klarer ikke slutte å spise

[Gjest matvrak]

Hei!

Jeg er ei jente i midten av 20 årene, jeg spiser "non stop". Har en alvorlig psykisk lidese og spiseforstyrrelser. Har hatt dette de siste 11 årene.

Jeg har et enormt tomrom inni meg, jeg klarer ikke fylle det med noe, det er forøvrig umulig å fylle i det hele tatt.

Pga medisiner har jeg helt ødelagt sult-metthets følelse. Jeg spiser og spiser, det vi har, i skjul. Og jeg vil så gjerne stoppe. Men, jeg må bare dytte noe inn for å ja, vet egentlig ikke hvorfor.

Jeg er bare så sliten av å spise. jeg hater mat allikevel dytter jeg det inn.

Er fortvilet, går i behandling ukentlig, men jeg må jo leve mellom timene hos behandlere og det er vanskelig.

Ja vet ikke hvor jeg vil med dette, jeg bare er så lei og trengte å få det litt ut.

Om det er noen som kjenner seg igjen. Hva gjør du?

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg synes du skal ta kontakt med behandleren din. De kan kanskje vurdere medisineringen din, slik at du kan få hjelp med spisingen? Har du snakket med dem om dette?

Hva skjer om du ikke har mat i nærheten? Har du prøvd å erstatte maten med noe?

[Gjest TSmatvrak]

Takk for svar!

Jeg er nødt til å stå på disse medisinene, da jeg har best nytte av disse ifht min diagnose.

Når jeg ikke har mat i nærheten og ikke har mulighet til å gå i en butikk går det bra. men jeg er grunnet sykdom hjemmeværende og har alltid tilgang til mat. Jeg har masse hobbyer og holder på med det, jeg får kanskje en halvtime friminutt så er det å gå i kjøleskapet.

Skulle ønske vi ikke trengte å ha mat i huset, men verden er nå en gang slik at man kan ikke komme utenom det.

Jeg har tenkt tanken om det finnes noen appetitt-dempende medisiner, men samtidig, jeg spiser ikke fordi jeg har stor appetitt, det er rett og slett fordi jeg har det helt forferdelig inni meg og det "hjelper" å spise, da glemmer jeg på en måte det vonde i et lite sekund.

men når jeg ser meg i speilet, jeg hater kroppen min. og det blir jo ikke bedre av spisingen.

sukk

[Gjest Ms. Raggsokk]

Hm, det er vanskelig å gi deg konkrete råd, men hva med å rydde kjøleskapet for alt annet enn sunne ting - dvs. frukt, grønt, fiberrikt brød etc - blir du ikke mettere da heller?

Om du hadde bodd sammen med noen (jeg vet jo ikke om du gjør det), så kunne de evt. rett og slett ha låst skapet og tatt nøkkelen, men vanskelig det også.

Lykke til

[PepsiMax]

Skjønner deg kjempe godt!!

Hadde det sånn selv da jeg hadde bulimi. Men har desverre ingen gode tips å komme med som kan hjelpe sånn umiddelbart.

Men har du sagt til behandleren din hvordan du har det?

Går det ann å få timer oftere?

Å bruke maten på denne måten er jo ofte for å sperre ute andre vonde følelser.

Så det som vil funke best er nok desverre å bruke tiden og finne ut hvorfor du føler som du gjør og prøve å jobbe seg gjennom det med psykologen.

Vil sende deg en

Vet hvor vanskelig dette er!

Lykke til =)

Endret 26. mars 2011 av PepsiMax

[Gjest TSmatvrak]

Takk igjen for svar..=) Og for klem=)

Jeg bor sammen med mannen min, prøver å ha bare sunne ting i hus, men jeg bare spiser og merker ingenting av metthet.

Har tidligere prøvd å låse dører o.l, men det blir ikke helt bra det heller.

Jeg får frem hvordan jeg har det til behandlerne mine, men det er jo til syvende og sist jeg som må gjøre jobben. Uff, ser hvor håpløs jeg er. Dere kommer med gode råd og trøst men ja, jeg er umulig. Har mest lyst til å bare hyle ut, bli lagt i en belteseng en god stund.

Jeg må bare finne noe annet, jeg brukte selvskading før, men er ikke der lenger (heldigvis), men ærlig talt for meg er det være å spise enn å lage arr, det er jo selvskading begge deler, bare at maten er mer "akseptert", for det er jo bare meg det går ut over.

Jeg ser ikke lyset i tunnelen når det gjelder mat. Men håper det en gang kommer.

[The Kitten]

Takk igjen for svar..=) Og for klem=)

Jeg bor sammen med mannen min, prøver å ha bare sunne ting i hus, men jeg bare spiser og merker ingenting av metthet.

Har tidligere prøvd å låse dører o.l, men det blir ikke helt bra det heller.

Jeg får frem hvordan jeg har det til behandlerne mine, men det er jo til syvende og sist jeg som må gjøre jobben. Uff, ser hvor håpløs jeg er. Dere kommer med gode råd og trøst men ja, jeg er umulig. Har mest lyst til å bare hyle ut, bli lagt i en belteseng en god stund.

Jeg må bare finne noe annet, jeg brukte selvskading før, men er ikke der lenger (heldigvis), men ærlig talt for meg er det være å spise enn å lage arr, det er jo selvskading begge deler, bare at maten er mer "akseptert", for det er jo bare meg det går ut over.

Jeg ser ikke lyset i tunnelen når det gjelder mat. Men håper det en gang kommer.

Du er verken håpløs eller umulig, men du må ha litt tro på deg selv.

[AnonymBruker]

Kjenner meg noe igjen i det du skriver, om at maten blir brukt som noe mer enn bare "bensin".

Jeg var tidligere overvektig, til slutt hadde jeg fedme. Jeg trøstespiste, kjedespiste, av og til spiste selv om jeg egentlig ikke ville ha, og dyttet innpå både sunn og usunn mat. Har du alltid gjort det, eller bare i det siste/siste åra?

Det som vendte det hele for meg, var venner og trening. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig hang jeg velidg mye med sporty folk. Jeg ble dratt med på trening, på turer, på nye aktiviteter (som klatring), uten at jeg tenkte så mye over det. Og etterhvert så har trening blitt min terapi. Viss jeg er lei meg, sint, sur, bare i elendig humør eller i godt humør, så har jeg alltid en venn og støtte i treningen. Samtidig fikk jeg en ny hobby, som gav meg tusenvis av nye følelser, som jeg tidligere hadde "glemt". Jeg fikk også meningsfull tidsfordriv sammen med andre, som også gjør at jeg ikke "rekker" eller bruker så mye tid på å kjede meg. Tenk deg om- hvor ofte får du mestringsfølelse? Hvor ofte opplever du en glede sammen med andre, en glede av å ha utrett noe sammen? Nå vet jeg ikke hvilken jobb du har, men min er ganske normal vil jeg tro. Dvs, det er ikke på jobb jeg får realisert de helt store drømmene mine. Det er på fritiden.

For 5 år siden klarte jeg knapt å gå 1 t tur, hadde ikke sjangse på en eneste armheving, og kunne bare drømme om å gå Grønland på tvers. Nå drømmer jeg stadig om nye opplevelser, nye turer både fysisk og kulturisk osv, og ikke minst- jeg har trent meg opp til å klare det! Tror det underveis har skjedd noe oppi toppen, for jeg kjenner meg liksom ikke igjen. Og det er faktisk deilig!

Så selv om det finnes medisiner, terapeuter, systemer osv som skal hjelpe oss, er det velidg mye en kan gjøre selv. Håper du har noen venner rundt deg som kan dra deg opp, og vise deg at livet har andre verdier! Det trenger ikke være så komplisert. Ønsker deg uannsett lykke til, og vit at det blir baree bedre.

[Gjest TSmatvrak]

jeg har holdt på slik de siste 9 årene, i denne perioden har det vært sulting eller overspising. Jeg har ikke hatt en såkalt normal dag med riktig mat på, ja jeg vet ikke. Enten spiser jeg MYE eller så har jeg en dag eller periode innimellom hvor jeg spiser mer eller mindre ingenting.

I dag er jeg alene hjemme, har vært alene i ca en time og spist mer enn hva man skal på en hel dag. Jeg har så lyst til å skrike høyt, jeg er så lei og så frustrert, men jeg vet IKKE hva jeg skal gjøre.

Jeg er hjemmeværende grunnet diagnosene mine, jeg har venner, jeg trene og har hobbyer men ingenting hjelper. Jeg må ta meg sammen. men når det er to inni meg som river meg fra hverandre, er det ikke lett å stå i mot.