Vet at skilsmisse er det beste for meg

[AnonymBruker]

Jeg er separert og i full gang med å oppløse ekteskapet vårt etter over tyve fine, men også veldig turbulente år av mitt liv.

Av grunner jeg ikke skal gå inn på her så vet jeg at dette vil være det beste for meg, og sikkert for ham og, men det hindrer meg ikke i å tvile på min avgjørelse og gråte meg i søvn om kvelden.

La inn masse kjærlighetssanger på mp3-spilleren og gikk meg en lang tur i morges. Tårene silte og jeg så knapt hvor jeg gikk.

Har egentlig aldri likt James Blunt, men for en vakker sang:

Han har vært i livet mitt så lenge, er far til mine barn - jeg fatter ikke hvordan folk kommer seg gjennom samlivsbrudd med vettet i behold.

Bruddet er særlig vanskelig da han har store problemer med å være direkte, han sier en ting, men gjør noe annet. Sier at det ikke er han som vil skilles, men allikevel klarer han ikke vise meg i handling at han elsker meg lenger, jeg merker at det er noe galt, men han innrømmer det ikke. Til det er han altfor stolt - kan aldri innrømme sine svakheter og feil. Innerst inne er jeg sikker på at han har en annen ... men han er redd for å "miste ansikt" overfor våre voksne barn og han er livredd for at de skal vende ham ryggen. Det hadde vært så mye bedre for alle parter om han spilte med åpne kort og gav meg en real sjanse til å bli ferdig med sørgingen og la meg få komme meg videre i livet mitt.

Det er så vanvittig vondt å miste mitt livs kjærlighet. Jeg blir regelrett kvalm av å se alle lykkelige parene rundt meg. Igår var jeg på supermarkedet og handlet. Følte meg skikkelig mislykket som gikk rundt der med min lille kurv og la oppi de få tingene jeg orker spise alene på en lørdagskveld. Det er ferietid og alle venninnene mine er på lykkelige familieferier med sine kjære ... jeg har ingen skilte venninner - føler meg igjen helt totalt mislykket.

De gode dagene i vårt ekteskap har gitt meg minner for livet og gjort meg til verdens lykkeligste kvinne .. de vonde dagene har vært forferdelige og jeg unner ingen å oppleve det jeg har opplevd.

Nå føler jeg at jeg må finne en mellomting mellom det å være verdens lykkeligste og den kvinnen jeg var da jeg havnet helt ned i kjelleren pga hans handlemåte. Kommer jeg noensinne til å bli lykkelig sammen med noen igjen? Skal jeg leve resten av livet mitt alene? Herregud, dette er helt grusomt, jeg vil ikke være en skilt kvinne som begynner å gå på byen i helgene igjen - fri og bevare meg vel.

Er medlem av en forening til støtte for pårørende av rusmiddelavhengige. Jeg har bestemt meg for å bli mer aktiv der og delta på kurs og samlinger. Har også bestemt meg for å kjøpe speilreflekskamera og begynne på fotokurs - må få noe å konsentrere meg om og "lage" meg en hobby.

Innerst inne vet jeg at jeg er heldig stilt, jeg er ressurssterk og økonomisk uavhengig. Eier huset jeg bor i, har bil og god jobb - men jeg savner allikevel mannen i mitt liv - eller jeg savner vel kanskje mest det jeg trodde skulle være mannen for resten av mitt liv.

[AnonymBruker]

Er ikke så mye å si egentlig - stakkars deg. Men heller lykkelig alene, enn ulykkelige sammen, ikke sant. Ta deg tid til å sørge over at du har mistet den fremtiden du hadde håpet på, men la livet gå vidre og gjør ting som gjør deg lykkelig. Finn tilbake til glemte hobbyer og gjør ting du egentlig liker, men har måtte forsake for familie. Det er mange single/skilte mennesker der ute... som har lykkelige og rike liv. Ting vil falle på plass og du kommer til å få det bedre. Tross alt! Kjøp deg en bukett tulipaner og gå en tur.. Dagene blir lengre og lysere, og livet blir bare lettere.

*Klem*

[AnonymBruker]

Er ikke så mye å si egentlig - stakkars deg. Men heller lykkelig alene, enn ulykkelige sammen, ikke sant. Ta deg tid til å sørge over at du har mistet den fremtiden du hadde håpet på, men la livet gå vidre og gjør ting som gjør deg lykkelig. Finn tilbake til glemte hobbyer og gjør ting du egentlig liker, men har måtte forsake for familie. Det er mange single/skilte mennesker der ute... som har lykkelige og rike liv. Ting vil falle på plass og du kommer til å få det bedre. Tross alt! Kjøp deg en bukett tulipaner og gå en tur.. Dagene blir lengre og lysere, og livet blir bare lettere.

*Klem*

Tusen takk for fine og trøstende ord.

Selvom jeg ikke ser noen glede i noe akkurat nå så har du helt rett i at det er en fin tid som ligger foran oss nå. Om en stund så klarer jeg nok å kose meg og nyte dagene i hagen - selv om livet ikke ble som jeg hadde trodd og håpet.

Har mistet så mye i livet mitt og at jeg nå mister ham og er nesten ikke til å holde ut. Men jeg vet innerst inne at sorgen blir mindre med tiden og om en stund så vil jeg nok se lyspunktene igjen.

[Gjest Illiya]

Føler så med deg! Jeg har vært der selv. Det er vel ingen ord her på nettet som kan trøste nok akkurat nå, men vit at det kommer bedre tider. Du har fortsatt framtiden foran deg, og kan bygge noe nytt med en annen. Det vil komme bedre dager, kanskje de til og med kan måle seg med de beste du har hatt til nå.

Når en dør stenges, åpnes en annen. Det vil du se etterhvert. Men inntil videre gir jeg deg en god klem. Gjennomlev dette, sørg ferdig, så vil du se lysere på livet videre.

[Gjest Er i samme båt]

Hei, mann i nogenlunde samme situasjon her. Vi har holdt sammen i 17 år. Tanken som driver meg fremover er at jeg må være forberedt på å ha det værre en stund før jeg gradvis kan få det bedre. Vi har det absolutt ikke bra sammen lenger og går i den samme fellen igjen og igjen. Nå er det nok. Som dere har vi hatt mange gode år og minner også, men nå har vi rett og slett ikke godt av hverandre lenger.

Nå har vi ikke kommet like langt som dere da vi ikke er separert enda, men dit kommer vi i løpet av kort tid.

Lykke til!

[Snuppa]

til deg!

Vet så alt for godt hvordan du har det! Det er trist når sånt skjer, men noen ganger er det eneste utfallet. Livet er lite forutsigbart og det føles urettferdig noen ganger. MEN med tid vil sorgen gradvis bli mindre og du vil finne glede i nye bekjentskaper og nye hobbyer. Dessuten har du barna dine fortsatt og ingen kan ta bort den ugjenkallelige kjærligheten du føler for dem!

Det verste med et samlivsbrudd er kanskje at det ikke er så mye rom for å sørge og at mye av sorgprosessen er noe man må håndtere på egenhånd - i motsetning til sorgprosessen ved et dødsfall. Det gjør det så mye vanskeligere å håndtere.

Vær glad for at du har store barn og er økonomisk uavhengig hvertfall - er ikke alle oss som gjennomgår det samme som deg som er så heldige...........

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle fine innlegg, i all min elendighet så hjelper det faktisk å "snakke" med noen i samme situasjon. Husker da jeg mistet mor så var det stor trøst i en venninnen som nylig hadde opplevd det samme.

Han gjør alt så mye mer vanskelig enn det er ved å snakke som han gjør. At våre år sammen er de 25 beste årene i hans liv, at han nå kommer til å leve alene som en taper resten av livet, at det ikke finnes andre kvinner i hans liv, at han elsker meg og alltid har elsket meg. Men hvorfor oppfører han seg som han gjør da? Vårt forhold har endret seg massivt det siste året og faktisk litt før det og ..

Herregud så mye bedre det hadde vært om han hadde sagt at han ikke elsker meg lenger og at han vil gå videre alene ... det er så mye verre når det er jeg som må ta initiativet til bruddet.

Føler at vi aldri helt klarer å slippe hverandre. Er det andre som også har det sånn?

Jeg vet at jeg klarer meg utmerket alene, men innerst inne så har jeg ikke lyst. Ikke misforstå, jeg ønsker ikke tilværelsen vi har hatt de siste par årene tilbake - men tiden før det. Ønsker den gode og bekymringsfrie tiden tilbake, for den tiden er faktisk den beste i mitt liv.

Hvorfor er det så vanskelig? Føler det som om vi ikke klarer å leve sammen, men så klarer vi ikke leve uten hverandre heller

[Gjest **]

Hei,

Her føler jeg det er på tide å bli litt sinna. Kanskje ikke uttrykke det for ham, heller kutte kontakten helt. Høre på kjærlighetssanger og sørge, det kan du gjøre senere, når skilsmissen er et faktum. Du gjør jo alle ting som drar deg og selvtilliten din ned. Han er jo ikke død, han har sviktet deg og sier en masse fine ting for at du ikke skal merke det. Minner meg om en mann som ba om råd for å skille seg, uten at kona merket det. Jeg synes han er en patetisk sviker. Han er sikkert glad i deg, men det er en annen som drar han i motsatt retning og han er ikke glad nok i deg til å si nei. Han forsøker å "skåne" deg med alle disse godordene. Like godt å face det, den du trodde var din og ett med deg, tross alle vanskelige tider, har funnet en annen. Han har sveket, ikke du, selv om du hadde det like vanskelig. Bli sint nå og kom i gang med fremtiden din. Det blir 1-2 tøffe år, men du skal finne lykken igjen. Løgnere har du ikke tid til. Vanslig å innse, men det er viktig å være realistisk i forhold til deg selv. Det kommer til å bli din fremste atributt når du nyorienterer deg. Jeg ønsker deg alt godt og VET at det bare kan gå oppover.

Klem :-)

[Gjest TS]

Hei,

Her føler jeg det er på tide å bli litt sinna. Kanskje ikke uttrykke det for ham, heller kutte kontakten helt. Høre på kjærlighetssanger og sørge, det kan du gjøre senere, når skilsmissen er et faktum. Du gjør jo alle ting som drar deg og selvtilliten din ned. Han er jo ikke død, han har sviktet deg og sier en masse fine ting for at du ikke skal merke det. Minner meg om en mann som ba om råd for å skille seg, uten at kona merket det. Jeg synes han er en patetisk sviker. Han er sikkert glad i deg, men det er en annen som drar han i motsatt retning og han er ikke glad nok i deg til å si nei. Han forsøker å "skåne" deg med alle disse godordene. Like godt å face det, den du trodde var din og ett med deg, tross alle vanskelige tider, har funnet en annen. Han har sveket, ikke du, selv om du hadde det like vanskelig. Bli sint nå og kom i gang med fremtiden din. Det blir 1-2 tøffe år, men du skal finne lykken igjen. Løgnere har du ikke tid til. Vanslig å innse, men det er viktig å være realistisk i forhold til deg selv. Det kommer til å bli din fremste atributt når du nyorienterer deg. Jeg ønsker deg alt godt og VET at det bare kan gå oppover.

Klem :-)

Vet ikke hvor lenge du har vært gift? Men når man har delt så mye som vi har så er det faktisk ikke bare å slå av en bryter. Jeg har mistet begge mine foreldre tidlig, så jeg vet godt hva sorg er. Dette er faktisk en sorg like sterk som da mor døde plutselig fra meg. Jeg mister kanskje det mennesket som har stått meg nærmest de siste 23 årene.

I mine øyne, og heldigvis i hans så er dette verd å kjempe for. Vi har snakket masse i det siste og jeg vet nå at han ikke har en annen. Problemet vårt er komplisert, vi har "ikke snakket samme språk" de siste årene. Dette har ført til masse misforståelser og "elendighet".

Vi kommer til å bo hver for oss en stund for å se ting an - men han er verd å kjempe for. Forholdet vårt er verd å kjempe for - jeg nekter å gi opp uten kamp.

[Gjest stine]

Hei igjen,

Jeg vet at det er mange umodne folk som skriver lettvinte løsninger her inne. Jeg er ikke en av dem. Har vært gift over 25 år, men med 2 forskjellige, siden min første mann er død. Det er dessverre ikke det eneste jeg har måttet hanskes med, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det. Poenget mitt er at uansett hvor voksen man er og hvor mye livserfaring man har, så har alle mennesker noen sammenfallende likhetspunkter. Man skulle tro at spill ikke har noen plass i et langvarig forhold. Det er dessverre ikke tilfelle. Alle blir lei og slitne av partneren i perioder av forholdet når man har vært sammen lenge. Dessuten glemmer man å ta skikkelig vare på hverandre i hverdagen, selv om man er glad i hverandre. Kanskje får krangling og sure kommentarer litt for stor plass også. Til slutt kan man komme til det punktet at det er vanskelig å finne sammen igjen. Vi har også fysiske forandringer å ta hensyn til og panikkalderen, som den flåsete kalles, er noe alle mer eller mindre får merke i løpet av livet. Den tiden man plutselig forstår at livet er ikke evig, ihvertfall ikke som ung/middelaldrende. Kanskje synes man at det ser ut som om "alle" andre er mer lykkelig, har et mer spennende liv osv. Eller flere i vennekretsen bytter ut partneren og kommer nyforelsket med en ny partner. Hva vet jeg? mange ting kan føre til en utilfredsfølelse. Nå har mannen din tatt deg på ordet og flyttet ut, uten at det var det du ville. Hvis du vet han er glad i deg og du er glad i ham, har du det beste utgangspunktet som er mulig. Men allikevel kan det være du må spille et spill. Burde vært unødvendig, men sånn er vi mennesker. Det du kan få så mye du vil ha, er ikke interessant. Det du må kjempe for frister mer. Altså må du ikke henge etter ham, men vise at du ikke sitter og venter bare på ham, hvorfor skal han da ha det travelt med å komme tilbake? Nei, gjør deg ny og spennende. Få nye interesser og "bli litt ny" inni og utenpå. Er du en klengete type, så prøv å avlære denne vanen. Er du mer distansert, så vær mer kjærlig. Alle har vi større potensiale enn vi vet. Det viktige er at du kan by på andre ting enn tidligere. Dere må også ha et nytt prosjekt. 25 års ekteskap betyr vel at ungene er voksne, huset er bygd og hytta er velbrukt. Sats på nye interesser sammen. Fotografering, gå fra hytte til hytte i fjellet, gåturer i utlandet, ja jeg vet ikke, men det er mye man kan finne glede i sammen. Samlivet idag er truet av mye mer enn det var tidligere. Folk gjør så mye alene med andre: kolleger, venninner og syklubben/gutteklubben. Viktig å finne tilbake til paret igjen som gjør noe begge liker SAMMEN. Dette er noe vi har prøvd etter et jordskjelv hos oss for en tid tilbake. Og det virker. Vi er mer sammensveiset nå og er begge enige om at det å være mer sammen, om så bare for å invitere venner på deilig 3-retters middag i stedet for å gå noen steder med venner/venninner, har brakt oss nærmere hverandre. Vi har tilogmed "mimeleker" på disse middagene og det er så moro å se partneren sin fra en annen side. Alle må finne sin vei og det var kjempetøft før vi kom der vi er i dag. Da mener jeg mange ærlige ord og tøffe diskusjoner, hvor vi begge måtte gå i oss selv og se hva vi kunne bidra med. Og ja, jeg spilte et spill først, hvor jeg var villig til å spille høyt, men jeg vant.

Lykke til da :-)

klem

[Carrot]

Til "stine" for et flott svar!!

[Gjest TS]

Hei igjen,

Jeg vet at det er mange umodne folk som skriver lettvinte løsninger her inne. Jeg er ikke en av dem. Har vært gift over 25 år, men med 2 forskjellige, siden min første mann er død. Det er dessverre ikke det eneste jeg har måttet hanskes med, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det. Poenget mitt er at uansett hvor voksen man er og hvor mye livserfaring man har, så har alle mennesker noen sammenfallende likhetspunkter. Man skulle tro at spill ikke har noen plass i et langvarig forhold. Det er dessverre ikke tilfelle. Alle blir lei og slitne av partneren i perioder av forholdet når man har vært sammen lenge. Dessuten glemmer man å ta skikkelig vare på hverandre i hverdagen, selv om man er glad i hverandre. Kanskje får krangling og sure kommentarer litt for stor plass også. Til slutt kan man komme til det punktet at det er vanskelig å finne sammen igjen. Vi har også fysiske forandringer å ta hensyn til og panikkalderen, som den flåsete kalles, er noe alle mer eller mindre får merke i løpet av livet. Den tiden man plutselig forstår at livet er ikke evig, ihvertfall ikke som ung/middelaldrende. Kanskje synes man at det ser ut som om "alle" andre er mer lykkelig, har et mer spennende liv osv. Eller flere i vennekretsen bytter ut partneren og kommer nyforelsket med en ny partner. Hva vet jeg? mange ting kan føre til en utilfredsfølelse. Nå har mannen din tatt deg på ordet og flyttet ut, uten at det var det du ville. Hvis du vet han er glad i deg og du er glad i ham, har du det beste utgangspunktet som er mulig. Men allikevel kan det være du må spille et spill. Burde vært unødvendig, men sånn er vi mennesker. Det du kan få så mye du vil ha, er ikke interessant. Det du må kjempe for frister mer. Altså må du ikke henge etter ham, men vise at du ikke sitter og venter bare på ham, hvorfor skal han da ha det travelt med å komme tilbake? Nei, gjør deg ny og spennende. Få nye interesser og "bli litt ny" inni og utenpå. Er du en klengete type, så prøv å avlære denne vanen. Er du mer distansert, så vær mer kjærlig. Alle har vi større potensiale enn vi vet. Det viktige er at du kan by på andre ting enn tidligere. Dere må også ha et nytt prosjekt. 25 års ekteskap betyr vel at ungene er voksne, huset er bygd og hytta er velbrukt. Sats på nye interesser sammen. Fotografering, gå fra hytte til hytte i fjellet, gåturer i utlandet, ja jeg vet ikke, men det er mye man kan finne glede i sammen. Samlivet idag er truet av mye mer enn det var tidligere. Folk gjør så mye alene med andre: kolleger, venninner og syklubben/gutteklubben. Viktig å finne tilbake til paret igjen som gjør noe begge liker SAMMEN. Dette er noe vi har prøvd etter et jordskjelv hos oss for en tid tilbake. Og det virker. Vi er mer sammensveiset nå og er begge enige om at det å være mer sammen, om så bare for å invitere venner på deilig 3-retters middag i stedet for å gå noen steder med venner/venninner, har brakt oss nærmere hverandre. Vi har tilogmed "mimeleker" på disse middagene og det er så moro å se partneren sin fra en annen side. Alle må finne sin vei og det var kjempetøft før vi kom der vi er i dag. Da mener jeg mange ærlige ord og tøffe diskusjoner, hvor vi begge måtte gå i oss selv og se hva vi kunne bidra med. Og ja, jeg spilte et spill først, hvor jeg var villig til å spille høyt, men jeg vant.

Lykke til da :-)

klem

Tusen takk for en vekker.

Jeg tror du har så altfor rett i det du sier her og det er faktisk deilig å lese slikt fra et menneske som har levd omtrent like lenge som meg og gjort seg lignende erfaringer.

Skal lese innlegget ditt en gang til og legge opp en slags "plan" for hvordan jeg skal ta dette videre. Mannen min er litt av den "tøffe" typen som ikke har så lett for å vise følelser. Det tror jeg henger sammen med oppveksten hans i en litt "spesiell" familie hvor han aldri følte seg like ivaretatt som de andre.

Takk en gang til for et veldig givende innlegg.