kommer ikke over han

[Gjest TS]

Nå er det nesten 3 år siden det ble slutt..han har ny kjæreste og vi har ingen kontakt...

Men jeg klarer ikke å glemme han...har prøvd psykolog, gjør alt "etter boka", som å være med venner, jobbe, trene ++

Er så redd at han vil være i tankene mine for evig...gråter ofte pga av dette..og jeg har ikke funnet noen nye, redselen for at jeg ikke kommer til å gjøre det heller tar knekken på meg..

Er det noen som har prøvd noen som hjelper, alternativ behandling f.eks...

Det sliter utrolig å ha det sånn her, og jeg forstår ikke hva som er galt med meg...de fleste jeg hører om kommer jo seg videre fort...

[WhiteDiamond]

Har dere barn sammen?

[Gjest TS]

Nei, ingen barn..

[Gjest Dame46]

Nå er det nesten 3 år siden det ble slutt..han har ny kjæreste og vi har ingen kontakt...

Men jeg klarer ikke å glemme han...har prøvd psykolog, gjør alt "etter boka", som å være med venner, jobbe, trene ++

Er så redd at han vil være i tankene mine for evig...gråter ofte pga av dette..og jeg har ikke funnet noen nye, redselen for at jeg ikke kommer til å gjøre det heller tar knekken på meg..

Er det noen som har prøvd noen som hjelper, alternativ behandling f.eks...

Det sliter utrolig å ha det sånn her, og jeg forstår ikke hva som er galt med meg...de fleste jeg hører om kommer jo seg videre fort...

Foreslår at du analyserer deg selv og finner ut hva det var han betød for deg.

Grunnen til at man blir så avhengig av andre mennesker er, tror jeg, er at man forventer at andre kan gjøre en selv hel.

Du føler deg ikke hel uten ham.

Kanskje ved å analysere forholdet deres og dele opp i biter så ser du kanskje at du overdrev hans betydning.

Hørte en gang at et godt forhold mellom to mennesker allikevel forutsetter at de to har stor integritet på hver sin side og at de på hvert sitt hold er hele mennesker. Det er viktig og ikke utslette seg selv men fortsette å ha sine egne interesser og dyrke dem men selvfølgelig også å ha noe sammen.

Der du mangler en brikke i det puslespillet som er deg som var ham må du erstatte med noe nytt. Da kan du kanskje glemme. Selvfølgelig er det noen mennesker som man har vanskeligere for å glemme enn andre.

[Gjest TS]

Skjønner på en måte ikke hva det er med meg som gjør at jeg holder sånn fast...De fleste kommer jo seg videre. Har gått til psykolog, men hun jobber med kognitiv terapi, dvs at hun ikke går bakover i barndommen for å se om kanskje det er noen som har skjedd der som gjør at jeg holder sånn fast..men at hun skal forsøke å endre tankegangen min. Det har IKKE hjulpet.

Jeg gråter enda over han, tar omveier for å slippe å gå forbi der de bor sammen...håpløst....jeg blir jo nesten fange i min egen by...redd for å møte på de sammen.

Jeg får han aldri tilbake, og vi kommer heller aldri til å snakke sammen mer...

Har sett litt på tankefelterapi på Tv norge..begynner å lure litt på om jeg skal prøve det...(?)...

Jeg vil ikke være en av de som blir opphengt i ex n sin resten av livet..men ser jo at jeg er på god vei..ååh:(

[Gjest ts]

noen som har vært i samme situasjon, men som nå har det bra?...

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en situasjon som ligner, det tok meg mange år å klare å leve med at dette var minner. Jeg tror det er viktig å ikke ha som mål å glemme, men hvordan best mulig lære å leve med minnene.

Jeg tror at alle forhold har en mening, om så for å være lærdom man tar med seg videre og hjelper en til å lykkes bedre i sitt neste forhold.

Tankefeltterapi kan være veldig bra, jeg jobber sammen med mange tankefeltterapeuter som jeg har sett har hjulpet folk mye med alle mulige slags problemer. Disse terapeutene har alle andre terapeututdanninger i tillegg, som kognitive terapeuter og familieterapeuter. Etter hva jeg forstår blir det i tankefeltterapien også snakket mye rundt problemene og du lærer deg teknikker for hvordan håndtere ting når de kommer opp.

ser du lurer på om det er ting i barndommen som kan ha utløst dette problemet med å i slipp, og det kan det jo kanskje være. Eller det kan være dette ligger til din natur og kan gjenkjennes på andre områder i livet ditt. Uansett bakgrunnen for det du opplever i dag, er det bare det som skjer i dag du kan få gjort noe med.

Derfor ville jeg ikke avskrevet kognitiv terapi helt heller, siden denne er ment for å endre det du faktisk kan endre.

Men det er klart, hvis du innerst inne vet du har mye å bearbeide fra barndommen, er det nok best med psykoterapi.

Det jeg vil frem til er at tankefeltterapi kan hjelpe veldig i seg selv, men at det noen ganger kan være grunn til å være i annen terapi ved siden av.

Bestill time du, jeg har sett folk bli betraktelig bedre på kort tid.

[AnonymBruker]

Tok meg 4 år før jeg kom over min x.. Ulykkelig som bare juling de åra. Men til slutt ble jeg så lei av meg selv, syntes det var sykt at jeg skulle gå rundt slik. Endre tankegangen din, tenk på at det er over og det må en bare innfinne seg med. Sett pris på alle de positive tingene rundt deg, gode venner, et godt måltid, en god trening, vårsola og alt mulig

Føler med deg, du kommer ut av det!

Stor klem fra meg

[Cata]

Jeg har vært i en liknende situasjon. Jeg prøvde også hele boka. Først reiste jeg en masse og gjorde ting som jeg egentlig syntes var hyggelig. Det hjalp ikke det spøtt, jeg fikk bare en magrere bankkonto og noen fine opplevelser. Men i bakgrunnen lå hele tiden at jeg gjerne skulle delt opplevelsene med "ham".

Så prøvde jeg psykolog, men der var det bare snakk om barndommen min, mens jeg var på jakt etter "verktøy" for å få orden på min egen hjerne. Funka ikke! Jeg ble bare sur av det.

Det neste var tankefeltterapi. Det funket - i ganske nøyaktig en dag. Så avtok virkningen og jeg var tilbake ved nullpunktet.

Så kastet jeg meg på en teletorgbølge og ble en av de hundrevis av damer som ringer spådamer for å få vite svaret på "kommer han tilbake?". Jeg fikk vite masse - både at han kom tilbake, at han ikke kom tilbake og at jeg kom til å finne en annen og bli lykkelig med. Vel, som man kan forvente så kom han ikke tilbake OG bankkontoen krympet enda litt mer. Ikke smarteste teknikken det, altså.

Til slutt var jeg så nedkjørt at det endte med full depresjon og besøk hos lege som satte meg på antidepressiva. Skal ikke påstå at det heller hjalp på kjærlighetssorgen, men jeg fikk i allfall hodet såpass over vannet at jeg klarte meg gjennom de neste par årene uten å gå i grøfta fullstendig. Depresjonen lettet og jeg kunne i det minste fungere som vanlig og selv om jeg ikke var lykkelig så følte jeg meg ganske tilfreds. 2,5 år etter bruddet kom jeg til det stadiet at jeg anså livet som "verdt å leve" selv uten ham og endelig kunne jeg stikke hodet ut og begynne å leve igjen. Jeg fikk meg en ny hobby og innså omsider at siden han ikke hadde villet ha meg, - i allfall ikke nok til å satse på meg, så var det faktisk ikke noe stort tap for meg.

Skal man først satse på en mann så skal det være gjensidig. Én er ikke nok til å bære et forhold. Det må to til.

Så dermed koker min oppskrift ned til "bruk fornuften". Ville ikke han ha deg nok til å satse på deg så vil ikke du ha ham heller, sånn egentlig. Det du ønsker deg er det dere kunne hatt - hvis bare..... Men nå ble det ikke sånn. Det virker som du har fått tildelt ganske bra med sunn fornuft så tvihold på den tanken. Før eller senere vil du oppdage at han er fortid og at du faktisk har det veldig bra uten ham. Det kan skje temmelig brått selv om det virker usannsynlig akkurat nå. Og hvem vet, når du etterhvert kommer dit så kan du kanskje "risikere" å treffe en som ønsker å satse like mye på deg som du ønsker å satse på ham.

PS.: Må bare for ordens skyld tilføye at jeg uten problemer sluttet med de før nevnte antidepressivaene før jeg kom til erkjennelse av at kjærlighetssorgen omsider hadde gått over, så det er ikke slik at jeg er blitt evig pasient.

Endret 23. mars 2011 av Cata

[Gjest TS]

Jeg har det sånn som deg Cata, om jeg reiser bort til utlandet på ferie..blir det ikke en befrielse..men mer en påminnelse på at vi ikke er mer, og at jeg gjerne skulle hatt han der sammen med meg..så jeg blir bare mer deppa av å dra på ferie. Så vet jo ikke hvor jeg skal gjøre av meg..må nesten bare være hjemme, og jobbe med å få det bra her..så håper jeg at jeg kan nyte en ferie etterhvert, uten å tenke på han.

Når jeg kommer hjem fra byen i helgene( de få gangene jeg drar ut), gråter jeg stort sett hver gang, for jeg savner HAN( så er jeg jo mer sårbar etter å ha drukket litt)...det er så flaut..Orker ikke snakke om det til vennene mine lengere..men, de vet at han er et sårt punkt.

Er livredd for at jeg ikke klarer å finne noen igjen, og at han blir den som evig gnager meg. Pøver å se positivt på det å leve alene, uten en partner..trekke frem positive sider med livet mitt..at jeg har en bra jobb, gode venner og familie...og det er jeg evig takknemlig for. Men når alle rundt en stifter familie, og har familiære aktiviteter i helgene..så føles det ganske ensomt, uansett hvor positiv jeg er, og hvor mye jeg engasjerer meg..