Flere her inne som føler seg alene?

[Gjest thelife]

Hei dere!

Jeg føler meg så utrolig alene fortiden. Jeg har vært deprimert og hatt det veldig vanskelig i en lang periode nå. Dette har tydeligvis gjort at jeg har vært småfrekk uten å ha ment det mot jentegjengen min. Sagt ting jeg ikke tenker over. Jeg har beklaget meg for det, sagt unnskyld flere ganger og sagt at jeg ikke har ment noe vondt med det og at jeg skal skjerpe meg betraktlig!

Istede for å ha kommet å sagt det til meg (jeg var ikke klar over at de tar noe jeg sier frekt) så har de gått sammen og snakket om meg og vært frekke som F*** tilbake. Dette synes jeg er ganske dårlig gjort av mange av dem da de vet jeg sliter og går til hjelp.

De inkluderer meg heller ikke på noenting lenger.. Som kino, fester, bading, shopping osv..

Idag når jeg kom på skolen sa jeg pent hei og satt meg ved dem. Fikk knapt et hei tilbake av mange av de og noen vendte bare ryggen til. Ble heller ikke snakket til hele dagen. Dette er frustrerende da jeg allerede sliter psykisk.

Er det jeg som er feilen oppi alt dette her? Er jeg urimelig?

Edit: Skrivefeil

Endret 30. mars 2011 av thelife

[Gjest thelife]

De synes også jeg er mindre blid og livlig enn jeg var før, men dette burde da være forståelig da mange av de vet hva jeg sliter psykisk med. Jeg klarer rett og slett ikke å smile, le og se positivt på livet lenger..

[I Grosny]

De synes også jeg er mindre blid og livlig enn jeg var før, men dette burde da være forståelig da mange av de vet hva jeg sliter psykisk med. Jeg klarer rett og slett ikke å smile, le og se positivt på livet lenger..

Snakk med de en etter en , og spør om de vet hva de driver med, og om de synes det er greit å skade deg på den måten.

Hvis ingen vil være venn med deg , så finn deg skikkelige venner , og ikke slike drittunger.

[Gjest thelife]

Snakk med de en etter en , og spør om de vet hva de driver med, og om de synes det er greit å skade deg på den måten.

Hvis ingen vil være venn med deg , så finn deg skikkelige venner , og ikke slike drittunger.

Siden jeg ikke føler meg sterk nok til å snakke med de ansikt til ansikt så sendte jeg en lang melding til alle og fortalte problemene.. Noen svarte ikke, andre sa de forstod meg og beklaget tilbake (virker ikke som at de brydde seg noe særlig selvom de sier de fortsår) og ei sa bare at jeg ikke kunne la problemene mine gå utover dem (da mener hu at jeg ikke er blid og positiv og at det går utover dem...) og at jeg ikke kunne fortsette å ha den attituden!

Unnskyld meg, men sier man til en person som sliter veldig at en ikke kan ha den attituden? jeg klarer rett og slett ikke å være glad og smile til en hver tid, jeg er slettes ikke sur, bare trist

[sequin]

Kutt dem ut og finn ordentlig venner

Bedre med noen få nære som forstår enn 1223534234 som ikke skjønner lengere enn sin egen nesetipp

[AnonymBruker]

Ja, her er det ikke du som er problemet. Så lenge du har beklaget at du har vært frekk, og de vet grunnen til det - så har de ingen grunn til å behandle deg slik.

Synes du skal ta dette opp med dem. Det hjelper ikke å gå rundt og la det gnage innvendig mens du tenker på det. Fortell hvordan du opplevde det da de ikke snakket til deg osv.

Noen "venner" bare gir opp. Mange gidder ikke engang å prøve. Om jeg var deg ville jeg prøvd noe nytt og fått meg nye venner. Feks meldt meg på et tegnekurs/skrivekurs/svømming/trening/dansing/male/sy-kurs? Da er det enklest å knytte nye kontakter. Dansekurs ble min løsning da jeg ble "utstøtt" av min venninnegjeng, på samme måte som du føler du har blitt.

[Gjest thelife]

Kutt dem ut og finn ordentlig venner

Bedre med noen få nære som forstår enn 1223534234 som ikke skjønner lengere enn sin egen nesetipp

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å skaffe vennskap.. Dette er vanskelig for meg når jeg går i en klasse med få stk (15 personer).

Har 2-3 gode venner som jeg stoler på, men de går ikke på samme skole som meg, så er vanskelig å løpe til de når jeg føler meg alene 6 timer om dagen.

Har forøvrig vært borti å miste gjengen min før, men det var en anneng gjeng og en annen grunn. Utrolig vondt å måtte oppleve dette igjen! Ødelegger meg helt

[I Grosny]

Siden jeg ikke føler meg sterk nok til å snakke med de ansikt til ansikt så sendte jeg en lang melding til alle og fortalte problemene.. Noen svarte ikke, andre sa de forstod meg og beklaget tilbake (virker ikke som at de brydde seg noe særlig selvom de sier de fortsår) og ei sa bare at jeg ikke kunne la problemene mine gå utover dem (da mener hu at jeg ikke er blid og positiv og at det går utover dem...) og at jeg ikke kunne fortsette å ha den attituden!

Unnskyld meg, men sier man til en person som sliter veldig at en ikke kan ha den attituden? jeg klarer rett og slett ikke å være glad og smile til en hver tid, jeg er slettes ikke sur, bare trist

Kan det ha noe for seg å diskutere dette med foreldrene dine?

Slike ting skal også lærerne på skolen egentlig rydde opp i. Dette er jo mobbing.

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men jeg synes det er så trist at du blir behandlet slik at jeg får tårer i øynene. Jeg ønsker deg så veldig mye bedre!

[Gjest thelife]

Kan det ha noe for seg å diskutere dette med foreldrene dine?

Slike ting skal også lærerne på skolen egentlig rydde opp i. Dette er jo mobbing.

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men jeg synes det er så trist at du blir behandlet slik at jeg får tårer i øynene. Jeg ønsker deg så veldig mye bedre!

En av grunnene til at jeg sliter er at jeg krangler med min mor daglig. Så fort vi ser hverandre er det automatisk krangling. Vært slik i 3-4 år. Min far har giftet seg med den onde stemor, så han har jeg ikke den kontakten med, han vier unna problemer. Har ikke vært hos han på 2 år, enda han bor 5 min kjøreavstand fra min mor. Han snakker jeg bare med om jeg skal øvelseskjøre med han, bli hentet eller kjørt noen steder eller trenger penger. VONDT :frown:

Tusentakk "I Grosny"

Endret 30. mars 2011 av thelife

[I Grosny]

En av grunnene til at jeg sliter er at jeg krangler med min mor daglig. Så fort vi ser hverandre er det automatisk krangling. Vært slik i 3-4 år. Min far har giftet seg med den onde stemor, så han har jeg ikke den kontakten med, han vier unna problemer. Har ikke vært hos han på 2 år, enda han bor 5 min kjøreavstand fra min mor. Han snakker jeg bare med om jeg skal øvelseskjøre med han, bli hentet eller kjørt noen steder eller trenger penger. VONDT :frown:

Tusentakk "I Grosny"

Du har mange tunge utfordringer. Kanskje du kan gå til en familierådgiver alene? Du trenger å lære å snakke med mor på en smart måte slik at hun ikke kommer i forsvarsposisjon. Dere har kommunikasjonsvanskeligheter av den typen som dessverre er ganske vanlig , også blant voksne.

Jeg synes forresten at du skal ta mest mulig øvelseskjøring med far, og så skal dere stoppe på en kafe, ta dere tid , og snakke lenge og mye. Ta slike turer ofte. Si til far at du trenger han. Han vil stille opp for deg.

Synd at barn selv må ta ansvar for å rydde opp. Men sånn er livet.

[Gjest thelife]

Du har mange tunge utfordringer. Kanskje du kan gå til en familierådgiver alene? Du trenger å lære å snakke med mor på en smart måte slik at hun ikke kommer i forsvarsposisjon. Dere har kommunikasjonsvanskeligheter av den typen som dessverre er ganske vanlig , også blant voksne.

Jeg synes forresten at du skal ta mest mulig øvelseskjøring med far, og så skal dere stoppe på en kafe, ta dere tid , og snakke lenge og mye. Ta slike turer ofte. Si til far at du trenger han. Han vil stille opp for deg.

Synd at barn selv må ta ansvar for å rydde opp. Men sånn er livet.

Takk for tips og støtte. Jeg er forøvrig 16 år (17 i November) men føler meg mer moden enn enkelte på min alder. Jeg vet jeg hadde klart å bodd for meg selv, og tatt økonomisk ansvar om jeg hadde fått meg en jobb og mulighet til å flytte ut. Dette er noe jeg sterkt vurderer.

[I Grosny]

Takk for tips og støtte. Jeg er forøvrig 16 år (17 i November) men føler meg mer moden enn enkelte på min alder. Jeg vet jeg hadde klart å bodd for meg selv, og tatt økonomisk ansvar om jeg hadde fått meg en jobb og mulighet til å flytte ut. Dette er noe jeg sterkt vurderer.

Jeg flyttet selv til Oslo alene for å jobbe når jeg var 17. Det var helt greit. Du vil klare det lett.

Men så var det det med utdannelsen da. Den er utrolig mye verdt på sikt, men det er jo veldig vanskelig når du er i ett ubehagelig skolemiljø.

Kanskje du kan diskutere litt med skolens rådgiver/sosiallærer/klasseforstander?

Du trenger uansett å få bedre flyt og kommunikasjon med dine nærmeste. Du trenger den støtten. Jeg tror du kan bli en smartere, lurere og bedre kommunikator dersom du satser på det, og suger til deg hjelp til dette der du kan finne det.

[Vårsøg]

Jeg synes det er veldig trist å lese det du skriver. Det høres absolutt ut som om du er i en vond og vanskelig situasjon.

Vi mennesker burde vært flinkere til å bry oss om hverandre. Dessverre er det mange som ikke gjør det, og som ikke klarer å innse hvor tungt og leit det å være i en slik situasjon.

Vårt eget ansvar er å be om unnskyldning når vi har gjort noe dumt, og helhjertet prøve å endre vår negative oppførsel om den går ut over andre. Det virker som om du har gjort det overfor vennene dine. Hvis de ikke kan forstå deg og gå videre med vennskapet, er det de som gjør noe dumt og ikke du. Men jeg skjønner at det må føles urettferdig når du har tatt på deg skylden for det du har gjort og ikke de gjør det samme overfor deg.

Ellers er jeg enig i I Grosnys kloke ord om å prøve å få hjelp til kommunikasjonssvikten med din mor og far. Det går kanskje an å ta det opp med helsesøster eller sosiallærer på skolen, så kanskje de kan hjelpe deg videre?

Du hadde nok klart deg selv om du flyttet hjemmefra, men hvis det ikke er uutholdelig pga. f.eks. vold og lignende, tror jeg du på sikt er best tjent med å få forholdet til dine foreldre på rett spor. Selv om din far er feig og unnvikende og din mor er kranglete, så skal du tross alt ha dem som foreldre resten av livet. Dessverre er foreldre også bare mennesker, og noen ganger er det dessverre barna som må bære byrden av å være den voksne.

Jeg ønsker deg alt godt og håper det løser seg for deg.

edit: Så akkurat at I Grosny hadde kommet med et nytt innlegg mens jeg skrev mitt. Men da er vi i hvert fall to som tenker det samme.

Endret 30. mars 2011 av Vårsøg

[AnonymBruker]

Kanskje du kan sette deg ned å tenke grundig gjennom hva det er ved din egen oppførsel som har gjort vennene dine så irriterte? Hvis du har vært skikkelig frekk og kanskje såret noen av de, så er det ikke noen selvfølge at det er greit i ettertid fordi du har problemer. Jeg tror du bør snakke med de en og en for å få høre hva det er som er problemet, helt konkret. Så blir det lettere for deg og å vurdere hvem som er urimelig.

Jeg har selv hatt ei venninne som er vanskelig å være sammen med av og til fordi hun sitter og slenger med frekke kommentarer og skaper en forferdelig dårlig stemning rundt seg. Hele kvelden/dagen blir ødelagt hvis hun er id et humøret fordi hun er så tverr og ekkel at folk vegrer seg for å snakke rundt henne i frykt for å bli kommentert på. Nå sier ikke jeg at du er sånn altså, men hvis du har hatt en dårlig oppførsel så er det nok det som er grunnen til at de ikke har lyst til å være med deg.

Hvis de syns du har vært frekk, og su ikke syns det selv så vil jo det si at du ikke har tenkt til å slutte med den oppførselen som de reagerer på. Tror du må finne litt grundigere ut av det så du har mulighet til å endre deg. Kan hende du gjør noe som er kjempefrekt/sårende uten at du vet det selv, og da er jo det beste at du finner det ut.

[Gjest thelife]

Kanskje du kan sette deg ned å tenke grundig gjennom hva det er ved din egen oppførsel som har gjort vennene dine så irriterte? Hvis du har vært skikkelig frekk og kanskje såret noen av de, så er det ikke noen selvfølge at det er greit i ettertid fordi du har problemer. Jeg tror du bør snakke med de en og en for å få høre hva det er som er problemet, helt konkret. Så blir det lettere for deg og å vurdere hvem som er urimelig.

Jeg har selv hatt ei venninne som er vanskelig å være sammen med av og til fordi hun sitter og slenger med frekke kommentarer og skaper en forferdelig dårlig stemning rundt seg. Hele kvelden/dagen blir ødelagt hvis hun er id et humøret fordi hun er så tverr og ekkel at folk vegrer seg for å snakke rundt henne i frykt for å bli kommentert på. Nå sier ikke jeg at du er sånn altså, men hvis du har hatt en dårlig oppførsel så er det nok det som er grunnen til at de ikke har lyst til å være med deg.

Hvis de syns du har vært frekk, og su ikke syns det selv så vil jo det si at du ikke har tenkt til å slutte med den oppførselen som de reagerer på. Tror du må finne litt grundigere ut av det så du har mulighet til å endre deg. Kan hende du gjør noe som er kjempefrekt/sårende uten at du vet det selv, og da er jo det beste at du finner det ut.

Jeg har bare fått høre ett eksempel som såra en person, og jeg snakket med personen jeg såret i telefonen og fortalte hvor lei meg jeg var for det og at jeg så nå i ettertid at det kommentaren var helt forkastelig dum fra min side. Moren til denne jenta har sagt til hun at hun skal slenge frekke kommentarer tilbake til meg, og da tenker jeg hva denne moren tenker med?! Ikke for å hetse henne på noen måte, men en godt voksen person ber da ikke dattera si slenge "dritt" tilbake. Normal folkeskikk er vel å be dattera om å snakke med den som slengte en frekk kommentar til henne uten å fortsette den onde sirkelen? Jeg synes dette virka rart... Vi er da ikke 7 år noen av oss.

Det skal også sies at alle over en lengre periode har vært frekke mot hverandre på en tullete måte, og dette gjelder alle! Vi tok ikke dette inn på oss i en periode og forstod at det var mest ironi og tull i frekkheten. Det føles nå som om de lot dette går mest ut over meg, kanskje fordi jeg virker svak som person? Ikke vet jeg, men jeg har syntes alle har hatt en frekk tone mot hverandre, og kanskje derfor ikke sett at det kunne såre noen fra min side?

[AnonymBruker]

Det skal også sies at alle over en lengre periode har vært frekke mot hverandre på en tullete måte, og dette gjelder alle! Vi tok ikke dette inn på oss i en periode og forstod at det var mest ironi og tull i frekkheten. Det føles nå som om de lot dette går mest ut over meg, kanskje fordi jeg virker svak som person? Ikke vet jeg, men jeg har syntes alle har hatt en frekk tone mot hverandre, og kanskje derfor ikke sett at det kunne såre noen fra min side?

Det er nok best å være forsiktig med den typen humor, det er fort gjort at noen blir lei seg dessverre.

Jeg tror du kommer bedre ut av det hvis du snakker med folk i stedet for å sende melding, gjerne en og en. Som du sier selv så kan det vært kommentarer som du ikke tenker over i det hele tatt som noen har blitt lei seg for, og hvis du får snakket med folk så er det jo lettere å komme til bunns i sånne ting og bli ferdig med det.

Håper det ordner seg og at du får ordentlig kontakt med vennene dine igjen

[Gjest thelife]

Hei folkens. Jeg var på skolen igjen idag.. Har egentlig skoledag frem til klokken 15.15, men jeg tok rett og slett turen hjem når klokken passerte 12!

Jeg har sittet på samme rekke som de andre idag, men ingen har pratet noe til meg, men jeg har heller ikke pratet med dem. Jeg har rett og slett vært deppa og trist idag også.. Jeg klarer ikke å smile, le og være glad, jeg vet ikke hva jeg skal si til dem og det vet heller sikkert ikke hva de skal si til meg.

Nesten vært på gråten i hele dag, og omtrent bare sittet med blyanten og klussetegnet i boka.. :tristbla: :tristbla:

Endret 31. mars 2011 av thelife

[I Grosny]

Hei folkens. Jeg var på skolen igjen idag.. Har egentlig skoledag frem til klokken 15.15, men jeg tok rett og slett turen hjem når klokken passerte 12!

Jeg har sittet på samme rekke som de andre idag, men ingen har pratet noe til meg, men jeg har heller ikke pratet med dem. Jeg har rett og slett vært deppa og trist idag også.. Jeg klarer ikke å smile, le og være glad, jeg vet ikke hva jeg skal si til dem og det vet heller sikkert ikke hva de skal si til meg.

Nesten vært på gråten i hele dag, og omtrent bare sittet med blyanten og klussetegnet i boka.. :tristbla: :tristbla:

Jeg har så lyst til å si noe bra til deg, men kunnskapene mine strekker ikke til.

Jeg tenker at du har en tung bunke med problemer, og at hvis du forbedrer noe som kanskje ikke har med problemene å gjøre en gang, så får du iallfall en positiv opplevelse.

Du trenger positive opplevelser. Et glimt av suksess og glede.

Forslag: Gå ut og løp en tur, bli sliten og svett. Ta en laaang varm dusj. Spis noe varmt. GÅ inn på nrk.no- og finn noe råmorsomt på nett-tv. Jeg vet ikke om forslaget er godt, men tenker at litt frisk luft, fysisk trening og en god latter kan gi dagen et løft.

[Gjest thelife]

Jeg er rett og slett for slapp og sliten til å trene ol. fortiden.. bare sover

[I Grosny]

Jeg er rett og slett for slapp og sliten til å trene ol. fortiden.. bare sover

Bare gjør det. Kommer du deg bare i skoa, og ut, så blir det fart i blodomløpet. Vi vet ikke at det hjelper, men prøv. Det skader ikke å teste.

Jeg tror du er inne i en depressiv vond sirkel, som du faktisk er nødt til å slå deg ut av. Går det , så er du i gang.

Du kan jo sove i ti minutter først. Kanskje det kan ta bort litt press på hodet.

ett smil til deg!