Gå til innhold

Redde parholdet for enhver pris?


Gjest Silje

Anbefalte innlegg

Gjest Silje

Veldig, veldig kort fortalt:

Gutt og jente blir sammen som 15åringer. 6 år senere (hvorav 5 av dem som samboere) blir de foreldre. Alt, bortsett fra noe trang bosituasjon, er fryd og gammen. Altså, litt torner har det vært på også disse rosene, men alt i alt er livet deilig. Så, når barnet er ca 9 mnd, begynner mannen å surne. Han er negativ til det meste, innesluttet og direkte sur og sint. Omtrent motsetningen til dama på denne tiden. Hun finner seg i det, fordi hun vet hvordan jobbsituasjonen hans er på dette tidspunktet, men etter noen måneder med surt hjemmemiljø sier hun ifra. Hun er lei av negativitet. Hun vil at han skal dele det om det er noe vondt han gnager på, han sier at han veit han har vært sur, og skylder på pcspilling og andre ting somhunanser som fjas. Men javel.

Ting bedrer seg ikke, heller det motsatte. Han blir fort sint, og blir litt for brå overfor barnet ved et par andledninger. Da renner begeret over. Han fortsetter å være sur og negativ, ødelegger ettårsdagen og julehøytiden. Altså. Det er jo mange gode øyeblikk også! Men det er de negative som sitter igjen i kroppen. Hvorfor ødelegge på den måten? 1. juledag er hun tom innvendig. Han vil ikke være med i det tradisjonelle juleselskapet og hun sier ifra at det er greit, men da er han ikke hjemme når hun og barnet kommer tilbake. Da er det slutt. Skal hun være alenemor, skal hun være helt alene. Det virker som om han skjønner alvoret, men det viste seg at det gjorde han ikke..

Nå er dette tre måneder siden og jeg sliter først og fremst med følelsene. Jeg følte meg helt tom i juleferien og der har ikke statusen endret seg. Jeg har tidligere kritisert de som "mistet følelser", men nå forstår jeg hvordan det er. Jeg har absolutt ingen følelser. Og derfor tror jeg at dette bare er et midlertidig stadium, for jeg har ikke bare mistet de romantiske følelsene, jeg har mistet alle. I tillegg utvikler vi oss i to retninger. Jeg lærer nye mennesker å kjenne og får nye interessefelt. Han er på stedet hvil på mange områder, og går motsatt vei på andre. Vi kan vel fortsatt trives sammen dette til tross?

Dette innlegget ble helt oppstykket og rart, men det er vanskelig å sette ord på dette.. Er det noen som har erfaring med å vekke "sovende" følelser igjen? Eller er det nærmest umulig å komme seg opp igjen når man er så langt nede?

Er alle parforhold verdt å redde? Innerst inne vet jeg at vi hadde hatt det best alle tre om vi hadde hatt økonomi til å bo hver for oss en periode, men fortsatt vært sammen. Akkurat det tror jeg ikke går. Enkelte dager føler jeg meg feig som ikke tør å bryte ut av dette trygge. Samtidig trives jeg ikke hjemme sammen med han. Jeg har ikke hatt det gøy sammen med han siden oktober tror jeg. Samme hva jeg foreslår, så vil han ikke. Jeg vet at han har det mye gøy på jobben og jeg stortrives på skolen. Hvorfor finner vi ikke sammen igjen? Han hevder bestemt at han ikke har mistet interessen for meg, men har også sagt at han heller vil bo bare med meg og ikke med meg og barnet. Dette er ytringer som virker helt forkastelig på meg. Han ønsker å velge meg over barnet. Jeg velger heller barnet.

Beklager for dette lange innlegget altså!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hæ, vil han ikke bo med sitt eget barn..? Eller misforstod jeg nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du møter konstant surt i 6 måneder, så mister du følelsene.

Hvis han blir blid igjen, så kan det hjelpe.

Dere kan jo begynne med familierådgivning , samlivskurs og sånt.

Jeg synes egentlig at gubben din bør ta ett par måneder på sofaen til en kamerat, og tenke igjennom hva han kan gjøre med seg selv for å bli kvitt det dårlige humøret.

Jeg tenker også på lege og psykolog. Han kan ha kroniske smerter.

Er han sjalu på babyen? HAn får vel ikke så mye kos om dagen.

Nøkkelen til redning er jo om han selv begynner å ønske å gjøre det som trengs.

Endret av I Grosny
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slike følelser kan vekkes igjen, absolutt, men det virker som om han sliter med noe som han er nødt til å ta tak i, og jeg tror ikke følelsene dine for ham vil vekkes igjen før han gjør det.

Endret av Gjesten
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Silje_TS

Hæ, vil han ikke bo med sitt eget barn..? Eller misforstod jeg nå?

Hva han egentlig vil eller ikke, er jeg ikke sikker på. Men han har ved flere anledninger (i affeksjon vel og merke) sagt ting som at han angrer på at vi ikke valgte abort, at barnet kun er til bry og annet negativt. Det er i disse tilfellene jeg har mistet noe av besinnelsen og vi har begynt å krangle. Jeg har klart og tydelig sagt at jeg ikke vil høre noe sånt prat, og i høyeste grad ikke foran barnet. Det er klart at barnet på 15 måneder ikke forstår dette enda, men ingen skal behøve å høre faren sin prate sånn. (Når det er sagt, så kan alle bli veldig slitne etter våkenetter med timeslange skriketokter, men sånt no biter man i seg..) Han har deretter også sagt at han gjerne vil bo med meg, og at det ikke er jeg som er problemet. Han er sliten. Ja, det er klart. Han er småbarnsfar..

Jeg har en mistanke om at han hadde likt rollen som kjæreste til meg som alenemor. Da kunne han ha lekt og kost så lenge han gadd, for så å sove seg gjennom ovennevnte skriketokter. Det sier seg selv at forventningene til en barnefar kontra ny kjæreste er høyst forskjellige..

Når du møter konstant surt i 6 måneder, så mister du følelsene.

Hvis han blir blid igjen, så kan det hjelpe.

Dere kan jo begynne med familierådgivning , samlivskurs og sånt.

Jeg synes egentlig at gubben din bør ta ett par måneder på sofaen til en kamerat, og tenke igjennom hva han kan gjøre med seg selv for å bli kvitt det dårlige humøret.

Jeg tenker også på lege og psykolog. Han kan ha kroniske smerter.

Er han sjalu på babyen? HAn får vel ikke så mye kos om dagen.

Nøkkelen til redning er jo om han selv begynner å ønske å gjøre det som trengs.

Tusen takk for et konstruktivt innlegg! Han har endret noe oppførsel i den siste tiden, men ting er langt fra greit. Jeg har hintet frempå om kurs osv, men ble fort slått ned på det. Det er klart, at sier jeg ifra at jeg vurderer brudd som alternativ, er nok et kurs også å foretrekke også for han. Jeg synes også at det kunne vært lurt å få han litt på avstand, fra både meg og barnet. På den måten kan han kjenne litt på hva han mener er det viktigste - sånn når alt kommer til alt. Kjenne på litt savn rett og slett.. Men nå har han ingen single kamerater i nærheten heller. Så det blir igrunn ganske vanskelig.

Sjalu til en viss grad kan jeg tenke meg. Jeg tror han ser på det som at hans fritid fordeles på meg/barnet og resten. Så "min" tid blir slukt av tiden hans sammen med barnet. Han har da sagt at han heller vil være sammen med meg enn med barnet. "Vi har forskjellige interesser.." sa han da jeg spurte om han ville være med på Lekeland en søndag. Så.. ja.

Den siste setningen likte jeg veldig godt.. Han vil nok ikke ut av forholdet, men samtidig er jeg usikker på om han vil jobbe noe for å endre på noe heller. Og.. han skal jo ikke behøve å endre seg for meg heller. Hvis det er sånn at det er jeg som har endret meg, så kan ikke jeg forvente at han henger med?

Slike følelser kan vekkes igjen, absolutt, men det virker som om han sliter med noe som han er nødt til å ta tak i, og jeg tror ikke følelsene dine for ham vil vekkes igjen før han gjør det.

Så godt å høre at følelser kan vekkes! Hvis dette bare er en "tøff periode" så er jeg villig til å ri bølgen ut. Men.. hvor lang tid skal man gi ting? Å mistrives er ikke noe godt, så har ikke lyst til at det skal drøyes ut heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...