Når du dør....

[Sheba]

Man skal sørge over de dagene som ikke kom. Men jeg vil at når jeg dør så skal man også takke og glede seg over alle de dagene jeg fikk. For jeg har kosa meg sånn her på kloden!!! Og man har strengt tatt ikke krav pååleve i 81,5 år. Hver dag er en gave.

Akkurat sånn tenker jeg også. Bortsett fra det så har jeg nok gjort meg noen tanker, uten at jeg har kommet så veldig langt med dem. Er litt redd for at det for meg personlig på det tidspunktet ikke kommer til å spille noen rolle hvordan begravelsen blir, jeg er jo sannsynligvis ikke til stede.. Men jeg har frem til nå vært rimelig sikker på at jeg IKKE ønsker å kremeres, uten at jeg kan begrunne det på noe som helst rasjonet vis. Det bare føles ikke riktig liksom.

[Gjest Anonymous]

Jeg har stor tiltro til at familien lager en fin begravelse. Jeg er jo død likevel.

Egentlig er det det samme for meg om jeg kremeres eller ikke. Jeg vil ikke merke forskjell. Det eneste jeg kanskje tenker litt på i forhold til kremering er at man da ikke får følge kisten til graven.

Jeg synes det er godt å kunne følge kisten helt til graven etter begravelsen. Det blir liksom noe halvt synes jeg når bilen kjører avgårde til krematoriet. Selvsagt kan man være med når urna settes ned, men det blir heller ikke det samme over en uke etterpå.

[Gjest care]

:o har aldri tenkt på :o

[mellom]

Hm. Jeg lurer på hvorfor dere har planlagt det? For at dere, pga overbevisning tror at dere på en eller annen måte vil overvære den, pga romantiske forestillinger om hvordan dere skal bli husket eller noe helt annet?

[Såpebobla]

Har ikke tenkt på begravelsen, men spøke, det skal jeg.....

[Edie]

Har da tenkt noe på det.

- Har jeg noen brukbare organer igjen, skal de doneres bort.

- Regner med at jeg kremeres (som resten av familien har blitt), man får da en grav å gå til for det - sålenge man ikke spesielt ber om å få spredt sin aske et eller annet sted

- Jeg vil ikke ha en trist begravelse, selv om det vanskelig skal la seg gjøre. Jeg vil at folk skal feire det livet jeg hadde, ikke sørge over at jeg ikke har det lenger.

Og i begravelsen skal det spilles Jag trivs bäst i öppna landsskap!

[*Lillian*]

Hm. Jeg lurer på hvorfor dere har planlagt det? For at dere' date=' pga overbevisning tror at dere på en eller annen måte vil overvære den, pga romantiske forestillinger om hvordan dere skal bli husket eller noe helt annet?[/quote']

Grunnen til at jeg har planlagt det - for det første fordi ja, jeg er sikker på at jeg kommer til å se min egen begravelse....Og for det andre, det er mitt siste ønske her i livet og vil gjerne at mitt siste ønske her i livet skal etterfølges.... Så da er det jo kjekt å vite allerede hvordan jeg vil ha det, for alt jeg vet så er jeg dau i morra

Lillian

[Ling]

Godt å se at det er andre enn meg som planlegger sånne "begivenheter"...

Lillian: Har du selv skrevet teksten som du åpnet med , eller har du 'sakset' den fra ett annet sted? Den er uten tvil meget vakker...

Ang. Amazing Grace: Da får vi håpe at jeg fremdeles lever, så kan jeg synge den for deg!

MEN - la oss leve! Lenge og vel!

[Linemor]

Jeg har vel ikke tenkt så mye på begravelsen det må jeg innrømme. men hvis jeg skulle dø i ung alder så vil jeg at de skal ta de orgnene de kan. sambo synes ikke det er noe bra, så jeg må se til å skaffe meg et donor kort og si det til mamma også.

men er jeg gammel og grå og kroppen utslitt så ønsker jeg at de lar være og kutte meg opp for da tror jeg ikke organene er mye og samle på og jeg ønsker ikke å bli forsket med, kanskje litt rart men det er noe ved det jeg ikke helt klarer og godta. hvis jeg dør før jeg har fått flere barn, eller jeg ikke har sambo eller er gift vil jeg begraves i samme grav som sønnen min for da blir jo han den eneste familien min.

jeg håper jo at de jeg kjenner i livet vil komme i begravelsen, og at noen klarer å finne de posetive tingene jeg håper jeg har klart og gi fra meg. og at de ikke glemmer meg, men husker meg med de gode tingene, og glemmer de vonde. at de forsetter og leve livet sitt og ikke blir sittende i sorg.

jeg har ingent ønske om og kremers, før tenkte jeg at det virket så flott og få asken spredd, men kanskje jeg er for jordnær, men den tanken frister ikke lenger. jeg vil ligge ett sted nær mine barn, gi de ett sted å gå til en grav og pusle meg og gråte med. et sted de kommer med gleder og sorger.

[tuji]

Jeg vet bare at jeg ikke vil obduseres hvis ikke det er grunn til det, og at jeg ikke vil kremeres. Håper min stilsikre søster fremdeles er i live når jeg dør, så jeg får pen gravstein , og at begravelsen blir fin med masse bra musikk.

(Forresten får man ikke spre asken sin utover i Norge, til dere som nevner det)

[Gjest Meg]

Jeg har faktisk ikke sjenket min egen død en eneste tanke...

[Fakse]

(Forresten får man ikke spre asken sin utover i Norge, til dere som nevner det)

Joda, det får man, for reglene er endret nylig. Men det er strenge regler på hvor man får spre asken, men over åpent vann og i ubebodde friluftsområder langt fra folk pleier å bli godkjent. Hvert enkelt tilfelle må det søkes om til fylkesmannen.

[Gjest Anonymous]

Joda, det får man, for reglene er endret nylig. Men det er strenge regler på hvor man får spre asken, men over åpent vann og i ubebodde friluftsområder langt fra folk pleier å bli godkjent. Hvert enkelt tilfelle må det søkes om til fylkesmannen.

Og man får ikke kirkelig medvirkning i slike tilfeller.

Det får man kun dersom det er normal bisettelse/ begravelse

[tuji]

Ja, jeg vet at man kan få tillatelse, men det er ikke slik at asken kan spres hvor som helst - og som nevnt får man ikke med presten på dette.

[Gjest gjest1]

Hvis jeg lever helt til jeg blir gammel, og ikke blir syk og sengeliggende lenge så jeg har litt kontroll, så kunne jeg tenkt meg å skrive et langt brev til mine kjære hvor jeg tar farvel, og ber dem ikke sørge og være lei seg, for jeg er ikke borte, jeg har bare gått videre og der får jeg det minst like bra som i dette livet.

Så vil jeg stikke av ut på sjøen - langt ute på havet og hive meg uti slik at de slipper å forholde seg til begravelse og en grav de må stelle resten av livet. De kan bære minnet om meg i hjertene sine, og trenger ikke forholde seg til at det ligger en boks med aske i jorden et sted som de må forholde seg til.......

Og dette forbereder jeg dem selvfølgelig på i mange år, så det ikke kommer som noe sjokk når det skjer..