Å flytte sammen

[Gjest Gjest]

Kan noen som er samboere fortelle meg hvordan de har ordnet det med møblering og praktiske ting? Har de gjort det i felleskap? Har de måttet jenke seg? Eller har de fått viljen sin igjennom på det meste?

Jeg har hørt mange skrekk historier om menn som ikke får lov til å ha med seg nesten noenting og som også ikke får møblere eller bestemme i huset. Jeg lot min samboer være med på å bestemme. Og jeg kritiserte han aldri for å gjøre ting på sin måte som jeg syntes var merkelig. Det var jeg som gjorde nesten alt av husarbeid. Selv bare vasket han opp, og jeg skrøt av hvor flink han var også! Men han mente han bare bodde der på nåde etter en krangel og flyttet ut med alle sine ting mens jeg var borte en liten tur. Han betalte kun halvparten av husleia (1500), mens jeg både betalte mat/drikke og alt annet.

[Gjest yojo]

Her i huset får jeg lov til å bestemme nesten alt. Både møbler og interiør. Han er ikke så opptatt av det, men det er jeg

[Fanteria]

Da jeg om samboern flyttet sammen for første gang fikk jeg klar beskjed om at jeg kunne gjøre som jeg ville, bare han fikk bestemme det elektriske.

Og det endte med at han ikke følte seg hjemme.

Nå deler vi alt og det kan være frustrerende innimellom.

Jeg ser nå fordelen ved å være utdannet interiørkonsulent. Jeg finner alltid en ting som passer til hva jeg ønsker når han kommer med sine ideer

Men vi har nå klart å få det til noe som begge liker

[Gjest Iah]

Nå bor vi sammen i kjærestens leilighet og så godt som alt av møbler her er hans. Jeg har ikke mange møbler, og ser ikke poenget i å bruke penger på ny sofa når vi har en fullt funksjonell en stående.

Når vi flytter videre og kjøper noe sammen kommer jeg derimot til å insistere på å bytte ut en del ting, og det er samboer helt enig i. Han er opptatt av hvordan ting skal se ut, så jeg kommer ikke til å få frie tøyler, men det ønsker jeg heller ikke. Vi kommer nok begge til å måtte gi og ta litt for smaken er ikke hundre prosent kompatibel.

[Votten]

Vi har bestemt alt sammen, og vi er stort sett enige, så det blir sjelden kompromiss som må inngås

[AnonymBruker]

Kan noen som er samboere fortelle meg hvordan de har ordnet det med møblering og praktiske ting? Har de gjort det i felleskap? Har de måttet jenke seg? Eller har de fått viljen sin igjennom på det meste?

Jeg har hørt mange skrekk historier om menn som ikke får lov til å ha med seg nesten noenting og som også ikke får møblere eller bestemme i huset. Jeg lot min samboer være med på å bestemme. Og jeg kritiserte han aldri for å gjøre ting på sin måte som jeg syntes var merkelig. Det var jeg som gjorde nesten alt av husarbeid. Selv bare vasket han opp, og jeg skrøt av hvor flink han var også! Men han mente han bare bodde der på nåde etter en krangel og flyttet ut med alle sine ting mens jeg var borte en liten tur. Han betalte kun halvparten av husleia (1500), mens jeg både betalte mat/drikke og alt annet.

Spørsmålet gir svaret. Flytte sammen....

[sequin]

Jeg bestemmer alt sammen, men spør alltid om lov først, om han er kritisk finner jeg heller på noe annet:)

[AnonymBruker]

Jeg mener nå at hvis man ikke klarer å bli enige om møbleringen så bør man vel kanskje ikke flytte sammen heller!

[Envy]

Jeg bestemmer det meste av møblering her i huset. For å si det sånn så bryr han seg fint lite om gardiner, putetrekk og sofatrekk. Bare han har et sted å sitte komfortabelt, noe å dra for vinduet når det er gjenskinn i tv'en og ikke minst tv + ps3 så er han mer enn fornøyd. Det er en del ting han savner her som jeg mener er "tull". Nå bor vi i såpass liten leilighet at han har innsett han ikke kan ha alle "greiene sine" her nå, han er derimot blitt lovet hobbyrom/kjeller/loftsstue e.l. når vi får hus, og er mer enn fornøyd med det!

[Gjest gjest]

Det jeg reagerer negativt på i denne tråden er at man sier samboeren skal få lov til å bestemme ting i sitt eget hjem...

En sånn tenkning betyr jo at du mener at det er ditt hjem, at det er du du styrer alt og at samboreren bare er der samtidig som deg. Ikke at det er deres hjem der dere to bor...

Da er dreier det seg ikke to personer som flytter sammen, men om at den ene personen lar den andre være hos seg. Den første personen oppfører seg da som om den andre er en husgjest der, som etter avtale får lov til ting. Da er det ikke rart den andre sier den føler seg fremmed...Han er jo en husgjest, når det er tydelig at det ikke er hans hjem, men den førstes hjem, der den første personen bestemmer.

Klarer derer ikke å snakke sammen bra nok til å vite hvordan dere skal gjøre ting, så glem å flytte sammen. Da har dere ikke et sterkt forhold til å bo sammen, siden dere er opptatt av bare seg selv og ikke begge to.

Folk som ikke snakker sammen nok til å vite hva den andre tenker en gang er på ungdomskole-kjæreste nivå, ikke på livsledsagernivå.

Og da bør de ikke bo sammen før de har blitt ferdige med fjortis-nivået.

[AnonymBruker]

Var mest han som bestemte stua, hvor tven, anlegget og sofaen skulle stå. Men jeg bryr meg ikke så mye så lenge jeg fikk bestemme veggpynt osv;) Ble noen uenigheter - men vi gjorde det lett. Man skal helt sikkert ommøblere ettervært så trakk lapp om hvem som skulle få bestemme først, så kunne den andre bestemme når vi skulle ommøblere, vi avtalte å ommøblere ca 6-8 mnd etter vi flyttet inn. Så kunne vi begge se hvem av løsningene som passet best

[Gjest Gjest]

Det jeg reagerer negativt på i denne tråden er at man sier samboeren skal få lov til å bestemme ting i sitt eget hjem...

En sånn tenkning betyr jo at du mener at det er ditt hjem, at det er du du styrer alt og at samboreren bare er der samtidig som deg. Ikke at det er deres hjem der dere to bor...

Da er dreier det seg ikke to personer som flytter sammen, men om at den ene personen lar den andre være hos seg. Den første personen oppfører seg da som om den andre er en husgjest der, som etter avtale får lov til ting. Da er det ikke rart den andre sier den føler seg fremmed...Han er jo en husgjest, når det er tydelig at det ikke er hans hjem, men den førstes hjem, der den første personen bestemmer.

Klarer derer ikke å snakke sammen bra nok til å vite hvordan dere skal gjøre ting, så glem å flytte sammen. Da har dere ikke et sterkt forhold til å bo sammen, siden dere er opptatt av bare seg selv og ikke begge to.

Folk som ikke snakker sammen nok til å vite hva den andre tenker en gang er på ungdomskole-kjæreste nivå, ikke på livsledsagernivå.

Og da bør de ikke bo sammen før de har blitt ferdige med fjortis-nivået.

TS: jeg har aldri tenkt at dette kun skulle være mitt hjem, selv om jeg eier boligen. Jeg lot han bestemme alt, kritiserte han aldri og lot han gjøre ting på sin egen måte. Jeg roste han også når deltok i husarbeidet (vasket opp), selv om han var mere hjemme enn meg.

Nå har han reist uten ett ord til meg på forhånd. Han sa han elsket meg også. En liten krangel og han bare reiste!

Jeg føler meg utnyttet og så dum. Skal aldri mere være så "snill" når jeg blir samboer med noen igjen.

[Rosalie]

Her i huset byrja vi heilt på nytt, og kvitta oss med dei få møblane vi hadde frå før. Så vart vi einige om dei nye møblane i fellesskap. Ingen fekk då vilja si heilt, men begge vart fornøgde (eg hadde litt meir å seie på møblane enn han, sia han drog med seg nokon dråg av høgtalarar og forsterkar inn i stova).

[HopelessFear]

Når det kommer til møblering og sånt, så er alt hans. Men når det kom til plassering og slikt, så var det jeg som bestemte det. (mest av alt fordi jeg har best øyemål av oss og er mer organisert.) Men, på en leilighet på 10 kvadrat, blir det ikke store plassen. Tror kanskje det blir litt annet problem når vi skal flytte inn i en større leilighet om noen få uker.

[Gjest gutt22]

Tror du har litt problemer med øyemålene hvis du møbelerer en leilighet på 10kvadrat. Det er jo litt over 3meter hver retning.

[Gjest Gjest]

TS: jeg har aldri tenkt at dette kun skulle være mitt hjem, selv om jeg eier boligen. Jeg lot han bestemme alt, kritiserte han aldri og lot han gjøre ting på sin egen måte. Jeg roste han også når deltok i husarbeidet (vasket opp), selv om han var mere hjemme enn meg.

Nå har han reist uten ett ord til meg på forhånd. Han sa han elsket meg også. En liten krangel og han bare reiste!

Jeg føler meg utnyttet og så dum. Skal aldri mere være så "snill" når jeg blir samboer med noen igjen.

Men du snakker jo bare om det rent praktike. Hva med det emosjonelle? Å leve hos/sammen med noen på nåde kan handle om langt mer enn det praktiske aspektet, og det at du bare tenker på det rent praktiske viser kanskje at dere ikke haddee god kommunikasjon og at dere ikke hadde et godt og trygt følelsesmessig bånd.

Så hva med at du begynner å fokusere på annet enn hvor møblene skal stå, hvem som betalte hva og hvem som tok oppgavsken og heller tenker på hvordan dere gjensidig støtter hverandre følelsesmessig, hvordan du trygget ham på at det var han du ville ha, hvordan du viste at du emosjonellt hadde behov for ham og hvordan du viste ham at han var en viktig person i livet ditt.

[HopelessFear]

Tror du har litt problemer med øyemålene hvis du møbelerer en leilighet på 10kvadrat. Det er jo litt over 3meter hver retning.

Det er ingenting gærent da. Tven står i vinduskarmen, senga skjøvet inntil veggen, skrivebordet på tvers fra vegg nummer to, paralelt med vinduskarmen, bokskapet på siden av kjøkkenkroken. Det er masse av plass om en bare bruker plassen fornuftig.

[Gjest Purple Haze]

Nå bor vi sammen i kjærestens leilighet og så godt som alt av møbler her er hans. Jeg har ikke mange møbler, og ser ikke poenget i å bruke penger på ny sofa når vi har en fullt funksjonell en stående.

Når vi flytter videre og kjøper noe sammen kommer jeg derimot til å insistere på å bytte ut en del ting, og det er samboer helt enig i. Han er opptatt av hvordan ting skal se ut, så jeg kommer ikke til å få frie tøyler, men det ønsker jeg heller ikke. Vi kommer nok begge til å måtte gi og ta litt for smaken er ikke hundre prosent kompatibel.

Akkurat sånn er det hos oss også. Jeg flyttet inn hos han, og har ikke mye her som er mitt. Men hvis vi kjøper noe annet enn dag, blir det sikkert til at jeg får sette mer preg på vårt felles hjem-

Forøvrig vil jeg bare si at når man flytter sammen, bør begge få være med å bestemme. Det er da begges hjem. Også må man bare kompromisse litt. Om dama har veldig sterke følelser for hvordan kjøkkenet skal være, mens mannen bryr seg mindre, kan vel han fire litt der. Og om mannen er veldig bestemt på hvordan soverommet skal være, og det ikke er så viktig for henne, kan vel han få bestemme der. Også må man finne løsninger som begge kan leve med.

[Gjest Gjest]

Men du snakker jo bare om det rent praktike. Hva med det emosjonelle? Å leve hos/sammen med noen på nåde kan handle om langt mer enn det praktiske aspektet, og det at du bare tenker på det rent praktiske viser kanskje at dere ikke haddee god kommunikasjon og at dere ikke hadde et godt og trygt følelsesmessig bånd.

Så hva med at du begynner å fokusere på annet enn hvor møblene skal stå, hvem som betalte hva og hvem som tok oppgavsken og heller tenker på hvordan dere gjensidig støtter hverandre følelsesmessig, hvordan du trygget ham på at det var han du ville ha, hvordan du viste at du emosjonellt hadde behov for ham og hvordan du viste ham at han var en viktig person i livet ditt.

Det gjorde jeg da! Jeg viste han det hver dag, koste og kysset hver dag vi. Han sa han elsket meg også, Vi hadde sex hver natt. Kjøpte yndlingsrettene hans, drikke han likte. Vi diskuterte alt mellom himmel og jord. Og det at jeg lot han besstemme og gjøre ting på sin måte viser da også at jeg respekterte han og ville at han også skulle føle det som sitt hjem. Vi satte bort mange av mine tidligere møbler og han fikk velge mye nytt!

Og så bare reiste han etter en liten krangel, uten ett ord på forhånd. Etter at jeg hadde sagt at jeg misforstod noe. Etterpå bare løy han meg rett opp i ansiktet og sa at alt var ok. Da hadde han allerede fått seg ny leilighet.

Før vi flyttet sammen kunne vi også krangle så busta føyk, men vi ble alltid sammen igjen. Nå tålte han tydeligvis ingenting.

[Lykkelig eks-frue]

Er midt i prosessen med å flytte sammen med kjæresten nå. Og her går det i planlegging flere måneder før vi faktisk overtar leiligheten.

Vi har skrevet lister med hva vi har av møbler, og skrevet en liste med hva vi trenger. Begge gir og tar en del. Så vi har blitt enige.

Noe av det min kjæreste har ville jeg aldri kjøpt selv, men det blir jo også hans leilighet. Samme gjelder garantert motsatt vei