Gi meg mot til å slå opp med samboeren min

[Gjest joda]

Hei.

Jeg har aldri ansett meg selv som en svak person. Før nå. Jeg har alltid vært ei jente med egne meninger, standhaftig holdning til hva som er moralsk og etisk, og har alltid følt meg litt "modigere" enn andre når det gjelder å handle rundt dette.

Men denne beskrivelsen passer ikke meg lenger. Nå er jeg bare en undertrykt tøffel.. Jeg har vært sammen med samboeren i over et år, og det er nå 6 mnd siden han slo meg for første gang. Han har gjort det flere ganger, og jeg vet han kommer til å gjøre det igjen om jeg blir.

Han knuste skjermen på min splitter nye smart-telefon, har slått hull i veggene mange steder i leiligheten. Har påført det dyre bordet mitt en stygg flenge (kastet en stol som bommet på meg da gitt...), og har knust mange andre av gjenstandene mine. Og dette er ingenting av det som kan sammenligne seg med det han har gjort med kroppen min og ansiktet mitt. Jeg har bilder av merkene.

Han er dessuten utrolig smart, og derunder også ekstremt manipulerende. Jeg har lyst å rive meg i håret når han driver på med dette. Jeg ser jo rett igjennom han. Det er verst når han alltid gjentar "jeg har aldri lagt en hånd på deg" eller "jeg har aldri slått deg". Jeg vet jo hva som er sant, men han kan av og til få meg til å føle meg som om jeg fortjente det. Jeg hater det. Han sa også nylig.. "Du kommer fra en familie med psykiske problemer, jeg kan forstå at du av og til blir rasende, men du har ingen rett til å behandle meg så dårlig". (Familien min har et tilfelle av depresjon, og et av paranoia langt ut. So what, hvem har ikke det?) Jeg behandler han ikke dårlig av andre grunner enn at jeg er deprimert og til tider litt ustabil fordi jeg har blitt behandlet slik av han. Jeg var ikke slik før. Jeg vet hva som er grunnen til det.

Han forsøker å vri aboslutt alt til å bli min feil. Hele tiden. Og han kan være så skummel og psykotisk at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre eller si.

Til og med da det skjedde sist, og jeg gjorde det slutt og ringte politiet for å anmelde han kom han inn og sa ting i bakgrunnen som at "Ja, jeg har nettopp dumpet henne, hun er litt lei seg akkurat nå, ikke ta noen ting hun sier seriøst". Det er jo selvfølgelig ikke sant, men politiet hørte selvfølgelig dette, og trodde på det, og begynte å spørre ting som "er dette sant?" og jeg følte at de plutselig tok hele situasjonen useriøst. Og så sa samboeren min i tillegg "hun har brutt seg inn i leiligheten min og er helt hysterisk, jeg hadde satt stor pris på om dere kom og hentet henne". (Han eier leiligheten, jeg leier hos han, men jeg bor jo her). Det endte opp med at jeg bare la på og gråt hele natten. Han er så syk på dette. Han er det klassiske A4-mennesket for alle rundt han, og ingen ville mistenkt noe som helst - Fordi han er så flink å snakke for seg og slikt.

Det som gjør det vanskelig, og som er grunnen til at jeg forsatt er her, er at han plutselig blir "skrudd av" og gråter og ber om tilgivelse og lover meg gull og grønne skoger, og oppfører seg eksemplarisk helt frem til neste utbrudd. Jeg blir så usikker, for når vi har det bra i forholdet, har jeg det bedre enn jeg noen gang har hatt det. Men jeg ser jo hva som må gjøres.

Jeg er så sliten av denne indre krigen om hva jeg bør gjøre. Håper noen har noen gode ord og råd som kan motivere meg til å komme meg ut.

[Gjest Te]

Det kommer ikke til å endre seg. Det blir nok verre for deg etter som tiden går å bryte ut enn det er nå. Du fortjener bedre. Planlegg godt hvordan du sksø komme deg bort på forhånd. Snakk med noen som står deg nærmt og som kan være støtteapparat. Det er fælt nå, men du kommer ikke til å angre om du retter deg i ryggen og kommer deg vekk. Savnet du ikke ditt gamle jeg?

[AnonymBruker]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=544863

[AnonymBruker]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=544863

Jeg skulle akkurat til å linke til denne tråden også... Der ser du at det går an! Les gjennom denne tråden TS!

[I Grosny]

Jeg synes du skal gå ned på krisesenteret og ta en prat nå.

[Shinana]

Kjære TS!

For å redde resten av livet ditt så har du kun EN mulighet, og det er å komme deg ut av dette forholdet. Start den prosessen omgående!

Planlegg "flukten" og allier deg med familie og venner. Han karen du bor sammen med er ikke trygg.

Dette klarer du. Du er fremdeles ei klok og oppegående jente, men han har fått deg til å tvile. Nå trekker du pusten, og sier til deg selv at nok er nok! Ingen skal finne seg i vold og manipulering i et forhold.

[Gjest Raggy]

Jeg synes også du skal kontakte krisesenteret. Og jeg synes du skal gjøre det i dag!

IKKE undervurder ditt behov for hjelp! Slik du beskriver din situasjon bør du komme deg bort fra denne mannen med en eneste gang.

[Tropic]

Dra med en gang, det viktigste er at du kommer ut derfra så raskt som mulig. Dra til politiet og anmeld det, finn deg en trygg plass du kan bo. Om du ikke har dette, dra til krisesenter for hjelp! Ikke bli boende hos han, du har vært sterk før som du sier, og du klarer det igjen!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Min historie er ganske lik den som den det er linket til. Det finns en tråd her inne et sted som jeg opprettet, men jeg fikk dessverre ikke slik støtte. Kanskje det hadde noe med måten jeg la det fram på.

Uansett, jeg kom meg vekk til tross for at jeg var helt låst pga. det praktiske. Var arbeidsledig og hadde på den tiden karantene slik at jeg ikke mottok dagpenger. Hadde absolutt ingen ytelser, og var helt avhengig av mannen jeg bodde sammen med for å få mat på bordet.

Oppsøkte krisesenteret for råd, og til tross for at jeg fortalte om hvordan hverdagen var (slik som din) ble jeg rådet til å ta dette opp med min samboer, fortelle at jeg ville ut av det, og anmode om at vi kunne bo sammen i fordragelighet til jeg hadde funnet et sted og bo. Men dette er LIVSFARLIG. Man er aldri i større fare enn når din mishandler forstår at han er i ferd med å bli forlatt.

Jeg ble også ved et tilfelle kjørt til krisesenteret av politiet en fredag kveld. Fikk et rom, og ble overlatt til meg selv. Mat og ting man trengte måtte en sørge for selv. Mandag kveld hadde det enda ikke skjedd noen verdens ting annet enn at jeg hadde sittet på rommet alene helge helgen, så jeg dro derfra og hjem til en venninne.

Politiet gjorde i mitt tilfelle alt de kunne for å hjelpe. De anmeldte min samboer, utstyrte meg med voldsalarm, fulgte meg opp pr. tlf og tilbød seg å være tilstede mens jeg flyttet ut. Ingenting å si på omsorgen og innsatsen fra deres side, og jeg er svært takknemlig for det.

Jeg kunne ikke annet enn å ta kontakt med NAV og fortelle min historie der. Jeg fikk økonomisk hjelp til å skaffe meg et eget sted å bo, og mens dette var i prosess fikk jeg sove på sofaen til en god venninne.

Nå har jeg det godt igjen. Når jeg står opp om morgenen vet jeg at jeg er trygg. Jeg har nok i likhet med deg blitt mer preget av disse opplevelsene enn jeg likte og tro, og føler også at den livsglade og sterke jenta jeg var er borte. Men jeg jobber med saken, og med tiden håper jeg at alt det vonde er tilbakelagt.

Jeg skriver dette for at du skal vite at du ikke er alene, og at det er mulig å komme seg ut av det. Tenk over hva du trenger hjelp til, planlegg og gjør dette i skjul. Å bli værende er ingen løsning, liv og helse er for dyrebart til det.

[Gjest norah]

Denne situasjonen er ingenting å være rådvill over - han utviser klassiske tegn på den typiske mishandler.

Svært godt likt av andre, mishandler og manipulerende hjemme.

Ikke fortell ham ett eneste ord om hva du tenker, men kom deg ut av leiligheten fortest mulig til et hemmelig sted. Oppsøk krisesenteret - og få råd av dem.

Skaff deg hemmelig telefonnummer - og kutt enhver mulighet han har for å oppsøke deg. Ikke tenk på det, da kan det være for sent.

Ikke la ham komme i samtale med deg - og når du skal hente tingene dine må du ha med deg venner som kan være tilstede.

[AnonymBruker]

Jeg har bare lest starterinnlegger. Velger å ta denne anonym.

Kjenner meg utrolig godt i gjenn i situasjonen din.Fikk frysninger når jeg leste innlegget ditt. Jeg levde med en slik en i 5år. Han var en manipulerende og voldelig mann.

Det startet i det små, men etter hvert hadde han utrolig mye makt over meg. Jeg mistet vennene mine, familien min trakk seg vekk etter utallige forsøk på å få meg til å forstå hvordan han var.

Han begynnte med å gi meg dårlig samvittighet når jeg hadde planer med venner. Ikke direkte, men han kom med små stikk som jeg ikke tengte helt over da, som igjen førte til at jeg avlyste med venner for å sitte hjemme med han. Om jeg fant på å være med en av guttevennene mine måtte jeg regne med en heidundrenes krangel og soving på sofaen.

Første gang han slo var i fylla. Vi hadde kommet hjem fra byen og begynnte å diskutere ett eller annet.

Etter hver ble det oftere. Han slo ikke alltid, men brykte fysisk kontakt. Han dyttet, tok kvelertak og "kastet meg vegg i mellom". Var på paselig med hvor han holt meg fast slik at jeg ikke skulle få synlige blåmerker om det skulle oppstå. Inventar ble ofte ødelagt. Hull i vegger, knuste glass og talerkner, dører ble slått til pinneved osv.

Jeg ble veldig psykisk nedbrutt og måtte etter hvert avbryte utdannelse og slutte på jobben da jeg ikke hadde noen krefter til overs. Nå, ett år etter bruddet, klarer jeg fremdeles ikke tanken på å komme meg til bake i arbeid. Jeg sliter ofte med å komme meg ut av sengen om morningen og husarbeid er et slit. Jeg har en psykisk sykdom i utgangspungtet da, men den har jeg veldig god kontroll over og den har ikke hindret meg i slike ting tidligere.

Ingenting jeg gjorde i forholdet var bra nok. Når han kom hjem fra jobb til en nyvasket og ryddig leilighet og middag på bordet, måtte han fortsatt finne et eller annet som ikke var gjort riktig. Jeg husker en gang han ble sint fordi jeg ikke hadde hengt opp klærne i vaskemaskinen enda. Maskinen var nettopp blitt ferdig og jeg var opptatt med å lage mat...

Eter hvert fikk vi barn og jeg håpte (dumme, naive meg) at han skulle endre seg da, men det var bare et håp. Det skjedde aldri.

Til slutt klarte jeg å få øynene opp for. Det var akkurat som om jeg våknet fra en døs etter flere år og jeg lurte på hva i huleste det var som gikk av meg som holt ut med dette.

Jeg fikk samlet meg og gjorde det slutt. Selve samtalen gikk fint, men tiden etter har vert et helvete. Han går i fra å være min "beste venn" til å ønske meg død annenhver dag. Han har enda litt makt over meg. Når han sender meg en melding så svarer jeg av og til enda, for han vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på for å få meg til å reagere. Jeg hater det. Men jobber med meg selv hver dag for å lære meg at dette mennesket ikke har noe i mitt liv å gjøre.

Jeg håper du kommer deg vekk fra denne fyren. Jeg ønsker ingen å leve i et slikt forhold.

[AnonymBruker]

*dytte* Synes slike tråder er viktige

[waco]

Unnskyld meg, men den der, "ringte politiet for å anmelde ham" tyder jo ikke akkurat på at du er den aller mest konfliktskye mennesket på planeten. Hadde du ikke vært i så følelsesmessig ubalanse så kanskje du heller kunne anmeldt på politistasjonen neste dag.

Og en ting til. Når han eier leiligheten så kan ikke politiet kaste han ut. Da er det det du som må ut.

[Gjest %=]

jeg vet hvert fall at i ettertid kommer du bare til å angre hvor mye tid du har latt han ødelagt deg, så kom deg fort som fy før han tar mer av livet ditt!!!!!!!!!!!! Jeg er en veldig sterk jente selv, men var sammen med en psykopat og den sterke jenta ble straks til en svak liten bikkje. Nå? Jeg hater han inderlig for at han har nedtrykt meg så mye , og hater meg selv for at jeg lot han. Jeg vet selv at man kan bli helt kokko i hue av sånne mennesker, de snur om på alt slik at de blir offeret og alle andre rundt ser på deg som psykoen. Jeg blir kraftig sint av å tenke tilbake på at jeg lot han være sånn mot meg, det var en fortvilende vanskelig tid.

Be den idioten stikke til helvete og ha litt respekt for deg selv.

[AnonymBruker]

Våkn opp og dra. Du klarer det.

[Betty77]

Ville bare gi en klem, sende deg litt styrke og holder med de over her.

Kom deg bort fra mannen. Ikke si noe til han om hva du planlegger i skjul. Alier deg med noen du evt kan flytte hjem til ved en kort periode til du finner deg noe selv. Snakk med venner/familie som kan støtte deg. Krisesenteret er absolutt et alternativ.

Han forandrer seg ikke. Du kommer bare til å gå å 'vente' til neste gang dette skjer dersom du blir.

Du vet hva som er best for deg selv nå.

[Gjest anonyme]

Dette er en ting man ikke burde utsette! Han trenger hjelp, og du kan ikke hjelpe ham. Du må tenke på hva som er best for deg selv, og det er helt klart at det ikke er å være sammen med han. Du må ta tak i dette snarest, tenk at du har en framtid fremfor deg, og du blir ikke yngre.. (kaller deg ikke gammel, vet ærligtalt ikke hvor gammel du er). Du må tenke på alle de mulighetene du går glipp av nå som du er sammen med ham. LEV LIVET DITT, ikke kast det bort på ham!! Han trenger å skaffe seg sikkelig hjelp, noe som ikke er ditt problem.

Tenk på at det finnes en der ute som virkelig kan gjøre deg lykkelig!

Ei jeg kjenner, var sammen med en som oppførte seg noe liknede, og jeg så på henne at hun ikke var noe lykkelig i det hele tatt. Og det tok laaang tid før hun gjore noe med det, dette pga at hun ikke turte. Men når hun endelig kom seg ut av det, fant hun ettervert en ny kjæreste, og har aldri sett hun lykkeligere! Noe som var godt å se, for det fortjente hun! Du fortjener også dette, så håper virkelig du greier å komme deg ut av dette! Stå på, du klarer det :D

[Gjest kae]

Du burde flytte ut med en gang, helst til noen venner eller familie som kan hjelpe deg, dette er noe du ikke burde takle alene.

Ja, det kan være lett å falle for disse unskyldningene.. men det hjelper ikke, han blir som sakt ikke bedre! Denne karen trenger profosjonel hjelp for å takle sinnet eller hva det er nå han sliter med.

Kom deg ut av forholdet snarest, han vil ikke kunne forandre seg uten god hjelp fra profosjonelle, det er ikke noe du kan gjøre.

Dette klarer du, heier på deg!

syns du er sterk jeg, som har holdt ut! Lykke til, dette er noe jeg tror du klarer, hvis du går inn for det selv. Hent inn den personen du var før.

[Gjest anonym]

har annmeldt samboeren min, for 1 uke siden, men har ikke fått noe tlf fra politiet angående saken, hvorfor tar det lang tid? har annmeldt han for barneporno. han hadde nesten 3000 filer av det, og jeg visste ikke dette her etter at jeg fikk barn med han, lånte dataen hans og skulle bare kopiere noen filer fra hans data. og så jeg på private bilder, trudde det var bare av han, men der tok jeg feil, har levert inn dstaen og nå venter jeg på at han blir henta. må holde poker fjeset eller så mistenker han noe. så nå meg jeg finne et sted og bo med min datter, helst i nærheten av min tante, tante, onkel og min fetter har stilt opp for meg i denne saken men ikke min mor, så jeg skal flytte til åmot kanskje. får se. men skjønner at politiet har mye å gjøre, men jeg har jo barn her med en pedofil. venter og venter. og han har vært voldelig med meg også, han har dyttet meg ned trappa, knekk nesa mi. det her har skjedd mye for jeg fikk datteren min.

[Gjest Gjest]

Trådstarter hvor er du? Hva har skjedd? Har du kommet deg unna?

Jeg håper så inderlig at du har greid det og har det bra!