Plagsomme tanker! Som bare kommer

[AnonymBruker]

Hei!

Som overskriften sier har jeg et problem med "kjipe,plagsomme og negative tanker" som jeg synes bare kommer...liksom litt ut av det blå.

Det er ofte tema jeg har tenkt mye på tidligere, ting jeg er redd for,men EGENTLIG var ferdig med.(Trodde jeg)Plutselig er tanken der igjen, og "tvinger" meg til å se på de fra en annen vinkel så og si. Tanken(e) kommer brått på og det virker som om bitteliten assosiasjon er nok til å sette hele den slitsomme tankeprosessen i gang.

Det er oftest tanker over tema/redsler jeg har hatt tidligere. Jeg har snakket mye om det med de nærmeste.

(Mye av tankene går på sjalusi og sykdom. Sjalusibiten er verst. Går på fortid til sambo - tanker om hvordan ting "var" eller "er".)

Ofte, når jeg får bekreftelser, får stille spm ( mange spørsmål!) kan jeg føle at NÅ er jeg ferdig med dette, nå fikk jeg "oppklaringen", nå kan jeg være trygg.

MEN så går det en uke-kanskje mer,kanskje mindre- også er tanken der igjen,bare i litt annen forkledning. Kanskje er det en liten deltalj jeg ikke hadde tenkt på som kanksje "opphever" tryggheten min.

Jeg skjønner at:

1. Jeg kan IKKE fortsette å søke bekreftelser/trygghet hos andre når tankene kommer

2. Jeg kan ikke belaste kjæreste/andre med tankene mine mer..

3. Jeg er ekstremt selvsentrert når tankene kommer!

Mesteparten av meg skjønner at tankene mine ikke automatisk er sannhet. At de samme tankene plager meg så mye, og ofte kommer uten andre grunner enn en assosiasjon, tilsier vel kanskje at det dreier seg om en form for tvangstanker? Negativt tankemønster?

Problemet er vel at en del av meg føler jeg MÅ tenke tankene ferdig. Jeg er livredd for å overse noe...Jeg tenker nok ofte "hva hvis...".

Men jeg er jævli sliten av all energien de tar! At jeg kan ha det supert en dag, og plutselig så kommer jeg på de kjipe tankene igjen..og "må" sitte og gruble og bekymre meg.

Kan hende det kommer av godt utviklet fantasi, men tankene "farger" alt - jeg kan på en måte "kjenne" at det er sånn, at den eventuelle frykt-tanken jeg har der og da er rett.

Jeg har prøv å aktivisere meg selv: ikke så mye hell.

Prøvd og observere og akseptere tankene når de kommer..

Men jeg ender 99% av gangene opp med å rote meg inn i de samme gamle tankerekkene. Jeg tror det har noe med at jeg føler jeg prøver å "lure" meg selv når jeg gjør forsøk på å unngå tankerekkene?

Noen med erfaring med dette? Som har tips til hvordan frigjøre energi som går til tanker/følelser? Noen måter jeg kan fri meg fra tankene, ikke grave meg ned i dem?

Jeg føler meg egentlig Ufri. At tankene og følelsene de fremkaller har "bundet" meg.

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg! Å være hodemenneske på den måten er ikke lett.

Det første skrittet kan være å forsøke å gjøre motsatt av hva man som hodemenneske vanligvis gjør - man tenker jo at en må tenke ferdig for å fikse problemet. Når alt kommer til alt er det bare tanker, ikke realitet, og det er det viktigste å huske på. Altså er det ikke noe reelt som skal fikses, annet enn uvanen med å tenke for mye.

Å forsøke å tvinge seg selv til å snu tanken istedet for å gjøre ferdig den vonde tankerekka har fungert for meg. Man kan for eksempel spørre seg selv: Hva annet kan dette bety? Hvilken annen måte kan jeg forstå dette på? Raskt etterpå bør man forsøke å få noe trivielt å bryne seg på, og slå seg til ro med at tanker er flyktige og ikke det viktigste i ens liv.

Jeg skjønner veldig godt at å aktivisere seg ikke hjelper uten videre. Hodet, ikke kroppen, er problemet - og hodet er der jo hele tiden. Altså er det hodet man virkelig må aktivisere på en helt annen måte. Likevel hjelper nok fysisk aktivitet som du virkelig kjenner på kroppen - det gjør det vanskelig å fokusere på noe annet. Det vil med tiden også gjøre kroppen mer rastløs, og gi hodetiden mindre plass.

Sosialt sett ville jeg søkt ut venner og bekjente som du ikke betrakter som samtalevennene dine (de som gir deg bekreftelse) i slike perioder. Heng med venner som tøyser og får deg til å glemme! For mye alenetid er heller ikke bra. Veksle mellom å gi deg selv ro og å søke opp "humørløfterne".

Til sist er det fint å huske at de dagene man kjenner bunnløs håpløshet ikke varer evig. De kommer og går, og er, sett utenfra, ikke det reelle livet, bare resultat av ens eget flyktige perspektiv.

[AnonymBruker]

TUSEN TUSEN takk for svar A.B!

Det er godt å vite at det er flere som meg Synes du kom med veldig fine tips, og de skal definitivt prøves ut! Bare det å få andres tanker om problemet, hvordan andre løser det, det hjalp veldig synes jeg.

Det er nok sant at jeg er et "hodemenneske". Prøver å løse alt med hodet, men har tenkt litt på i det siste om det kan være uro i kropp/følelser som trigger tankene - og at de ikke egentlig har noe med hverandre å gøre:

At når jeg kjenner ubehag tolker hodet mitt det dit at det er de "vanlige" tankene som forårsaker det? Mens det kanskje egentlig er noe mer "banalt", altså ikke et "fiks-ferdig problem" i hodet mitt? Hm, litt usikker - høres på en måte litt komplisert ut også. Og jeg tenker vel at det ikke er så altfor smart å begynne å TENKE ut en løsning til hvorfor jeg tenker som jeg gjør;)

Det jeg også synes er litt "morsomt" med det at jeg kanskje kan kalles et hodemenneske er jo at jeg FØLER meg som et uberegnelig følelsesmenneske når det står på. Altså det motsatte av en som bruker hodet. (Da ser jeg for meg en person som er objektiv og analytisk nemlig,hehe) Men det kan jo komme av ønsket om å være objektiv/analytisk - overnfor ting som ikke er reelle og som det derfor ikke fungerer med....

Egentlig veldig interessant. Jeg lurer ofte på vhordan andre har det, de som ikke plages av tankene sine. Hvordan har de det oppi hodet sitt liksom? De som er jevne og flegmatiske i humøret - tenker de på en elt annen måte? Og hvorfor?

[AnonymBruker]

Jeg har også vært plaget av såkalte "uvelkomne" tanker, men strategien jeg bruker og som funker UTMERKET:

"Det er helt greit at jeg får disse tankene. De er ikke farlige, og de vil ikke gjøre meg vondt. Tanker er tanker, og handlinger er handlinger. Det er ikke det samme."

Poenget er altså å ikke flykte fra tankene, men akseptere dem. Da kommer du veldig langt.

[Gjest Tjoms]

Enig med innlegget over meg. I tillegg så er behandling med EFT eller TFT svært effektivt.

[Bodøjenta87]

Hei!

Som overskriften sier har jeg et problem med "kjipe,plagsomme og negative tanker" som jeg synes bare kommer...liksom litt ut av det blå.

Det er ofte tema jeg har tenkt mye på tidligere, ting jeg er redd for,men EGENTLIG var ferdig med.(Trodde jeg)Plutselig er tanken der igjen, og "tvinger" meg til å se på de fra en annen vinkel så og si. Tanken(e) kommer brått på og det virker som om bitteliten assosiasjon er nok til å sette hele den slitsomme tankeprosessen i gang.

Det er oftest tanker over tema/redsler jeg har hatt tidligere. Jeg har snakket mye om det med de nærmeste.

(Mye av tankene går på sjalusi og sykdom. Sjalusibiten er verst. Går på fortid til sambo - tanker om hvordan ting "var" eller "er".)

Ofte, når jeg får bekreftelser, får stille spm ( mange spørsmål!) kan jeg føle at NÅ er jeg ferdig med dette, nå fikk jeg "oppklaringen", nå kan jeg være trygg.

MEN så går det en uke-kanskje mer,kanskje mindre- også er tanken der igjen,bare i litt annen forkledning. Kanskje er det en liten deltalj jeg ikke hadde tenkt på som kanksje "opphever" tryggheten min.

Jeg skjønner at:

1. Jeg kan IKKE fortsette å søke bekreftelser/trygghet hos andre når tankene kommer

2. Jeg kan ikke belaste kjæreste/andre med tankene mine mer..

3. Jeg er ekstremt selvsentrert når tankene kommer!

Mesteparten av meg skjønner at tankene mine ikke automatisk er sannhet. At de samme tankene plager meg så mye, og ofte kommer uten andre grunner enn en assosiasjon, tilsier vel kanskje at det dreier seg om en form for tvangstanker? Negativt tankemønster?

Problemet er vel at en del av meg føler jeg MÅ tenke tankene ferdig. Jeg er livredd for å overse noe...Jeg tenker nok ofte "hva hvis...".

Men jeg er jævli sliten av all energien de tar! At jeg kan ha det supert en dag, og plutselig så kommer jeg på de kjipe tankene igjen..og "må" sitte og gruble og bekymre meg.

Kan hende det kommer av godt utviklet fantasi, men tankene "farger" alt - jeg kan på en måte "kjenne" at det er sånn, at den eventuelle frykt-tanken jeg har der og da er rett.

Jeg har prøv å aktivisere meg selv: ikke så mye hell.

Prøvd og observere og akseptere tankene når de kommer..

Men jeg ender 99% av gangene opp med å rote meg inn i de samme gamle tankerekkene. Jeg tror det har noe med at jeg føler jeg prøver å "lure" meg selv når jeg gjør forsøk på å unngå tankerekkene?

Noen med erfaring med dette? Som har tips til hvordan frigjøre energi som går til tanker/følelser? Noen måter jeg kan fri meg fra tankene, ikke grave meg ned i dem?

Jeg føler meg egentlig Ufri. At tankene og følelsene de fremkaller har "bundet" meg.

Jeg har 1 råd til deg: Les "Kognitiv Terapi - Sjef I Eget Liv". Første kapittel handler om sjalusi faktisk, - verdt en kikk! Kognitiv terapi er noe alle mennesker burde ha kjennskap til, for det letter hverdagen for et "hodemenneske" VELDIG!

[Bodøjenta87]

Og, ja! Jeg sliter selv med tvangstanker, så jeg vet alt om hvordan det er!

Har ved hjelp av kognitiv terapi, å "akseptere tankene" fått mer kontroll, med angsten henger fortsatt litt igjen dessverre.

Og husk det at, du er IKKE alene om dette problemet. Jeg vil ikke nødvendigvis kalle det du sliter med som tvangstanker, og vær nå glad for det Men negativt tankemønster er det mange som har problemer med. Vanskelige, pinlige og skremmende tanker, men de fleste lar vær å gjøre noe med det fordi de ikke vil fremstå som "gale", eller gud vet hva. Det kan kalles en"skjult sykdom". MANGE sliter med det, men få snakker om det

Som jeg skrev i innlegget over, les "Kognitiv Terapi - Sjef i eget liv"

[Gjest mille]

Les denne boken-

Og så skal du vite at grunnen til at disse tankene kommer, er godt mulig fordi du trenger å bearbeide denne saken.

Noe som hjelper meg er å tenke, ok så hva om dette jeg tenker på vil skje. Hva er det verste som da hender? Dør jeg? nei..jeg overlever.

[AnonymBruker]

Dette høres ut som meg! Jeg kan ha en super dag,og så kommer tanken på noe dettende ned,og jeg blir tung og innesluttet og grublete.

[nutshell]

Enig med innlegget over meg. I tillegg så er behandling med EFT eller TFT svært effektivt.

Hva er EFT og TFT?

[Gjest Tjoms]

Hva er EFT og TFT?

http://www.fobier.no/tft-eft.html

Nå stod det mye om fobier der, men metodene har langt flere bruksområdet. Jeg ble kvitt flyskrekk (og satte i gang med en flytur til California etter bare 2 behandlinger), man kan få hjelp med søvnproblemer, tvangsmønstre, slanking, røykestopp, angst, osv.

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv, TS!

Har slitt med dette i mange år nå, gått til ulike psykologer med ulike behandlingsmetoder. Ingenting har fungert for meg, men har fortsatt håp om at jeg en dag klarer å styre tankene mine Er redd dette kommer til å gå kraftig utover samboerforholdet jeg er i nå. Det er veldig vanskelig, og jeg blir så utslitt av tankene at jeg som oftest ikke orker å gjøre noe som helst, har bare hodepine og vondt i kroppen

[AnonymBruker]

TS her:)

Godt å høre man ikke er alene! Skal definitivt sjekke ut den boken som blir nevnt lengre oppe.

Jeg er nok i ferd med å bli mer bevisst tankemønster iallefall og jeg tenker det er en god begynnelse!

For min del er det som sagt mange ting som gjentar seg, men kanskje utløst av litt forskjellige ting.

Merker jeg har veldig angst for å bli forlatt/ikke være god nok. Usikker på om de to går ut på ett, eller om det ene er et større "tema" for meg. Det jeg merker er at når tanken først setter seg så ser jeg så mye som bekrefter den, og som gjør meg skikkelig uvel og redd! F.eks i samboerforholdet.

Og for å gjøre det enda mer komplisert for meg selv så prøver jeg å trygges ved å spørre han (når jeg føler jeg "ser" at han er lei av meg,"revurderer meg") spm som: "men ER du egentlig fortsatt glad i meg?". Og han er naturlig nok,etter et par år!,rimlig lei av og måtte bekrefte: "Det eneste som er slitsomt med deg er når du blir så usikker sånn som nå" kan han si, og gjerne bli litt irritert.

Og DA greier jeg å sette i gang en ny tanke om at tankene mine gjør at jeg oppfører meg på en så idiotisk,lite selvsikker og attraktiv måte at jeg OGSÅ blir sittende å tenke på at NÅ blir jeg iallefall forlatt/er ikke god nok....

Det er en fantastisk vondt sirkel! Jeg blir liksom sittende og mentalt banke opp meg selv. (Og jeg skjønner jo at det ligger noe selvmedlidenhet i tankene, for jeg greier ikke snappe ut av det.) Jeg tenker mye går i dårlig selvfølelse, og det at jeg ikke tillater meg å gjøre feil når det kommer til visse ting. Synes egentlig at hele "smørja-meg" er noe utmattende til tider. Men jeg vil jo så gjerne bli kvitt alt dette destruktive!

Kjæresten min er så bra - har sagt at "jeg slutter ikke bare å elske deg!" os, men han er naturlig nok lei av å måtte bekrefte det samme om og om igjen.

Jeg er livredd for at han en dag får "nok" av meg og min usikkerhet. Når jeg ikke roter meg bort i "dumme tanker" er jeg trygg på at han vil være sammen med meg. Men når tankene setter i gang så er jeg ikke flink til å snu dem. Føler ofte at jeg "må" få han til å avkrefte. Greier ikke tankene på at han blir lei meg "når det skjer" - altså som i "det som skjer,det skjer". Greier ikke slå meg til ro med det...

Jeg kan leve på en bekreftlese/noe som trygger meg LITT. Men greier ikke å få den til å gjelde i en ny situasjon liksom? Og alle situasjoner er jo nye...så det blir en smule kinkig;)

Prøver nå å IKKE be om bekreftelse/trygget, SELVOM jeg frykter at noe er "feil". Erfaringsmesig lager jeg litt dårlig stemning, og på lang sikt er det kanskje ikke måten å bli kvitt disse tankene?

Dette ble mye, og sikkert litt forvirrende skrevet. Men var fint å få skrevet det ned!

[Bodøjenta87]

Dette var som å lese om meg selv, TS!

Har slitt med dette i mange år nå, gått til ulike psykologer med ulike behandlingsmetoder. Ingenting har fungert for meg, men har fortsatt håp om at jeg en dag klarer å styre tankene mine Er redd dette kommer til å gå kraftig utover samboerforholdet jeg er i nå. Det er veldig vanskelig, og jeg blir så utslitt av tankene at jeg som oftest ikke orker å gjøre noe som helst, har bare hodepine og vondt i kroppen

Har du prøvd kognitiv terapi?

Jeg bare lurer, for du skriver "Jeg ønsker så gjerne å styre tankene!", - man kan ikke styre tankene. Men man kan akseptere dem for det de er. Kan jeg spørre om hva det er du sliter med? Trenger ikke svare!

Jeg må bare si en ting altså, uansett: LES "Sjef i eget liv - kognitiv terapi!"..det har gjort underverker for meg!

[Bodøjenta87]

TS her:)

Godt å høre man ikke er alene! Skal definitivt sjekke ut den boken som blir nevnt lengre oppe.

Jeg er nok i ferd med å bli mer bevisst tankemønster iallefall og jeg tenker det er en god begynnelse!

For min del er det som sagt mange ting som gjentar seg, men kanskje utløst av litt forskjellige ting.

Merker jeg har veldig angst for å bli forlatt/ikke være god nok. Usikker på om de to går ut på ett, eller om det ene er et større "tema" for meg. Det jeg merker er at når tanken først setter seg så ser jeg så mye som bekrefter den, og som gjør meg skikkelig uvel og redd! F.eks i samboerforholdet.

Og for å gjøre det enda mer komplisert for meg selv så prøver jeg å trygges ved å spørre han (når jeg føler jeg "ser" at han er lei av meg,"revurderer meg") spm som: "men ER du egentlig fortsatt glad i meg?". Og han er naturlig nok,etter et par år!,rimlig lei av og måtte bekrefte: "Det eneste som er slitsomt med deg er når du blir så usikker sånn som nå" kan han si, og gjerne bli litt irritert.

Og DA greier jeg å sette i gang en ny tanke om at tankene mine gjør at jeg oppfører meg på en så idiotisk,lite selvsikker og attraktiv måte at jeg OGSÅ blir sittende å tenke på at NÅ blir jeg iallefall forlatt/er ikke god nok....

Det er en fantastisk vondt sirkel! Jeg blir liksom sittende og mentalt banke opp meg selv. (Og jeg skjønner jo at det ligger noe selvmedlidenhet i tankene, for jeg greier ikke snappe ut av det.) Jeg tenker mye går i dårlig selvfølelse, og det at jeg ikke tillater meg å gjøre feil når det kommer til visse ting. Synes egentlig at hele "smørja-meg" er noe utmattende til tider. Men jeg vil jo så gjerne bli kvitt alt dette destruktive!

Kjæresten min er så bra - har sagt at "jeg slutter ikke bare å elske deg!" os, men han er naturlig nok lei av å måtte bekrefte det samme om og om igjen.

Jeg er livredd for at han en dag får "nok" av meg og min usikkerhet. Når jeg ikke roter meg bort i "dumme tanker" er jeg trygg på at han vil være sammen med meg. Men når tankene setter i gang så er jeg ikke flink til å snu dem. Føler ofte at jeg "må" få han til å avkrefte. Greier ikke tankene på at han blir lei meg "når det skjer" - altså som i "det som skjer,det skjer". Greier ikke slå meg til ro med det...

Jeg kan leve på en bekreftlese/noe som trygger meg LITT. Men greier ikke å få den til å gjelde i en ny situasjon liksom? Og alle situasjoner er jo nye...så det blir en smule kinkig;)

Prøver nå å IKKE be om bekreftelse/trygget, SELVOM jeg frykter at noe er "feil". Erfaringsmesig lager jeg litt dårlig stemning, og på lang sikt er det kanskje ikke måten å bli kvitt disse tankene?

Dette ble mye, og sikkert litt forvirrende skrevet. Men var fint å få skrevet det ned!

HeiHei!

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, - og når du skriver det sånn, så virker det mer og mer for meg at du sliter med tvang, uten at jeg skal si noe sikkert (jeg sliter bare med det selv, så derfor jeg nevner det), se her:

Tvangstanken: Jeg er ikke god nok for kjæresten min.

Tvangshandling: MÅ få kjæresten min til å avkrefte dette, hvis ikke kommer tanken aldri til å gi seg!

Der har du en påtrengende mildt sagt jævlig tanke som pusher på, selvom du egentlig vet at den er "dum". Den gir seg ikke og skaper stort ubehag for deg. Det eneste du vet hjelper er å få bekreftelse/avkreftelse fra kjæresten din, noe som har blii en tvangshandling, da det er noe som fjerner "angsten".

Som sagt, les boka jeg nevnet, den har gjort underverker for meg, - for 1 måneds tid siden var jeg sykemeldt i 3 uker og nå jobber jeg hele dager og sliter med tankene i ny og ne, - men jeg har lært å akseptere de på et helt annet vis. Krever mye øving og viljestyrke, men man klarer det så absolutt hvis man vil!

[AnonymBruker]

Bodøjenta 87: Tusen takk! Har aldri sett sånn på det før. JA, det høres jo ut som tvang jeg har. Jeg prøver jo å "styre" tankene, vil ha kontroll og jeg "tvinges" til å søke bekreftelse. Hm. Du fikk meg til å se nytt på dette, det satt jeg veldig pris på!!!!

I morra skal jeg på biblioteket å høre om de har boka du snakker om. Kjente meg rent optimistisk nå

OG: Utrolig fint å lese at ting går bedre for deg!