Gå til innhold

Sorg


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har igjennom livet opplevd et par dødsfall i nær familie, men føler skjelden sorg over det, hverken da eller nå... Blir jo trist osv, men føler aldri den dype sorgen over at livet aldri kommer til å bli det samme og at alt er fælt og trist... Ved f.eks begge mine nære besteforeldres død sørget jeg kanskje... Dagen de døde, noe rundt der, og var ikke store sorgen det heller...

Problemet kommer vel ved at andre blir sinte fordi jeg IKKE føler mer sorg: hvordan kan jeg klare å si "tiden var inne" når et nært familiemedlem nettopp har gått bort. Jeg hylgråter i begravelser osv, men etter det er det igrunn greit.

Er dette normalt? Lurer egentlig på om jeg har veldig mye innestengt sorg som jeg ikke klarer å "hanskes med" og heller ender opp med å stenge den inne?...

Noen andre som har det slikt? Lurer egentlig ganske mye på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg tror i grunnen "alt" er normalt når det gjelder sorg. Jeg kan i allfall trøste deg med at jeg er omtrent som deg. Da mine besteforeldre døde, så var det naturligvis trist men jeg ble på ingen måte slått ut av sorg. Samtlige døde som følge av sykdom og vi visste at "det måtte gå den veien". Dette er nå over 25 år siden, så jeg antar eventuelle senreaksjoner burde kommet nå.

I fjor høst døde min far og jeg var egentlig spent på om jeg ville reagere like "følelsesløst" da. Det ser ut som jeg har gjort det. Naturligvis har han etterlatt seg et savn, men jeg føler likevel at livet går videre. I det tilfellet "hjalp" det vel at han ble svært syk før han døde og ville sannsynligvis blitt pleiepasient i overskuelig framtid om han hadde overlevd. Det ville han avskydd, så både min mor og jeg har funnet trøst i at det trolig var best for ham å få slippe når helsa sviktet så totalt.

Men, altså, du er ikke alene. Vi er flere som ikke går inn i noen voldsom og altomgripende sorgreaksjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest youlookslashy

TS her!

Ja, føler jeg har et alt for "rasjonelt" syn på døden, på den måten at jeg vet det kommer, ingen måte å unngå det, så like greit å gå videre. Har slitt veldig med det i sammenheng med andre familiemedlemmer o.l som beskylder meg for å være egoistisk, ikke eier medfølelse, følelsesløs osv... Det er jo ikke greia?

Syntes særlig reaksjonene jeg får på det er så ille, for det plager jo ikke _meg_ noe nevneverdig. Jeg føler jo savn over personen, men ikke på den måten at jeg skylder på meg selv, at det er så fælt at de døde og sånt. Vi skal jo alle dø?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes særlig reaksjonene jeg får på det er så ille, for det plager jo ikke _meg_ noe nevneverdig. Jeg føler jo savn over personen, men ikke på den måten at jeg skylder på meg selv, at det er så fælt at de døde og sånt. Vi skal jo alle dø?

Ja, det er sånn jeg reagerer også. Jeg kan som sagt savne så det holder, men så lenge det er snakk om godt voksne mennesker som har levd et liv så klarer jeg ikke drukne meg i sorgen, -særlig ikke når det er snakk om dødsfall i forbindelse med alvorlig sykdom.

Min mor og jeg snakket litt om dette etter at far døde, og jeg tror vi kom til at "liv skal ikke bare være fravær av død, -man skal helst ha en livskvalitet også".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest youlookslashy

Ja, det er sånn jeg reagerer også. Jeg kan som sagt savne så det holder, men så lenge det er snakk om godt voksne mennesker som har levd et liv så klarer jeg ikke drukne meg i sorgen, -særlig ikke når det er snakk om dødsfall i forbindelse med alvorlig sykdom.

Min mor og jeg snakket litt om dette etter at far døde, og jeg tror vi kom til at "liv skal ikke bare være fravær av død, -man skal helst ha en livskvalitet også".

Min mor er mer typ. at man ikke kan prate om den avdøde, og når vi kom inn på temaet og jeg sa at "det kanskje var best slik siden han hadde det så dårlig på slutten" ble hun så sint at jeg ikke har sett hun værre... Når noen er åtti år, har vært utrolig dårlig i 2 år og levd med samme sykdom lenge allerede, og på slutten blir dopa med rent morfin uten grense (får når de spør) så ser jeg ikke det at det at livet skal avsluttes er noe "negativt", hvis du forstår? Sytnes det er så sliktsomt at alt som har med død å gjøre her i familien skal være SUPERTRIST og ikke snakkes om, altså helst overses..

Likte ikke det å sitte i en begravelse med avdødes kone, mine egne foreldre, og konas 2 søsken. Ikke ble det satt inn dødsannonse, begravelsen skulle være så kort osm mulig uten noen slags nevning av avdøde, og etter dette ble det null prat om ham. Synes nesten DET er verre, at man skal "overse" avdøde etter ja, død.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Likte ikke det å sitte i en begravelse med avdødes kone, mine egne foreldre, og konas 2 søsken. Ikke ble det satt inn dødsannonse, begravelsen skulle være så kort osm mulig uten noen slags nevning av avdøde, og etter dette ble det null prat om ham. Synes nesten DET er verre, at man skal "overse" avdøde etter ja, død.

Vi har aldri hatt noe sånt tradisjonelt "gravøl", men i min familie har det gjerne vært sånn at de nærmeste har samlet seg et sted, drukket kaffe og mimret litt. Og da har vi gjerne endt med å dra frem gode historier om avdøde, litt sånn "hihi, hvis xyz hadde sett oss nå så ville han helt sikkert....." Dermed har det fått vel så mye preg av "så heldige vi var som fikk kjenne vedkommende" som endeløs sort fordi han eller hun er borte.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vi hadde også bare snitter og kaffe, te til etter begravelsen. Ikke noe gravøl, og det ble veldig god stemning, fordelte oss på to bord, jeg var litt nervøs og satte meg med bestevenninna til pappa. Hadde stått på og laget over hundre snitter dagen før. ...men sorg kan føles ulikt, en nær venn av meg døde og jeg ble bare stum, klarte ikke gjøre mer i hagen, klippe plenen var vel det jeg gjorde.

Opplevd at mamma har sagt at ...når jeg har sagt at for ett år siden var vi der og ryddet huset hans, at hun sa at det er jo lenge siden. Det er ikke lenge siden, men jeg forstår at hun ikke opplever samme sorg selv om hun var den største gråtekona i klassen og mente at hun hadde mistet en av sine beste venner... de var skilt og hadde vært det i mange år, men jeg opplevde å miste min pappa som var et fantastisk fint menneske, når vi pratet med presten om talen før begravelsen, sa den kvinnelige presten at hun ville likt å ha møtt han.

Gråt når jeg hørte at bestemor døde, men følte ikke ubeskrivelig sorg. Men hun var nesten hundre år, og fikk dø hjemme av akutt hjertesvikt. Man må ikke sørge, sorg er noe som rammer hvis man føler at en del av livet er borte, en vegg er falt ned og man føler seg alene. I alle fall for meg. knakk i gråt når jeg var på club 7 og fikk høre at en av mine venner var borte, han som sa det trodde jeg visste det.

Gråt ikke når jeg fikk høre at min venninne var død, men tenker likevel ofte på henne og det er et savn siden hun og jeg kunne prate om det meste.

Begynte gråte når venninna mi mistet mannen sin mens de var på ferie, og hun ble handicapet.

Gråt ike når jeg ringte pappa og ba han komme hjem til meg etter jobb og måtte bringe budskapet om at nevøen hans hadde forlatt livet.

Gråt når jeg hørte at broren min hadde omkommet i en ulykke.

Det er mange andre, men jeg har ingen fasit på når jeg gråter, men å miste så mange har satt sitt preg på meg, jeg er redd for å bli glad i nye mennesker, jeg kaN jo miste dem...

Sorg rammer forskjellig, til slutt følte jeg at alle sorgene overmannet meg, men det tror jeg ikke er sant, det bare ligger der og kan gjøre meg trist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blondie65

Jeg har mistet noen nære og både etter lang tids sykdom, alt for ung, mett av dager og plutselig.

De som dør etter lang tids sykdom, selv om de dør for unge, der har sorgprosessen på en måte hatt god tid på å gå gjennom svært mange faser før døden inntreffer.

De som dør etter et langt liv når de er "mett av dager" i en alder av 80-90 år, der er det "livets gang" - det er på en måte naturlig at de går bort.

Jeg har en gang mistet en nær venn i alt for ung alder helt plutselig (snakket med vedkommende et par dager før, alt normalt) uten at man får sagt adjø eller på annen måte få forberedt seg. Jeg kan bare si at alle dødsfallene har vært vonde - på en eller annen måte. Men der man får forberedt seg og sagt adjø, at man er glad i den syke osv. - der har man fått en "naturlig" slutt. Den som døde plutselig var bare totalt borte - og det var grusomt.

Ellers er det slik at sorg takles forskjellig.

Det er fremdeles slik at jeg kan få et stikkende og vondt savn etter personer som stod meg nær og som har vært døde i 20 år. Heldigvis i min omkrets er det lov å snakke om den døde og vise sin sorg på sin måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan også oppleve at jeg får sorgen veltet over meg, en akutt følelse. Min pappa ble bare sytti år og hadde god prognose, helt til han døde av noe helt annet enn selve det som var alvorlig sykdom. Så det var et sjokk, og jeg synes ikke syttiåringer er gamle.

Har jo gode minner da, men ville helst unngått å miste alle jeg var glad i, er enda glad i mange og får til å knytte nye vennskap, men ikke som før alt skjedde og de fleste av mine nære ble borte. Det er helt uvirkelig å føle på, det er så lenge siden...halve fortida mi forsvant...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...