Meningløst liv

[Gjest Kuppet]

No offence, men ut fra innlegget ditt så stråler du jo ikke akkurat positivitet og optimisme. Da spiller det liten rolle hvor fin du er i tøyet, hvor godt du lukter eller hvor mye du har på Visakortet. Er du ikke tiltrekkende på innsiden så kvitter det hvordan utsiden er. Med andre ord, når du ikke har det bra hvordan kan du da forvente at andre skal ha det bra med deg?

det var det da. Det er et catch22. Men altså, jeg er jo ikke slik på jobb. Eller sammen med mennesker i det hele tatt. Det er når jeg sitter alene hjemme som i kveld dennefølelsen okkuperer hele meg. Du har nok rett i det med innsiden også, som hele tiden får meg komme tilbake til utgangspunktet. Er det noe poeng i at mennesker som er som eg i det hele tatt eksisterer? Vi bidrar jo ikke med noe av verdi. Altså, jeg bidrar nok en brøkdel til aksjonærene i firmaet jeg jobber for, men bidrar jo ikke noe som helst til mennesker i form av å være et menneske. Det er jo derfor jeg sitter her helg etter helg og lurer på hvorfor jeg må leve så lenge. Jeg har levd lenge nok synes jeg. Kan ikke jeg få lov å få dø? Finnes det ikke en dødssyk småbarns-forelder jeg kan bytte med? Det er tomt å leve slik som jeg gjør.

[Gjest helle]

Først av alt senser jeg at du tenker svært mye - du er veldig analyserende, og dette er alt med en negativ vri.

Du forteller også at du ikke klarer helt relatere deg til hva empati er, og er usikker på om du har denne egenskapen.

Akkurat dette sistnevnte sliter jo eksempelvis mange med Aspberges også med(sier ikke at du har dette).

Men, jeg tror det vil være veldig nyttig og forløsende for deg rent sosial å oppsøke en terapeut som kan hjelpe deg på vei til å se hvor hindringene ligger.

Kanksje du mangler typiske "sosiale antenner" på enkelte områder, og derfor ikke blir den typiske "bestevennen"?

Det ville jo vært veldig nyttig for deg å avdekke hvorvidt det faktisk ligger noe mer under, eller om du rett og slett må endre på atferdsmønsteret som du gjerne har tilvennet deg over tid?

Du virker jo veldig intelligent og språklig dyktig - men, jeg henger meg litt opp i dette med at du ikke helt forstår begrepet empati/føler det selv....

Det fårmeg til å tenke at det kankskje kan være en forklaring på det, rent fysisk/helsemessig?

Jeg ville ihvertfall gitt det et forsøk.

Jeg kan også være veldig analyserende, og synes dype samtaleemner er givende - men om du bruker samme "tone" som innleggene dine her så hadde heller ikke jeg innledet noe mer med deg som venn, fordi det vitner om negative tankespiraler.

Jeg hadde ikke helt klart å motivere meg til det - uavhengig av om jeg egentlig likte deg veldig godt ellers, det stjeler så mye energi fra meg, og jeg forsøker selv å være generelt positiv, og å knytte til meg mennesker som klarer hente frem positive sider også. (men for all del, ikke overlykkelig rosa sukkerspinn..)

[Ava Mae]

det var det da. Det er et catch22. Men altså, jeg er jo ikke slik på jobb. Eller sammen med mennesker i det hele tatt. Det er når jeg sitter alene hjemme som i kveld dennefølelsen okkuperer hele meg. Du har nok rett i det med innsiden også, som hele tiden får meg komme tilbake til utgangspunktet. Er det noe poeng i at mennesker som er som eg i det hele tatt eksisterer? Vi bidrar jo ikke med noe av verdi. Altså, jeg bidrar nok en brøkdel til aksjonærene i firmaet jeg jobber for, men bidrar jo ikke noe som helst til mennesker i form av å være et menneske. Det er jo derfor jeg sitter her helg etter helg og lurer på hvorfor jeg må leve så lenge. Jeg har levd lenge nok synes jeg. Kan ikke jeg få lov å få dø? Finnes det ikke en dødssyk småbarns-forelder jeg kan bytte med? Det er tomt å leve slik som jeg gjør.

Uten at jeg skal uttale meg veldig bastant her så tror jeg du kan ta feil på dette området, for hvordan man har det på innsiden vil alltid gjenspeile seg på utsiden og i væremåte. Du har et voldsomt negativt syn på livet og jeg tror ikke et menneske er i stand til å legge fra seg så destruktive tanker og følelser hjemme mens man er på jobb forså å gå i svart så fort man kommer inn døra hjemme. Og når tankene blir så dystre at man slutter å se lyst på livet så er det kanskje på tide å oppsøke profesjonell hjelp?

[Gjest helle igjen]

må bare legge til at du er tydelig deprimert, og du bør innse at all tiden du sitter hjemme og tenker på hvor verdiløst alt virker - den kunne du brukt aktivt på positive aktiviteter.

det er normalt å føle ensomhet, og å tenke eksistensielt - men du gjør det på heltid inni hodet ditt.

uansett hvor mange ganger du tenker at du gjerne ville byttet liv med en kreftpasient e.l - så er realiteten at det vil faktisk ikke skje.

om du vil unngå å ha det slik, så må du begynne med første skritt - som er tankene dine - og snu de negative tankespiralene.

er du dypt deprimert kan det jo hende legen din ønsker å forsøke medikamenter samtidig.

du må bare forsøke, for du kaster jo bort masse ressurser på fiktive tankerekker og hvis/at/klarer ikke/får ikke til.

og til sist; du må endre innstilling til hvilke aktiviteter du deltar på. jeg har tvunget meg selv til å oppsøke veldig ubehagelige situasjoner grunnet angst dag etter dag i en lang periode, fordi jeg nektet meg selv å "flykte" fra situasjonen.

du må begynne å nekte deg elv disse negative tankespiralene, og få hjelp til å endre dem.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det har å gjøre med manglende empati. Kanskje kan du trene opp empatien din? Mulig du ikke har opplevd særlig empati fra foreldrene dine. Synes i hvert fall du skal oppsøke psykolog, så kan du få råd og innspill fra en som har greie på det.

[MissMas]

Du nevner at du sitter alene.

Liker du dyr? Hund?

Hvis man har f.eks hund er det lett å komme inn i forskjellige miljøer og komme i kontakt med veldig mange forskjellige mennesker.

Man får noe å drive med som gir mening, og man treffer mange forskjellige mennesker.

Bare et lite forslag fra dyregale meg!

[Gjest Gjest]

Du nevner at du sitter alene.

Liker du dyr? Hund?

Hvis man har f.eks hund er det lett å komme inn i forskjellige miljøer og komme i kontakt med veldig mange forskjellige mennesker.

Man får noe å drive med som gir mening, og man treffer mange forskjellige mennesker.

Bare et lite forslag fra dyregale meg!

Nei, hun liker ikke dyr, ble det nevnt lenger opp i tråden.

[Gjest :o)]

Det går an å melde seg som frivillig til besøksvenn i Røde Kors. Da får du anledning til å gi av deg selv til mennesker som sliter med ensomhet. Du kan knytte kontakter og virkelig få bety noe. Du vil garantert ikke bli avvist siden folk står i kø for å få en besøksvenn. Det kan virkelig bli meningsfullt for en annen person at du vil bruke av deg selv, din tid og dine talenter til å komme på besøk og gjøre noe sammen. Det kan bli utgangspunkt for et årelangt vennskap.

Å gjøre noe for andre som trenger det, er ofte veien ut av en sånn negativ spiral som du beskriver.

Det går også an å bli pasientvenn på sykehus, men da blir relasjonen en annen og kortvarig.

Det fins noe som heter Home Start Familiekontakten, der man kan bli venn med en familie som trenger å knytte sosialt nettverk med andre voksenpersoner.

Eller man kan ta seg jobb som støttekontakt for noen på din alder, et par timer i måneden.

Å ta ibruk slike alternativer kan du ikke påstå vil gjøre at ditt liv blir uten verdi for andre.Da blir nettopp tiden med deg viktig for den andre.

Å komme seg ut hjemmefra og bidra med det man kan til andre som står i kø for å treffe en som deg, kan sikkert bli en måte å tilføre verdi til livet ditt.

I alle tilfeller syns jeg du bør nevne for legen din at du føler livet meningsløst, da du kan ha depresjon uten å vite om det selv.

Jeg kan varmt anbefale å bli besøksvenn, siden det kan bli en port for deg inn til en hverdag der du vet at besøk av deg betyr mye for en annen.Da er ikke livet meningsløst, men du er med å utgjøre en forskjell. Både for den andre og for deg selv.

[Bankai L]

Det står på en måte i overskriften. Du er mer opptatt av å ha verdi for andre enn å at du selv har noe verdi. Du må finne verdi ideg selv før andre gir deg noe verdi. Det er slik det funker, man vinner ikkje ordentlig aksept hos folk på andre måter. Folk vil automatisk være rundt deg når du er en person av høy verdi. For å bli en person med høy verdi må du først gi deg selv verdi.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du sitter og venter på at livet skal finne deg og at du først da kan begynne å leve. Da er det ikke rart at det blir kjedelig! Du må skape dine egne muligheter!

[Carrot]

Den eneste veien til den lykkelige følelsen er innenfra, man må like seg selv for at andre skal like en liksom... Ingen spiller så godt "frisk og opplagt" hvis man er syk og elendig liksom - det vises utenpå hvordan man har det inni...

Og en ting er helt udiskuterbart, det er kun en selv som kan ta ansvar for ens egen lykkefølelse.. Lykke kan være så lite, å lukte på en blomst i skogen, å lytte til fuglekvitter en sommerdag, å trekke inn duften av sjø eller skog, en god kaffe på en fortauskant mens man ser mennesker haste forbi og samtidig kjenne roen i kroppen... Det kan være å lese en god bok mens man nipper til en kopp te.. Å finne noe man har ønsket seg lenge på salg, eller å kunne legge seg i bløt i badekaret... De små tingene man liker å gjøre - det er de som gir en følelse av lykke... De tingene man liker gjøre for egen del, og som blir ennå bedre om man gjør dem sammen med noen...

Lykke er ikke noe man får, det er noe man har - inni seg...

[AnonymBruker]

Du hadde definitivt sett annerledes på det om du fikk bytte med en som var dødssyk. Da hadde du fått sett at livet i seg selv har en verdi og du hadde kjempet med nebb og klør for å beholde det. Du hadde fått en wakeup-call av dimensjoner, og blitt fylt av anger fordi du ikke før har sett hvor takknemlig du skulle ha vært bare for det å være frisk og ikke ha smerter. Du har alle muligheter til å være lykkelig slik det er i dag, det er bare innstillingen din som må endres, og det er det kun du selv som kan gjøre.

[AnonymBruker]

Du hadde definitivt sett annerledes på det om du fikk bytte med en som var dødssyk. Da hadde du fått sett at livet i seg selv har en verdi og du hadde kjempet med nebb og klør for å beholde det. Du hadde fått en wakeup-call av dimensjoner, og blitt fylt av anger fordi du ikke før har sett hvor takknemlig du skulle ha vært bare for det å være frisk og ikke ha smerter. Du har alle muligheter til å være lykkelig slik det er i dag, det er bare innstillingen din som må endres, og det er det kun du selv som kan gjøre.

Ja, men nå får ikke TS bytte med en som er dødssyk, og jeg har vanskelig for å se hvordan det garanterer lykke noe mer. Derfor var dette forsøket på å indusere lykke ved å skape skyldfølelse helt bortkastet, men det går jo an å håpe at du fikk det bedre.

Jeg må le av de som sier man ikke kan legge fra seg voldsomt negative tanker hjemme. Det lekker kanskje ut iblant, ispedd beksvart humor, og kyniske kommentarer, men kvinneguiden fungerer som en misantropi-akselerator. Det er lett å bruke internett anonymt som en måte å kvitte seg med misnøye på, og så kan man ha det halvveis OK på jobben allikevel.

Det øyeblikket negativiteten skinner igjennom, så vil folk finne seg en grunn til å kvitte seg med deg. Skal du være deprimert og på jobb, så må du finne deg en jobb i det offentlige, og skaffe deg en posisjon i hierarkiet som tillater det. Jeg skal det, jeg skal ha en posisjon hvor jeg kan herse med folk, være jævlig og infam, og gjøre livet maksimalt surt for andre. Jeg vet ikke om du kan klikke inn på "bitter hevnlinje", TS, men det hadde vært en ide??

[Gjest Gjest]

Du hadde definitivt sett annerledes på det om du fikk bytte med en som var dødssyk. Da hadde du fått sett at livet i seg selv har en verdi og du hadde kjempet med nebb og klør for å beholde det. Du hadde fått en wakeup-call av dimensjoner, og blitt fylt av anger fordi du ikke før har sett hvor takknemlig du skulle ha vært bare for det å være frisk og ikke ha smerter. Du har alle muligheter til å være lykkelig slik det er i dag, det er bare innstillingen din som må endres, og det er det kun du selv som kan gjøre.

Jeg skjønner faen ikke vitsen med å komme med ukonstruktive og nedlatende svar som dette. Tror du virkelig det hjelper å prøve å gi folk skyldfølelse for at de føler som de gjør? Det er idioter som deg som vanskeliggjør behandling av f. eks depresjoner og andre psykiske sykdommer - som gjerne er mindre håndfaste enn fysiske sykdommer og utsatt for stigmata og sjikane fra sånne som deg. Grav deg ned i hullet ditt igjen.

[Carrot]

Nå hjelper det vel heller ikke TS å be andre grave seg ned i hullet sitt igjen, så...... ikke særlig konstruktivt det heller egentlig...

[Gjest Jimmi]

Har hobbyer, der jeg møter mange som er bekjente. Men ingen nære venner som en kan stole på i ett og alt. Ingen som vet om mine dypeste tanker eller som får høre om mine følelser. Jeg lever livet mitt "på vent". På jobb lærer jeg hele tiden nye ting rent faglig, og får massevis med utfordringer som jeg så langt har taklet bra. Jeg lykkes på jobb, men er en taper sosialt. Det virker umulig for meg å møte mennesker som ønsker å knytte seg til meg. Hva er da poenget med å leve? Hva er poenget med å være født når en i praksis kjeder seg i livet? Når alt en gjør, uansett hvor bra utført, føles totalt meningsløst? Det er om å kunne alle replikkene i Days of our lives utenat. På et vis imponerende, men totalt meningsløst. Når det er livet en lever, hvorfor i all verden får en ikke dø? Stadig vekk kommer det historier om småbarnsmødre som dør av kreft og annet. Hvorfor skal disse dø, og ikke slike som en selv? Slike som ikke gjør noen nytte for noen? Hvorfor må vi "tvinges" til å leve i evigheter?

Jeg, sosialt oppegående og flott jente, forelsket meg i "en som deg".... Head over heals.... Endte med at jeg satt "igjen" med hjertesorg- han syns fremdeles han var uelskbar, uansett hvor mye jeg bedyret hvor FLOTT OG FANTASTISK jeg syns han var.......