Hva skal man føle etter 10 år sammen?

[Havbris]

Alle de som plusset på første svarinnlegg(mye fornuftig og bra ble sagt) - mener dere også at man skal måtte leve i den nedre bølgedalen i FLERE ÅR?

Uten lyst på sex, kos, kyssing og nærhet? Var dette medberegnet i plussene?

Jeg er en av de som ga en pluss på første svarinnlegg i tråden og det er fordi jeg generelt er løsningsfokusert - og det innebærer å snu alle de stener som kan snus for å se etter muligheter. Og da må det stilles spørsmål. Og det kan godt hende at det endelige svaret blir at man må ut av forholdet. Så nei - jeg tenker ikke at man skal leve i den nedre bølgedalen i flere år, uten sex, nærhet etc. Selvfølgelig ikke, - det er ikke godt for noen.

Min tanke er at siden man har investert 10 år av sitt liv i et samboerskap der en også har valgt å få barn - så skylder en både seg selv, partner og barn å ha gjort en innsats for å se om det kan finnes små åpninger som man kan ha oversett.

Kjærlighetsfølelser kan ikke alene bære alle de ytre utfordringer et forhold vil møte i løpet av mange år sammen. Noen tror kanskje det - men følelser kan ikke bøte for slitasje, manglende fokus og konsentrasjon, manglende vilje til å gjøre endringer og mangel på det å gi hverandre kjærlig oppmerksomhet. For å få til det må det faktisk handlinger og bevisste valg til. Når det ikke fungerer så kaller vi det ofte "å vokse fra hverandre".

Det jeg skriver her er ikke spesifikt rettet mot TS - hun sliter sikkert med sitt og det kan godt hende at toget har gått for det forholdet for lenge siden. Men mitt spørsmål er fremdeles hva hun selv har foretatt seg for å forsøke å få til endringer som gjør at hun får det bedre. Og har hun gjort - og gitt - det hun kunne så er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å avvikle forholdet. Men det kan hende de skal begynne å snakke sammen først.

Så - jeg mener kun at det kan være godt - og sunt - å ha forsøkt løsninger før man gir opp.

[Shinana]

"Jeg har iallefall gitt samboeren klar beskjed om at jeg heller vil bli forlatt enn å vite at noen har levd med meg i årevis uten å ha følelser. For meg ville det vært det verste. Men folk er jo forskjellige, da.... "

Hvor er barna i denne situasjonen? Hvor er de på prioriteringslisten?

Hvorfor er hensynet til voksne sterkere enn hensynet til barna? De er jo prisgitt det vi voksne måtte bestemme oss for. De blir jo ikke spurt!

Jeg sier ikke at samlivs- eller ekteskapsbrudd der barn er innvolvert alltid er feil, men desverre altfor ofte! Og hva er årsaken? Jo, at en av, eller begge foreldrene vil prøve noe nytt.

Sterkt forenklet;

Shit også! Følelsene forsvant! Jeg vil ha sex og føle forelskelse! Ha et bra liv, partner, du skal flytte! Barn, pappa skal flytte, men vi vil få det mye bedre nå. Men hva i all verden; gråter dere? Jøss, pappa gråter jo også! Jaja, men JEG har det i alle fall bedre! Sov godt da, barn!..............eller noe sånt.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal mor og far holde sammen fordi barna skal slippe å lide? Tror du det er veldig morsomt for barna å bo sammen med to foreldre som er ulykkelige? To foreldre som kanskje krangler? Barn oppfatter mye mer enn man tror, og jeg tror at i de fleste tilfeller der mor og far bare er sammen pga barna så merker barna dette veldig godt. Jeg tror det er bedre for barna at foreldrene skiller lag, enn at de bor sammen hvor det er trykket stemning og de er ulykkelige. Og som noen andre sa så er det ikke bra for barna å tro at et forhold skal være som mellom foreldrene deres som ikke har følelser for hverandre, det er ikke slik kjærligheten er.

Mine foreldre holdt sammen pga meg gjennom hele oppveksten min, så jeg vet hva jeg snakker om.

[Gjest norah]

Jeg er en av de som ga en pluss på første svarinnlegg i tråden og det er fordi jeg generelt er løsningsfokusert - og det innebærer å snu alle de stener som kan snus for å se etter muligheter. Og da må det stilles spørsmål. Og det kan godt hende at det endelige svaret blir at man må ut av forholdet. Så nei - jeg tenker ikke at man skal leve i den nedre bølgedalen i flere år, uten sex, nærhet etc. Selvfølgelig ikke, - det er ikke godt for noen.

Min tanke er at siden man har investert 10 år av sitt liv i et samboerskap der en også har valgt å få barn - så skylder en både seg selv, partner og barn å ha gjort en innsats for å se om det kan finnes små åpninger som man kan ha oversett.

Kjærlighetsfølelser kan ikke alene bære alle de ytre utfordringer et forhold vil møte i løpet av mange år sammen. Noen tror kanskje det - men følelser kan ikke bøte for slitasje, manglende fokus og konsentrasjon, manglende vilje til å gjøre endringer og mangel på det å gi hverandre kjærlig oppmerksomhet. For å få til det må det faktisk handlinger og bevisste valg til. Når det ikke fungerer så kaller vi det ofte "å vokse fra hverandre".

Det jeg skriver her er ikke spesifikt rettet mot TS - hun sliter sikkert med sitt og det kan godt hende at toget har gått for det forholdet for lenge siden. Men mitt spørsmål er fremdeles hva hun selv har foretatt seg for å forsøke å få til endringer som gjør at hun får det bedre. Og har hun gjort - og gitt - det hun kunne så er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å avvikle forholdet. Men det kan hende de skal begynne å snakke sammen først.

Så - jeg mener kun at det kan være godt - og sunt - å ha forsøkt løsninger før man gir opp.

Da er vi helt enige.

[Gjest gjest_Mia]

Har det akkurat likedan.

Skrev om det her på forumet for ikke så lenge siden.

For vår del så kommuniserer vi om dette, og begge vet hva den andre føler. Alle kort er lagt på bordet. Siste sjanse nå er parterapi. Går ikke det, skilles vi. Har også to mindreårige barn.

Jeg tenker mye på dette. Hele tiden faktisk. Jeg er glad i han, han er tross alt far til mine barn. Han er en flott mann, men jeg klarer ikke føle noe mer for han. Sex er ikke eksisterende, og har ikke vært det på mange år. Samme med nærhet og alt det som hører et forhold til. Vi deler kun det praktiske rundt barn og hus, vi er kun mor og far i dette forholdet.

Når det gjelder hva andre mener, bryr jeg meg ikke. Er kommet forbi det stadiet. Både mine foreldre og hans er informerte om "ståa", så akkurat det kommer ikke som et sjokk på dem i så fall (skulle det gå riktig ille).

Ønsker deg masse lykke til. Jeg skjønner alle tankene du strir med, tro meg.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har det på akkurat samme måte og vi har vært sammen bar ei 3 år. Jeg begynt eå føle slik etter litt over 1 år sammen. Nå gleder jeg meg til han skal på jobb og gruer meg til han kommer hjem..

Jeg er slik i alle mine fohold. Jeg går lei etter 1-2 år! Det er fryktelig irriterende!

Jeg vil jo ha et livslangt forhold der jeg elsker mannen hele tiden, selv om det er dårlige tider.

Krangler vi så bare hater jeg han og bruker laang tid på å bygge opp et slags forhold til han igjen der han bare er snill og god mot meg.

Alle mine forhold har endt pga jeg ikke klarer mer og går lei. Følelsene mine forsvinner og jeg gidderikke mer.

Nå har jeg tenkt å prøve, virkelig prøve, men neida , jeg føler ingenting for han lengre. Vi har god sex og ofte sex, men jeg føler ikke at jeg elsker han lenger

Jeg vil egentlgi ha hjelp til det her jeg og, for tror det må være noe feil med meg.

[Gjest Mysticgirl]

Har det akkurat likedan.

Skrev om det her på forumet for ikke så lenge siden.

For vår del så kommuniserer vi om dette, og begge vet hva den andre føler. Alle kort er lagt på bordet. Siste sjanse nå er parterapi. Går ikke det, skilles vi. Har også to mindreårige barn.

Jeg tenker mye på dette. Hele tiden faktisk. Jeg er glad i han, han er tross alt far til mine barn. Han er en flott mann, men jeg klarer ikke føle noe mer for han. Sex er ikke eksisterende, og har ikke vært det på mange år. Samme med nærhet og alt det som hører et forhold til. Vi deler kun det praktiske rundt barn og hus, vi er kun mor og far i dette forholdet.

Når det gjelder hva andre mener, bryr jeg meg ikke. Er kommet forbi det stadiet. Både mine foreldre og hans er informerte om "ståa", så akkurat det kommer ikke som et sjokk på dem i så fall (skulle det gå riktig ille).

Ønsker deg masse lykke til. Jeg skjønner alle tankene du strir med, tro meg.

Vi også har snakket om dette, og han vet hvor han står, men han er alltid villig til å prøv e og prøve tiltross for at han vet jeg ikke føler det samme lengre..

Og jeg har gitt han sjans på sjans men jeg klarer rett og slett ikke å føle mer enn vennskap for han .

[Shinana]

Hvorfor skal mor og far holde sammen fordi barna skal slippe å lide? Tror du det er veldig morsomt for barna å bo sammen med to foreldre som er ulykkelige? To foreldre som kanskje krangler? Barn oppfatter mye mer enn man tror, og jeg tror at i de fleste tilfeller der mor og far bare er sammen pga barna så merker barna dette veldig godt. Jeg tror det er bedre for barna at foreldrene skiller lag, enn at de bor sammen hvor det er trykket stemning og de er ulykkelige. Og som noen andre sa så er det ikke bra for barna å tro at et forhold skal være som mellom foreldrene deres som ikke har følelser for hverandre, det er ikke slik kjærligheten er.

Mine foreldre holdt sammen pga meg gjennom hele oppveksten min, så jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg skjønner at dette er forskjellig fra forhold til forhold. Jeg tror heller ikke at ting er morsomme. Jeg har et visst erfaringsgrunnlag selv så jeg vet også hva jeg snakker om. I tillegg tok jeg forbehold i innlegget mitt om at forhold der det er vold, krangel etc. etc. selvsagt er mere problematiske.

Det som likevel forbauser meg er at foreldrenes lykke er det altoverskuende! Det er liksom det som teller hele veien. Jeg mener altså at foreldre har valgt å sette seg i en situasjon med barn og samboer/ektefelle. DE har valgt! Så kommer de vanskelige dagene som ALLE vet kommer! Da lar man være å si noe, man tar det ikke opp med hverandre. Årene går, og man lider i stillhet. Hva er så det? Jo, unnfallenhet! Man orker/gidder/våger ikke!

Denne unfallenheten fører altfor ofte til at barna må bo uten en av foreldrene sine.

De som har "skylden" er jo foreldrene! De har i mange tilfeller ikke tatt konsekvensen av valgene de har gjort! De finner bare ut at de har lyst til å gjøre noe annet!

I TS' tilfelle lever de jo sammen i vennskapelighet. De krangler ikke, og har generelt en bra hverdag slik jeg oppfatter det. Hvorfor kan ikke/bør ikke en slik hverdag fortsette for barna? Hvorfor skal de måtte ta sorgen med at foreldrene skiller lag? Under slike forhold er det foreldrene som må ta ansvar, og som må ta det "orket" det måtte være å bo sammen med barna, og vite at de har det bra. Jeg kan ikke fatte at barnas lykke skal være underordnet foreldrenes. I mine øyne må det være omvendt. Jeg kjøper ikke den forklaringen at barna nødvendigvis får det bedre om foreldrene skiller lag. Min erfaring er at det altfor ofte ikke er slik.

Et argument som brukes er at man ikke må gi barna en feil oppfatning av hva og hvordan et forhold skal være.

Hva med barnas oppfatning av å ta konsekvenser av egne valg?

Eller deres oppfatning av hva et avgitt løfte er verd?

[Gjest Gjest]

Les en av Diane Richardsons tantra bøker og prøv å bare ha sex på den måten en stund. Les også gjerne boken cupids poisoned arrow. Du kan også ta en titt på denne siden her: reuniting.info. Dere kan også prøve å gå igjennom det som sexologer kaller sensitivitetstrening som er en måte å få igang lysten på sex og kos igjen. sensitivitetsrening har vist svært gode resultater og kan gjøres over noen uker hver gang forholdet er blitt tamt for å sette i gang følelsene.

[Gjest norah]

Jeg skjønner at dette er forskjellig fra forhold til forhold. Jeg tror heller ikke at ting er morsomme. Jeg har et visst erfaringsgrunnlag selv så jeg vet også hva jeg snakker om. I tillegg tok jeg forbehold i innlegget mitt om at forhold der det er vold, krangel etc. etc. selvsagt er mere problematiske.

Det som likevel forbauser meg er at foreldrenes lykke er det altoverskuende! Det er liksom det som teller hele veien. Jeg mener altså at foreldre har valgt å sette seg i en situasjon med barn og samboer/ektefelle. DE har valgt! Så kommer de vanskelige dagene som ALLE vet kommer! Da lar man være å si noe, man tar det ikke opp med hverandre. Årene går, og man lider i stillhet. Hva er så det? Jo, unnfallenhet! Man orker/gidder/våger ikke!

Denne unfallenheten fører altfor ofte til at barna må bo uten en av foreldrene sine.

De som har "skylden" er jo foreldrene! De har i mange tilfeller ikke tatt konsekvensen av valgene de har gjort! De finner bare ut at de har lyst til å gjøre noe annet!

I TS' tilfelle lever de jo sammen i vennskapelighet. De krangler ikke, og har generelt en bra hverdag slik jeg oppfatter det. Hvorfor kan ikke/bør ikke en slik hverdag fortsette for barna? Hvorfor skal de måtte ta sorgen med at foreldrene skiller lag? Under slike forhold er det foreldrene som må ta ansvar, og som må ta det "orket" det måtte være å bo sammen med barna, og vite at de har det bra. Jeg kan ikke fatte at barnas lykke skal være underordnet foreldrenes. I mine øyne må det være omvendt. Jeg kjøper ikke den forklaringen at barna nødvendigvis får det bedre om foreldrene skiller lag. Min erfaring er at det altfor ofte ikke er slik.

Et argument som brukes er at man ikke må gi barna en feil oppfatning av hva og hvordan et forhold skal være.

Hva med barnas oppfatning av å ta konsekvenser av egne valg?

Eller deres oppfatning av hva et avgitt løfte er verd?

Jeg ønsker både for meg selv, mine barn og min partner at man skal få oppleve følelsen av lykke, kjærlighet og harmoni.

Jeg personlig kommer ikke til å lære mine barn at de skal oppofre seg selv grenseløst, ei heller at de skal forbli i situasjoner som gjør dem ulykkelige.

Dette gjelder både i vennskap og kjærlighet. Det er også mange som ser i tidlig tenår og oppover at foreldrene deres faktisk bare lever platonisk - og jeg har jo hørt mange si at de frykter ekteskap/parforhold av denne grunn. "hva er vitsen" - liksom.

Jeg er en av de som ikke fikk det fælt av foreldres skilsmisse. De to menneskene der har jo ingenting å gjøre sammen, og det skjønte jeg allerede som barn.

Men du står fritt til å leve i de relasjonene du vil - med eller uten kjærlighet og følelser.

[Gjest Silje]

Tusen takk for alle gode råd og innspill, det hjelper virkelig :-) Vi har barnefri i helgen og jeg har bestemt meg for å ta en prat med han. Jeg har så klart ikke bare tenkt til å gi opp uten videre og gå min vei, jeg vil virkelig at dette skal fungere. Forhåpentligvis kan vi finne ut av hva vi skal gjøre for at ting skal endre seg, men som sagt jeg må jo først bare si til han hva jeg føler og ta det derfra...

[Shinana]

Jeg ønsker både for meg selv, mine barn og min partner at man skal få oppleve følelsen av lykke, kjærlighet og harmoni.

Jeg personlig kommer ikke til å lære mine barn at de skal oppofre seg selv grenseløst, ei heller at de skal forbli i situasjoner som gjør dem ulykkelige.

Dette gjelder både i vennskap og kjærlighet. Det er også mange som ser i tidlig tenår og oppover at foreldrene deres faktisk bare lever platonisk - og jeg har jo hørt mange si at de frykter ekteskap/parforhold av denne grunn. "hva er vitsen" - liksom.

Jeg er en av de som ikke fikk det fælt av foreldres skilsmisse. De to menneskene der har jo ingenting å gjøre sammen, og det skjønte jeg allerede som barn.

Men du står fritt til å leve i de relasjonene du vil - med eller uten kjærlighet og følelser.

Det vi alle burde lære barna er at de bør tenke seg godt om før de selv er med på å sette barn til verden. Fortelle dem om hvilket ansvar det er å gjøre dette. Lære dem å jobbe med forhold de går inn i der det blir barn innvolvert. Ikke minst burde vi lære dette selv!

Eller er det faktisk så greit at partnere bare skiller lag når følelsene ikke er slik de en gang var? Når man er lei av en partner, og ønsker en annen? Er det dette vi ønsker å lære barna våre kanskje?

Skurrer i mine ører i alle fall.

[Gjest norah]

Det vi alle burde lære barna er at de bør tenke seg godt om før de selv er med på å sette barn til verden. Fortelle dem om hvilket ansvar det er å gjøre dette. Lære dem å jobbe med forhold de går inn i der det blir barn innvolvert. Ikke minst burde vi lære dette selv!

Eller er det faktisk så greit at partnere bare skiller lag når følelsene ikke er slik de en gang var? Når man er lei av en partner, og ønsker en annen? Er det dette vi ønsker å lære barna våre kanskje?

Skurrer i mine ører i alle fall.

Det er det ingen her som sier.

TS har vært i samme relasjon i 10 år - og foreløpig bare lettet hjertet sitt her.

Hun er ikke lei av sin partner, hun er veldig glad i ham. Hun ønsker seg heller ingen annen.

You can only plan so much, jeg planlegger ting ihjel - kan ikke kontrollere fremtiden av den grunn.

[LeJardinSecret]

At TS ikke har informert partneren om sine (manglende) følelser, som har pågått i flere år, er jo noe å stille spørsmålstegn ved i seg selv.

Hva skjedde med å kjempe for forholdet? Samlivskurs? Kjærestetid?

Hvordan skal et forhold kunne bedres, om man ikke engang opplyser den andre parten om hvordan ståa er? Slik at man sammen kan finne løsninger som kanskje kan fungere?

Dette dreier seg ikke bare om TS. Det dreier seg også om en mann som kanskje vil oppleve at familien han har bygget opp faller fra hverandre, at han plutselig vil se ungene bare halvparten av tiden, at han muligens får økonomiske vanskeligheter. Og så har han ikke engang fått muligheten til å forsøke å redde situasjonen?

Det er veldig i tiden at man skal haste videre med én unge i hver hånd hver gang man føler at hverdagen har slått inn. "For ungenes beste", selvsagt.

Hvis du forlater dette forholdet nå, TS - hva har du egentlig lært? Hva vet du nå om forhold? Hvordan skal det neste bli annerledes? Når man ikke kjemper eller aktivt jobber for å opprettholde kjærlighet, men heller gir seg når ting blir kjedelig, så har man ikke tilegnet seg kunnskaper om samliv som vil hjelpe neste gang. For det kommer en neste gang. Hverdagen slår oss alle i ryggen på et eller annet tidspunkt, uansett hvor forelsket man er i startfasen.

Jeg har et familiemedlem som har hatt lett for å bryte ut av forhold. Flere ganger har hun etablert seg langvarig, to ganger med barn som følge, og samtlige ganger har hun brutt ut etter noen år - fordi "gnisten er borte", "barna har det bedre med foreldre som er lykkelige på hver sin kant" etc etc. Vel, det gikk fint da hun fremdeles var ung og ganske pen, og kunne finne seg en ny om hun ville, men nå er hun i førtiårene og angrer. Plutselig forstår hun at hun faktisk er alene, og det kan tære på, spesielt i helger og ferier når "alle andre" er sammen med partneren sin. Nå skjønner hun verdien i å ha en partner som har vært der lenge, en man har gått igjennom tykt og tynt sammen med, en man har bygget et liv sammen med, en man har kjempet for og som har kjempet tilbake.

[Shinana]

Det er det ingen her som sier.

TS har vært i samme relasjon i 10 år - og foreløpig bare lettet hjertet sitt her.

Hun er ikke lei av sin partner, hun er veldig glad i ham. Hun ønsker seg heller ingen annen.

You can only plan so much, jeg planlegger ting ihjel - kan ikke kontrollere fremtiden av den grunn.

Nei, jeg har heller ikke beskyldt noen her for å si det.

Bare så det er klart.

Spesielt ikke TS, for hun gjør seg jo refleksjoner, og treffer i høy grad de punktene jeg anser som helt vesentlige.

[Gjest Tankefull]

Tusen takk for alle gode råd og innspill, det hjelper virkelig :-) Vi har barnefri i helgen og jeg har bestemt meg for å ta en prat med han. Jeg har så klart ikke bare tenkt til å gi opp uten videre og gå min vei, jeg vil virkelig at dette skal fungere. Forhåpentligvis kan vi finne ut av hva vi skal gjøre for at ting skal endre seg, men som sagt jeg må jo først bare si til han hva jeg føler og ta det derfra...

Det høres ut som du har et godt utgangspunkt for å faktisk ta tak i ting.

Konkret vil jeg anbefale deg å tenke godt igjennom på forhånd hva du vil si. Det er viktig å få frem at du VIL at det skal fungere. En måte å si sånt på er jo å si at du savner den kjærestefølelsen dere har hatt, at kjæresteforholdet dere i mellom ser ut til å ha blitt nedprioritert og at du ønsker å snu den tendensen.

Det er skummelt å snakke om følelser på denne måten hvis man ikke gjør det til vanlig. Det er forsåvidt skummelt å gjøre det jevnlig også, når jeg tenker meg om. Men det er så inmari viktig!

Det er faktisk helt normalt at følelsene for partneren går litt i bølgedaler, og enkelte ganger er det jo klart at man savner den berusende forelskelsen når man er i et langvarig forhold. Men med jevn pleie av forholdet så kommer man seg gjennom slike perioder. Å snakke sammen vil jeg nesten påstå at er viktigere enn sexen.

For min egen del er fysisk nærhet vel så viktig som kommunikasjon og sex. Sitte i armkroken, leie hverandre når man er ute og går, gi avskjeds- og nattakyss osv. Det er små tegn som bekrefter kjærestestatusen, pluss at fysisk nærhet utløser lykkehormoner.

Når man har kommet så langt at man ikke har tatt seg tid til å være kjærester på lenge, så skjønner jeg jo at det blir veldig unaturlig og vanskelig å plutselig begynne med slikt igjen, men jeg vil allikevel anbefale deg å prøve.

Ønsker deg lykke til i helgen!

[AnonymBruker]

Lykken må vi finne selv, i oss selv. En mann er ikke pliktet til å gjør oss lykkelige om vi ikke er det fra før. Hva når mennene deres finner nye partnere? Våkner dere da? Se han med nye kvinner.

[Gjest Gjest_Mia]

Lykken må vi finne selv, i oss selv. En mann er ikke pliktet til å gjør oss lykkelige om vi ikke er det fra før. Hva når mennene deres finner nye partnere? Våkner dere da? Se han med nye kvinner.

Må bare fortelle om en drøm jeg hadde i natt (jeg skrev litt over her om meg og min mann som sliter i forholdet).

Jeg drømte han var sammen med en annen kvinne. Det var utrolig sårt, og jeg ble kjempesåra. Våkna til slutt av drømmen, hadde nesten litt panikk merket jeg. Har gått og tenkt litt nå og da på drømmen i dag. Det gjorde noe med meg, ingen tvil om det.

Jeg er uansett mer positiv til at vi kan fikse dette, og ser frem til vår første terapitime.

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt det sånn og det er helt forferdelig.Gikk i 7 måneder og tenkte før jeg til slutt tok steget og flyttet ut fordi jeg selv synes barna fortjener en mor og far som elsker hverandre. De skal vokse opp og kunne se på oss voksne og vite at sånn er ekte kjærlighet og sånn skal et ekteskap / samboerskap være.

Alle tok det mye bedre enn jeg trodde, og veldig mange hadde merket at ikke jeg hadde det så supert som det virket.

Hvorfor skal man gå rundt å tenke på alle andre hele tiden? Vi er nødt til å tenke på vår egen lykke.

Min tidligere samboer tok det utrolig tungt, men har kommet seg og nå samarbeider vi veldig bra slik at alt blir til det beste for barna :-)

Masse lykke til.

7 mnd er egentlig veldig kort tid å tenke når man er i et forhold med barn.

En har det ikke "supert" hele tiden, forhold går opp og ned, og av og til tar det kanskje et par år før man er tilbake med følelsene sine igjen.

Hva er egen lykke, forresten? Er den helt god når den er på bekostning av andre? Og når barna må begynne å pendle?

Hadde det ikke føltes bedre å ta litt mer tid, og dessuten ta en beslutning og virkelig gå inn for forholdet? Er det virkelig bedre å dele på ungene??