Oversett/utfryst av kollega.

[AnonymBruker]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre. Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Om det er bare hun, jeg og en til, kan hun sitte å baksnakke alle de andre som jobber der. Høyt og tydelig. Jeg har flere ganger lurt på om hun ikke ser at jeg er der, eller om hun bare ikke bryr seg om at alle og enhver hører hvor mye dritt hun slenger?

Jeg ønsker ikke å være den som stenger en person ute. Men jeg har fått god kontakt med alle de andre på denne arbeidsplassen, så jeg prater med alle. Men når hun bare later som om jeg ikke eksisterer, vet jeg ikke hvor lenge jeg gidder prøve være hyggelig.

Noen som har erfaringer med dette?

[9naah]

Ikke gidd å bruk krefter og energi på kjerringa! Du har jo fått ett godt forhold til alle de andre, så da hadde jeg ikke brydd meg med hun som ikke engang gav deg en sjangs.

[The Kitten]

Ikke bruk energi på henne.

[Gjest Fikira]

enig med 9naah...ikke kast bort tid på dama.

Hun enser ikke deg, så ikke ens henne tilbake.

[Chord]

Jeg hadde en lignende situasjon selv for et par år siden, da jeg begynte på min arbeidsplass. En kvinne som var skikkelig trivelig mot alle andre, men behandla meg som luft. Jeg hadde, som deg, fått god kontakt med alle andre, men jeg klarte ikke å få henne på "min side". Klart, det var tider hvor det virket helt meningsløst, men jeg lot som det ikke plaga meg. Jeg kan ikke akkurat påstå at vi er bestevenner i dag, men hun har ivertfall gått fra å overse meg, til å faktisk prate med meg.

Trenger jo ikke å være frekk tilbake, selv om hun viser en umenneskelig oppførsel mot deg. Skjønner det er irriterende og vanskelig, men du kan jo ta the high road. Vær vennlig rundt henne, ikke tenk for mye på hvor dumt hun oppfører seg, vis at du kan være bedre enn det der. En dag åpner hun sikkert øynene og skjønner at hun går glipp av en snill kvinne

[bukett]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre.

Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Jeg ønsker ikke å være den som stenger en person ute. Men jeg har fått god kontakt med alle de andre på denne arbeidsplassen, så jeg prater med alle. Men når hun bare later som om jeg ikke eksisterer, vet jeg ikke hvor lenge jeg gidder prøve være hyggelig.

Noen som har erfaringer med dette?

Hm....regner med at situasjonen ville ha blitt oppfattet annerledes om vi spurte din kollega.

Hun har god kontakt med de andre, så hvordan kan du da fryse henne ut?

Hva kan grunnen være til at hun ikke ønsker så mye kontakt med deg på jobb - har hun mye mer erfaring enn deg (har hun jobbet ved mange flere steder og har ervervet seg en kompetanse/utdannelse) du ikke har?

Blir dere "tvunget" til å jobbe sammen i en veldig liten bedrift med få ansatte?

Har hun arbeidsoppgaver du ikke har? Har dere ulike roller i bedriften? Tjener dere likevel omtrent det samme? Kan det være noen grunner til at hun ikke skulle like deg? Kanskje det bare er personkjemi: hun ønsker ikke å snakke mer med deg enn strengt tatt nødvendig?

Hun samarbeider når dere må, og alle arbeidsoppgaver blir utført? Hun hilser og samarbeider? Du har ikke noe konkret å "ta henne for"?

Ikke for å forsvare hennes oppførsel overfor deg (slik du forteller om), men...kan det være at hun føler seg oversett av deg, og at hun ikke oppnår noe kontakt med deg, og derfor bare velger å ta litt avstand, og forholde seg til deg for det nødvendige?

Endret 25. mars 2011 av bukett

[AnonymBruker]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre. Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Noen som har erfaringer med dette?

Har erfaringer med at kvinnekonflikter har sitt utspring i at dere aldri ville ha blitt venninner ellers utenom jobb, da kjemien ikke er den beste mellom dere. Typisk er det mange misforståelser og veldig ulike personligheter/snakker "ulike språk".

Typisk også er det at den ene parten (du?) er veldig sårbar, emosjonell og overtolker alt som sies og ikke sies, blikk, tonefall osv., mens den andre kanskej er noe mer reflektert/bevisst?

Hva mener du med "virker som om hun"...det hørtes veldig vagt ut og subjektivt! Gi oss noen konkrete eksempler!

[AnonymBruker]

TS, hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre. Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Jeg ønsker ikke å være den som stenger en person ute. Men jeg har fått god kontakt med alle de andre på denne arbeidsplassen, så jeg prater med alle. Men når hun bare later som om jeg ikke eksisterer, vet jeg ikke hvor lenge jeg gidder prøve være hyggelig.

Noen som har erfaringer med dette?

TS, har du noe særlig lang erfaring fra arbeidslivet - har du jobbet lenge ved et sted og vært i stabile faste stillinger? Det høres litt ut som om du ikke har all verdens erfaring, og foksuerer på det minste pust? Har du erfaring fra større, private bedrifter? (Det høres ikke slik ut).

Har du forsøkt å snakke med denne kollegaen din?

Kanskje h*n finner deg treg og passiv, og at du kanskje har "mye å ta igjen" erfaringsmessig for å komme på nivå med din kollega, som kanskje har passert deg kompetanse- og erfaringsmessig? Du vet, det er ikke spesielt gøy eller utfordrende å jobbe med en kollega som er på et "lavere" nivå, da kan den adre mer erfarne lett føle at det ikke er noen utfordringer der...om du er en slik person som ikke tar så mye initiativ...

[Gjest BettyBoop28]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre. Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Om det er bare hun, jeg og en til, kan hun sitte å baksnakke alle de andre som jobber der. Høyt og tydelig. Jeg har flere ganger lurt på om hun ikke ser at jeg er der, eller om hun bare ikke bryr seg om at alle og enhver hører hvor mye dritt hun slenger?

Jeg ønsker ikke å være den som stenger en person ute. Men jeg har fått god kontakt med alle de andre på denne arbeidsplassen, så jeg prater med alle. Men når hun bare later som om jeg ikke eksisterer, vet jeg ikke hvor lenge jeg gidder prøve være hyggelig.

Noen som har erfaringer med dette?

Vær hyggelig mot alle andre og lat som om hun ikke eksisterer også...

[AnonymBruker]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre. Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Om det er bare hun, jeg og en til, kan hun sitte å baksnakke alle de andre som jobber der. Høyt og tydelig. Jeg har flere ganger lurt på om hun ikke ser at jeg er der, eller om hun bare ikke bryr seg om at alle og enhver hører hvor mye dritt hun slenger?

Jeg ønsker ikke å være den som stenger en person ute. Men jeg har fått god kontakt med alle de andre på denne arbeidsplassen, så jeg prater med alle. Men når hun bare later som om jeg ikke eksisterer, vet jeg ikke hvor lenge jeg gidder prøve være hyggelig.

Noen som har erfaringer med dette?

Enkelte må utmerke seg på en jobb. De tar mye plass, og har fått det for seg at de har veldig mye de skulle ha sagt.

Jeg har vært i store bedrifter i mange år, så sprte de om jeg kunne vikariere i en annen avd.

Jeg gjorde slik jeg pleide,men hun skulle kontrollere, og fortelle meg hvordan hun pleide å gjøre det.

Ved matpauser kunne hu sitte rett over meg,men satt alltid å så over hodet mitt. Hun nektet å snakke med meg.

Jeg oppdaget etterhvert at hun styrte veldig overalt. Kolegaene hennes prøvde å si meg at hun egentlig ikke var sånn. Det viste seg at sjefene også spurte henne først, før de gikk i råd med oss andre.

Hun forgiftet miljøet, og ingen tok tak i det. Jeg orket ikke dette, for jeg er en sosial person. Mest moro hadde hun om vi var tresammen med luncbordet. Hun sørget hele tiden for å ha et tema hele veien til den andre kolegaen. Det var psykisk terror.

Jeg takket nei til videre engasjemnet. I ettertid viste det seg at det var flere som hadde gjort.

[AnonymBruker]

På den nye jobben min, er det en dame som jeg synes har en noe ubehagelig oppførsel. Hun virker veldig blid og hyggelig og vennskapelig. Overfor alle andre. Hun nekter plent å snakke til meg! Om jeg snakker til henne, later hun som om hun ikke hører meg og gjør mye utav å se en annen vei.

Jeg har prøvd veldig å være hyggelig, Men det er veldig ekkelt å være hyggelig mot et menneske som virker som om hun ikke vil vedkjenne seg min eksistens.

Om det er bare hun, jeg og en til, kan hun sitte å baksnakke alle de andre som jobber der. Høyt og tydelig. Jeg har flere ganger lurt på om hun ikke ser at jeg er der, eller om hun bare ikke bryr seg om at alle og enhver hører hvor mye dritt hun slenger?

Jeg ønsker ikke å være den som stenger en person ute. Men jeg har fått god kontakt med alle de andre på denne arbeidsplassen, så jeg prater med alle. Men når hun bare later som om jeg ikke eksisterer, vet jeg ikke hvor lenge jeg gidder prøve være hyggelig.

Noen som har erfaringer med dette?

[AnonymBruker]

Hei, TS her. Beklager sent svar, men har vært på tur uten tilgang på internett.

Når det gjelder arbeidserfaring har jeg åtte års arbeidserfaring. Men jeg har aldri opplevd en lignende situasjon, så det har jeg ingen erfaring med.

Selvsagt har denne damen mer erfaring og kunnskap enn meg når det kommer til denne bedriften og arbeidsoppgavene der! Hun har jobbet der i tyve år, så akkurat det er jeg veldig ydmyk overfor. Akkurat derfor hadde det jo vært en fantastisk mulighet for meg å få lære av henne!

Nei, jeg tror ikke vi kunne ha vært venninner på fritiden, for det er alderforskjellen for stor. Men jeg har hatt mange kolleger tidligere som jeg ikke har vært venninner med, men som jeg har hatt en god tone med på arbeidsplassen og arbeidet godt sammen med. Det er da forskjell på å være venninner og kolleger?

Når det gjelder konkrete eksempler:

Jeg kan f.eks si "God morgen, Heidi!" og hun flyr forbi meg, men ønsker de andre god morgen.

Alle satt i en samtale, og jeg spurte henne om noe, og hun snudde seg vekk. En annen gjentok spørsmålet, og hun svarte.

Vi har fleksitid, og det var bare hun og jeg som var kommet tidlig. Jeg spurte henne om hjelp til noe med teknisk utstyr, men hun latet som om hun ikke hørte meg (på en demonstrativ måte), og fortsatte med sitt. Jeg fikk altså ikke påbegynt arbeidet når jeg skulle.

For meg virker det som om hun rett og slett ikke ønsker kontakt med meg, noe som forsåvidt er greit: ikke alle liker alle. Men enkle samtaler om ting som angår arbeidet må da kunne gå an å gjennomføre, helst i en noenlunde høflig tone?

Jeg forstår at det kan være et slit med nye, men nå er jeg ansatt, og ønsker å gjøre jobben som best jeg kan. Selvsagt vil det ta en tid før jeg er like rutinert som de som har jobbet der i mange år. Dette er jeg klar over, og det eneste jeg kan gjøre er å arbeide så hardt og godt jeg kan, og lære så mye som mulig fra kolleger.

Jeg har fått veldig mye skryt fra overordnet, som raskt har gitt meg mer ansvar. Så jeg håper og tror det betyr at jeg gjør en god jobb. Selv om jeg selvsagt ikke har like mye ansvar som de ansatte som har jobbet i bedriften i flere tiår, og jeg er heller på ingen måte noen trussel overfor de.

[lillemia]

Det er helt åpenbart at hun bruker hersketeknikker mot deg (sånn som du beskriver det), noe som kan tyde på at hun føler seg truet av deg på en eller annen måte. Kanskje fordi du er flink og har fått god kontakt med de andre kollegaene?

Det beste du kan gjøre er vel å ignorere det, og være høflig mot henne (syns ikke du bør være overstrømmende hyggelig mot henne) selv om hun ikke er det tilbake. Om kollegaene dine er noenlunde oppegående, bør de ha fått med seg at hun oppfører seg annerledes mot deg.

Eventuelt kan du jo alltids konfrontere henne neste gang hun ignorerer deg. Om hun ikke vil svare på et spørsmål, spør en gang til litt høyere. Om hun fortsatt ikke svarer, si rolig at du stilte henne et spørsmål og at du venter på et svar.

[AnonymBruker]

For meg virker det som om hun rett og slett ikke ønsker kontakt med meg, noe som forsåvidt er greit: ikke alle liker alle.

Nettopp. Så hvorfor må hun like deg?

[Gjest BettyBoop28]

Nettopp. Så hvorfor må hun like deg?

Hun er allikevel uhøflig og ikke minst barnslig som ikke kan snakke med TS når det gjelder praktiske ting iforhold til jobben engang. Selv om man ikke liker noen går det jo an å opptre profesjonelt.

[LeJardinSecret]

Jeg hadde en slik situasjon gående for et par år siden, veldig lignende det du beskriver her. Jeg valgte til slutt å snakke til henne det gjaldt (en eldre kollega). Jeg tok henne raskt til siden en dag og fortalte henne, helt avslappet og hyggelig, at jeg syntes det var ubehagelig at hun tydelig overså meg og snakket nedlatende til meg foran kollegaer - og at det ble så mye bedre arbeidsmiljø om vi kunne omgås på en skikkelig måte. Jeg passet også på å si at om hun hadde et problem med meg som hun gikk og bar på, så satte jeg pris på å få høre det slik at jeg evt. kunne gjøre noe med saken.

Vel, jeg tror rett og slett hun ble perpleks av at jeg snakket til henne, for hun bedret ihvertfall sin oppførsel betraktelig. Vi ble aldri venner, men hun opptrådte noenlunde sivilisert mot meg. Noen ganger må man faktisk stå opp for seg selv, selv om det er skummelt, for alle har rett på en trivelig hverdag på jobb!

[AnonymBruker]

Jeg hadde en slik situasjon gående for et par år siden, veldig lignende det du beskriver her. Jeg valgte til slutt å snakke til henne det gjaldt (en eldre kollega). Jeg tok henne raskt til siden en dag og fortalte henne, helt avslappet og hyggelig, at jeg syntes det var ubehagelig at hun tydelig overså meg og snakket nedlatende til meg foran kollegaer - og at det ble så mye bedre arbeidsmiljø om vi kunne omgås på en skikkelig måte. Jeg passet også på å si at om hun hadde et problem med meg som hun gikk og bar på, så satte jeg pris på å få høre det slik at jeg evt. kunne gjøre noe med saken.

Man er jo to om det i slike situasjoner. Ofte er det snakk om veldig ulike type av mennesker/personligheter/interesser/verdier.

Ofte forstår ikke den sårede parten som tar seg nær av alt og overtolker alt at hun selv oppfattes som treg, sur, negativ, vanskelig å nærmes, etc.

Så er det den sterke som må hensyn og justere seg etter den svake...som om det alltid er riktig.

Bare fordi den svake, fornærmede, og hårsåre uten erfaring ikke tåler noe og overtolker absolutt alt, og tar alt opp i verste mening og forlanger samarbeid og vennlighet, når hun selv ikke er det!?! Det er for drøyt, synes jeg.

Som om det bare er å melde i fra hver gang dere ikke blir sett?! Dere bør tåle at ikke alle liker dere eller finner tonen med dere, og at andre har mye mer erfaring enn dere,,,og at dere dermed ikke forstår hverndre så bra, fordi personlighetene deres i tillegg clasher.

Jeezz....

[lillemia]

Man er jo to om det i slike situasjoner. Ofte er det snakk om veldig ulike type av mennesker/personligheter/interesser/verdier.

Hvis du er overbevist om at man alltid må være to om det, har du vært heldig i dine møter med andre mennesker. Enkelte mennesker er bare veldig vanskelige uten noen annen grunn enn at de selv har dårlig selvfølelse og må hevde seg overfor andre for å føle seg selv bedre.

Har selv opplevd noen få mennesker som har vist meg manglende høflighet og respekt, helt enkelt fordi de selv sliter med selvtillit (har jeg blitt fortalt av andre) og som ikke tåler at jeg er godt likt av andre. Selv om jeg er høflig og hyggelig mot dem, viser de en uvilje til å være hyggelig tilbake.

Jada, det kan være at de ikke liker meg, og det er greit. Men når de ikke klarer å omgås andre på en voksen måte, har de et problem.

Endret 31. mars 2011 av lillemia

[AnonymBruker]

Nettopp. Så hvorfor må hun like deg?

Hun må ikke like meg. Men det er veldig vanskelig å jobbe sammen med noen som later som om jeg ikke eksisterer, spesielt når jeg blir nødt å spørre henne om praktiske arbeidsrelaterte ting.

Allerede første dagen virket hun veldig opptatt og avvisende når jeg prøve å hilse på henne. Altså begynte det før hun hadde noen som helst grunn til å ikke like meg.

Selv om vi ikke blir venninner, pga aldersforskjell, ulik personlighet osv, så er det vel mulig å utveksle et par ord når man er på jobb sammen?

Er det bare jeg som mener venner og arbeidskollegaer er to forskjellige ting?

Og selv om hun har jobbet der lenge og har mye erfaring og jeg er ny, så er det vel vanlig at det begynner nye på en arbeidsplass innimellom?