defineres en person med depresjon og angst som ''psykisk syk''

[AnonymBruker]

Jeg skriver som anonym her fordi dette er "close to home" for meg.

Etter ti års ekteskap dukker ptoblemene opp i form av "begrensinger" - med en partner som lider av noe som utviklet seg til manisk depresjon over tid, med vanvittige oppturer hvor ALT kunne fikses til de dypeste nedturer hvor ingenting var mulig, hvor angsten gjorde at det eneste trygge stedet var innenfor husets 4 vegger kan jeg si at dette ikke er et godt miljø for barn.

Jeg ser at selv i de gode periodene hvor min partner var "normal" gikk barna etterhvert på "tå hev" rundt og ventet på neste runde.

I dag sier barna at de ikke våger si slik eller gjøre sånn fordi de er redde for hvordan dette påvirker min eks' humør og mentale tilstand.

Jeg valgte til slutt skilsmisse fordi det var enten eller - enten gikk alle til grunne mens vi levde kun for at h*n skulle ha det bra, eller så valgte jeg et liv for oss uten sykdommen...

Vi ble etterhvert veldig begrenset i vårt liv, barna kunne ikke ta med venner hjem for vi visste ikke hvordan h*n hadde det den dagen, vi kunne ikke dra på besøk uten å ha blitt invitert - gjerne skriftlig, for det kunne jo hende vi ikke var velkomne.. Vi kunne ikke ha venner over i dårlige perioder fordi de helt sikkert snakket om oss etterpå, jeg kunne ikke be om hjelp til handling, henting eller bringing for jeg visste aldri om h*n ville klare det eller ikke, og hvis ikke var det ikke snakk om å si ifra - da ble det bebreidelser mot seg selv som hjelpeløs osv osv og nedturen eskalerte..

I perioder var det nesten så ille at "jeg er ikke god for noe, alle har det bedre uten meg" og jeg visste ikke hva som møtte meg når vi kom hjem - oppi dette skulle eldste barnet altså komme hjem fra skolen først! Å møte en forelder som bare ligger på sofaen og stirrer i taket, som ikke svarer og er tilstede gjør noe med deg.

I ettertid har eldstebarnet klart sagt at livet er så mye bedre nå når vi ikke trenger passe på mor/far hele tiden...

Å være den som skal gå på jobb, føre et normalt liv og ikek vite om partneren er ute av sengen, på sofaen, tilstede eller fjern, i live eller ikke - det er tungt for en voksen å takle - ødeleggende for et barn.

Min eks så aldri selv at h*n trengte hjelp, det var ikke noe galt - problemet lå hos alle andre som ikke var til å stole på, som ville dem vondt etc etc.. Selv om jeg tvang psykolog og psykriater, lege og famileterapi på h*n var det aldri snev av erkjennelse på hvor ille det EGENTLIG var..

Selv nå i ettertid sier barna at de av og til gruer seg for samværet fordi alt kommer ann på om h*n er i godt humør eller ikke. Dersom det er en "dårlig dag" er det helt stille, ingenting hjelper og huset har en atmosfære som gjør at man holder pusten og lister seg på tå... Avtalen er at da ringer de meg og jeg henter dem.. Det er alltid et "helvete" men jeg nekter å la mine barn være ansvarlige for en forelders mentale helse, de skal ikke gå og muntre opp, passe på eller "flate ut" problemer - de skal ikke dra på butikken og handle fordi mor/far ikke tør gå ut av redsel for irrasjonelle ting.. H*n kan være "ok" på kvelden og så våkne neste morgen og ikke makte gå ut av sengen uten å vite hva som skjedde - barna må passe på å stå opp selv, kle seg, lage seg mat, komme seg til skolen, det er ikke riktig med så mye ansvar for et barn - samtidig som de da bekynrer seg for hva som venter når de kommer hjem..

Hvis noen spør MEG vil jeg si at et menneske som VET at det har problemer langt på vei kan ta tak i dem, men som oftest vil en persom med angst, depresjon etc ikke selv innse hvor ille det er og det er da det kan gå ut over (sansynligvis vil gå ut over) de man omgir seg med...

Jeg tror barn kan ta varig skade av å vokse opp med psykisk syke, og jeg syns også det er egoistisk å få barn om man VET man risikerer føre sine problemer videre.

Når jeg ser min eks slite kan jeg ikke skjønne at h*n ikke sa fra FØR vi fikk barn, for jeg er livredd for at mine barn skal ha så vondt, oppleve den redselen og den depresjonen som herjer i hodet, kroppen og ikke minst begrenser livet på alle måter..

Hadde jeg visst FØR vi fikk barn hvor ille det var ville jeg løpt den andre veien.. Etter at stkdommen gradvis eskalerte brukte jeg ti år på å forsøke hjelpe, ti år på mine barns bekostning...

Så - mitt svar på spørsmålet om hvorvidt en psykisk syk, depresjon, angst osv er egnet som forelder? Det kommer helt ann på hvilken forelder man ønsker være og hvilket liv man ønsker for barnet, hvor stor grad av psykiske problemer man har osv - men jeg ville sagt nei. Jeg ville aldri ønsket dette for mine barn - og nå må jeg se dem slite med dette hele livet...

Det er ikke enkelt.

[AnonymBruker]

Synes det er endel logisk å lese på denne siden. http://www.webpsykologen.no/artikler/barn-med-psykisk-syke-foreldre/

"På et overordnet plan kan man imidlertid si at det er større risiko for at barn av psykisk syke foreldre selv utvikler tilsvarende problemer. Forskerne hevder at en del faktorer spiller inn for hvor stor påvirkning foreldrenes psykiske lidelse vil ha for barna. For eksempel avhenger det av hvilken sykdom foreldrene har, hvilke symptomer som gir seg størst utslag, helsen til den andre forelderen og graden av sosial støtte innad og rundt familien. Det fremkommer også at barnas virkelighetsoppfattelse blir farget av foreldrenes holdninger og oppfattelser. I klinisk praksis møter vi eksempelvis en del mennesker som har en grunnleggende angst for å bevege seg rundt i verden, og mange av disse rapporterer en oppvekst med tilsvarende engstelige foreldre. Barnet kommer til å forstå verden via sine foreldre, og dermed er det uunngåelig at de ”overtar” en del av foreldrenes virkelighetsoppfattelser."

"barn som har foreldre som selv har mye å tenke på og føler mye på egen regning, ikke alltid har like stor kapasitet til å hjelpe barnet med å utforske eget følelsesliv. Enkelte ganger ser vi barn som får kjeft og straff hver gang de gråter og er frustrerte. Noen ganger får de også kjeft eller blir bedt om å tie stille dersom de er ivrige og glade. På denne måten lærer barnet at ens egne følelser er forbudt. Det er ikke plass til dem, og de besvares ofte med kjeft og straff. Barnet må da ”skjule” eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ”plage” eller irritere omsorgspersonene."

"Uforutsigbarhet, følelsesmessig turbulens og unyanserte oppfattelser av virkeligheten er svært skadelig for barn. Det er uhyre vanskelig å etablere indre trygghet, selvtillit og nyanserte forståelser av seg selv og verden i et klima hvor psykiske lidelser tar mye av plassen. For å orientere oss i livet trenger vi en solid selvtillit og en inngående forståelse for følelser, behov og menneskelig samhandling. Dette er et komplisert felt som barnet bruker nesten tyve år på å mestre. Det er avhengig av sine foreldre for å lykkes, og de som vokser opp med ustabilitet, kommer ofte til å lide under dette senere i livet. "

Fordommene er her for en grunn. Men er personen mildt rammet, er klar over det og får hjelp er det ikke mye å fundere over. Det er så klart også viktig at personen har rom nok i livet sitt og kan gi den omsorgen barnet trenger.

[Tears.of.the.Sun]

Jeg vil si at STERK angst og depresjon er psykiske lidelser som gjør personen psykisk syk, ja. Og jeg vil si at det er dumt å planlegge et barn hvis man er psykisk syk. Hvis man har barn fra før av er det viktig at man får hjelp sånn at det ikke får konsekvenser for barnet.

[PS_Silli]

Er man psykisk syk så bør man trekke seg unna en stund og prøve å bli frisk. Det finnes medisiner, teknikker og terapi.. Kanskje det er kjemien, kanskje det bare er mentaliteten.. Men man bør begrense det å være forelder, det vil tross alt slite på en selv for ikke å snakke om andre.

[AnonymBruker]

Om man blir god eller dårlig forelder er umulig å si selv om man er psykisk syk eller ikke.

Jeg har en psykisk sykdom og er mor. Barnet mitt får all den stimuleringen hun trenger i hverdagen. Jeg er en kjempe omsorgsfull mor som tar godt vare på min datter.

Jeg fikk barnevernet innblandet pga min psyke. De var urolige for at jeg ikke skulle klare morsrollen når jeg ble alene med barnet. Jeg fikk bevist ganske fort at jeg er en fantastisk mor. Barnevernet ga meg noen frivillige tiltak, som jeg takket ja til bare for å få "bevise" at jeg også kan til tross for sykdom.

Tiltakene ble kjempe fort avsluttet,da de ikke så noe poeng i å opprettholde dem for alt gikk så fint i hjemmet.

Poenget mitt er at man ikke skal dømme før man vet hvordan personen er og hvordan de takler den sykdommen de har. Jeg er ikke sykdommen min, jeg er et menneske som har en sykdom i tillegg til personeligheten min.

[AnonymBruker]

Må si jeg blir sjokkert over holdningene til enkelte her. Har selv vokst opp med en mor med schizo-affektiv lidelse, med angst og deperesjoner som følge av dette, og selv om det har vært vanskelig til tider, gjorde hun sitt beste. Man må ikke være perfekt for å være en god forelder.

Curlingforeldre vet du, barna skal ikke oppleve motgang på noe som helst vis i livet.