Nervøs/bekymret for framtiden

[AnonymBruker]

Nå som jeg er på tur og skal velge materprogram har jeg plutselig begynt å bli veldig nervøs for fremtiden. Jeg aner ikke hvorfor dette skjer fordi jeg har aldri hatt noen slike tanker før, ingen bekymringer. Men så begynner jeg å bli nervøs for om jeg velger rett master, om jeg går rett utdanning, hvilken jobb jeg kan kvalifisere meg for, hvor jeg kan jobbe, i hvilken by. hva om jeg plutseli må flytte fra alle venner og familie. Dette er ting jeg ikke har tenkt på før.. Men nå har alt bare kommet til meg og lager store bekymringer. Har dårlig matlyst, sover dårlig osv! Er dette vanlig å bekymre seg for? Eller er jeg på tur å bli deprimert fordi jeg tenker for mye på det? Det har bare vært de siste ukene fordi jeg tenker så mye på hvor jeg skal ta masteren min og hva jeg skal ta. Jeg har bachelor i økonomi og ledelse og liker veldig godt finansfagene. Det er det jeg ønsker å ta master i fordi jeg liker fagene veldig godt, og føler jeg har god forståelse for det. Men samtidig, så er jeg usikker på om hva jeg vil jobbe med. Moren min sier at med den utdannelsen kommer jeg til å kunne ha jobb, og jeg kommer til å kan endre mellom ulike jobber, kan ta ekstra fag om jeg finner ut det er noe annet jeg liker senere osv. og det er jo sant. Man kan bli mye med økonomiutdanning. liker jeg markedsføring, så er det bare å ta noen fag, og jeg kan jobbe med det, man kan jobbe med turisme, i de aller fleste selskaper osv. ledelse, jobbe med folk osv. Så jeg prøver å roe meg ned å tenke at om jeg ikke liker hva jeg begynner å jobbe med, har jeg mange muligheter. Men så begynner jeg å bekymre meg for alt annet, med hvor jeg skal finne mannen min, hvor han ønsker bo, hvor jeg ønsker bo, osv! Er det vanlig å tenke på slike ting?? Jeg bare trenger litt trøst og at noen skal si det er vanlig, og at jeg er ikke gal... for akkurat nå føles det ut som jeg prøver finne meningen med livet, men at jeg ikke finner den. Jeg er vanligvis verdens lykkeligste person, har verdens beste venner, og verdens beste familie. Vennene mine elsker meg, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg har aldri forstått hvordan folk kan bli deprimerte, eller ha vansker, jeg har alltid tenkt, livet er lett, det er ingen bekymringer man behøver og ha. Ja kanskje jeg bare har hatt det for lett til nå? Det er nå de vanskelige valgene kommer, og jeg er bare ikke vant til å skulle ta dem. Vanligvis er jeg jo verdens mest sosiale person, så hvorfor skulle jeg ikke få nye venner om jeg skulle flytte en plass? er det så vanskelig? jeg veit ikke, for jeg har ikke måtte gjort det..

Dette er kanskje bare et bevis på at jeg begynner å bli voksen.. aner ikke selv. Jeg bare håper at disse bekymringene kan forsvinne. For 1 mnd siden tenkte jeg for meg selv, jeg er verdens lykkeligste person. Livet føltes perfekt! Jeg smilte hver dag, alt var en glede. Men så plutselig slår det meg at jeg må finne ut hva som skal skje videre i livet, og plutseli ble alt bare så vanskelig!

Jeg håper bare jeg kan få litt trøst her... slik at dagene kan bli litt lettere. Noen dager er veldig bra, mens andre går jeg konstant å tenker negative tanker om at livet er ikke lett.... disse tankene må jeg få bort, og nå trenger jeg bare litt hjelp til hvordan!