Trenger råd!

[Gjest TS]

Jeg har vært sammen med kjæresten min fast i 1 år nå, vi har vel vært frem og tilbake i ca 2 år. Kjøpte oss hus og flyttet sammen for ca et halvt år siden. Jeg har dessverre vært preget av mye usikkerhet og sjalusi som jeg har dratt med meg fra et tidligere forhold. Dette har ført til mye krangling. Vi har utrolig mye og sterke følelser for hverandre, og det er vel også det som har gjort til at vi har holdt ut all den kranglingen, kranglingen har avtatt nå.. Så til problemet; Jeg har 2 barn fra tidligere forhold, et av barna er ganske vanskelig. Min samboer takler ikke helt det å være stefar. Jeg har sagt til han at han selv kan velge hvilken rolle han ønsker å ha i henhold til barna, samtidig som jeg har vært klar på at jeg i utgangspunktet har behov for litt hjelp. Men han uttrykker ganske ofte at han takler den rollen dårlig, selv om han sier at han prøver. En annen ting er at han har måtte flyttet hit jeg bor (noe som i mine øyne ikke er så fryktelig langt i fra hans hjemsted, ca 1 time med bil) Han savner kompiser, det å kunne stikke til de når det passer ol. Han greier liksom ikke å finne seg helt til rette her. Jeg har ikke de samme behovene som han på det sosiale plan, føler at det å jobbe fullt og ha barn så og si full tid alene krever sitt.. Samtidig føler jeg at han virker umoden på det plan at han i en alder over 30 år, liksom skal forvente å kunne ha den friheten og surre rundt som det passer han, når han selv har valgt å flytte bort og gå inn i en familie med åpne øyne. De siste dagene har vi vært ganske ærlige imot hverandre, jeg føler at det å være så usikker på fremtiden tærer veldig på meg. Jeg vil liksom ha et stabilt familieliv, vite at jeg har en partner å lene meg på. Imens han ikke kan gi meg noen garanti på at han greier å finne seg til rette i den rollen han har fått og finne seg til rette i ny by. Han har mer eller mindre levd ungkarslivet og gjort som han vil helt frem til han traff meg. Han har selv et barn, men treffer ikke dette barnet mer enn hver 4-6 uke pga lang avstand (barnet bor i utlandet). Hans største drøm er at vi kunne flyttet til hans hjemby, noe som er helt uaktuelt for meg, pga at jeg ikke vil dra barna mine bort fra sine vante omgivelser (hadde det kun vært meg, så selvfølgelig). Dilemma her nå er at han virkelig vil "prøve", og få dette til. Imens jeg er veldig usikker på om jeg vil vente på han for å se om han finner seg til rette, og risikere å sitte der å om en måned, et halvt år få slengt i trynet at han ikke får det til å fungere for seg. Han sier at den eneste grunnen til at han holder ut det her, er at han har så sterke følelser for meg. Er det noen som har vært borti noe av det samme? Er det noen som kan komme med innspill om hva det ville vært rett å gjøre? Jeg er veldig redd for å miste han, kjenner at jeg ikke helt vet åssen jeg skal greie å takle enda et samlivsbrudd på en rasjonell måte. Tenker at jeg mister han uansett, enten om jeg velger å gå selv nå eller vente på at han finner ut at han ikke vil mer. Jeg er ekstremt negativ nå kjenner jeg. Han prøver å være positiv med å si at han virkelig vil "prøve", men samtidig så greier han ikke å gi meg noen garanti. Og jeg har liksom behov for en form for garanti, skal jeg greie å være glad og lykkelig..Jeg er fullstendig klar over at det ikke er så lett å gå inn i en rolle som steforeldre, og jeg prøver å vise forståelse for det.

Ble kanskje litt rotete det her..

[Gjest Illiya]

Credit til han fordi han fortsatt vil prøve, for jeg tror denne pakka har blitt litt mye for han å takle.

-Flytting

-Krangling og sjalusi

-Fiks ferdig familie med stebarn som er vanskelige (det er IKKE enkelt)

-Sosial ensomhet(?) på det nye stedet.

Livet hans er jo snudd opp ned i forhold til det han er vant til, og slett ikke alt til det positive. Ser ut til at det som er positivt for han nå er følelsene han har for deg. Og det at han sier han fortsatt vil få til dette, tyder jo på at følelsene hans for deg er sterke.

Han kan jo ikke gi deg noen garanti på at han kommer til å få det til å fungere. Der spiller jo du også en stor rolle.

Jeg tror egentlig ikke at forholdet vil vare der dere bor nå hvis du ikke lar han ha den friheten at han kan farte litt rundt, og besøke gamle og nye venner. Det er tydeligvis viktig for deg, og han er kanskje mer sosial enn deg som person også?

Tror heller ikke du skal forvente for mye av han når det gjelder ungene riktig enda. Det kommer kanskje med tiden. Men hva slags hjelp er det du vil ha og trenger i forhold til ungene? Og på hvilken måte er den ene ungen vanskelig?

Han har valgt å flytte og gå inn i en familie. Men du kan bidra til at overgangen blir lettere for han ved å være litt mer smidig på hva du forventer av han.

[I Grosny]

-Krangling og sjalusi

-Fiks ferdig familie med stebarn som er vanskelige (det er IKKE enkelt)

-Sosial ensomhet(?) på det nye stedet.

TS, Problemet med både deg og det ene barnet, er det sjalusi?

Det ser ut som ett veldig vanskelig hinder.

Hva kan du gjøre med det?

[Gjest TS]

Jeg tror egentlig ikke at forholdet vil vare der dere bor nå hvis du ikke lar han ha den friheten at han kan farte litt rundt, og besøke gamle og nye venner. Det er tydeligvis viktig for deg, og han er kanskje mer sosial enn deg som person også?

Tror heller ikke du skal forvente for mye av han når det gjelder ungene riktig enda. Det kommer kanskje med tiden. Men hva slags hjelp er det du vil ha og trenger i forhold til ungene? Og på hvilken måte er den ene ungen vanskelig?

Han har valgt å flytte og gå inn i en familie. Men du kan bidra til at overgangen blir lettere for han ved å være litt mer smidig på hva du forventer av han.

Takker for svar:)

Ja han er helt klart mye mer sosial enn meg, dessverre har nok jeg ødelagt mye med å sette litt for mye begrensninger. Jeg vet at jeg har være litt for (eller kanskje altfor kontrollerende der) pga. all den sjalusien jeg selv sliter med. Ble virkelig lurt i mitt forje forhold, holdt litt for lenge ut med en "psykopat" som gradevis greide å ødelegge mitt selvbilde, samt var utro imot meg når jeg minst ante det ( har fått greie på veldig mye i ettertid). Vet at dette ikke er noen unnskyldning, men dessverre var jeg såpass svak at jeg greide å dra med meg all fortvilelsen og sinne inn i det nye forholdet. Jobber virkelig med meg selv for tiden. Og prøver å gi han mye av den "friheten" jeg vet han trenger. Har tom. kommet med forslag om at vi kan leie en pendlerhybel der han er fra (for han jobber der fortsatt, og der daglig). Men dette har han da ikke vært innteressert i. Samtidig da, så "bor" han hos familie der inne 2-3 netter i uken for å slippe pendlingen. Og jeg mener da også at han da kunne vært flinkere til å benytte seg av den tiden til å treffe kompiser, noe han da ikke gjør. Tro meg jeg prøver virkelig, på tross av min egen vonde magefølelse (som jeg vet at er uberettiget ovenfor han) og ikke være så kontrollerende lengre, men selvfølgelig vil nok det i hans verden henge igjen en stund at jeg har vært tilnærmet litt ekstrem på det området.

Når det kommer til ungene, så er det eneste som personlig kunne lettet litt for meg, er å fått hjelp et par morgener i uken til levering, slik at jeg slapp å alltid komme for sent til jobben. Dette vet han, men det har liksom nå blitt til at jeg ikke "tørr" spørre han om det. Noe annet enn det og det å bare være litt delaktig sånn familliert i blant. Resten kan jeg få hjelp til av foreldrene mine. Min eldste er vanskelig i det at han er ekstremt aktiv og trassig, ukonsentrert. Han har ikke adhd, men har vært utredet for det. Vanskelig generelt å håndtere, og jeg har nok vært litt for slepphent i forhold til h"n, noe jeg nå får betale for. Og da samboeren min som er vant til å leve "ungkarslivet" uten ungemas, blir jo temmelig lei all den trassingen og hylingen konstant.

Jeg vet liksom ikke hva annet jeg kan gjøre nå, enn å vise han at jeg vil gi han mer av den friheten han har behov for, og regulere selv hvor mye han vil delta med ungene. Men samtidig går jeg da litt på tvers med meg selv om at jeg ønsker at vi skal kunne fungere mest mulig som en "normal" familie, men det er kanskje ikke mulig å få til med en stefamilie?? Men for å nevne en ting til, jeg merker jo at når barnet hans er hos oss de få gangene, så er han ikke akkurat så veldig mye mere "omsorgsperson" og delaktig da heller, det er stort sett jeg som tar meg av det barnet også på lik linje som jeg gjør med mine egne den helga.

[Gjest TS]

TS, Problemet med både deg og det ene barnet, er det sjalusi?

Det ser ut som ett veldig vanskelig hinder.

Hva kan du gjøre med det?

Mye av mitt problem er helt klart sjalusi. Barnet viser ikke noe spesielt med sjalusi ovenfor samboeren min.

Jeg skulle gjerne likt selv å vite hva jeg kunne gjort med sjalusien min. Prøver, prøver, prøver å jobbe med meg selv. Men jeg har vært helt ekstrem. Prøver å la fortid være fortid, å la det som ha skjedd i tidligere forhold være fortid. Men er så redd for å bli så latterlig lurt igjen at det virkelig har gått til hodet på meg. Men har jo egentlig skjønt nå, at ingenting blir bedre eller hjelper ved å være sjalu. I dette forholdet her vet jeg jo også innerst inne at jeg ikke har noen som helst grunn til å være sjalu. Han ventet faktisk på meg i et år, imens jeg bare surret rundt. Har bare så ekstremt dårlig selvbilde, sammenligner meg med alt å alle han tidligere har hatt relasjon til, og dømmer da meg selv veldig dårlig og føler meg ikke bra nok i noen sammenheng. Samtidig, så vet jeg at jeg ikke har grunn til det heller, for ihvertfall utseendemessig så burde jeg ikke hatt noe å klage på. Men når en har greid å få et så forvrengt bilde av seg selv og virkelighet, så er det liksom ikke bare å snu i en fei. Jeg blir til tider spist opp innvendig av den sjalusien, kunne ønske den bare forsvant. Det som er så skremmende er at jeg i en alder av nå 32 år, burde hatt tankene et helt annet sted. Men er redd for at min X ødela meg så mye at jeg ikke greier å fungere i et forhold, men det blir feil å sitte å skylde på andre også, for jeg må jo ta ansvar for min egen lykke.

[AnonymBruker]

Credit til han fordi han fortsatt vil prøve, for jeg tror denne pakka har blitt litt mye for han å takle.

-Flytting

-Krangling og sjalusi

-Fiks ferdig familie med stebarn som er vanskelige (det er IKKE enkelt)

-Sosial ensomhet(?) på det nye stedet.

Livet hans er jo snudd opp ned i forhold til det han er vant til, og slett ikke alt til det positive. Ser ut til at det som er positivt for han nå er følelsene han har for deg. Og det at han sier han fortsatt vil få til dette, tyder jo på at følelsene hans for deg er sterke.

Han kan jo ikke gi deg noen garanti på at han kommer til å få det til å fungere. Der spiller jo du også en stor rolle.

Jeg tror egentlig ikke at forholdet vil vare der dere bor nå hvis du ikke lar han ha den friheten at han kan farte litt rundt, og besøke gamle og nye venner. Det er tydeligvis viktig for deg, og han er kanskje mer sosial enn deg som person også?

Tror heller ikke du skal forvente for mye av han når det gjelder ungene riktig enda. Det kommer kanskje med tiden. Men hva slags hjelp er det du vil ha og trenger i forhold til ungene? Og på hvilken måte er den ene ungen vanskelig?

Han har valgt å flytte og gå inn i en familie. Men du kan bidra til at overgangen blir lettere for han ved å være litt mer smidig på hva du forventer av han.

Veldig bra svart. Dette må være litt av en ung mann som gir opp sitt liv for å flytte til en fiks ferdig familie.

Et år er ingenting når man komer på ny plass. Du skriver at du er ikke så sosial som han. Kansje du skulle ofre deg litt der. Gå ut på noe sammen, så han har muligheter til å være sosial sammen med deg, og bli kjent med nye folk på hans nye bosted.

Han kan ikke gi garanti,nei hvem kan vel det? Det kan ikke du,jeg eller noen andre,men vi jobber med det hver dag. Han er iallefall ærlig.

Du kan ikke forvente at en som har vært ungkar frem til han traff deg,skal gli rett inn i stefarrollen. Samtidig har du et krevende barn. Har du muligheter til avlastning, så dere fikk bruke tid bare på dere selv?

Sjalusi i seg selv er nok til å drepe et forhold. At du har dradd det med deg fra et annet forhold hjelper ikke.Du overfører dine dårlige erfaringer til han. Dette blir det mye krangling av,det dreper forholdet for hver gang. Kansje du skulle gjort noe med sjalusien din? Søkt hjelp for den?

At forholdet skal vare hviler mye på deg også. Ikke bare det at han savner kompiser og plassen han kommer fra. Det savnet hadde ikke vert så stort for han om det fungerte på hjemmebane for han. Tror ikke du har det lett,men det tror jeg ikke han har heller.

Slike forhold ryker, og det er vel ikke først følelsene som gjør at en bryter ut,men man kommer til et punkt at man ikke klarer mere sjalusi,krangling.Da er veien lett å bare gå, desverre.

Gjør noe før det er for sent