Egenfødte barn og eventuelt et adoptert barn.

[Gjest Regine]

Lurer på om det er noen som har erfaring med egenfødte barn og har adoptert utenom.

Vi har to små og har snakket litt om å adoptere en liten. Håper at noen kan komme med gode råd og eventuelle tips rundt dette.

[Litago]

Har ingen erfaring selv, men noen venner av meg adopterte et barn etter å ha født to selv. De kunne fremdeles få flere barn, men valgte av overbevisningsgrunner å adoptere.

Hun fortalte meg at da hun hentet jenta si på Fornebu (ja, det er en stund siden ) så fikk hun akkurat samme lykkerus som da hun fødte. Hun "visste" at dette barnet var hennes.

De fikk en god del hjelp om hvordan takle dette med den øvrige familie gjennom den foreningen de adopterte gjennom. Husker ikke akkurat nå hvilken forening/kontor det var, men tror de fleste hjelper til med slikt nå.

Må forresten fortelle at jenta er kjempestolt av at hun er adoptert. Hun forteller med stolthet i stemmen at "mamma og pappa valgte henne".

Får helt tårer i øynene når jeg tenker på det. :D

[Gjest kanne]

jeg er så heldig at jeg har både et egenfødt barn og et adoptert barn. Jeg elsker begge barna mine like høyt og som en annen mor med begge deler sa" jeg husker ikke hvem jeg har fått og hvem jeg har født".

Nå et år etter at vi kom hjem med minstejenta er det som vi alltid har hatt henne, og det er ikke forskjell på de to.

for oss er adopsjon en likeverdig måte å få barn på.

Det er viktig at dere begge to er helt inneforstått med hva det betyr å adoptere. Diskuter holdninger til mennesker som ikke har typisk norsk utseende med lyst hår og blå øyne, da de aller fleste barna har et utseende som vil skille seg litt ut.

les om adopsjon og bestill info fra Verdens Barn, Adopsjonsforum og InorAdopt.

Lykke til

[Keira]

Hei

Jeg må si jeg ikke er like positiv som dere andre. Dere ser dette fra et foreldreperspektiv, og selvfølgelig vil dere være glad i barna deres og føle lykkerus. Men; det er da vel ikke det man bør tenke gjennom?? Hvordan tror dere barna vil få det? Tror dere virkelig det er så enkelt at om dere bare er like glade i dem, så vil de ha det bra??

(Oj, nå merker jeg at jeg allerede høres kjip ut, men det er egentlig ikke meningen. Det er bare at dette eren sak jeg brenner for, så må bare få det ut. Mener ikke med dette å rakke ned på dere som har adoptert. Barna deres får det sikkert fint, men det er utrolig viktig og ha tenkt gjennom ALLE sidene i en slik sak! Det er det jeg vil belyse)

Altså. Jeg har selv en søster som er adoptert, mens vi andre søsknene ikke er det. Jeg kjenner også flere andre i samme situasjon som henne, og jeg kan bare si: Jeg ville aldri, ALDRI adoptert om jeg hadde egne unger. Våre foreldre og resten av slekten har alltid forgudet henne, og ingen tenker noengang over at hun egentlig ikke er biologisk i slekt med oss andre. Selvfølgelig. Hun har en annen hudfarge, det er det eneste. Men uansett hvor flinke mamma og pappa alltid har vært til å inkludere og skryte har hun alltid hatt et voldsomt behov for å sammenligne seg med oss andre. Hun ser på seg selv som litt alene mot oss resten. Vi får jo ofte høre at vi ligner på den og den i slekta: "Ja, se på deg. Du har nesa til bestefaren din, du osv" Alle er flinke til å skryte av henne, men det vil alltid mangle en del samhørighet som vi andre automatisk har. Selv arvelige sykdommer som ligger i slekta er hun nærmest misunnelig på ikke å kunne få fordi hun dermed føler seg utenfor! Selvfølgelig kan man "kurse" slekt og venner i hva de kan si og ikke si, men i løpet av et helt liv kan man ikke unngå at slike kommentarer faller. Man kan ikke oppdra hele verden.

Jeg regner med flere nå tenker at bare man oppdrar riktig, likt og rettferdig vil ikke dette skje, men sorry: det skjer veldig ofte at den ene som ikke er biologisk i slekt føler seg utenfor. Det er så utrolig lett å føle seg urettferdig behandlet selv om man egentlig ikke er det. De jeg kjenner reagerer meget lett om de får et nei av foreldrene (og jeg snakker om unge voksne, ikke om småbarn her), og mener de blir forskjellsbehandlet av foreldrene. Ofte helt grunnløst. Men tenk deg selv: resten av familien er i slekt. Søsknene dine er biologisk avkom av foreldrene. Du vil dermed alltid ha en tvil i deg: er de virkelig like glad i meg som i de andre?

Jeg tror ikke jeg sier mer i denne omgang, for dette kan jeg virkelig snakke meg varm på. Har tross sett dette på nært hold hele livet. Men jeg vil understreke: Om man adopterer flere, stiller saken seg helt anderledes, også om man adopterer bare en , men ikke har biologiske unger fra før. Da tror jeg det vil være mye lettere for ungen som adopteres, og er det ikke barna en bør tenke på??

En helt annen sak er også at jeg ikke skjønner hvorfor man skal adoptere når man har barn fra før. Da bør man virkelig vite hva man holder på med. Mitt råd er som du skjønner: Nei, ikke adopter om du har barn fra før. Vær fornøyd med dem du har.

Forresten en ting til; selvsagt kan mange få det fint og mange klarer seg bra, men statistikk viser at en meget høy prosent adopterte barn har psykiske problem i forhold til biologisk fødte barn. Det er skremmende, og viser at dette ikke er noe man bør ta lett på...

En liten utblåsning om et meget viktig tema fra meg

[Pip]

Keira har sagt mykje her.

Ville berre seie at nokre bekjente av mine foreldre har 'ein av kvar'.

På bakgrunn av erfaringar/observasjonar ut frå det, var det uaktuelt for mamma og pappa å adoptere, sjølv om dei ynskte seg fleire barn og ikkje kunne få...

[Gjest Regine]

Takk for flotte og informative svar.

[Gjest Tex]

Er litt enig med Keira her. Samtidig vet jeg om flere familier der det tilsynelatende har gått greit. Men jeg aner jo ikke hva som befinner seg under overflaten.

[fei]

Uff! Det var mange lange og negative svar her gitt. Tenk på meg da som har tre egnefødte og en som er adoptert.

Jeg kan ikke fortelle noe om hvordan dette har gått, men jeg kan jo fortelle litt om hvordan det går.

Vi hentet henne i Kina når hun var 19 måneder gammel, nå er hun 2 år og 4 måneder. Det har gått kjempefint med henne og søsknene, de ser på henne som en hvilken som helst søster. Vi ser på henne som en hvilken som helst datter. Men hvordan hun kommer til å føle det om x antall år det kan vi selvfølgelig ikke vite.

Vi er selvfølgelig forberedt at det kan komme noen vanskelige år både for henne og oss når hun kommer i puberteten, men vi skal nå gjøre det beste for at hun skal ha det bra, og vi skal også gjøre det beste for at våre tre andre barn skal ha det bra.

Jeg håper og tror at det skal gå bra med alle våre fire barn, adoptert eller egenfødte.

Og ja, jeg må innrømme at jeg irriterer meg grenseløst over alle i familien som trekker fram likheter mellom våre egenfødte og far eller mor. Jeg selv prøver å trekke fram likheter i oppførsel mellom meg og min adoptivdatter slik at hun også skal føle at hun er lik oss. Når det er sagt så hatet jeg å bli konfrontert med hvor lik jeg var min mor bestandig. :D

[Keira]

Jeg vil bare understreke at jeg ikke prøver å være negativ slik som fei skriver. Jeg prøver bare å gi konstruktiv tilbakemelding på hva mine opplevelser og erfaringer er.

Ellers vil jeg også poengtere at selvfølgelig kan dere ikke ha merket disse problemene jeg snakker om allerede. Det er når barna blir mer voksne de vil melde seg.

Jeg lurer også på hva som er bakgrunnen til at dere vil adoptere når dere har barn selv? Hvorfor ikke ha de man har, og ikke utsette seg og barna for problem som med stor sannsynlighet vil komme? Det er først nå vi ser hvordan det har gått med alle disse barna som ble adoptert fra utlandet (og da særlig asia) på 70- og 80-tallet. Flere kaller dette et rent forskningsprosjekt, for vi visste ikke hvordan det ville gå med dem. I dag vet vi faktisk mye mer, og det ER ikke bare hyggelig lesning.

Hadde vært spennende om noen som faktisk har vært i denne situasjonen hade lagt inn sine tanker her..

[Gjest Zalomine]

Så da bør jeg skrinlegge tanken om å være bilogisk mor og fostermor da? Ikke adopsjon jeg tenker på i hovedsak, men problemstillingene blir for barna noe av det samme?

Jeg er ikke biologisk mor heller enda da, så jeg vet jo ikke om vi KAN få egne barn, men det forventer man jo at man kan, før man har begynt å prøve. Men jeg hadde altså lyst til å kanskje kunne gjøre begge deler med tid og stunder....

[Gjest Anonymous]

Hei Keira

Jeg mente ikke akkurat at det du skrev var negativt, bare at du mente at det var negativt å ha egenfødte og adopterte + at noen andre også mente det. Selvfølgelig er det bra at du gir tilbakemeldinger på dine opplevelser og erfaringer og de tar jeg gjerne med meg.

Vi tenkte selvfølgelig også mye på hvordan det ville føles for en adoptert å være den eneste blant tre egenfødte og det tenker vi selvfølgelig på fortsatt.

Jeg skriver jo også at jeg ikke vet hvordan det kommer til å bli når den adopterte jenta vår blir større, men at det nå går bra ihvertfall.

Jeg kjente engang en adoptert jente fra Korea, (var au-pair sammen med) hun var ikke fra Norge så jeg utleverer henne ikke. Hun var yngst av 3 søsken der bare hun var adoptert. De hadde en fantastisk søskenkjærlighet og hun var en lykkelig, ressurssterk kvinne uten problemer. Dessverre har jeg mistet kontakten med henne siden hun bor i et annet land. Hun er kanskje en av grunnene til at jeg torde og adoptere til tross for egenfødte barn.

Og nå til spørsmålet om hvorfor vi adopterer på tross av at vi har og kan få flere egenfødte barn. Den aller viktigste grunnen var at vi ønsket oss et barn til, jeg har alltid hatt lyst til å adoptere og når både svangerskap og fødsler ikke akkurat ble en fantastisk opplevelse (barna var fantastiske altså ) så valgte vi adopsjon for å få barn nummer 4. Og det kommer vi aldri til å angre på, uansett hvordan det skulle gå når barnet blir større. Man har jo aldri noe garanti for ting.

Egenfødte barn kan bli voldelige, narkomane, selvmordskanditater, få psykiske problemer, klandre foreldrene for ting i oppveksten på lik måte som adopterte kan gjøre det, men å angre på at man har fått barna hvis dette skulle skje, det tror jeg egentlig ikke det er så mange som gjør.

Vi får prøve å gi henne god selvtillit og selvfølelse, vise og fortelle at vi elsker henne, og i det hele tatt være der for alle barna våre og bare håpe på at dette er en god nok balast for det voksne liv.

[fei]

Innlegget skrevet av gjest til Keira skulle vært undertegnet med fei. Vet ikke hvorfor det ikke kom med.

[Keira]

Jeg synes det høres ut som dere har fornuftige tanker rundt temaet, fei Man må selvsagt håpe og tro at det vil gå bra. Det gjør jo som oftest det, og jeg ønsker deg og dine alt godt.

Jeg er bare veldig redd mange ikke ser at denne situasjonen ikke alltid er heldig, at mange tenker at om vi bare er kjærlige og rettferdige nok, vil alt gå bra. Det er ikke riktig så enkelt, dessverre . Man ser jo som du nevner at det kan gå ille med biologisk fødte barn som har ressurssterke foreldre. Man har aldri noen garanti, men å adoptere vil kreve ganske mye ekstra av foreldrene. De bør være rimelig ressurssterke (og her tenker jeg selvsagt ikke på økonomi), og de MÅ ha mye tid til å forklare og hjelpe. De bør også vite hva de går til, noe jeg dessverre ikke tror alle vet.

Når det gjelder fosterbarn kontra biologiske har jeg ikke like mye erfaring, men jeg har sett at noen av de samme problemstillingene gjerne dukker opp. Barna som er i foster tenker og føler ofte at de ikke kan være bra nok når foreldrene vil ha biologiske barn..

[Glitterchick]

Selvfølgelig kan adopterte barn føle seg uttafor. Akkurat som egenfødte barn kan føle seg uttafor. Å si at det "mest sannsynlig" kan gå galt syns jeg virkelig er å ta i. Jeg har erfaringer med venner som er adoptert og med familie som har adoptert.

Mange adoptivbarn har veldig lyst til å finne ut mer om sine biologiske foreldre, mange føler ikke det behovet, noen føler seg uttafor og noen føler seg veldig inkluderte.

Og at man skal være fornøyd med barna man har høres ganske fordomsfullt spør du meg.

Jeg har veldig lyst på barn selv, og har veldig lyst til å adoptere. Hvorfor? Fordi det finnes milioner av barn i verden som trenger foreldre.

De fleste som adopterer er veldig klar over at det ikke nødvendigvis blir en dans på roser, det er også noe adopsjonsforeninger opplyser om.

Det finnes også foreninger for adopterte og foreldrene deres, hvor familiene kan møte folk i samme situasjon og med samme bakgrunn etc. Jeg sier ikke at dette er ett fullstendig surrogat for en "ekte" familie, men hva er egentlig en ekte familie i dag?

Hva med stebarn? Halvsøsken? De ligner ikke nødvendigvis utseendemessig på det de regner som sin familie heller.

[Gjest Zalomine]

Det med stebarn og halvsøsken er jo mer og mer vanlig, så sånn sett skal vel adopterte barn kanskje ikke være like "utenfor", dersom "alle barna er utenfor egentlig"?

Forøvrig har jeg altså lyst til å være fostermor for å hjelpe barn som trenger et annet hjem, kanskje midlertidig, men ha egne barn, som vi har FAST (og fordi jeg hr lyst til å være gravid) og antakelig får vi egne barn først, og tilbyr oss som fosterforeldre (som permanent eller midlertidig hjem ettersom hva som passer, kanskje bare besøkshjem, hvem vet, dette har vi ikke snakket noe særlig om engang) dersom det virker naturig og vi har overskudd til det. Tiden vil vise.

Jeg synes nemlig ikke at egne barn bør være til hinder for å kunne være fosterfamilie..... Men det er vel kanskje litt på siden av tema, siden dette handlet om adopsjon.

[Keira]

Glitterchick:

Er det fordomfullt å si at man skal være fornøyd med de barna man har :o :o :o ! For en påstand.

Ellers kan jeg bare si at du tydeligvis er av dem som ikke skjønner problemet jeg har gjort et forsøk på å skissere opp. Ja, selvsagt kan alle barn føler seg utenfor. Når jeg sier at adopterte som vokser opp med biologiske søsken oftere sliter med dette, er ikke det en privat mening. Vi har statistikk som viser det. Jeg har ikke linker å vse til her og nå, men Dagbladet tok blant annet opp dette som faktisk er et stort problem opp for en tid tilbake.

Når det gjelder å hjelpe millioner av barn.... Joda, en fin tanke, men den holder bare ikke for meg. Det viser seg at de aller fleste barn får det best om de blir hjulpet der de er, enten de har foreldre eller ikke. Da kan man heller bruke penger på gode prosjekt i landene der barna er. Det vil i de fleste tilfeller være bedre for barna.

Foreningene kurser skriver du. Joda, de gjør for så vidt det, men de har heller ingen forklaring på hvorfor så mange av de adopterte sliter med psykiske problem...

Ste-, hel- og halvsøsken kan ikke sammenlignes med dette. De har tross alt kontakt med sine biologiske foreldre, i alle fall en av dem, så det er en halt annen diskusjon.

[Glitterchick]

Er det fordomfullt å si at man skal være fornøyd med de barna man har :o :o :o ! For en påstand.

Herregud, misforstå meg rett da! Jeg mener det er fordomsfullt å si at man skal være fornøyd med de barna man har så DERFOR trenger man ikke adoptere flere.

Jeg skjønner veldig godt problemene du skisserer opp, som jeg sa har jeg GOD erfaring fra adopsjon, både med en hel haug adopterte venner og adopsjon i nær familie.

Jeg vet om solskinnshistorier og jeg vet om historier med ikke akkurat happy ending.

Ja, jeg er fullstendig klar over at det "risky" og adoptere, akkurat som det er risky og få barn i det hele tatt.

Jeg er veldig glad for at vi de siste årene har fått fokus på at det ikke alltid er rosenrødt å adoptere, men mener ikke av den grunn at da må man slutte med det. Og ja, jeg har lest artikkelen i Dagbladet, og mange andre artikler om emnet. Hvis du leste den artikkelen godt, ville du også se at det finnes haugevis av adoptivbarn som ikke opplever det som spesielt mer problemfyllt å være adoptert.

Desverre, jeg tror ikke alle barn har det bedre der de er. Det er en flott tanke å si at vi bør kunne hjelpe dem der de er, men sånn er det desverre ikke. Det er ikke bedre for barn å vokse opp i U-land på overfyllte barnehjem hvor de får mangelfull utdannelse og blir kastet ut når de er 15-18 år enn å vokse opp i en familie som er glad i dem. Og slik som situasjonen er i dag finnes det ingen fullgod løsning på dette i overskuelig framtid.

Når vi nå har fått fokus i media på probleme adopsjonsbarna møter tror jeg det blir bedre og bedre for adopsjonsbarn å vokse opp fordi de som adopterer er klar over det i mye større grad. Man har f. eks. større mulighet for å lære barna om sin opprinnelige kultur, hvis de er interessert. Verden har også blitt mindre de siste årene, det er lettere å besøke opprinnelseslandet, både sammen med nye foreldre og alene.

Har du noen fullgod forklaring på hvorfor barn i det hele tatt sliter med psykiske problemer, selv om vokser opp i gode hjem?

Og du sier at man ikke kan sammenligne ste/halvsøsken fordi de har kontakt med sine biologiske foreldre, det vil jo ikke ett barn som IKKE blir adoptert ha heller. Det vil bo på ett overfyllt barnehjem. Bedre? I think not.

[Glitterchick]

Her er linkene til artikkelen i Dagbladet Magasinet:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/06/.../07/370565.html

Som du ser, mange forskjellige historier og behov. Og som sagt; jeg har aldri sagt noe annet enn at det selvfølgelig er positvit med fokus på problemet, men da jobber man med problemet, ikke bare slutter og tenker at det er best å la være!

[Pica]

Jeg har veldig lyst på barn selv' date=' og har veldig lyst til å adoptere. Hvorfor? Fordi det finnes milioner av barn i verden som trenger foreldre.[/quote']

Bare til orientering:

"Gjennom blant annet media kan man lett få det inntrykk at det er svært mange barn som lider og som dermed synes å være tilgjengelige for adopsjon. Men slik er ikke virkeligheten. Adopsjon til utlandet er svært ofte et kontroversielt og følsomt politisk spørsmål i barnas hjemland, og det kan være sterke krefter i landet som motarbeider utenlandsadopsjon. Som regel har barnas hjemland en klar målsetting om å holde utenlandsadopsjoner på et lavt nivå.", jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/regelverk/run...k000-b-n-a.html

Hvis motivet er kun å hjelpe barn som trenger foreldre, så kan man gi penger til ulike prosjekt, slik at barnet kan bo i hjemlandet sitt. Man kan hjelpe veldig mange for den summen det koster å adoptere et barn...

[Gjest Zalomine]

"å gi barn foreldre" er vel ikke det samme som "å hjelpe barn" da?

Mange måter å hjelpe barn på, men de fleste av disse måtene gir dem ikke foreldre....

Jeg mener med dette ikke å legge meg opp i diskusjonen om det er "rett" å adoptere eller ei, men å påpeke at du ikke svarer på den kommentaren du siterer...