Forhold og Omsorg

[Romla]

De siste dagene har jeg hatt et problem med kjæresten min. Vi har snart vært sammen et år, men det er ikke før de siste ukene at jeg har merket hvor vansklig han har med å uttrykke følelser. Jeg har vært ganske stressa og hatt et dårlig humør de siste ukene og dette har ført til at jeg har vært sur og lei meg. Kjæresten min har da ikke vist meg noe særlig med omsorg, for det virker som om han ikke vet hvordan han skal gjøre det.

Dette har ført til at de to siste dagene har jeg vært sur på han p.g.a at han ikke vil vise meg noe omsorg når jeg griner rett frem for han. Det virker som om hele han bare "shuts down". Dette har gjort meg ganske frustrert og veldig lei meg. Jeg tok det opp med han for jeg føler at han i det minste kan spør meg om hva det er som plager meg... Når jeg konfronterte han så såg han bare ut som et stort spørsmålstegn.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, blir så utrolig sliten av dette. På samme tid så er jeg utrolig glad i han og har ikke lyst til at noe dumt skal skje. Spørsmålet er om han er like glad i meg som jeg er i han...

Trenger virkelig noen råd!

Endret 25. mars 2011 av Romla

[leirbål]

Å ikke vite hvordan du ønsker å trenger omsorg er ikke et tegn på manglende kjærlighet.

Om du ønsker at han skal trøste deg, så fortell ham det på en fin måte. Å bebreide ham hjelper ikke i det hele tatt.

(Jeg ville ikke trøstet en som kjeftet på eg om jeg ikke gjorde det.)

Du kan jo f.eks.si:

"Jeg er veldig glad i deg, men jeg er sliten for tiden og trenger at du viser meg litt ekstra kjærlighet og omsorg.

Vil du holde om meg og spørre hva som plager meg når jeg gråter?

Når jeg forteller deg det ønsker jeg at du bare skal lytte, og ikke finne svaret for meg.

Da blir det så mye bedre."

Begynner du med en positiv setning, og spør konkret uten bebreidelser og kritikk er sjansen stor for at han gir deg det du trenger.

[Romla]

Å ikke vite hvordan du ønsker å trenger omsorg er ikke et tegn på manglende kjærlighet.

Om du ønsker at han skal trøste deg, så fortell ham det på en fin måte. Å bebreide ham hjelper ikke i det hele tatt.

(Jeg ville ikke trøstet en som kjeftet på eg om jeg ikke gjorde det.)

Du kan jo f.eks.si:

"Jeg er veldig glad i deg, men jeg er sliten for tiden og trenger at du viser meg litt ekstra kjærlighet og omsorg.

Vil du holde om meg og spørre hva som plager meg når jeg gråter?

Når jeg forteller deg det ønsker jeg at du bare skal lytte, og ikke finne svaret for meg.

Da blir det så mye bedre."

Begynner du med en positiv setning, og spør konkret uten bebreidelser og kritikk er sjansen stor for at han gir deg det du trenger.

Dette er ganske gode råd, men jeg sliter med å spør på en snill måte. For det er slik at jeg hadde ganske vondt i magen en dag i tillegg til at jeg var sliten etter en lang skoledag som ikke var så hyggelig. Det endte med at jeg låg i sengen og var så frustrert over noen klassekamerater i tillegg til å vri meg i smerter. Kjæresten min kom inn for å legge seg sammen med meg og spør "hvordan går det?" jeg svarte ganske aggressivt grunnet smertene og ba han om å ikke mase så veldig på meg.

Senere så ballet bare frustrasjonen på meg, dette grunnet mye mas fra andre som vi bor med og i tillegg til noen veldig bråkete naboer. Jeg gikk denne dagen og var ganske sur og sliten, men samtidig så hadde jeg blitt veldig lei meg. Dette førte til at kjæresten min ble sur for jeg "furtet sånn".

Jeg skjønner han veldig godt at det er kjedlig med en kjæreste som "furter", men til mitt forsvar så spurte han aldri og hvorfor jeg var så sur og lei meg. Han såg at jeg hadde grine men tok seg aldri bryet med å spør hvorfor. Dette var også litt av grunnen til at jeg "furtet".

Er det jeg som er urimlig?

P.S: Har selv noen problemer med å få de tingene som jeg tenker opp i hodet mitt ut...

[Havbris]

TS - du er ikke urimelig og jeg synes du har fått veldig gode råd fra Leirbål.

Utfordringen med å være kjærester er at man må bli kjent med hverandres uttrykksmåter - og de kan være svært forskjellige. Kanskje forventer du at kjæresten din skal oppføre seg slik du ville ha gjort hvis du var i hans sko?

Mye har ballet seg til for deg i det siste og du vil så gjerne kjenne omsorg. Kjæresten din ser helt sikkert at noe er "galt" - og det kan hende at han kjenner seg veldig usikker på hvordan han skal gripe det an. Og når han ikke gjør noe så blir du enda mer sur.

TS - mange av oss kvinner har blitt mestere i å tro at kjærestene våre automatisk - og til enhver tid - skal skjønne hva vi føler og hva vi trenger. Når de ikke gjør det så blir vi enda surere. Og den onde sirkelen er igang.

Følg rådene fra Leirbål. Fortell han hva du trenger når du er lei deg. Det gjør alt enklere for deg og for ham.

[Romla]

TS - du er ikke urimelig og jeg synes du har fått veldig gode råd fra Leirbål.

Utfordringen med å være kjærester er at man må bli kjent med hverandres uttrykksmåter - og de kan være svært forskjellige. Kanskje forventer du at kjæresten din skal oppføre seg slik du ville ha gjort hvis du var i hans sko?

Mye har ballet seg til for deg i det siste og du vil så gjerne kjenne omsorg. Kjæresten din ser helt sikkert at noe er "galt" - og det kan hende at han kjenner seg veldig usikker på hvordan han skal gripe det an. Og når han ikke gjør noe så blir du enda mer sur.

TS - mange av oss kvinner har blitt mestere i å tro at kjærestene våre automatisk - og til enhver tid - skal skjønne hva vi føler og hva vi trenger. Når de ikke gjør det så blir vi enda surere. Og den onde sirkelen er igang.

Følg rådene fra Leirbål. Fortell han hva du trenger når du er lei deg. Det gjør alt enklere for deg og for ham.

Det hørest fornuftig ut, håper bare at han ikke har gått skikkelig lei av meg og føler at jeg ikke tar hensyn til han. Det er bare så mye for meg for tiden og jeg lar kanskje det gå litt ut over han.

Han er egentlig en fantastisk kjæreste, men av og til kan det føles som om han ikke bryr seg om meg og lar andre ting gå fremfor meg. Og jeg vet at jeg må gi han litt rom sånn at han får gjort de tingene han har lyst til, men føler at det har han gjort den siste mnd. Gir meg ikke nok oppmerksomhet.

Jeg er sikkert litt overfølsom nå, sånn at jeg overanalyserer alt.

[Havbris]

Jeg er sikkert litt overfølsom nå, sånn at jeg overanalyserer alt.

Jeg kan gi deg en liten øvelse:

Klarer du å se når det er "noe galt" hos kjæresten din? Vet du alltid hva du skal gjøre med det?

[leirbål]

Ts. I det siste året har jeg vært en vandrende "følelsesklump" pga. hormoner i forbindelse med graviditet og fødsel.

Dette har lært meg at selv om mannen min ikke spør hvorfor jeg føler så sterkt, så bryr han seg.

Han vet bare ikke alltid hvordan han skal vise det.

Prøv å fortell ham uoppfordret at du har vondt i magen og er sint på skolekameratene dine. Og at du trenger/ ønsker at han ... (fyll inn det som passer.)

På begynnelsen føltes det ubehagelig for meg fordi jeg tenkte at "hvis han er like glad i meg som jeg er i han, ville han ha spurt meg av seg selv."

Dette stemmer ikke. Jeg visste det, men ønsket allikevel at han skulle være som jeg ønsket.

Han blir aldri akkurat som jeg ønsker, men akkurat som kjæresten din er han en fantastisk mann!

Skriv et brev/ mail/ tekstmelding til ham hvor du forteller ham hvor glad du er i ham, hvor flott kjæreste han er, be om tilgivelse for at du har vært så sur i det siste, og skriv hva du ønsker av ham. (Vær konkret.)

Da er det lettere å si det på en fin måte.

Fortell ham at du har vært stresset i det siste, som har gjort deg sur, og at du ønsker at dere skal ha det morsomt sammen igjen.

Jeg tipper at dette vil få ham til å ønske å prioritere deg igjen.

Endret 26. mars 2011 av leirbål

[Romla]

Ts. I det siste året har jeg vært en vandrende "følelsesklump" pga. hormoner i forbindelse med graviditet og fødsel.

Dette har lært meg at selv om mannen min ikke spør hvorfor jeg føler så sterkt, så bryr han seg.

Han vet bare ikke alltid hvordan han skal vise det.

Prøv å fortell ham uoppfordret at du har vondt i magen og er sint på skolekameratene dine. Og at du trenger/ ønsker at han ... (fyll inn det som passer.)

På begynnelsen føltes det ubehagelig for meg fordi jeg tenkte at "hvis han er like glad i meg som jeg er i han, ville han ha spurt meg av seg selv."

Dette stemmer ikke. Jeg visste det, men ønsket allikevel at han skulle være som jeg ønsket.

Han blir aldri akkurat som jeg ønsker, men akkurat som kjæresten din er han en fantastisk mann!

Skriv et brev/ mail/ tekstmelding til ham hvor du forteller ham hvor glad du er i ham, hvor flott kjæreste han er, be om tilgivelse for at du har vært så sur i det siste, og skriv hva du ønsker av ham. (Vær konkret.)

Da er det lettere å si det på en fin måte.

Fortell ham at du har vært stresset i det siste, som har gjort deg sur, og at du ønsker at dere skal ha det morsomt sammen igjen.

Jeg tipper at dette vil få ham til å ønske å prioritere deg igjen.

Tusen takk for hjelpa! Tror jeg skal gjøre noe slikt, virker veldig fornuftig. Håper at alt ordner seg til slutt.

[Romla]

Jeg kan gi deg en liten øvelse:

Klarer du å se når det er "noe galt" hos kjæresten din? Vet du alltid hva du skal gjøre med det?

Hemmm.. Var ikke så lett den der.

[leirbål]

Hemmm.. Var ikke så lett den der.

På samme måte som ikke du håndterer alle hans følelser perfekt, klarer ikke han det heller.

[AnonymBruker]

Djisses, hvorfor ikke bare fortelle han hva som plager deg da? Han la seg jo på siden av deg og spurte hvordan det gikk, når du får et slikt svar blir du ikke å svare igjen vettu.

Ta deg sammen og fortell kjæresten din hva som er gale. Han kan ikke lese tankene dine, og han føler kanskje at du skyver han unna når du ikke forteller.

[Brooke Penelope]

Kjæresten min kom inn for å legge seg sammen med meg og spør "hvordan går det?" jeg svarte ganske aggressivt grunnet smertene og ba han om å ikke mase så veldig på meg.

Du forteller at han spurte deg hvordan det gikk med deg, og at du ble sur og ba han ikke mase på deg. Dette er veldig fort gjort når man har det vondt og er lei seg, jeg vet det. Har gjort det selv, og har furtet etterpå fordi han ikke brydde seg noe mer. Men jeg tror vi kvinner kan ha litt for store forventninger til disse gutta våre. De er faktisk ikke tankelesere, og tar nok glefsinga vår bokstavelig talt når vi sier "ikke mas" og blir sure (når vi kanskje egentlig ville at de skulle legge armen rundt oss å trøste oss). Dette er nok grunnen til at han så ut som et spørsmålstegn da du konfronterte han med at han ikke spurte om hvorfor du er lei deg. kanskje han følte han hadde spurt deg og prøvd å vise deg omsorg, men tolket svaret han fikk som at du ville være i fred og ikke fortelle han det? Jeg synes du bør fortelle han at du er lei deg for oppførselen din den siste tiden, fortell han hvordan du har det og at du ønsker han faktisk skal trøste deg og vise at han bryr seg. Fortell han at du skal prøve å skjerpe deg på å ikke la ting gå utover han. Det er også en god ide å sende en sms til han hvis du føler du ikke klarer å si det til han på en fin måte face-to-face. Dette har jeg gjort når jeg har følt meg i så dårlig humør at jeg vet at jeg ikke klarer å være hyggelig, og det har hvertfall samboeren min satt pris på.

Jeg er helt sikker på at han kommer til å forstå og at det kommer til å gå bra. Prat med han og vær åpen, så slipper han å bli en frustrert tankeleser

[Romla]

Du forteller at han spurte deg hvordan det gikk med deg, og at du ble sur og ba han ikke mase på deg. Dette er veldig fort gjort når man har det vondt og er lei seg, jeg vet det. Har gjort det selv, og har furtet etterpå fordi han ikke brydde seg noe mer. Men jeg tror vi kvinner kan ha litt for store forventninger til disse gutta våre. De er faktisk ikke tankelesere, og tar nok glefsinga vår bokstavelig talt når vi sier "ikke mas" og blir sure (når vi kanskje egentlig ville at de skulle legge armen rundt oss å trøste oss). Dette er nok grunnen til at han så ut som et spørsmålstegn da du konfronterte han med at han ikke spurte om hvorfor du er lei deg. kanskje han følte han hadde spurt deg og prøvd å vise deg omsorg, men tolket svaret han fikk som at du ville være i fred og ikke fortelle han det? Jeg synes du bør fortelle han at du er lei deg for oppførselen din den siste tiden, fortell han hvordan du har det og at du ønsker han faktisk skal trøste deg og vise at han bryr seg. Fortell han at du skal prøve å skjerpe deg på å ikke la ting gå utover han. Det er også en god ide å sende en sms til han hvis du føler du ikke klarer å si det til han på en fin måte face-to-face. Dette har jeg gjort når jeg har følt meg i så dårlig humør at jeg vet at jeg ikke klarer å være hyggelig, og det har hvertfall samboeren min satt pris på.

Jeg er helt sikker på at han kommer til å forstå og at det kommer til å gå bra. Prat med han og vær åpen, så slipper han å bli en frustrert tankeleser

Jeg har tatt å sendt han en melding, dette fordi jeg har vært på jobb og ikke fått sett han på noen dager. Det som også har irritert meg er at det har virket som om han har unngått meg og ikke tør å snakke med meg de siste dagene. Jeg har vært litt frustrert for han er så konfliktsky og jeg er ikke NOE fan av "en veis kjøring". Jeg fortalte han at jeg har vært frustrert over at han ikke er så flink til å skjønne at når jeg har en dårlig dag så hjelper det ikke å bare spør om "har du det bra?", han burde da skjønne at jeg ikke har det så bra hvis jeg er i dårlig humør.

Etter dette så har han unngått meg ved å feste sammen med en kompis, mens jeg er i nabo-rommet og ikke er så glad for at han ikke har tatt kontakt med meg og prøvd å få orden i sakene. Så dagen etter dro han til foreldrene sine mens jeg var på arbeid. Fremdeles sitter jeg å venter på at han skal klare å ta steget med å forklare sin side av situasjonen. Jeg har sagt det jeg mener, men har ikke fått en bedre respons en "jaaa, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg...". Jeg er ikke den personen som orker å putte ordene i munnen på han slik at jeg blir fornøyd. Jeg vil at han skal tenke selv, og er det noe han ikke helt skjønner så kan han spør meg.

Føler at jeg er litt "bitchy", men er litt lei av personer som er konfliktsky.

[Gjest Mann_23]

Jeg har tatt å sendt han en melding, dette fordi jeg har vært på jobb og ikke fått sett han på noen dager. Det som også har irritert meg er at det har virket som om han har unngått meg og ikke tør å snakke med meg de siste dagene. Jeg har vært litt frustrert for han er så konfliktsky og jeg er ikke NOE fan av "en veis kjøring". Jeg fortalte han at jeg har vært frustrert over at han ikke er så flink til å skjønne at når jeg har en dårlig dag så hjelper det ikke å bare spør om "har du det bra?", han burde da skjønne at jeg ikke har det så bra hvis jeg er i dårlig humør.

Etter dette så har han unngått meg ved å feste sammen med en kompis, mens jeg er i nabo-rommet og ikke er så glad for at han ikke har tatt kontakt med meg og prøvd å få orden i sakene. Så dagen etter dro han til foreldrene sine mens jeg var på arbeid. Fremdeles sitter jeg å venter på at han skal klare å ta steget med å forklare sin side av situasjonen. Jeg har sagt det jeg mener, men har ikke fått en bedre respons en "jaaa, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg...". Jeg er ikke den personen som orker å putte ordene i munnen på han slik at jeg blir fornøyd. Jeg vil at han skal tenke selv, og er det noe han ikke helt skjønner så kan han spør meg.

Føler at jeg er litt "bitchy", men er litt lei av personer som er konfliktsky.

Du må seriøst bli voksen og prøve å se hva som foregår her. Jeg er mann, og sannsynligvis i nesten akkurat samme posisjon som kjæresten din. Jeg har gått lei av at samboer alltid har noe som er vanskelig, tungt, leit, slitsomt og at jeg alltid skal skjønne dette så godt og spørre og grave for å finne ut hva som er galt. Jeg er lei, og vurderer sterkt å gå fra henne (av flere årsaker, men dette er en som står sterkt), fordi hun tydeligvis aldri skjønner at dersom jeg alltid skal ta hensyn til og bruke tid på å forstå hennes følelser og hvorfor hun for n'te dagen på rad er i dårlig humør, og samtidig undertrykke mine egne følelser (fordi det ikke er interessant), så går ting veldig dårlig i lengden. Responsen for øyeblikket er likegyldighet og liten kommunikasjon. I steden for å bli enda mer furt på at kommunikasjonen er dårlig, kunne det være på sin plass å prøve å se inn i seg selv og finne ut om man kanskje kan skylde på seg selv i enkelte tilfeller.

Bare et lite tips, liksom... For all del, det kan godt hende situasjonen er en ganske annen for dere. Men hvis du ønsker å fortsatt være i et forhold bør du i hvert fall ta deg tid til å vurdere om noe av det jeg skriver er sant

[Romla]

Du må seriøst bli voksen og prøve å se hva som foregår her. Jeg er mann, og sannsynligvis i nesten akkurat samme posisjon som kjæresten din. Jeg har gått lei av at samboer alltid har noe som er vanskelig, tungt, leit, slitsomt og at jeg alltid skal skjønne dette så godt og spørre og grave for å finne ut hva som er galt. Jeg er lei, og vurderer sterkt å gå fra henne (av flere årsaker, men dette er en som står sterkt), fordi hun tydeligvis aldri skjønner at dersom jeg alltid skal ta hensyn til og bruke tid på å forstå hennes følelser og hvorfor hun for n'te dagen på rad er i dårlig humør, og samtidig undertrykke mine egne følelser (fordi det ikke er interessant), så går ting veldig dårlig i lengden. Responsen for øyeblikket er likegyldighet og liten kommunikasjon. I steden for å bli enda mer furt på at kommunikasjonen er dårlig, kunne det være på sin plass å prøve å se inn i seg selv og finne ut om man kanskje kan skylde på seg selv i enkelte tilfeller.

Bare et lite tips, liksom... For all del, det kan godt hende situasjonen er en ganske annen for dere. Men hvis du ønsker å fortsatt være i et forhold bør du i hvert fall ta deg tid til å vurdere om noe av det jeg skriver er sant

Veldig kjekt å få en mann sitt syn på saken! Og jeg har hatt noen dager på å roe meg ned og fått tenkt over saken, jeg vet at jeg kan være urimlig i enkelte situasjoner. Til mitt forsvar så er jeg ofte flink til å innrømme det. MEN i denne situasjonen så føler jeg at jeg har litt rett.

Jeg prøver å ta hensyn til hans følelser hvis han har hatt en tung dag og er sliten, men det som er både bra og negativt med han er at han nesten alltid er i godt humør og blir, tro det eller ei, ALDRI sur. Han kan bli irritert og frustrert, men det går over etter 5 min. Dette føler jeg fører til at han tar veldig lett på ting og tror at ting ordner seg etter 1 2 3.

Jeg prøver ikke å gjøre situasjonen verre enn det den er og jeg er ikke misfornlyd med at jeg har en kjæreste som er snill og aldri sur, men som jeg nevnte tidligere så er det ikke bare positivt. Jeg vil bare at han skal skjønne at det er litt frustrerende for meg til tider.

Er det ikke slik at det er sunt å krangle? Så lenge det ordner seg til slutt og at det ikke blir for ofte?