Menn på fødestua - ønske, rettighet eller plikt?

[Nala]

Skjønner jo at det tydeligvis er et problem for mange, men selv hadde jeg aldri godtatt en sånn unnskyldning. Hva med kvinnen da? Det kan jo være like traumatisk for henne å skulle ha sex etterpå? Ikke bare fordi det er ekkelt å tenke på hva hun har vært gjennom, men også på grunn av smertene. Så sorry, men menn som får problemer med sexlivet fordi de har sett kvinnen i fødsel, de får ikke mye medlidenhet av meg. De trenger ikke akkurat stikke hodet "ned dit" mens det står på. De kan vel sitte oppe sammen med mor, holde henne i hånden, hente saft eller vann eller hva hun måtte trenge. Trenger ikke se gørra.

[Gjest Embla s]

Jeg kunne aldri fått barn med en mann som ikke så det som en selvfølge å være med under hele fødselen.

Når det er sagt ville jeg aldri stilt krav til at han skulle følge med på alt som skjedde "der nede", eller at han på død og liv skal klippe navlestrengen o.l.

Men at mannen er med og støtter, det ville være en forutsetning for å føde!!

[Gjest Anonymous]

Jeg kunne aldri fått barn med en mann som ikke så det som en selvfølge å være med under hele fødselen.

at mannen er med og støtter, det ville være en forutsetning for å føde!!

så enig så enig..

[Gjest Pjusk]

Å føde er helt jævlig og det er godt å ha en som kjenner deg godt som kan trøste deg, heie litt, få deg til å le, fortelle jordmor hva du ønsker når du ikke kan snakke selv osv. Ikke minst er det nok mang en pappatåre som er felt av ren og skjær babylykke når babyen er ute - det er et ganske spesieltt øyeblikk. Jeg har bare sett min mann gråte en gang og det var når førstefødte var vel ute!

Hvor relevant er denne diskusjonen egentlig? Er det mange pappa'er som ikke klarer tanken på å være tilstede når barna blir født? Og nå mener jeg i den grad at man kan forsvare at man ikke deltar. Jeg kjenner kun en, han satt på gangen og den vordnede mor skulle isteden ha med seg ei venninne. Denne venninnen rakk ikke fødselen, fordi hun kunne ikke slippe fra jobben med en gang - så fødselen måtte hun klare alene. Vel, jeg synes ikke det var mye til mannfolk for å si det slik...

Jeg har nesten mareritt vedr. egne fødsler, men er villig til å gå gjennom det en gang til for event. få et tredje barn. Hvis mannen min da ikke makter å være med (noe som ikke er tilfelle), skal han få slippe - men jeg må innrømme jeg ville følt meg litt sviktet.

[Gjest Pjusk]

Også er jeg helt enig med Embla S som er mye flinkere til å fatte seg i korthet enn meg!

[Nøste]

Når jeg skulle føde ville han gjerne være der å trøste meg . Hvist ikke mannen vil være under føttselen bør han slippe .

[Gjest Anonymous]

Hvist ikke mannen vil være under føttselen bør han slippe .

hvorfor det?

[Diva]

Så enig med Nala, Embla S, Pjusk og flere...

Det er vel ingen som sier mennene må forløse vel ?

Det som er den viktigste oppgaven er å trøste og holde i hender og prate med den fødende. Oppmuntre.

Det er IKKE nødvendig å se borti all "guffa" og få fødselsforløpet rett i fleisen vel ? Herregud...

Jeg synes ikke "traumatiske opplevelser som kan forstyrre sexlivet" er et godt argument for å slippe. Hva med kvinnen da ? Som sliter både fysisk og psykisk, og i det hele tatt ? Som sliter med kun det å gå på toalettet etter fødselen ?

Nei, søren heller asså!

Menn som "ikke vil" fordi det er så "ekkelt" o.l. bør heller skjerpe seg litt og være litt mer empatisk.

[Sheba]

[Gjest Anonymous]

[Kaktus]

Jeg kunne aldri fått barn med en mann som ikke så det som en selvfølge å være med under hele fødselen.

Når det er sagt ville jeg aldri stilt krav til at han skulle følge med på alt som skjedde "der nede", eller at han på død og liv skal klippe navlestrengen o.l.

Men at mannen er med og støtter, det ville være en forutsetning for å føde!!

Helt enig!

For meg er det helt utenkelig å skulle gå gjennom noe sånt uten mannen min, jeg tror jeg ville følt meg uendelig alene med bare "fremmede" mennesker rundt meg i en så sårbar situasjon. En venninne er ikke noe alternativ for meg i alle fall - har ingen venninner som er meg SÅ nær.

Hos oss har dette heldigvis aldri vært noen diskusjon, det er en selvfølge for oss begge at vi er to om det.

Men jeg har full forståelse for det om han velger å holde seg oppe ved hodet mitt mens det verste pågår - jeg trenger ham vel ikke akkurat mest der nede heller... Og hvis han går i dørken (som broren hans gjorde ved begge fødselene av hans to barn), så skal han få lov til å ligge der så lenge han må. Bare jeg vet at han er der.

Også tenker jeg også på at hvordan kan en mann som ikke har vært med på fødselen i det hele tatt fatte og begripe hva moren til hans barn har vært gjennom og gi den nødvendige støtten i etterkant?

[VesleBråka]

Jeg skjønner ikke problemstillingen. Når JEG føder, så er det JEG som bestemmer hvem som skal være der. Hvis mannen synes det er "ekkelt" så hadde jeg ikke hatt noen forståelse for det. Jeg vil garantert synes det er mye "ekklere" enn ham!! Det er jo JEG som vil ha vondt, alt han trenger å gjøre er å gi ut litt sympati. Ettersom jeg ikke kan velge om jeg vil delta under fødselen, så får ikke han det heller. Basta. Han trenger ikke å klippe navlestrengen, eller titte nedenfra, men han må sitte ved hodeenden og oppmuntre.

[tingeling]

Må innrømme at jeg hoppet over noen innlegg, men min mening er at så lenge mannen har puls, og kvinnen ønsker ham der så bør han innfinne seg. Ikke nødvendig at han ser nøye ette hva som skjer der nede, men han skal være der, holde i hånden, trøste etc. Null respekt for menn som kommer med diverse dårlige unskyldninger.

Vanligvis gjør jeg mitt beste for å se ting fra begge sider, og være saklig og forståelsesfull, men ikke når det gjelder dette.

Punktum.

[Gjest sexysadie]

Tror ikke d er så mye hjelp og støtte i noen som absolutt ikke vil være med; menn er ikke så tøffe når d kommer til stykket.

[Linemor]

Når jeg ble gravid var dette noe jeg og sambo snakket en del om. han ville ikke være med på fødselen, han ville være utenfor og heller komme inn når det hele var over. jg ville gjerne at han skulle være med, men ikke hvis han ikke ville. jeg ville oppleve fødselen som noe fint, og ville ha noen der inne sammen med meg som var der av fri vilje og orket og støtte meg.

nå ble ikke fødselen min som planlagt, men når den var igang var sambo der inne meste parten av tiden. pluss hun som skulle være med meg og enda ei til. jeg hadde jo besøk av mamma og pappa og fire søsken og sambo til faren min også fordi de prøvde og stoppe fødselen og derfor tok den jo lang tid.

neste gang håper jeg at sambo ikke er redd for og være der hele tiden, men jeg kommer sikkert til å ha med ei venninne også. det er litt rart med det, men jeg syntes det var veldig godt og ha ei jente der inne også.

og skulle tvinge faren til å være der hvis han ikke vil, tror jeg ikke er noe bra. blir vel lettere enda mer anspent og kranglig der da. tror det viktigste er at de to som skal ha barn sammen snakker seg i mellom om hva som er riktig og viktig for de.

sambo var redd for å måtte klippe navlestrengen og se at jeg revnet osv, men jeg hadde jo ikke tenkt å ha han som jordmor.

og rakke ned på menn fordi de vil være med på fødselen synes jeg er barnslig og jeg håper de som blir utsatt for det hever seg over det. samtidig er det ikke riktig at det skal være en plikt.

hvordan man lever sammen er ens egen sak og ingen andre har med å blade seg i det.

[VesleBråka]

Jeg vil også helst sitte på gangen og titte i gamle ukeblader og vente på å få en stelt nyfødt baby rakt i armene fiks ferdig. Jeg har ikke noe valg.. Hvorfor er det bare kvinner som må være modige når det gjelder å sette barn til verden? Hvorfor er det greit at mennene kan vente utenfor, å skånes fra alt ubehaget? For å sikre at de fortsatt ser på kvinnen som et sexobjekt, og ikke måtte oppleve at kjønnsorganene hennes også har til oppgave å bringe barn til verden?

Om det ikke er så mye hjelp og støtte i mannen, så er han da med på opplevelsen og vet hva som skjedde under fødselen ivertfall.. Jeg hadde tatt det som et skikkelig svik hvis han hadde sagt at han ikke gidder å være vitne til blodet og gørra og smerten, det er mye mer behagelig å se på hotell cæsar. Noe så lite empatisk..

Og hvem ellers skal ta imot forbannelsene? Jeg har hørt om mange kvinner som skriker ut "du får aldri mer ta i meg aiaiai" osv. det hjelper da ikke å rope slikt til jordmor?? Jeg er veldig ekstrovert når det gjelder smerte, jeg gir uttrykk for smerten for da er det ikke så vondt.

[Gjest Niniel]

Retz, jeg er veldig enig med deg!

Jeg har ikke noe lyst til at mannen skal være med på fødselen. Det er viktigere for meg at han er der før og etter.

[manji]

Manji,- hvorfor tror du folk mener at mannen påfører en byrde og at vi mener det er mannens feil at man blir gravid ? Hvor står det hen ?

Jeg tror ikke folk mener det. Det er ihvertfall ikke det generelle inntrykket jeg har fått etter å ha lest alle innleggene. Derimot så trodde jeg mellom mente det. Syntes det var en syrlig ettersmak av bitterhet i innleggene hennes, noe som fikk meg til å spørre om hva hun ville ha gjort hvis mannen, av en eller annen grunn, var ute av stand til å følge med inn til fødestuen.

[Diva]

Jeg vil også helst sitte på gangen og titte i gamle ukeblader og vente på å få en stelt nyfødt baby rakt i armene fiks ferdig. Jeg har ikke noe valg.. Hvorfor er det bare kvinner som må være modige når det gjelder å sette barn til verden? Hvorfor er det greit at mennene kan vente utenfor, å skånes fra alt ubehaget? For å sikre at de fortsatt ser på kvinnen som et sexobjekt, og ikke måtte oppleve at kjønnsorganene hennes også har til oppgave å bringe barn til verden?

Om det ikke er så mye hjelp og støtte i mannen, så er han da med på opplevelsen og vet hva som skjedde under fødselen ivertfall.. Jeg hadde tatt det som et skikkelig svik hvis han hadde sagt at han ikke gidder å være vitne til blodet og gørra og smerten, det er mye mer behagelig å se på hotell cæsar. Noe så lite empatisk..

Og hvem ellers skal ta imot forbannelsene? Jeg har hørt om mange kvinner som skriker ut "du får aldri mer ta i meg aiaiai" osv. det hjelper da ikke å rope slikt til jordmor?? Jeg er veldig ekstrovert når det gjelder smerte, jeg gir uttrykk for smerten for da er det ikke så vondt.

Helt enig!

Menn har en viss tendens til å "kunne" melde seg ut når det passer dem - noen ganger...

[Diva]

Jeg tror ikke folk mener det. Det er ihvertfall ikke det generelle inntrykket jeg har fått etter å ha lest alle innleggene. Derimot så trodde jeg mellom mente det. Syntes det var en syrlig ettersmak av bitterhet i innleggene hennes, noe som fikk meg til å spørre om hva hun ville ha gjort hvis mannen, av en eller annen grunn, var ute av stand til å følge med inn til fødestuen.

Ok. Jeg forstod det ikke sånn fra mellom.

Men kanskje det er fordi jeg selv er kvinne...(?)

Synes for øvrig det ER en bitter tanke når mannen som har vært like mye med og har like mye ansvar, går fra hele greia fordi det blir for tungt....

I say : "dooh!"

Empati og sympati er en fin ting.