Dere som har sprøyteskrekk

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleierstudent og har snart praksis på sykehuset. Jeg regner med at der vil jeg møte pasienter som har sprøyteskrekk. Jeg lurer rett og slett på hva dere er redd for, og hvordan dere vil bli behandlet.

Det er absolutt ikke ment å være frekk når jeg spør hva dere er redd for, det er for å forstå. Stikket i seg selv kan jo knapt kjennes, i verste fall så kan det sprenge litt. De fleste har jo kjent langt verre smerter. Så det kan ikke være smertene?

[Timseh]

Jeg synes stikket kjennes i hvert fall på blodprøver, men det har vel med at jeg konsentrerer meg for mye om selve stikket. Da jeg var innlagt på sykehus og tok flere blodprøver hver dag synes jeg det mest forferdelige var sure og grinete gamle kjerringer som sa: "La oss få dette overstått!" i et surt tonefall. Hjalp ikke akkurat på sprøyteskrekken. De jeg synes var mest forståelsesfulle var de yngre sykepleierne som begynte å prate med meg om hva jeg driver med, hva jeg hadde gjort den aktuelle dagen, om jeg gledet meg til å bli frisk igjen osv <- De prøvde altså å få igang en samtale med meg så jeg ikke skulle konsentrere meg om stikket noe jeg ikke gjorde

Det jeg er redd er vel selve sprøyten, hater nåler og hater blod. Huff...

[sunnyside]

Hei!

Jeg slet lenge med sprøyteskrekk (litt fortsatt, men nå har jeg blitt mye flinkere:)), og det var bokstavlig talt en kamp å få satt sprøyte på meg. Jeg visste at det ikke kom til å gjøre vondt, så det var ikke smerten det gikk på. For meg var det mer det at noe skulle stikkes inn i kroppen min. Det er ikke naturlig, og det føltes bare ubehagelig. Men det er vanskelig å si akkurat hva det er jeg er redd for, annet enn selve sprøyta:p

Det som fungerer fint for meg er om du bare småprater litt med meg. Vær god til å stille gode spørsmål. På forhånd spør kanskje litt hva jeg holder på med, og så når sprøyta skal settes stiller du mer utdypende spørsmål, som gjør at jeg må snakke en del:p

[AnonymBruker]

Du kan jo forsøke å snakke med dem om noe helt annet mens du stikker, sånn at oppmerksomheten blir avledet. Be dem se ut av vinduet eller noe, så de ikke risikerer å se verken nåla eller noe annet. For du har rett i at selve stikket i de fleste tilfeller knapt kjennes.

Jeg liker best å se vekk og tenke på noe helt annet, men kan ikke påstå at jeg har sprøyteskrekk. Likevel må jeg si at lengden og tykkelsen på nåla får hårene til å reise seg på ryggen min. Jeg vet jo at det bare er en brøkdel av lengden på kanylen som skal inn, men det er vanskelig å tenke rasjonelt når man skal stikkes.

[Tropic]

Jeg er sykepleierstudent og har snart praksis på sykehuset. Jeg regner med at der vil jeg møte pasienter som har sprøyteskrekk. Jeg lurer rett og slett på hva dere er redd for, og hvordan dere vil bli behandlet.

Det er absolutt ikke ment å være frekk når jeg spør hva dere er redd for, det er for å forstå. Stikket i seg selv kan jo knapt kjennes, i verste fall så kan det sprenge litt. De fleste har jo kjent langt verre smerter. Så det kan ikke være smertene?

Jeg har litt sprøyteskrekk. Dette er pga de tidligere ikke klarte å finne blodåre på meg og dermed stakk igjen og igjen og igjen. Og da startet det å bli VONDT! Dette tenker jeg på hver gang jeg skal i den stolen. Mitt problem er også at jeg slutter å puste noe som gjør det verre. De flinkeste til meg har vært de som har gjort det unna raskt! Men dette er forskjellig, vet at andre vil vite alt som skal skje, det vil ikke jeg. Lurt kanskje å spørre om du merker vedkommende er redd "Vil du jeg skal si ifra før jeg stikker?" Og be de huske å puste. Nå har jeg bare litt sprøyeskrekk, mer skeptisk kanskje Har aldri noe problemer med å ta og gruer meg ikke lengre (dette pga veldig flinke sykepleiere som har tatt på meg de siste gangene).

Håper dette hjelper deg litt.

[AnonymBruker]

Jeg har generelt fobi for sår, stikk osv på kroppen. Jeg har ikke dårlig erfaringer med selve stikkene eller folk som har satt sprøyten.. Jeg kan få ganske fysiske reaksjoner på stresset det medfører, og tror nok også dette virker inn på denne frykten. Jeg vet at jeg ofte begynner å hyperventilere og gråte like før, under og etter det er ferdig. Spesielt etter at det er ferdig. Jeg pleier å fortelle personen som skal sette at jeg en gang besvimte og at jeg blir litt følsom av hele greia. De er alltid hyggelige og jeg får ligge nedpå i 1 minutts tid for å være sikker på at jeg ikke svimer av.

Jeg tror også det hjelper å se en annen vei, jeg kan iallefall aldri se på, da blir det værre...

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg tror det er fordi jeg føler at personen som setter sprøyten gjør meg noe vondt/vil være stygg mot meg.

Dette er ikke en rasjonell følelse i det hele tatt, det er jeg fullstendig klar over.

Jeg gråter, biter tennene sammen, og snur meg en annen vei, så går det stort sett greit.

[AnonymBruker]

I viss tilfeller kan du kanskje forsøke en butterfly?

[Gjest]

Jeg er absolutt ikke redd for sprøytestikk, men jeg blir KVALM av tanken. Tanken på at noe veldig skarpt noe skal stikkes inn i albubøyen (hva heter nå den delen av kroppen..), er helt forferdelig. Det er som et svakt punkt på kroppen min. Sprøyter ellers syns jeg nesten er litt moro. Jobbet i forsvaret før, så jeg har satt sprøyter på meg selv i lår, og har ingenting imot å være prøvekanin for folk som vil sette IV i selve hånda. Er jo også markør for IV i albubøyen også, selvsagt, men da blir jeg kvalm.

Det har alltid vært ille, men blitt enda verre etter at jeg var markør og måtte bæres på båre, og da jeg ble lempa ut av bilen så hang IVen fast i døra, så hele arma mi ble revet bakover. Ugh, kvalm..

Så ja. Vær forståelig for det, og om du ikke treffer blodåra på første forsøk, værsåværsåsnill å ikke begynn å grave rundt Da blir jeg grønn i ansiktet. Min drømmeblodprøve består av et treff på første forsøk, men om hun ikke treffer da, så bytter hun hånd til andre. Jeg blir forsåvidt ALLTID seende ut som det narkovraket når noen bommer på meg, har visst svake blodårevegger..

Lykke til med studiene!

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg ble litt klokere.

Men flere av dere nevner bloprøvetaking, ikke vanlige sprøyter. Er det verre med blodprøvetaking enn sprøyter i arm/sete?

[Gjest]

For meg er det MYE verre. Sprøyter i sete/ arm har jeg ingen problemer med.

[SmallTalk]

Sprøyter går helt fint! De har tynn spiss og merkes nesten ikke (med mindre de skal stikkes mer eller mindre tvers igjennom nervene i handa).

Blodprøver er derimot verre. Synes den tykke nåla er et helvete, og jeg er så slem at jeg gir de som skal ta prøva en eneste sjanse. Treffer de ikke på første forsøk så kan de glemme å prøve flere ganger.

[AnonymBruker]

For meg er det MYE verre. Sprøyter i sete/ arm har jeg ingen problemer med.

Jeg er helt enig i at om man ikke treffer så skal man ikke grave, og det lærer vi også på skolen. Men du takler å få satt veneflon i en åre? Det er blodårer i armen som er verst?

Jeg er selv blodgiver og synes ikke det er noe særlig å ha den tykke nålen i armen så lenge, det er ekkelt.

Tusen takk for svar, det er fint å få andres syn på ting ikke bare fra lærebøker.

[Gjest]

Jeg er helt enig i at om man ikke treffer så skal man ikke grave, og det lærer vi også på skolen. Men du takler å få satt veneflon i en åre? Det er blodårer i armen som er verst?

Jeg er selv blodgiver og synes ikke det er noe særlig å ha den tykke nålen i armen så lenge, det er ekkelt.

Tusen takk for svar, det er fint å få andres syn på ting ikke bare fra lærebøker.

Jeg har fått satt veneflon i håndryggsvener, overarmsvener, fotbladvener og i nakken/halsen. Albuvener er DESIDERT verst. Jeg foretrekker nesten at dem velger en overarmsvene midt på overarmen, enn albuen. Selv om jeg VET at det gjør vondere! For det er ikke smerte akkurat i tynne huden ved albuen i allefall.

Var blodgiver før selv, og det er alltid ille å sitte med den nåla i armen ja. Den er jo så tykk. Usj.. Nå ble jeg kvalm her.

[Chord]

Jeg hadde sprøyteskrekk for noen år siden, og den starta da jeg var på et legesenter og skulle ta blodprøve. Jeg måtte vente kjempelenge, og jeg ble bare mer og mer nervøs. At jeg måtte ta prøven fastende gjorde det ikke noe bedre. Da jeg til slutt fikk komme inn satt jeg og så på da nålen ble stukket inn, og etter et par sekunder svimte jeg av.

Etter det måtte jeg vente enda lengre før jeg kunne prøve igjen, på grunn av at de hadde så mange pasienter der den dagen, så jeg ble jo bare enda mer nervøs.

Etter den opplevelsen merket jeg ganske stor nervøsitet hver gang jeg måtte ta blodprøve, ble skikkelig kvalm og uvel, alltid redd for at jeg skulle svime av.

Ble jo bedre etterhvert som jeg kunne ta blodprøver i bevissthet da

[SmallTalk]

Jeg har fått satt veneflon i håndryggsvener, overarmsvener, fotbladvener og i nakken/halsen. Albuvener er DESIDERT verst. Jeg foretrekker nesten at dem velger en overarmsvene midt på overarmen, enn albuen. Selv om jeg VET at det gjør vondere! For det er ikke smerte akkurat i tynne huden ved albuen i allefall.

Var blodgiver før selv, og det er alltid ille å sitte med den nåla i armen ja. Den er jo så tykk. Usj.. Nå ble jeg kvalm her.

Man blir jo mildt sagt handicapet med en veneflon på innsiden av albuen, da.

På meg så er det ikke mulig å finne årer til å stikke i på hånden, så de gangene jeg har fått veneflon så har de satt den på innsiden av albuen. Da er det virkelig ikke lett å få gjort noe, så jeg tror jeg hadde foretrukket lenger opp på armen eller i foten isteden.

Endret 12. april 2011 av SmallTalk

[Gjest Applecore]

Jeg har ikke sprøyteskrekk, men liker ikke å se på nåla når den blir stukket inn; er faktisk redd for at armen min skal rykke til på ren refleks og at nåla skal knekke eller at jeg skal bli bli stukket på en feil og brutal måte lenger inn i armen eller noe (kanskje en ganske irrasjonell tanke )...

[AnonymBruker]

Bioingeniørstudent her.

Jeg liker selv ikke å bli stukket, hverken mtp. blodprøver eller sprøyter. Det går mest på at jeg er redd for å rykke til på ett eller annet vis, slik at kanylen går lengre inn enn den skal, blir dratt sidelengs, osv. For meg hjelper det å ha et fast punkt jeg kan stirre på og konsentrere meg om.

Nå skal det sies at jeg takler det helt fint, jeg bare liker det ikke. Foretrekker å stikke selv, selv om det ikke er favorittaktiviteten det heller (pga. folk med vanskelige årer ).

[AnonymBruker]

Liker ikke sprøyter så veldig, men vet ikke om jeg har sprøyteSKREKK. Tror det henger igjen fra barndommen, det var vondt å få sprøyte og den så skummel ut, synes det samme fortsatt. I tillegg hjalp det vel heller ikke at en blodprøvedame på et legekontor dro nålen så fort ut av armen min så jeg fikk steike vondt, trodde jeg skulle svime av. Fikk DET blåmerket over hele armen etterpå. Leste litt om det etterpå og det er visst sånn man IKKE skal dra ut nålen. Hun likte meg tydeligvis ikke..

[Gjest]

Man blir jo mildt sagt handicapet med en veneflon på innsiden av albuen, da.

På meg så er det ikke mulig å finne årer til å stikke i på hånden, så de gangene jeg har fått veneflon så har de satt den på innsiden av albuen. Da er det virkelig ikke lett å få gjort noe, så jeg tror jeg hadde foretrukket lenger opp på armen eller i foten isteden.

Jah, ikke minst! Man blir heeelt handicappa, og jeg personlig VET jo godt at det er en plastdings inne i blodåra mi, ikke en nål, så det gjør ingenting å bøye albuen.. Men det er kjempeskummelt.

Hos meg har jeg mange sener som stikker ut i albueleddet, som SER ut som en vene. Og jeg vet at dem er sener, og folk som har satt noen nåler før bør vite det også.. Allikevel har jeg flere ganger måtte sagt til sykepleiere at det der er IKKE en vene, og om du prøver å stikke meg i sena, så blir jeg KJEMPESINT.