3-åring som ikke lyr

[SummerJoy]

Om snuppa mi ikke vil sette seg i bilen sier jeg bare, "enten kommer du selv, eller så kommer jeg og henter deg." Om hun ikke kommer da, så går jeg bort å løfter henne inn i bilen. Kan bli litt hyling da ja, men hun forstår i det minste at mamma mener alvor. Jeg er aldri sint, bare bestemt. Som oftest kommer hun om jeg sier ting på denne måten. Jeg er heller ikke redd for hyling og skriking. Sier bare "jeg forstår at du ble veldig sint nå som mamma kom og løftet deg, men jeg måtte gjøre det siden du ikke kom selv.". Raseriutbruddet går fort over, og vi kan tralle og synge i bilen.

Alt handler om at barnet skal teste grenser og finne ut hva det kan bestemme og ikke. Å sitte i bilen eller ikke, er ikke noe barnet får lov å bestemme. Det kan derimot bestemme å komme selv, eller bli hentet. Enkelt og greit.

[AnonymBruker]

Dere som sier at det bare er å løfte barnet inn i bilen når det ikke vil gå inn selv: Hva om man ikke klarer det? Jeg mener, jenta mi er sterk. Når hun slår seg vrang og stritter i mot med armer og bein så har jeg ikke sjangs å løfte henne inn i bilen og feste henne. Jeg får til å løfte henne opp, men å plassere henne i setet og feste henne er helt umulig. Da måtte jeg isåfall hatt et par ekstra armer..

Ts

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke klarer å sette henne fast mot hennes vilje, er det nok teknikken din som ikke er helt god. Du er jo MYE sterkere enn henne. Jeg skjønner at det ikke er morsomt å bruke makt, men når det er nødvendig: Løft henne, sett henne inn, dytt armen gjennom beltet og hold beltet på plass mens du trer inn den andre armen. Så holder du begge disse beltene i én hånd (som du samtidig bruker til å holde henne på plass med) mens du fisker tak i låsen/klemmen (hva heter det?) og dytter festene nedi med den andre hånden.

Håper du ikke får bruk for tipset!

[AnonymBruker]

Dere som sier at det bare er å løfte barnet inn i bilen når det ikke vil gå inn selv: Hva om man ikke klarer det? Jeg mener, jenta mi er sterk. Når hun slår seg vrang og stritter i mot med armer og bein så har jeg ikke sjangs å løfte henne inn i bilen og feste henne. Jeg får til å løfte henne opp, men å plassere henne i setet og feste henne er helt umulig. Da måtte jeg isåfall hatt et par ekstra armer..

Ts

Kom an, du er vel sterkere enn en 3 åring..?!

[AnonymBruker]

Ja, jeg er sterkere. Dere skulle fått prøvd.. Når hun slår seg vrang (da snakker vi ordentlig sint) så vrir hun og vender seg sånn i armene + at hun holder fast i alt hun får tak i. Jeg må holde begge armene hennes fast + begge bena i tillegg til å få henne plassert i setet. Det ER vanskelig, tro det eller ei.

Nå skal det sies at jenta er stor for alderen, så jeg kjøper klær i størrelse 5 år til henne.

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror at hun ikke lyer fordi hun merker at du er usikker, nølende, ettergivende....fyll inn det som måtte passe

Om du er vennlig bestemt, konsekvent og tar styring og gir gode, tydelige beskjeder, vil du få en mer samarbeidsvillig jente. Ikke bruk en haug med ord, men gi korte beskjeder som hun kan forholde seg til. Ha øyekontakt og vær nær henne når du gir en beskjed, ikke stå langt unna og rop til henne.

Hun er dessuten i en alder da hun skal teste ut grenser. Det er et skritt på hennes vei til selvstendighet. Temmelig normalt for en 3-åring.

Ikke gi henne valg når det er noe som faktisk må gjennomføres. I stedet for å spørre: "Vil du ta på deg jakka?", si: "nå skal vi ta på jakka". Ser du forskjellen?

Når det er situasjoner hvor barnet faktisk ikke har noe valg, kan man heller ikke gi dem valg. Da velger de sjelden det vi vil de skal velge

[AnonymBruker]

Hm, lyr står da vitterligen ikke i Den Norske Ordboka. Å lye betyr å lytte, det har ingenting med å adlyde eller å høre etter å gjøre. Å lye, lyer osv. Ikke lyr. Men det kan vel være dialekter som bruker ordet slik muntlig? Beklager avsporingen.

[Chiquita]

Dere som sier at det bare er å løfte barnet inn i bilen når det ikke vil gå inn selv: Hva om man ikke klarer det? Jeg mener, jenta mi er sterk. Når hun slår seg vrang og stritter i mot med armer og bein så har jeg ikke sjangs å løfte henne inn i bilen og feste henne. Jeg får til å løfte henne opp, men å plassere henne i setet og feste henne er helt umulig. Da måtte jeg isåfall hatt et par ekstra armer..

Ts

Ja, jeg er sterkere. Dere skulle fått prøvd.. Når hun slår seg vrang (da snakker vi ordentlig sint) så vrir hun og vender seg sånn i armene + at hun holder fast i alt hun får tak i. Jeg må holde begge armene hennes fast + begge bena i tillegg til å få henne plassert i setet. Det ER vanskelig, tro det eller ei.

Nå skal det sies at jenta er stor for alderen, så jeg kjøper klær i størrelse 5 år til henne.

Nå tror jeg ikke at din jente er spesielt sterk i forhold til andre uvillige barn på samme alder.

Og ja, de kan spenne seg og være utrolig "sterke".

Men du er jo uansett sterkere. Og du har (forhåpentligvis) større utholdenhet.

En utfordring kan det nok være ja, men umulig... Langt derifra!

[Caramba]

Jeg har ofte suksess med å avlede dem, feks hvis sønnen sier: -Jeg vil ikke være med i bilen, og ser utfordrende på meg, så ignorerer jeg det han akkruat sa, og peker på en fugl/fly/blomst etc, eller spør hva han skal gjøre i bhg i dag, eller noe sånt.... Mens jeg holder stemmen blid. Da hender det veldig ofte at han glemmer å være kranglete, og blir interessert i det jeg prater om.

Å gå inn i kampen kan ofte eskalere hele situasjonen, så prøv å holde deg rolig og finn på noe fort, før hun rekker å bli så veldig sinna. Jeg synes sånne ting ga seg litt ved 3,5 år, så hold ut!!!

Jeg opplever hvertfal alltid at de gangene jeg er sliten og blir fort sint, så sklir alltid små trassepisoder helt ut og det blir mye verre å roe ungene. De gangene jeg teller til 10 inni meg og ikke blir "med" på krangelen, så går det nesten alltid bra.

Endret 14. april 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Det kan godt hende at jeg er usikker for jeg er usikker som person. Jeg har vanskelig for å stole på at det jeg gjør er rett, spesielt når det ikke finnes noe fasitsvar. Men jeg prøver å ikke vise at jeg er usikker foran henne.

Hun fikk et søsken for 6 mnd siden, så ofte blir hun stilt i andre rekke når det kommer til oppmerksomhet. Jeg er alenemamma, så må nesten prioritere minstemann fremfor 3-åringen. Hun sier selv at hun synes dette er vanskelig, når jeg spør. Kanskje gjør hun mye negativt for at da blir jeg nødt til å rette oppmerksomheten min mot henne.. Jeg prøver å rose henne når hun gjør noe som er bra, men det er kanskje ikke nok. Siden jeg fikk minstemann er det ikke lenger mulighet til at jeg og 3-åringen får være sammen bare oss. Skal vi på lekeplassen må babyen være med, skal vi leke et eller annet må jeg ha babyen på arma eller i nærheten.

I går hadde vi en helt grusom ettermiddag. Hun gjorde mye hun ikke fikk lov til + at jeg var veldig sliten noe som er en dårlig kombinasjon..

I dag skulle hun sette seg inn i bilen, men ville sette seg i førersetet i steden. Jeg hindret henne i å sette seg der og forklarte henne hvorfor. Da løp hun rundt bilen, inn der setet hennes er, men krøp over det og frem og opp i førersetet.. Da tok jeg og løftet henne ut og satte henne i setet sitt, men klarte selvfølgelig å dunke hodet hennes i bildøra. Hun hylte "du slo meg!" og var skikkelig sint og lei seg. Jeg fikk kjempedårlig samvittighet (hadde jo ikke ment at hun skulle få vondt..) så jeg sa unnskyld, at jeg ikke hadde ment å gjøre sånn hun fikk vondt, osv. Forklarte hvorfor jeg hadde puttet henne i setet. En kort biltur senere så var hun iallfall blid igjen.

Jeg vurderer å gå til innkjøp av en bok om oppdragelse eller noe..

[AnonymBruker]

For å svare på avsporinga: Det kan godt hende at "å ly" er dialekt. Jeg snakker ikke østlandsk, men trodde ikke at "å ly" var et dialektord..

[Kara W]

Det kan godt hende at jeg er usikker for jeg er usikker som person. Jeg har vanskelig for å stole på at det jeg gjør er rett, spesielt når det ikke finnes noe fasitsvar. Men jeg prøver å ikke vise at jeg er usikker foran henne.

Hun fikk et søsken for 6 mnd siden, så ofte blir hun stilt i andre rekke når det kommer til oppmerksomhet. Jeg er alenemamma, så må nesten prioritere minstemann fremfor 3-åringen. Hun sier selv at hun synes dette er vanskelig, når jeg spør. Kanskje gjør hun mye negativt for at da blir jeg nødt til å rette oppmerksomheten min mot henne.. Jeg prøver å rose henne når hun gjør noe som er bra, men det er kanskje ikke nok. Siden jeg fikk minstemann er det ikke lenger mulighet til at jeg og 3-åringen får være sammen bare oss. Skal vi på lekeplassen må babyen være med, skal vi leke et eller annet må jeg ha babyen på arma eller i nærheten.

I går hadde vi en helt grusom ettermiddag. Hun gjorde mye hun ikke fikk lov til + at jeg var veldig sliten noe som er en dårlig kombinasjon..

I dag skulle hun sette seg inn i bilen, men ville sette seg i førersetet i steden. Jeg hindret henne i å sette seg der og forklarte henne hvorfor. Da løp hun rundt bilen, inn der setet hennes er, men krøp over det og frem og opp i førersetet.. Da tok jeg og løftet henne ut og satte henne i setet sitt, men klarte selvfølgelig å dunke hodet hennes i bildøra. Hun hylte "du slo meg!" og var skikkelig sint og lei seg. Jeg fikk kjempedårlig samvittighet (hadde jo ikke ment at hun skulle få vondt..) så jeg sa unnskyld, at jeg ikke hadde ment å gjøre sånn hun fikk vondt, osv. Forklarte hvorfor jeg hadde puttet henne i setet. En kort biltur senere så var hun iallfall blid igjen.

Jeg vurderer å gå til innkjøp av en bok om oppdragelse eller noe..

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget. Vår treåring har også begynt å trasse og oppføre seg dårlig for å få oppmerksomhet Men vi er heldigvis to om det.

En ting jeg har oppdaget er at når vi en sjelden gang får en ettermiddag sammen bare oss to så er han verdens skjønneste gutt uten anntydning til trass. Har du mulighet til å få barnevakt for den minste en gang i blandt slik at du kan vie mer tid til datteren din?

Vi synes det er veldig praktisk å legge begge barna samtidig, men kanskje du har mulighet til å legge babyen først, for så å ha litt alenetid med den eldste etterpå?

Jeg kan også berolige med at etter 6 mnd begynner babyen både å bli mer selvstendig og mer interessant for storesøsken. La datteren din få være med på å stelle babyen, slik at h*n ikke bare er en irriterende skrikerunge som har tatt mammaen sin fra henne. La henne røre sammen grøten, finne frem bleier, hente smokk når h*n gråter osv. Vis henne hvordan hun kan leke med babyen. Vi har også hatt stor suksess med spørsmål som "Skal du eller lillesøster ta på pysj først?"

Det er slitsomt å få to barn så tett, særlig når man er alene, men de får utrolig mye glede i hverandre etterhvert. Om noen måneder vil de begynne å leke sammen (selv om det blir en del krangling ut av det også), og du kan f.eks. få laget middag i fred hvis du er heldig.