskap er det versete som kan vederfare et menneske. Og - for å sitere meg selv (siden det åpenbart gikk deg hus forbi): jeg kan være enig med deg både i at utroskap ikke nødvendigvis er det verste som kan skje et menneske, og at det er forskjellige måter å komme gjennom ting på. Men - som sagt: tid og sted.

Kanskje det hadde vært til større hjelp for ts om du kunne fortalt om dine følelser og din opplevelse av situasjonen rett etter at du oppdaget din manns svik. Da ville du framstått som mye mer empatisk - og faktisk med erfaringer som muligens var verdt å lytte til.