Er alltid i skyggen av andre

[AnonymBruker]

Først og fremst må jeg bare understreke at dette handler ikke om missunnelse, jeg unner de rundt meg all mulig lykke.

Jeg er noen år yngre enn mine eldre søsken, og dermed skjer ting i livet mitt noen år etter det har skjedd i mine søskens liv (få samboer, kjøpe leilighet, ta utdannelse osv.).

I tillegg brukte jeg noen år etter videregående på å finne ut hva jeg ville, prøvde litt forskjellige retninger og fant ut at de ikke passet meg. Det ble noen nedturer når jeg sluttet på utdannelsen jeg hadde begynt på og når jeg sluttet i jobben pga et veldig dårlig arbeidsmiljø.

Nå har jeg funnet ut hva jeg vil, og er midt i en høyskoleutdannelse som jeg virkelig legger sjelen min i. Jeg brenner for faget mitt noe som viser igjen i gode resultater. Jeg har en samboer jeg er lykkelig med, som jeg har kjøpt leilghet sammen med.

Det som plager meg litt er at de rundt meg (tenker primært på min egen familie, spesielt foreldre) virker til å ikke bry seg så mye - det er liksom old news. Jeg forventer ikke fyrverkeri, men at de kan vise litt interesse for hva jeg driver med - på samme måte som de viser interesse for søsknene mine.

Jeg og samboeren min har vært sammen i 5 år, og foreldrene mine husker knapt hva foreldrene hans heter (de har møtt hverandre), men de vet navnet på alle kollegaene til broren min (som de ikke har møtt).

Siden jeg er student, og han jobber må vi klare oss med en inntekt og studielånet mitt, noe som går helt fint. Vi har en gammel bil, som funker til sin bruk. Vi tenkte en stund på å kjøpe ny bil, men har satt det på vent. Her om dagen snakket jeg med faren min, så sier han: "Dere har ikke tenkt noe mer på ny bil da?" Jeg: "Nei, vi venter til jeg er ferdig på skolen og vi får bedre råd". Han: "Å, broren din og kona kjøpte seg to 2011 biler nå de. Virkelig flotte biler altså".

Dette er bare to av 1000 eksempler på hvordan det er.

Jeg har prøvd å få de til å være litt interesserte, og selv om det byr meg i mot har jeg fortalt dem litt av oppturene mine på skolen, men de bryr seg jo ikke uansett.

Når jeg snakker på telefonen med de så snakker de nesten bare om søsknene mine, viser veldig lite interesse for meg. Til slutt så føler jeg meg jo som et null i forhold til dem. Av og til føler jeg at min svigermor er mer interessert enn hva min egen mor er. Av og til går dette veldig innpå meg, og jeg blir lei meg. Så er det så vanskelig å forklare uten å høres missunnelig ut - for jeg er ikke det. Jeg vil jo bare bli sett.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, trenger bare å få luftet meg litt. Noen andre som har/har hatt det sånn her kanskje?

[Gjest stillness]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, bare at jeg er eldst.

Føler litt på samme måte som deg med at mine foreldre ikke er spesielt interesserte i hva jeg studerer og de vet knapt hva jeg studerer.Brukte også en stund på å finne ut av ting så føler nesten som om foreldrene mine bare fokuserer på alle "feilene" jeg har gjort og ikke hva jeg faktisk driver med nå.

Har vært sammen med min samboer i snart 4 år og foreldrene mine har aldri møtt hans selv om de flere ganger har sagt at de skal komme og besøke oss.Vi bor ikke så veldig langt unna så det er ikke noe problem,men jeg syns det er litt underlig at de ikke kan komme opp her og hilse på.

Jeg syns også at min svigermor er mer interessert i hva jeg gjør enn hva min egen mor er.Svigermor spør meg ofte om forskjellige ting og er oppriktig interessert så jeg vet hvordan det føles når ens egne foreldre ikke virker interesserte.

Det er jo litt sårt når man så gjerne vil at foreldrene skal være interesserte og man prøver og prøver,men de bryr seg ikke så veldig uansett hva man gjør.

Jeg har egentlig godtatt at ting bare er sånn og jeg syns jeg har brukt nok tid på å prøve og få dem interesserte i meg og mitt liv.Virker som de aldri blir fornøyde uansett og bare fokuserer på alt jeg har gjort feil,og hvordan jeg var når jeg bodde hjemme.

For meg har der resultert i mindre kontakt med dem og vi har det jo ganske hyggelig når jeg kommer på besøk,men jeg gidder ikke fortelle så mye eller prøve å få dem interesserte så holder det til at det er ganske overfladisk.

Jeg skjønner helt klart at du ikke er misunnelig og alle vil jo bli sett av sine foreldre,men kanskje du bare må godta at ting er sånn?Hvis du ikke føler deg komfortabel nok til å ta det opp med dem?

Du har jo din samboers familie så kanskje de kan bli en slags erstatning?

Endret 12. april 2011 av stillness

[AnonymBruker]

Når jeg snakker på telefonen med de så snakker de nesten bare om søsknene mine, viser veldig lite interesse for meg. Til slutt så føler jeg meg jo som et null i forhold til dem. Av og til føler jeg at min svigermor er mer interessert enn hva min egen mor er. Av og til går dette veldig innpå meg, og jeg blir lei meg. Så er det så vanskelig å forklare uten å høres missunnelig ut - for jeg er ikke det. Jeg vil jo bare bli sett.

har du sagt akkurat dette til dem noen gang?

Jeg synes du er lett å forstå jeg, og som utenforstående synes jeg ikke du virker misunnerlig i det hele tatt.

Prøv å fortell dem det du sier her, si det så enkelt og uten noen stor anklage-tone, bare forklar dem, for det er ikke sikkert de mener det slik, det er ikke sikkert de er klar over at de gjør dette eller at du opplever det slik.

Kanskje de gjør det samme til de andre søsknene, altså snakker om dere andre søsknene?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, bare at jeg er eldst.

Føler litt på samme måte som deg med at mine foreldre ikke er spesielt interesserte i hva jeg studerer og de vet knapt hva jeg studerer.Brukte også en stund på å finne ut av ting så føler nesten som om foreldrene mine bare fokuserer på alle "feilene" jeg har gjort og ikke hva jeg faktisk driver med nå.

Har vært sammen med min samboer i snart 4 år og foreldrene mine har aldri møtt hans selv om de flere ganger har sagt at de skal komme og besøke oss.Vi bor ikke så veldig langt unna så det er ikke noe problem,men jeg syns det er litt underlig at de ikke kan komme opp her og hilse på.

Jeg syns også at min svigermor er mer interessert i hva jeg gjør enn hva min egen mor er.Svigermor spør meg ofte om forskjellige ting og er oppriktig interessert så jeg vet hvordan det føles når ens egne foreldre ikke virker interesserte.

Det er jo litt sårt når man så gjerne vil at foreldrene skal være interesserte og man prøver og prøver,men de bryr seg ikke så veldig uansett hva man gjør.

Jeg har egentlig godtatt at ting bare er sånn og jeg syns jeg har brukt nok tid på å prøve og få dem interesserte i meg og mitt liv.Virker som de aldri blir fornøyde uansett og bare fokuserer på alt jeg har gjort feil,og hvordan jeg var når jeg bodde hjemme.

For meg har der resultert i mindre kontakt med dem og vi har det jo ganske hyggelig når jeg kommer på besøk,men jeg gidder ikke fortelle så mye eller prøve å få dem interesserte så holder det til at det er ganske overfladisk.

Jeg skjønner helt klart at du ikke er misunnelig og alle vil jo bli sett av sine foreldre,men kanskje du bare må godta at ting er sånn?Hvis du ikke føler deg komfortabel nok til å ta det opp med dem?

Du har jo din samboers familie så kanskje de kan bli en slags erstatning?

TS her. "Godt" å se at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. Føler meg så liten igjen når jeg tenker på dette, tross for at jeg er nærmere 30 enn 20. Når jeg har snakket med dem dukker den lille sjenerte jenta i meg opp igjen, som ikke har troen på seg selv.

Kjenner meg igjen i mye av det du sier.

Mine er på besøk hos feks. min bror flere ganger i året, men oss har de besøkt en gang, i løpet av de to årene vi har bodd her. Det er ca. like langt til begge av oss.

Jeg må vel bare godta at ting er sånn de er, slik som du har. Å ta det opp med dem vil nok ikke ha noe for seg, men heldigvis har jeg en alright svigerfamilie, som interesserer seg for oss begge.

[AnonymBruker]

har du sagt akkurat dette til dem noen gang?

Jeg synes du er lett å forstå jeg, og som utenforstående synes jeg ikke du virker misunnerlig i det hele tatt.

Prøv å fortell dem det du sier her, si det så enkelt og uten noen stor anklage-tone, bare forklar dem, for det er ikke sikkert de mener det slik, det er ikke sikkert de er klar over at de gjør dette eller at du opplever det slik.

Kanskje de gjør det samme til de andre søsknene, altså snakker om dere andre søsknene?

Ts her. Jeg har prøvd å snakke med min mor om dette indirekte, sånn i forhold til når vi har snakket om andre mennesker, men det går ikke inn. Å ta det opp direkte med dem er nok heller ikke så lurt, de er ganske konfliktskye og blir lett fornærmet.

Er ganske sikker på at vi ikke er nevnt en gang til de andre, dessuten har de vel ikke så mye å si om oss siden de nesten ikke vet noe om oss