Kjempe for kjærligheten eller la vær?

[Gjest Pappa i sorg]

Hei! (langt)

Jeg håper noen kan være veldig ærlige og hjelpe meg sortere noen tanker.

Nå har jeg forsåvidt sortert en del selv allerede, men trenger litt input for å lande skikkelig.

Historien er enkel men likevel komplisert.

Jeg har lest noen tråder her om dette med skilsmisse, utroskap og å få tilbake tillit. alltid er det kvinner som spør om dette, men nå lurer jeg på om dere kan lytte til og hjelpe en mann? :-)

Jeg nærmer meg femti år og har elsket samme kvinne i snart tredve år. Giftet oss unge, har voksne barn og barnebarn.

For at historien skal være mulig å ta stilling til, må jeg også være ærlig om hva jeg har gjort galt.

Men ganske tidlig i ekteskapet glapp noen ubetenksomme ord ut av kona, som at det var urettferdig at hun aldri fikk teste andre menn ettersom hun giftet seg såå ung. Nå var vi låst fast med barn og styr.

Og noen ikke veldig fordelaktige uttalelser om meg og mitt...

Jeg tilga henne det fordi jeg elsket henne, men det satte sine spor i selvtilliten. Så i litt tunge perioder ymtet hun stadig på at hun bare ville holde ut til ungene var store.

Selvfølgelig prøver en mann som elsker sin kone å fiske etter og vente på gode bekreftelser i stedet. Og det er her jeg innrømmer at jeg har vist skuffelse og frustrasjon ganske tydelig når det aldri kom.

Så en gang etter en fest var hun full, og da fablet hun i fylla om hvor lyst hun hadde på å prøve en annen.

En stund etter fikk jeg uheldigvis se henne i den slags med arbeidsgiveren. Dette sa jeg aldri noe om, heller ikke da hun etter et halvår ville ha skilsmisse.

Jeg holdt kjeft, flyttet og bodde for meg selv i nesten to år. Da kom hun plutselig og uventet til meg og angret det hun hadde gjort. Etter at hun hadde tilstått alt sammen, så fortalte jeg om de episodene jeg hadde sett, og på en måte som beviste at jeg hadde visst det hele tiden.

Så til saken, nå ti år etter dette, i ti år der jeg har elsket henne høyt hele tiden og gjort alt for å tilgi og glemme, så vil hun skilles igjen.

Årsaken er at hun ikke orker mer av at jeg retter min frustrasjon og skuffelse mot henne i sårbare situasjoner. Da handler det selvfølgelig om at hun i mange situasjoner er avvisende, og der jeg opplever å ikke få bekreftelse på å være elsket.

Kun i de situasjonene har dette vært et problem. I 99% av tiden vår har vi levd et spennende og godt liv, god økonomi og masse reiser. Og barnebarn vi forguder.

Ikke en eneste gang i de ti årene har hun sagt til meg når jeg har blitt frustrert at hun føler sorg over at jeg ikke gir henne tillit. Heller motsatt, fordi jeg opplever at når hun avviser å snakke om det eller følelser så er det vondt inni meg. Det oppstår en fryktelig vond sorg.

En av årsakene til at det har blitt vanskelig å få tillit er også at jeg for fem år siden fersket henne i chatting med en mann, men klare undertoner.

Når ting har vært tungt, har hun altså vendt seg bort og inn i seg selv i stedet for å snakke ut. Jeg innrømmer at det har medført noen episoder der jeg har blitt sint, og ønsket meg litt samarbeid om ekteskapet.

Noen dager etter beskjeden om skilsmisse var jeg selvfølgelig i sjokk, og ble enda mer sjokkert når hun satte seg gråtende flere ganger for å trøste meg. Og forteller at hun har forferdelig sorg over at jeg aldri ga henne tillit.

Jeg vil gjerne slippe henne nå, men jeg elsker henne så høyt at jeg er i en grusom tvil.

Flere ganger har hun gitt meg trøste-sex, ligger på armen og storgråter over at jeg har rettet sinne mot henne.

Har sagt uendelig mange ganger at jeg fortjener ei som kan gi meg det jeg vil ha og trenger.

Hvordan skal en dum dum mann forholde seg til egne følelser da, som bare skriker etter å fortsette å elske?

Vi har en liten gutt som trenger oss, jeg elsker henne, men hvordan skal jeg klare å kjempe for kjærligheten?

Er det veldig feil av meg at jeg har slitt med å vise tillit?

Jeg tok kontakt med psykolog for å komme meg på et sinnemestringskurs. For jeg tok signalene fra henne om at sinnet mitt ble vanskelig for henne når hun bare ville ha tillit.

Der fortalte jeg også denne historien for å få veiledning til rett kurs. Kanskje voldsmestringskurs.

De syntes det var altfor drøyt å se seg selv som voldelig eller ha et sinne-problem med den historien. Så jeg blir bare enda mer forvirret.

Hva gjør jeg for å få fred?

Hva kan være den egentlige årsaken til skilsmissen?

I kveld har jeg fått plutselig en mms og melding der hun forteller om en vakker konsert hun er på.

Det blir så vondt at jeg bare måtte skrive ned tankene mine for å se om noen kan gi meg noen andre tanker. Det ble altfor langt, men jeg er langt nede også.

Hvordan kommer jeg ut av dette, og hva gjør man hvis man vil kjempe for kjærligheten? Eller lar vær...?

[I Grosny]

Har du slått henne , eller ristet henne hardt noen gang?

[Gjest trådstarter]

Har du slått henne , eller ristet henne hardt noen gang?

[Gjest trådstarter]

Ikke engang i nærheten.

Det har aldri forekommet heldigvis. Da hadde jeg ikke klart å se meg selv i speilet.

For tolv år siden gjorde jeg en stor feil. Jeg klappet til min datter på kinnet når hun kalte moren sin fitte. Angret som en hund, men det ble brukt mot meg den gngen. Det var en av grunnene til at jeg bestemte meg for å aldri vise sinne eller si noe når jeg så hun var utro.

Vi har kjempeforhold i dag.

[I Grosny]

. Det var en av grunnene til at jeg bestemte meg for å aldri vise sinne eller si noe når jeg så hun var utro.

Jeg tror det er bedre å vise sinne. Det går an å vise sinne uten å bruke vold. At du bare lar utroskap passere, viser jo på en måte at du ikke bryr deg.

[Havbris]

Jeg tror du trenger å snakke med noen som kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser - for din egen skyld. Du bærer nok altfor mange kilo fra fortiden på skuldrene og trenger hjelp til å frigjøre deg fra disse slik at du kan rette blikket fremover.

Noen par har stor nytte av å oppsøke en samivs/familieterapeut selv om bruddet allerede er avgjort. Rett og slett for å få ryddet opp etter seg, for begges del. Men det kan også være smart av deg å snakke med noen alene.

[Gjest gjest]

Jeg tror du trenger å snakke med noen som kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser - for din egen skyld. Du bærer nok altfor mange kilo fra fortiden på skuldrene og trenger hjelp til å frigjøre deg fra disse slik at du kan rette blikket fremover.

Noen par har stor nytte av å oppsøke en samivs/familieterapeut selv om bruddet allerede er avgjort. Rett og slett for å få ryddet opp etter seg, for begges del. Men det kan også være smart av deg å snakke med noen alene.

Enig!

Jeg synes det ser ut som en grov utnyttelse av mannen over flere år. Hun må jo få en voldsom nedtur psykisk hvis hun blir klar over dette siden? Hvis hun klarner noen gang i hodet mener jeg.

For der må det være ganske kaotisk av selfornektelse eller skylapper.

Trådstarter, få henne med til rådgiver selv om dere skal skilles.