Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest Tussi]

Er det noen som synes det er vanskelig å forholde seg til andre mennesker? Venner, familie og mennesker generellt?

Jeg synes det er så vanskelig å være rundt andre, vet ikke helt hva som gjør det, men jeg føler på en måte at uansett hvem det er, så sitter personen å ønsker at jeg ikke er tilstede. Om jeg snakker med noen så klarer jeg ikke å holde øyekontakt, føler bare at personen ser på meg å leter etter feil. Når jeg spiser med andre føler jeg meg hol og ekkel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal si, alt er tilgjort å jeg er som regel "nervøs" når jeg er med andre. Jeg har også dessverre kort lunte, særlig mot de jeg kjenner godt så jeg blir lett irritert å er sikkert ikke en person som er særlig gøy å ha tilstede. Men jeg ønsker egentlig ikke å være sånn, vil jo gjerne være en person som folk liker og en person som fungerer sosialt. Det er også ganske slitsomt å ha det sånn, føle at folk glor og dømmer, uten at de nødvendigvis gjør det.

Er det noen som kjenner seg igjen eller vet hva dette kan komme av ? Må vel være mulig å lære seg av ved å være sånn og snu tankegangen litt, det er bare så synd at alt sånt skal være så vanskelig.

Jeg forstår at mange ikke helt skjønner hva jeg mener og hvordan det er å ha det sånn. Jeg er ikke ute etter kritikk og kommentarer som at jeg må ta meg sammen eller noe sånt. Vil egentlig bare høre om jeg er alene eller om det er andre i samme sko?

[AnonymBruker]

Er det noen som synes det er vanskelig å forholde seg til andre mennesker? Venner, familie og mennesker generellt?

Jeg synes det er så vanskelig å være rundt andre, vet ikke helt hva som gjør det, men jeg føler på en måte at uansett hvem det er, så sitter personen å ønsker at jeg ikke er tilstede. Om jeg snakker med noen så klarer jeg ikke å holde øyekontakt, føler bare at personen ser på meg å leter etter feil. Når jeg spiser med andre føler jeg meg hol og ekkel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal si, alt er tilgjort å jeg er som regel "nervøs" når jeg er med andre. Jeg har også dessverre kort lunte, særlig mot de jeg kjenner godt så jeg blir lett irritert å er sikkert ikke en person som er særlig gøy å ha tilstede. Men jeg ønsker egentlig ikke å være sånn, vil jo gjerne være en person som folk liker og en person som fungerer sosialt. Det er også ganske slitsomt å ha det sånn, føle at folk glor og dømmer, uten at de nødvendigvis gjør det.

Er det noen som kjenner seg igjen eller vet hva dette kan komme av ? Må vel være mulig å lære seg av ved å være sånn og snu tankegangen litt, det er bare så synd at alt sånt skal være så vanskelig.

Jeg forstår at mange ikke helt skjønner hva jeg mener og hvordan det er å ha det sånn. Jeg er ikke ute etter kritikk og kommentarer som at jeg må ta meg sammen eller noe sånt. Vil egentlig bare høre om jeg er alene eller om det er andre i samme sko?

Jeg kjenner meg igjenn.

Alt er greit med samboer, barn og øvrig nærmste familie. Men alt utenom føler jeg meg bare klønete. Klarer ikke å holde oppe små samtaler, ei heller om vanlige kjedlige samtaleevner. Synes andre jenter/kvinner er verst å komme overens med. Deler liksom ikke deres syn på verden, klarer liksom ikke holde meg i samme modus som dem. Klemming når vi møtes, eller gjenngi lange samtaler er ikke min greie.

Jeg sier kansje mye rart,føles iallefall slik og at dem ser en smule rart på meg. Dette er jo noe som jeg har opplevd over tid, så dette er ingenting jeg innbiller meg.

Føler meg prippen og svært liberal på samme tid, det kræsjer litt. Kunne ønske jeg lå litt i mellom slik at jeg kunne le, fjase og jatte med i de fleste temar som blir tatt opp.

Når samtalene stopper opp, flakker jeg med blikket og jeg føler for å forlate stedet raskt som mulig. Nei, har ikke aspberges syndrom selv om det høres slikt ut

Ikke lett dette Jada har øvd meg lenge.

[Gjest Nervevrak]

Jeg kjenner meg definitivt igjen. Når jeg må snakke med andre bortsett ifra de aller nærmeste så vil jeg bare forsvinne ned i et hull eller noe.

Det går greit å utføre veldig kort og upersonlig kommunikasjon av typen gå på Posten,handle i butikken og kjøpe kaffe på den lokale kaffebaren hvis det ikke er mye folk der.

Føler også at alle stirrer rart på meg som om jeg har driti meg forferdelig ut eller gjort noe veldig galt.Kan nok virke veldig overlegen ettersom jeg nesten ikke tør å stirre på andre. Har opplevd en del mishandling og mobbing.Det kan vel kanskje være derfor jeg er så skakkjørt?

Har fått høre at jeg er så slitsom å snakke med fordi jeg plaprer nervøst i vei når jeg først "tør opp" litt. Huffameg....

[AnonymBruker]

Ja jeg er og slik. Klarer liksom ikke å holde en samtale, da jeg ikke helt vet hva jeg skal si. Det går greit når jeg blir bedre kjent, men jeg vet jeg ofte sier mye rart. Jeg har nettopp fått diagnosen ADD. Starta på ritalin for noen måneder siden, og det har hjulpet. Psykologen bemerket bl.a at jeg holdt øyekontakten mer nå. Men det sosiale spillet lærer jeg meg ikke automatisk pga noen piller, men jeg er roligere i samtaler nå, å sier kanskje ikke så mye rart mer slik at samtalen blir klein med fremmede hehe..

[Gjest Nervevrak]

Smalltalk er en helt umulig oppgave for meg. Vil bare rømme langt vekk når noen vil "slå av en prat".

Jeg kommer aldri til å fikse det.Det er helt forferdelig.I tillegg har jeg samme problem med øyekontakt som du har.Det er vemmelig å se folk i øynene når jeg snakker.Rett og slett pinlig.

[AnonymBruker]

Det er mulig dere har sosial angst ..... ? Det finnes faktisk piller for den slags. Sånn at dere slipper å føle det på den måten, for det må være helt jævlig.

[Gjest Nervevrak]

Har brukt litt beroligende piller i nesten ett år pga en hendelse i livet som forsterket angsten min og det hjelper litt,men vil helst klare meg uten.

[Ego]

Jeg sliter faktisk mer rundt mennesker jeg kjenner, enn rundt fremmede. Familiesammenkomster er min store frykt, og selv det å skulle tilbringe tid med mine foreldre og søster er noe jeg gruer meg til hver gang.

Som en nevnte i et tidligere innlegg, så har jeg også enklere for å omgås gutter enn jenter.