Mamma'n min og meg...

[Gjest gjest1]

Jeg og mamma har aldri hatt noe spesielt godt forhold, men hun er nå moren min, og jeg er veldig glad i henne. Problemet er bare at jeg aldri får meg til å fortelle henne det. Hun vet jo at jeg er klempeglad i henne, men ordene "jeg er glad i deg" kommer liksom aldri ut. Hverken fra henne eller meg.

Vi er så like på mange områder. Hun er av den typen som kommer med materielle ting i steden for ord. Jeg er lik. Når det gjelder henne i hvert fall. Alle andre kan jeg si jeg er glad i til, men med mamma blir det så nært og rart. Unaturlig.

Denne julen fikk hun en ring til 2000 kroner som jeg visste hun hadde lyst på. Jeg sa til henne rett før hun åpnet den at hun ikke skulle gråte og ikke bli sint. (Hun blir sint når jeg bruker masse penger på unødvendige ting... men dette var jo ikke unødvendig...) Hun gråt ikke, og ble ikke sint. Sa ingenting. Men jeg visste at hun satte pris på det.

Mamma er den personene som ikke klemmer, ikke snakker om følelser. I det hele tatt. Jeg er glad i henne, har jo bare henne nå. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne vært 5 år igjen og hoppe opp i fanget hennes og bare være til. Men det er jeg jo ikke lenger.

Lurer på om dette er normalt? Vi krangler ikke så ofte, og smiler og ler hver dag. Men aldri noe mer. Aldri noe følelser med. Hun er alltid den siste som får vite noe. Jeg vet hun er mye bekymret for meg, men jeg orker ikke fortelle henne alt hele tiden... Hva skal jeg gjøre? Er dette noe de fleste opplever?

Vennlig hilsen en som er i ferd med å bli stor, men som gjerne skulle ønske hun var litt mindre noen ganger... 12

[Gjest Anonymous]

Handling betyr mer enn ord...... er sikker på at mamma'n din vet jeg......

Klem fra meg

[Silfen]

Jeg sier heller ikke at jeg er glad i mine nærmeste, utenom barna mine.

Det er ikke et naturlig ordvalg. Som deg, viser jeg det i ting jeg gjør og tar kanskje forgitt at min mor skal vite det.12

[Denise]

Hei Hope!

Hva med å skrive et lite kort til moren din, der du forteller at du er glad i henne??

Jeg har heller aldri vært særlig flink til å fortelle moren min (eller faren min) at jeg er glad i dem. I det siste har jeg av og til gitt dem et kort der jeg skriver det. Selv om de vet at jeg er glad i dem, tror jeg de blir utrolig glade av å få det "bekreftet" på en måte.. Visst du kjønner hva jeg mener?!

Jeg tror nok at moren din vet at du er glad i henne uansett, så gjør det du føler er riktig du!! Lykke til!!

Klem fra Denise

[Gjest Lea]

Hos oss har dette med å si at vi er glad i hverandre aldri sjedd. Tviler ALDRI på at foreldrene mine er glad i meg, men jeg kan ikke huske at det har blitt uttalt. Det er også langt mellom klemmene.

For meg er det litt uvant å få en klem av mennesker jeg omgås. Unntaket er samboeren min. Der er det både klemmer og kjærlighetserklæringer.

Noen av oss er bare sånn. Det er nesten litt ubehagelig med slike ord og handlinger.

Selv synes jeg at det er greit. Foreldrene mine har alltid vært sånn og det samme med besteforeldrene mine. Er vel blitt sånn selv også.

Har en teori om at dette er noe "nytt" som har kommet. Nå hører jeg stadig litt yngre foreldre øse ut ord og klemmer til barna sine.

Jeg har aldri savnet det. Så lenge jeg er sikker på at mine foreldre setter pris på meg er jeg fornøyd. De viser at de er stolt av meg, stoler på meg og setter pris på meg. De støtter meg når jeg har det vanskelig.

Det spiller ingen rolle om de sier at de er glad i meg eller ikke. Og det er jo ekstra godt med en klem når de kommer sjelden!

[Puma]

Hope.

Det du skriver om, kunne like godt vært meg, da jeg var 15-16 år.

Det jeg gjorde, var å skrive ett lite dikt til henne.

Der fortalte jeg både om min kjærlighet til henne, og min takknemmelighet for at hun var så tålmodig med meg.(Jeg hadde en virkelig tøff tenåringstid)

Det diktet henger fortsatt i ramme på veggen 10 år etter!

Jeg synes du også kanskje skulle prøve noe sånt.

Om ikke annet, så er det godt å få satt ord på følelsene sine. 12

[Gjest gjest1]

Mange gode forslag her. Takker for råd!

Men det er ikke så lett å gi ett kort heller. "Vær så god mamma, her er et kort til deg, sånn helt uten videre". Også blir det bare en pinlig stillhet og en ekkel, tilgjort klem bare for å gi noe tilbake... Alt blir så feil.

Søsteren min er 25, og hun har heller aldri opplevd at mamma har sagt noe slikt. Pappaen vår gjorde det, hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om det er hun som har en form for sperre når det kommer til nærhet. Morfaren min er helt lik. Gir en klem fordi han er nødt, og det blir helt feil.

Merkelig familie jeg har. Jeg er nesten den eneste som kan snakke om følelser og vise dem... når mamma ikke er der, da... *sukker*

Skal vurdere kort, brev eller rett og slett en klem.

12

[LilleMika]

Vennen... ville bare si at jeg er HELT SIKKER på at hun vet at du er kjempeglad i henne. Og hun er veldig glad i deg også. Det har hun sagt til meg flere ganger... (rart det, at man kan si det til alle andre, bare ikke til den det gjelder.)

Fikk du ikke en melding en dag for en stund siden?? Kanskje du skal sende en sånn en gang. Er jo en litt feig måte, men veldig enkel, da. Hvis du ikke liksom klarer noe annet...

Du er så søt, du vennen. Stå på!!!