Hvordan finne tilbake til sitt gamle jeg?

[AnonymBruker]

Haker av for anonym her.

I løpet av de siste årene har jeg forandret meg veldig, synes jeg selv ihvertfall. Og det gjør meg ganske frustrert i grunn!

Før, dvs i videregående perioden da jeg gikk salg og service var jeg veldig utadvendt. Mitt "felt" var service og hadde flere servicejobber (2 forskjellige butikker, servitør og kontor) som ekstrajobb og praksisplasser, jeg var flink med folk og likte veldig godt og yte service og det var en del av personligheten min og den jeg var.

Selv om jeg hadde en dårlig dag så gikk det aldri utover noen andre i forbinnelse med jobb, skole eller venninner. Vi hadde også en elevbedrift hvor jeg var daglig leder og likte rollen godt, noe som har inspirert meg til og starte opp egen bedrift som jeg har planer om å gjøre.

Jeg fikk mye skryt av både sjefer og kunder fordi jeg var flink i det jeg gjorde, jeg var flink med folk og jeg følte at det var mitt felt.

Nå i dag derimot, mye har skjedd siden den gang. Jeg traff veggen skikkelig og datt langt nede og har måttet gå gjennom en lang rehabiliteringsprosses, jeg opplevde og få fryktelig med angst og var deprimert.

Og nå som det har gått noen år er jeg hallveis tilbake i arbeidslivet er jeg så og si angstfri men opplever og være nedenfor til tider men på langt nær som før. Og jeg prøver å finne tilbake til mitt felt, men jeg er så annerledes nå at jeg ikke får til og yte det samme som før.

Mine sosiale antenner er ikke som før og jeg kan opptre som arrogant, sur og overlegen noen ganger. Jeg smiler ikke like mye heller som før og har ikke den samme utadvendte utstrålingen og er mye usikker. Jeg orker ikke gi like mye av meg selv som før, for det er slitsomt.

Og jeg ser det selv, og det frustrerer meg at jeg ikke greier en jobb som jeg greide med glans før uten og tenke meg om fordi det kom så naturlig for meg.

Jeg er ikke den personen lengre og jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver innlegg om det, men kanskje noen der ute kan fortelle meg at det blir bedre? at man blir seg selv igjen etter lang tid utenfor arbeidslivet eller noe?

Det er ikke og legge under en stol at jeg må for resten av livet leve med noen ekstra utfordinger med tanke på angsten som kommer i perioder, men som ikke hemmer meg spesielt. Det som er verst er i de periodene når jeg er sliten, jeg blir mye fortere sliten enn før og kan da bli nedenfor og få litt angst. Jeg tåler heller ikke stress bra lengre, noe som er vanskelig og gjøre noe med siden jeg er den som liker og ha mange baller i luften, sånn har jeg alltid vært. Men jeg tåler det ikke lengre, og har dårligere hukommelse og det er vanskeligere og konsentrere seg.

Etter jeg ble nogenlunde arbeidsdyktig igjen så har jeg vært ansatt som vikar i noen bedrifter, og prøvde en 100% stilling i en fabrikk som endte med sykemeldinger da jeg ble fullstendig utmattet.

Jeg prøvde så en 50% stilling, en jobb med mere kontakt med folk og den tiden jeg var ferdig der var jeg også sliten. Det var bedre enn med en 100% stilling, men jeg fikk så mange utfordringer med meg selv da også.

Når det kommer til det sosiale sånn ellers så er jeg også annerledes, jeg smiler mindre til folk rundt meg. Vanskeligere for å komme i kontakt med folk i forhold til før og jeg føler ofte at andre tenker om meg at jeg er overlegen o.l.

Sånn som her om dagen da jeg var i butikken og hadde betalt og sa hadebra til kassadamen med det samme jeg tok varene og begynte og gå. Så sier kassadamen "hadebra og go helg". Men jeg svarte ikke og gikk bare videre. Jeg hørte henne jo, så hvorfor svarte jeg ikke tilbake liksom? Usikkerheten slo inn med en gang og jeg forstår ikke meg på meg selv noen ganger. Det er flere slike tilfeller hvor jeg kan opptre som overlegen og arrogant, uten at jeg egentlig mener det.

Slike hyggelige hverdags ting som har falt meg naturlig ellers, gjør meg nå utrolig usikker.

Og jeg tenker fremmover hvordan det her skal gå...jeg føler jeg ikke får utløp for den jeg er og vil være

Håper det blir bedre

[AnonymBruker]

Er det noe fra fortiden som henger igjen og som gjør deg deprimert i nået? Føler meg igjen i noe av det du skriver. Søke hjelp hos psykolog? Forsøke å se roten til din nåværende sinnstilstand og samtidig se fremover, dag for dag, eller time for time, og gjøre noe positivt ut av det du har mulighet å få gjort noe med? Endring i hverdagsvaner kan være positivt kanskje, men først og fremst søke grunner til at ting er som de er og søke hjelp for det? Håper det blir bedre og lykke til

[Aspera]

Hormonell prevensjon kan forandre deg mye som person bare så det er sagt. Jeg ble deprimert, angstfyllt og humørsvingende på grunn av det. Jeg skjønte det ikke før flere år, og nå er jeg som en ny(som før) person!

Ellers er terapi noe som har hjulpet meg mye, selv om jeg er "frisk", bare for å sikre at jeg ikke faller tilbake. Lykke til ihvertfall!

[AnonymBruker]

Er det noe fra fortiden som henger igjen og som gjør deg deprimert i nået? Føler meg igjen i noe av det du skriver. Søke hjelp hos psykolog? Forsøke å se roten til din nåværende sinnstilstand og samtidig se fremover, dag for dag, eller time for time, og gjøre noe positivt ut av det du har mulighet å få gjort noe med? Endring i hverdagsvaner kan være positivt kanskje, men først og fremst søke grunner til at ting er som de er og søke hjelp for det? Håper det blir bedre og lykke til

Det er vanskelig og svare på akkurat hvorfor det er sånn, det har vært og er fortsatt en litt vanskelig periode nå. Men det er slik det har vært lenge uavhengig av det som har vært vanskelig nå den siste tiden. Det føles som om jeg har byttet eller tonet ned personligheten på en måte.

Jeg venter også på og få komme inn hos psykolog, har ventet siden i høst en gang.

takk for det

[AnonymBruker]

Hormonell prevensjon kan forandre deg mye som person bare så det er sagt. Jeg ble deprimert, angstfyllt og humørsvingende på grunn av det. Jeg skjønte det ikke før flere år, og nå er jeg som en ny(som før) person!

Ellers er terapi noe som har hjulpet meg mye, selv om jeg er "frisk", bare for å sikre at jeg ikke faller tilbake. Lykke til ihvertfall!

Har ikke brukt piller før for en liten stund siden, kanskje det kan være en faktor akkurat nå.

venter også på og komme inn hos psykolog

takk!

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom lignende situasjon.

Du vil få det MYE bedre når du klarer å innse at det hjelper ikke å sørge over fortiden. Ting vil aldri bli som det var, med det mener jeg ikke at du ikke kan bli en blid og utadvent person. Det vil bare aldri bli helt på samme måte som det var. Man blir formet av det man går igjennom her i livet. Det eneste man kan gjøre er å forsøke å jobbe med seg selv, og prøve å få en bedre selvinnsikt. Jo bedre man forstår seg selv, jo lettere er det å jobbe med problemene sine.

Du er ikke på noen som helst måte mindreverdig, selv om problemene du har kan være veldig hindrende i hverdagen. Du trenger bare mest av alt litt ekstra forståelse. Og tid til å finne ut av tingene. Sosiale antenner vissner hvis man over tid ikke har så mye sosial omgang, men det er slikt som kan bli bedre igjen etterhvert!

Når det gjelder hukommelses og konsentrasjonsproblemer tror jeg at man har lett for å tenke at det er værre enn det er når man sitter midt oppi det. Jeg har levd med psykisk stress så lenge at jeg har permanent skade i forhold til hukommelse og konsentrasjon. Men i dårlige perioder hvor jeg deprimert oppleves de samme problemene på en helt annen måte på grunn av at man roter seg bort i en depressiv tankegang som er ett eneste stort dragsug for selvtillitten.

Det er en styrke å klare å jobbe seg opp igjen. Og den styrken skal man være stolt av.

Det at du ikke er samme personen som du VAR er IKKE grunn til å skamme seg over seg selv, og la det gå ut over selvtillitten. Du har helt sikkert jobbet kjempehardt for å prøve å gjøre noe med livet ditt. Fokuser heller på det du har, enn det du har mistet. Det beste er å legge det bak seg, og heller fokusere på hva du kan gjøre i nærmeste fremtid for å gjøre livet ditt bedre.

Ett smil av gangen.

[Gjest jente19]

jeg føler meg veldig igjen av det du skriver her. Bare at grunnen min har vært narkotika. Jeg har gått gjennom altfor mye til å bare være 19 år. Har forandret meg fra en positiv jente med normale sosiale antenner som visste hvem hun var, til en ustabil usikker person som har mistet seg selv fullstendig.... psycholog hjelp er vell helt uakseptabelt når man lever på 2000 kr i mnd?

føler at jeg ligger i mølla. har ikke råd å træne så lever på amfetamin. vis jeg slutter nå så blir jeg feit. Har mistet en del venner og sitter igjen med narkomiljøet....

men det er ting som har hjulpet nå og da når jeg ikke er i rusen... som f,eks og ta opp kontakten med gamle venner som ikke vet hva jeg har gjort, og ta opp gamle hobbyer, eller være mye med familien:)

lykketil!

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom lignende situasjon.

Du vil få det MYE bedre når du klarer å innse at det hjelper ikke å sørge over fortiden. Ting vil aldri bli som det var, med det mener jeg ikke at du ikke kan bli en blid og utadvent person. Det vil bare aldri bli helt på samme måte som det var. Man blir formet av det man går igjennom her i livet. Det eneste man kan gjøre er å forsøke å jobbe med seg selv, og prøve å få en bedre selvinnsikt. Jo bedre man forstår seg selv, jo lettere er det å jobbe med problemene sine.

Du er ikke på noen som helst måte mindreverdig, selv om problemene du har kan være veldig hindrende i hverdagen. Du trenger bare mest av alt litt ekstra forståelse. Og tid til å finne ut av tingene. Sosiale antenner vissner hvis man over tid ikke har så mye sosial omgang, men det er slikt som kan bli bedre igjen etterhvert!

Når det gjelder hukommelses og konsentrasjonsproblemer tror jeg at man har lett for å tenke at det er værre enn det er når man sitter midt oppi det. Jeg har levd med psykisk stress så lenge at jeg har permanent skade i forhold til hukommelse og konsentrasjon. Men i dårlige perioder hvor jeg deprimert oppleves de samme problemene på en helt annen måte på grunn av at man roter seg bort i en depressiv tankegang som er ett eneste stort dragsug for selvtillitten.

Det er en styrke å klare å jobbe seg opp igjen. Og den styrken skal man være stolt av.

Det at du ikke er samme personen som du VAR er IKKE grunn til å skamme seg over seg selv, og la det gå ut over selvtillitten. Du har helt sikkert jobbet kjempehardt for å prøve å gjøre noe med livet ditt. Fokuser heller på det du har, enn det du har mistet. Det beste er å legge det bak seg, og heller fokusere på hva du kan gjøre i nærmeste fremtid for å gjøre livet ditt bedre.

Ett smil av gangen.

Takk for gode ord, setter virkelig pris på det!

Jeg har vell egentlig funnet meg i at det ikke vil bli som før, og prøver og finne en måte å være på og er vell egentlig flink til å kritisere meg selv og tenke for mye, desverre.

jeg føler meg veldig igjen av det du skriver her. Bare at grunnen min har vært narkotika. Jeg har gått gjennom altfor mye til å bare være 19 år. Har forandret meg fra en positiv jente med normale sosiale antenner som visste hvem hun var, til en ustabil usikker person som har mistet seg selv fullstendig.... psycholog hjelp er vell helt uakseptabelt når man lever på 2000 kr i mnd?

føler at jeg ligger i mølla. har ikke råd å træne så lever på amfetamin. vis jeg slutter nå så blir jeg feit. Har mistet en del venner og sitter igjen med narkomiljøet....

men det er ting som har hjulpet nå og da når jeg ikke er i rusen... som f,eks og ta opp kontakten med gamle venner som ikke vet hva jeg har gjort, og ta opp gamle hobbyer, eller være mye med familien:)

lykketil!

Takk for innspill!

Det skal ikke være enkelt nei :/

håper du greier og komme deg ut av det da, høres ut som du har hatt det tøft og som 19 åring er du jo enda ung med et langt langt liv med masse muligheter foran dine føtter.

Sikkert enklere sagt enn gjort, men fortsatt mulig

Det hjelper absolutt og ha en hobby, men når man lever trangt allerede så er det ikke råd til noen hobby.

Lykke til videre til deg ihvertfall