Flere her inne som føler seg alene?

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig du burde kontakte BUP jeg ts.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Det er i motgang man ser hvem som egentlig er vennene ens..

Føler med deg, TS. Been there, done that. Mistet hele venneflokken med unntak av en da jeg var langt nede etter sykdom. Men da så jeg jammen hvilke venner jeg hadde også, og byttet de pent ut.

[Gjest thelife]

Det er i motgang man ser hvem som egentlig er vennene ens..

Føler med deg, TS. Been there, done that. Mistet hele venneflokken med unntak av en da jeg var langt nede etter sykdom. Men da så jeg jammen hvilke venner jeg hadde også, og byttet de pent ut.

Tusentakk dere! Hvor gammel var du, og hvordan fant du nye venner?

[Gjest Ms. Raggsokk]

Tusentakk dere! Hvor gammel var du, og hvordan fant du nye venner?

Jeg var 18, og jeg flyttet da jeg var 19. Vekk fra alt, startet på nytt. Angrer ikke.

[Gjest thelife]

Jeg var 18, og jeg flyttet da jeg var 19. Vekk fra alt, startet på nytt. Angrer ikke.

Flyttet du langt fra hjemstedet ditt eller der du bodde da dette skjedde?

Jeg har veldig lyst til å flytte selv, for å få en ny start.. Da vil jeg ikke flytte til nabobyen, men lenger unna

[Gjest Ms. Raggsokk]

Flyttet du langt fra hjemstedet ditt eller der du bodde da dette skjedde?

Jeg har veldig lyst til å flytte selv, for å få en ny start.. Da vil jeg ikke flytte til nabobyen, men lenger unna

Jeg flyttet 10 timer unna med bil (vinterstid, tar litt kortere om sommeren). Greit å starte med blanke ark Jeg flyttet for å studere da, og fikk nye venner på null komma svisj.

[Gjest thelife]

Jeg flyttet 10 timer unna med bil (vinterstid, tar litt kortere om sommeren). Greit å starte med blanke ark Jeg flyttet for å studere da, og fikk nye venner på null komma svisj.

Såpass langt ja, hehe Jeg tenker litt på Oslo jeg da. 1,5 time fra her jeg bor med bil.

Det er litt vanskelig med studering, ettersom jeg allerede har søkt skole her jeg bor. Jeg skal gå frisør, så kunne jo eventuelt tatt privatskole på dette i Oslo, men det er jo dyyyrt. Jeg måtte også ha skaffet meg en jobb. I tilegg vil jeg gjerne ha studiekompetanse, og vet ikke om det er muligheter for meg å ta det samtidlig som frisørutdanning jeg? Mulig jeg har hørt noe om dette på Adam og Eva skolen, men jeg er usikker.

[Ego]

Vil bare ønske deg lykke til. Er grusomt å måtte innse at ens såkalte "venner" kun tolererer smil og latter. Jeg forsøkte en periode å leve opp til det, men det er overhodet ikke verdt det. La dem leve i sine egne, små bobler, så bruker du heller tiden på deg selv og det du ønsker. Ny skole = nye venner.

[Gjest Gjest]

Siden jeg ikke føler meg sterk nok til å snakke med de ansikt til ansikt så sendte jeg en lang melding til alle og fortalte problemene.. Noen svarte ikke, andre sa de forstod meg og beklaget tilbake (virker ikke som at de brydde seg noe særlig selvom de sier de fortsår) og ei sa bare at jeg ikke kunne la problemene mine gå utover dem (da mener hu at jeg ikke er blid og positiv og at det går utover dem...) og at jeg ikke kunne fortsette å ha den attituden!

Unnskyld meg, men sier man til en person som sliter veldig at en ikke kan ha den attituden? jeg klarer rett og slett ikke å være glad og smile til en hver tid, jeg er slettes ikke sur, bare trist

Tjaa..om det er slik at du enkelte ganger har en ubehagelig attitude så synes jeg ikke man kan unnskylde det med psykiske problemer. Greit nok å ha dårlige dager,at man er deppa osv.

Kjenner ei som sliter psykisk og med lav selvtillit. Hun benytter nærmest alle sjanser hun har på å tråkke meg ned i søla. Synes ikke det skal gå utover meg at hun sliter. Hun burde heller tenke seg om at det er kanskje flere rundt henne som sliter og kanksje tåler lite på lik linje med henne selv...

[Ego]

Tjaa..om det er slik at du enkelte ganger har en ubehagelig attitude så synes jeg ikke man kan unnskylde det med psykiske problemer. Greit nok å ha dårlige dager,at man er deppa osv.

Kjenner ei som sliter psykisk og med lav selvtillit. Hun benytter nærmest alle sjanser hun har på å tråkke meg ned i søla. Synes ikke det skal gå utover meg at hun sliter. Hun burde heller tenke seg om at det er kanskje flere rundt henne som sliter og kanksje tåler lite på lik linje med henne selv...

Tror TS her mente at "vennene" ikke aksepterer at hun noen dager er ute av stand til å klistre på seg et falskt smil. Har selv fått rimelig frekke kommentarer bare fordi jeg ikke klarte smile og le så mye som folk mente jeg burde.

Det er ikke så svart-hvitt at man enten er superblid, eller spydig og klagende. Noen dager er man rett og slett bare stille og litt alvorlig - noe som venner burde akseptere.

[Gjest Gjest]

Tror TS her mente at "vennene" ikke aksepterer at hun noen dager er ute av stand til å klistre på seg et falskt smil. Har selv fått rimelig frekke kommentarer bare fordi jeg ikke klarte smile og le så mye som folk mente jeg burde.

Det er ikke så svart-hvitt at man enten er superblid, eller spydig og klagende. Noen dager er man rett og slett bare stille og litt alvorlig - noe som venner burde akseptere.

Jo skjønner den..Men noen ganger så har man kanskje en dårlig attitude som man kanskje ikke helt ser selv. Selvfølgelig er det mulighet for at venninna til Ts rett og slett er blottet for forståelse. Men etter å blitt "kjent" med en person som sliter psykisk og som attpåtil bruker meg som ei dørmatte så har jeg blitt litt obs på det der (sier ikke at ts bruker venninnene sine som dørmatter)

Ts kan oppfatte seg selv som kun stille,sjenert og deppa på dårlige dager. Andre kan oppfatte henne på en helt annen måte alt ettersom hvilken kommunikasjon de har seg imellom på slike dager.

Ofte så vikrer det som om mennesker med psykiske lidelser gjør seg selv til ofre og alle andre er de stygge ulvene,tror man skal være litt obs på slikt (sier det fordi jeg selv har vært der..)

[Gjest may]

Hei ts, har du fått noe hjelp for dine egne og de familiære probleme noe sted?

Det er ikke meningen at du skal slite med alt dette alene, i Norge har det offentlige plikt til å hjelpe så unge mennesker som deg.

Du sier at det bare har vært kjeft å få hjemme i så mange år, og da tenker jeg at barnevernet burde ha vært koblet inn for lengst. Når det går så langt som at du får psykiske problemer og faller ut av vennegjeng og ikke får noen støtte fra foreldre, er ikke dette ditt ansvar alene.

Noen over nevnte BUP, og det er et utmerket forslag.

Der kan du snakke med terapeuter alene, og komme til familieterapi sammen med mor og/eller far. Ved slik behandling kan dere få løst opp i problemene, og dine foreldre vil kanskje forstå at du ikke er voksen enda, og at du trenger deres voksne støtte.

Dette vil hjelpe deg til å bli sterk nok til å stå på egene ben når tiden er inne for det, og min mening, utifra hva du skriver, er at du ikke er det pr. i dag. Fungerer ikke slik behandling, er barnevernet instansen som har plikt til å hjelpe deg.

Flytter du nå mens du er så ung og deprimert, uten det fundamentet du skulle ha fått fra dine foreldre, er jeg redd det blir vanskelig, og det har du ikke fortjent.

Veien å gå frem til BUP er å snakke med helsesøster på skolen eller fastlegen din.

Alle varme tanker til deg fra ei som flyttet altfor tidlig selv, fra et lite støttende hjem.

[Gjest Fride]

Hei! Jeg er 16 år og opplever nøyaktig det samme som deg. Akkurat nå sitter jeg hjemme, skulle egentlig vært på skolen, men klarer ikke få stygge blikk av jentene og bare sitte alene på skolen. Jeg har hatt en depresjon av og på siden foreldrene mine ble skilt, men den er blitt veldig sterk det siste året. Mye pga styr med mamma og pappa, steforeldre osv. Både mamma og pappa sliter psykisk, noe som smitter over på meg og jeg synes det er tungt å ikke vite hvordan jeg skal hjelpe dem. I tillegg får jeg mye kjeft og jeg skjønner de lett blir irritert når de er slitne, men bare et lite negativt ord kan få verden til å rase sammen for en i depresjon.

Så var det her en dag for ca. en mnd siden, at en av mine beste venninner hadde bursdag. Hun var også med i denne jentegjengen. Jeg var på en hytte på Oppdal, uten lader til utlada mobil så jeg fikk ikke sendt henne en gratulasjon. Dette var visst nok veldig viktig for henne, og hun beskyldte meg for å glemme bursdagen hennes. uansett hva jeg sier, er det feil. Siden vi hadde felles venner, har de også gått mot meg fordi hun er så utrolig overbevisende. Jeg har også et par-tre kjempegode venner men de bor utenfor byen og jeg møter dem bare noen ganger i helgene. Har også en kjempegod kjæreste, som har sett meg gråte mange ganger, og han prøver så godt han kan å hjelpe meg. Han klarer å få meg i bra humør igjen, for han er en som "tar veldig lett på ting", er positiv. Likevel er dette bare kortvarig,snakk om noen timer.

Jeg føler jeg ikke får hjelp noen steder, noe som er ganske frustrende, men da jeg leste det du skrev følte jeg meg ikke HELT alene. Skjønner det er vanskelig for utenforstående å skjønne hvordan det er å være deprimert.

Jeg har mye fravær på skolen fordi jeg ikke klarer å sitte der med tårer i øynene. Og noe jeg ikke skjønner er hvordan folk kan være så umodne og ikke gå bort til meg når de ser jeg sitter helt alene og stirrer i pulten. Men har lært at verden er vond.. god noen ganger også, det er godt det. Jeg vet godt at jeg ikke kan være borte fra skolen men det er så fryktelig vanskelig å være så ensom. Har prøvd å snakke med mamma,pappa,kjæresten min og en venninne men de forstår ikke. klandrer dem ikke altså. Jeg vil ikke oppsøke profesjonel hjelp fordi jeg er redd for å få bekreftet en gang for alle at jeg har det ille. Jeg PRØVER å tenke postitivt men det er en evig kamp.

Håper det hjelper for deg også å vite at du ikke er alene:-) og at du kommer deg ut av dette og finner deg gode venner og ny gjeng kjapt.

[Gjest thelife]

Hei! Jeg er 16 år og opplever nøyaktig det samme som deg. Akkurat nå sitter jeg hjemme, skulle egentlig vært på skolen, men klarer ikke få stygge blikk av jentene og bare sitte alene på skolen. Jeg har hatt en depresjon av og på siden foreldrene mine ble skilt, men den er blitt veldig sterk det siste året. Mye pga styr med mamma og pappa, steforeldre osv. Både mamma og pappa sliter psykisk, noe som smitter over på meg og jeg synes det er tungt å ikke vite hvordan jeg skal hjelpe dem. I tillegg får jeg mye kjeft og jeg skjønner de lett blir irritert når de er slitne, men bare et lite negativt ord kan få verden til å rase sammen for en i depresjon.

Så var det her en dag for ca. en mnd siden, at en av mine beste venninner hadde bursdag. Hun var også med i denne jentegjengen. Jeg var på en hytte på Oppdal, uten lader til utlada mobil så jeg fikk ikke sendt henne en gratulasjon. Dette var visst nok veldig viktig for henne, og hun beskyldte meg for å glemme bursdagen hennes. uansett hva jeg sier, er det feil. Siden vi hadde felles venner, har de også gått mot meg fordi hun er så utrolig overbevisende. Jeg har også et par-tre kjempegode venner men de bor utenfor byen og jeg møter dem bare noen ganger i helgene. Har også en kjempegod kjæreste, som har sett meg gråte mange ganger, og han prøver så godt han kan å hjelpe meg. Han klarer å få meg i bra humør igjen, for han er en som "tar veldig lett på ting", er positiv. Likevel er dette bare kortvarig,snakk om noen timer.

Jeg føler jeg ikke får hjelp noen steder, noe som er ganske frustrende, men da jeg leste det du skrev følte jeg meg ikke HELT alene. Skjønner det er vanskelig for utenforstående å skjønne hvordan det er å være deprimert.

Jeg har mye fravær på skolen fordi jeg ikke klarer å sitte der med tårer i øynene. Og noe jeg ikke skjønner er hvordan folk kan være så umodne og ikke gå bort til meg når de ser jeg sitter helt alene og stirrer i pulten. Men har lært at verden er vond.. god noen ganger også, det er godt det. Jeg vet godt at jeg ikke kan være borte fra skolen men det er så fryktelig vanskelig å være så ensom. Har prøvd å snakke med mamma,pappa,kjæresten min og en venninne men de forstår ikke. klandrer dem ikke altså. Jeg vil ikke oppsøke profesjonel hjelp fordi jeg er redd for å få bekreftet en gang for alle at jeg har det ille. Jeg PRØVER å tenke postitivt men det er en evig kamp.

Håper det hjelper for deg også å vite at du ikke er alene:-) og at du kommer deg ut av dette og finner deg gode venner og ny gjeng kjapt.

På en måte er det godt å høre at jeg ikke er alene , men vondt å høre at du også har det sånn!

Virker som vi er igjennom omtrent det samme, og det er tungt, vondt og slitsomt på en gang. Håper det bedrer seg for oss begge etterhvert!

Hvor er du ifra?

[Gjest Gjest]

Jeg er rett og slett for slapp og sliten til å trene ol. fortiden.. bare sover

Kanskje du kan passe en hund? Hunder er ikke dømmende, men glade, oppmuntrende og godtar deg akkurat som du er.

[Kvinne_21]

Har dessverre erfart at feil en svakere part i en gjeng gjør blir mottatt mye hardere, og med langt sterkere sanksjoner enn om det var "gjenglederen" eksempelvis som hadde slengt med leppa. Det høres ut som du har gjort opp for deg, det burde være unødvendig å smiske.

Ønsker deg masse lykke til, og håper du klarer å holde ut, og få eksamen i boks. Du vil komme styrket ut av dette om du klarer å ikke falle på jentenes nivå, ved å sette flere opp mot hverandre, baksnakke, eller finne en annen syndebukk (ikke at jeg tror du vil det).

Vær snill med deg selv, stå på, og ta imot den hjelp du kan få. Ikke prøv å være et supermenneske, du må være deg selv, og la andre få bidra. Er det noen du kan snakke med, så gjør det!;-)

Det er helst sikkert noen andre som ser at du blir urettferdig behandlet, men de er nok redd for å bli det selv om de gjør noe. Denne erfaringen vil kanskje gjøre deg til et styrket menneske på sikt.

[Gjest thelife]

Dagen idag er helt jævlig...

[AnonymBruker]

Dagen idag er helt jævlig...

Jeg vet eksakt hvordan du har det. Jeg sliter ikke psykisk og har ikke gjort "venninnene" mine noe, det er bare miljøet som er sånn. Bruk og kast hele tiden. Klarer nesten ikke dra på skolen lenger fordi jeg er så drittlei av alt og alle..