Sitte hos barnet til det sovner

[Gjest ronjajenta]

Mulig det er noe jeg ikke skjønner her, men: Hvorfor kan hun ikke få sove hos dere?

Fordi hun sover urolig da, våkner ofte, og vi sover heller ikke noe særlig da selvsagt. Alle er trøtte dagen etterpå. Hvis alle hadde sovet godt, kan det nok hende vi hadde gått for denne løsningen en stund. Men ingen vinner på det hos oss. Det fungerer helt sikkert fint for andre.

[Vargen]

Mulig det er noe jeg ikke skjønner her, men: Hvorfor kan hun ikke få sove hos dere?

Det kan faktisk jeg svare på:

Det er etter min mening INGEN fremtid i at barn skal samsove med foreldrene utover når de er nyfødt/baby.

Ungen blir større og større. Hvor lenge synes du det er rimelig at hun skal ligge i senga til foreldrene? Og jo lenger man utsetter å få henne til å sove i egen seng, jo vanskeligere blir det. Når hun begynner å bli 2-3 år og er vant med å sove hos foreldrene, tror jeg det kan bli stritt å få henne til å sove i egen seng.

Vår jente sover i senga hos oss av og til hvis hun er skikkelig syk f eks. Og det er ikke så koselig som det virker. For det første blir det dårlig plass. For det andre forstyrrer vi hverandre HELE TIDEN. 2-åringen sover lett, og spreller hele tiden. Og som regel ligger hun på tvers i senga, og stanger den ene forelderen med hodet og sparker den andre med beina. Jeg ender ofte opp på sofaen under et pledd, og vi alle er vanvittig trøtte dagen etter.

Edit: En annen ting er at en 2-åring legger seg 1900-2000. Skal en av foreldrene da legge seg sammen med henne??

Det KAN jo også hende at foreldre synes det kan være greit å være i fred og alene i senga av og til også.

Samsoving fungerer stort sett ganske dårlig, i den forstand at det blir mye "sam" og lite "soving". Det er en sånn ting som høres mye mer idyllisk og koselig enn det faktisk er.

Å lære et barn å legge seg i egen seng og sove natta gjennom der uten for mye styr, er kanskje DET viktigste som må læres, både for barnet og foreldrene, etter min mening.

Vennlig hilsen Vargen!

Endret 6. april 2011 av Vargen

[Gjest Gjest]

Det kan faktisk jeg svare på:

Det er etter min mening INGEN fremtid i at barn skal samsove med foreldrene utover når de er nyfødt/baby.

Ungen blir større og større. Hvor lenge synes du det er rimelig at hun skal ligge i senga til foreldrene? Og jo lenger man utsetter å få henne til å sove i egen seng, jo vanskeligere blir det. Når hun begynner å bli 2-3 år og er vant med å sove hos foreldrene, tror jeg det kan bli stritt å få henne til å sove i egen seng.

Vår jente sover i senga hos oss av og til hvis hun er skikkelig syk f eks. Og det er ikke så koselig som det virker. For det første blir det dårlig plass. For det andre forstyrrer vi hverandre HELE TIDEN. 2-åringen sover lett, og spreller hele tiden. Og som regel ligger hun på tvers i senga, og stanger den ene forelderen med hodet og sparker den andre med beina. Jeg ender ofte opp på sofaen under et pledd, og vi alle er vanvittig trøtte dagen etter.

Edit: En annen ting er at en 2-åring legger seg 1900-2000. Skal en av foreldrene da legge seg sammen med henne??

Det KAN jo også hende at foreldre synes det kan være greit å være i fred og alene i senga av og til også.

Samsoving fungerer stort sett ganske dårlig, i den forstand at det blir mye "sam" og lite "soving". Det er en sånn ting som høres mye mer idyllisk og koselig enn det faktisk er.

Å lære et barn å legge seg i egen seng og sove natta gjennom der uten for mye styr, er kanskje DET viktigste som må læres, både for barnet og foreldrene, etter min mening.

Vennlig hilsen Vargen!

Beklager å måtte skuffe deg, Vargen – men verden er ikke så svart-hvit som du tror. Jeg har tre barn, og de har hatt fri tilgang på foreldresenga hele oppveksten. Tro det eller ei, men alle sov godt, og de kom bare tassende ved behov. Det var aldri noe problem å få dem "tilbake i egen seng".

Grunnen til at jeg spurte, var at det med at barna skal sove i egen seng, ofte bare slukes rått og uten noen motforestillinger av foreldre også i familier hvor samsoving faktisk kan være en bra løsning. Nå er det jo ikke sånn for TS her (ingen får sove når jenta ligger i foreldresenga), men spørsmålet er verdt å stille.

[Vargen]

Jeg blir på ingen måte skuffet. Min verden er ikke egentlig svart-hvit, men jeg kan bare snakke ut fra min egen erfaring, og den har vært at samsoving ikke fungerer. TS har tydeligvis gjort samme erfaring.

Hvis andre får det til å fungere: Flott for dem! Alle må jo gjøre det som funker for dem.

JEG anser det at barn skal sove i samme seng som foreldrene som et slags blindspor, ettersom det ikke er det jeg ønsker at min datter skal gjøre på lengre sikt i alle fall.

Det viktigste tror jeg er å gjøre ting som fungerer, og ikke minst tenke framover. Barnet blir større. Hva vil man at hun/han skal kunne/gjøre fremover? Og så kan man like godt begynne med en gang å peke dem i den retningen man ønsker de skal utvikle seg.

Vennlig hilsen Vargen!

[Gjest Gjest]

JEG anser det at barn skal sove i samme seng som foreldrene som et slags blindspor, ettersom det ikke er det jeg ønsker at min datter skal gjøre på lengre sikt i alle fall.

Enig i at alle bør finne ut hva som funker hos dem (så lenge barnas behov blir møtt, naturligvis), men i avsnittet jeg siterer, viser du hvorfor jeg stilte samsovingsspørsmålet i første runde: Mange tror (som du) at barn er statiske og lærer "dårlige vaner" lett. Min erfaring (og mange andres) er at barn som får fri tilgang til foreldrene også nattestid, faktisk sover godt og rolig i sin egen seng helt av seg selv. Vi har aldri hatt noen avvenningsprosess – etter hvert sluttet de bare med nattvandringen. Og så lenge nattvandringen varte, sov vi godt likevel, for det var bare å løfte opp dyna, slippe to–tre–fire-åringen opp i senga, snu seg og sove videre. Null stress, masse søvn.

Jeg synes det er drøyt å komme med en generell påstand om at samsoving "fungerer stort sett ganske dårlig", så lenge det rett og slett har vært en nærmest livreddende løsning for mange foreldre. Og som nevnt: Det er bare tull at det blir vanskelig å få barna til å slutte å vandre, det går som regel helt fint av seg selv.

(Unnskyld denne avsporingen, ts. Og lykke til med å finne ut av sovestyret.)