Hvis din partner ble rullestolsittende

[Gjest Fikira]

Folk ser ut til å glemme at selv om man er i rullestol, må man ikke sitte inne i huset resten av livet.

Men ja, jeg ville fortsatt være med han, så lenge han ikke ble til en bitter umulig mann. Men det vet man jo aldri før man er i situasjonen.

Og elsker på si, ja...det har vi nå strengt tatt allerede da vi er i åpent forhold, så det hadde ikke vært noe problem.

[Zarabi]

Min førte umiddelbare tanke er selvfølgelig ville jeg blitt. men når man tenker over det, hva vil egentlig konsekvensene bli. Hvilke nye utfordringer vil vi møte og vil jeg/ vi klare å forholde oss til de. Det hander egentlig ikke bare om meg eller oss heller.. Mye skjer i hode på personer etter noe sånt, han kan jo også endres og vi utvikles i forskjellige retninger. De fleste vil sikkert få en reality check.

Håper og tror at våre følelser for hverandre er såpass sterke at vi vil klare oss gjennom det også.

[Gjest Gjest]

du kan da ikke planlegge hva du vil gjøre i fremtiden om det hender uforutsatte ting!!!det som sjer det sjer og ta det der fra.

[Gjest Consensio]

Ser ikke noe problem dersom min mann hadde blitt avhengig av rullestol.

Ja, ting tar kanskje lengre tid, man trenger å tilpasse huset osv osv, men jeg ser ikke problemer som kan gå utover ekteskapet. Det eneste måtte være dersom han ikke kunne hatt sex på noen måte...det hadde nok vært en avgjørende faktor etter mye om og men.

[AnonymBruker]

Faren min gikk fra moren min da hun havnet i rullestol... Tok litt tid før han gjorde det, men han gjorde det jo. To barn i bildet også.

[Rayanne]

Jeg så forresten denne dokumentaren på NRK for noen dager siden, og må si den var utrolig rørende. En 19 år gammel fyr blir hardt skadd og trippelt amputert i Afghanistan, rett etter å ha fridd til hans 17 år gamle kjæreste hjemme i England. Vi får se når han kommer tilbake, hvor utrolig denne jenta er som ikke gir opp og som velger bort lettvinthet, vanlig ungdomstid, studier for en stund osv., for å være sammen med og hjelpe den hun elsker.

Jeg synes dette høres ganske tragisk ut. En ting er om jeg som har passert tredve, og har sett litt av livet skulle velge å bruke resten av livet på å pleie kjæresten min, men ei 17 år gammel jente har ikke forutsetning for å forstå hva ett slikt valg innbærer. Dessuten ville hun og han med 90% sannsynlighet vokst fra hverandre i løpet av de neste fem åra uansett, men siden han er handikappet blir hun plutselig en drittsekk dersom hun dumper han.

Det ble visst slutt mellom disse to også, sånn apropos: Injured Afghanistan war hero's York fiancee shares their story

[AnonymBruker]

Jeg ville mest sikkert avbrutt forholdet.

Ikke at det ville vært noen lett avgjørelse. Men det er nå en gang slik at ett liv i rullestol ganske kraftig begrenser bevegelsesmulighetene for ett menneske. Som en sosial og aktiv person ville det rett og slett bety færre muligheter til deg jeg elsker. Tur i skog og mark, sommer som vintertid, en tur på kino, restaurant, pub, storbyferie i utlandet, m.m.

Slik er nå en gang livet.

[Gjest Gjest]

Handikappede fortjener å finne noen som er på deres nivå. Ikke noen som er friske og vakre, som meg. Jeg ville ha dumpet han. Men det ville vært for hans eget beste så han kunne finne noen på sitt eget nivå.

[Monica1968]

Litt av et samvittighetsdilemma...Det ville nok vært svært vanskelig å gå fra kjæresten i en slik situasjon, men jeg vet litt for mye om hvordan livet med en som ikke fungerer 100% lengre fort kan bli til å si at jeg er skråsikker på at jeg ikke ville gått efterhvert, likevel. Det er ingen dans på roser å ha slike problemer(sykdom, mangel på førlighet etc.) innpå livet sitt 24/7.

[Gjest regine]

Jeg kan ikke si "ja, jeg blir."

Jeg vet faktisk ikke. Siden jeg aldri har vært i en lignende person kan jeg ikke si noe sikkert.

Vi vil ikke kunne gjøre ting vi per i dag gjør sammen som vi begge elsker. Generelt vil hverdagen endre seg. Hvordan vil han reagere på det som skjer? Bitterhet? Føle at han er hjelpeløs? Vil han kjempe?

Vi er faktisk mennesker med følelser. Om noen havner i rullestol vil det sette forholdet på en prøve og den prøven er det ikke alle som klarer.

Og for å ha sagt det, jeg vet heller ikke om han ville blitt om det var jeg som havnet der.

Veldig bra sagt - og akkurat sånn tenker jeg og.

Ja - jeg elsker mannen min og ser for meg resten av livet med han. Men jeg VET at livet ikke har noen garantier. JEG kan ikke sitte her i dag å vite nøayktig hvordan jeg ville reagere på det ene eller det andre før det skjer. En sånn hendelse vil jo være så dramatisk for begge involverte at å mene at man vet fasiten i forkant er rimelig naivt.....

[AnonymBruker]

Og elsker på si, ja...det har vi nå strengt tatt allerede da vi er i åpent forhold, så det hadde ikke vært noe problem.

Kan hende det hadde blitt en litt annen sak når det plutselig bare var du som var i den åpne delen av forholdet, og han kun var sammen med deg.

Generelt om spørsmålsstillingen vil jeg si at jeg ikke kan garantere noe, det kommer som noen nevnte an på mye mer enn bare selve rullestolen (som ikke trenger å være noe stort problem).

[Gjest Trolltausa]

Hvis min mann ble "rullestolsittende", eller funksjonshemmet på noen som helst måte, hadde det vært ukomplisert for min del.

Det er mannens personlighet jeg elsker, ikke hans fysiske forutsetninger.

Hvis han derimot forandrer personlighet, for eksempel blir bitter og slem, sytete, kranglete osv, ville jeg sett litt annerledes på det.

Jeg ville vært tålmodig en stund, men om det var noe som fortsatte over tid ville nok min kjærlighet til ham lidd en langsom død, og det ville vært en skilsmissegrunn.

Endret 13. mars 2011 av Trolltausa

[Gjest Fikira]

Kan hende det hadde blitt en litt annen sak når det plutselig bare var du som var i den åpne delen av forholdet, og han kun var sammen med deg.

Generelt om spørsmålsstillingen vil jeg si at jeg ikke kan garantere noe, det kommer som noen nevnte an på mye mer enn bare selve rullestolen (som ikke trenger å være noe stort problem).

Da er det jo mange ting som spiller inn. Ville sexlysten fortsatt vært der, for da kan man jo alltids finne på noe man kan gjøre sammen.

Om han hadde ønsket at jeg ikke skulle ha noen andre så er det en ærlig sak det. =)

[AnonymBruker]

Jeg velger å skrive som anonym, siden det ER tabubelagt å snakke om slikt, og mange nok vil se stygt på mine meninger.

Jeg synes det er mange naive svar her inne. Dere tar det som en selvfølge at dere vil klare å holde sammen, så lenge kjærligheten er der. Kjærlighet er faktisk ikke nok. Vet dere hvor tungt det kan være å måtte være både kjæreste og pleier? Både fysisk og psykisk? Noen tror at kjærlighet tåler alt - vel, den gjør ikke det. Rett og slett fordi et menneske heller ikke tåler alt, og når et menneske begynner å bli utslitt, vil kjærligheten også rammes. Å være gift med en pleietrengende person kan være veldig utmattende!

Jeg sier ikke at det ikke er mulig å fortsatt holde sammen. For mange er det det, for noen par går det til og med helt "fint" (sett i forhold til situasjonen). Og på mange måter er det kanskje flott at mange av oss er naive, og tror at kjærligheten tåler alt. Kanskje man prøver hardere da? Eller kanskje man får et slag i trynet, fordi man ikke innså realitetene tidligere og slet seg selv ut...?

Jeg har truffet et ektepar der den ene ble lam fra livet og ned etter en ulykke, og det møtet har preget meg. Hva ville jeg gjort hvis min kjære ble lam? Jeg ville gjort mitt beste for at forholdet skulle klare seg. Men jeg vet at det ikke er en selvfølge at det vil klare seg. For dette ekteparet jeg møtte var utfordringen at kona (som ikke var lam) måtte pleie sin mann. Ikke hele dagen, fordi hun krevde selvfølgelig at de skulle få den hjelpen de hadde rett på, med hjemmepleiere og hele pakka, men de var jo ikke der hele tiden. Å hjelpe sin kjære i seng, å hjelpe sin kjære på do, slike ting. Noen vil holde det ut, andre klarer det ikke. Man kan tro at kjærligheten klarer det, men ikke alltid. Kjærlighet er ikke udødelig, og noen ganger vil kjærligheten overleve, men ikke energien. Man elsker hverandre fortsatt, men man orker ikke mer. Man kan slite seg ut!

Nå ble dette en veldig "dyster" mening, og jeg mener ikke at alle vil oppleve det slik. Hvor hardt man rammes av å havne i rullestol vil variere, og det vil variere fra menneske til menneske hvor mye man vil holde ut også. Husk også at den som havner i rullestol gjerne kan endre væremåte, bli deprimert, negativ, ønske å gi opp livet.

Jeg ville ikke gått fra min kjære bare fordi han havnet i rullestol, ene og alene. Jeg hadde gjort mitt beste for å få det til å fungere. Men jeg er ikke noe supermenneske, og kan ikke love noen at jeg hadde holdt ut, at jeg ikke hadde blitt utbrent. Jeg kan ikke love at kjærligheten vår tåler alt. Det vet jeg at den ikke gjør. Derfor er det mulig at hvis min partner ble rullestolsittende, så ville jeg forlatt ham som en indirekte konsekvens av det, hvis jeg ble utslitt, og kjærligheten døde. Og jeg forventer absolutt ikke at min kjære skulle blitt hos meg hvis jeg havnet i rullestol. Jeg forventer at han prøver, at vi prøver sammen, men ikke mot alle odds. Jeg elsker min kjære, og ønsket han et godt liv - hvis det å skulle ta vare på meg hadde ødelagt livet hans, hadde det bare ødelagt livet mitt også. Det gagner ingen.

[AnonymBruker]

Jeg glemte helt poenget med det ekteparet jeg møtte. Jeg vet ikke om de fortsatt er gift i dag, men kona sa hvertfall rett ut den gangen at hun ikke visste om hun ville holde ut et sånt liv i mange tiår, selv om de fikk mye hjelp. De måtte ta hver dag som den kom, men hun kunne ikke love at hun ville holde ut, for hun var allerede sliten. For hun innså at hun ikke selv kunne vite hvor hennes egne grenser gikk, og om de noen gang kom til å treffe på den grensen. Det er lett å tro at man kjenner seg selv og hvor mye man tåler, men de færreste gjør faktisk det. Og det er helt menneskelig, selv om det er vondt å innse.

[AnonymBruker]

Handikappede fortjener å finne noen som er på deres nivå. Ikke noen som er friske og vakre, som meg. Jeg ville ha dumpet han. Men det ville vært for hans eget beste så han kunne finne noen på sitt eget nivå.

du er langt fra frisk eller vakker for å si det sånn.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres ganske tragisk ut. En ting er om jeg som har passert tredve, og har sett litt av livet skulle velge å bruke resten av livet på å pleie kjæresten min, men ei 17 år gammel jente har ikke forutsetning for å forstå hva ett slikt valg innbærer. Dessuten ville hun og han med 90% sannsynlighet vokst fra hverandre i løpet av de neste fem åra uansett, men siden han er handikappet blir hun plutselig en drittsekk dersom hun dumper han.

Det ble visst slutt mellom disse to også, sånn apropos: Injured Afghanistan war hero's York fiancee shares their story

Poenget mitt var at hun prøvde. I en situasjon hvor mange ville ha løpt før de i det hele tatt hadde møtt kjæresten etter ulykken, valgte hun å fortsette å være kjæresten hans og prøve. Dokumentaren viser at hun prøvde ganske hardt. Det jeg mener er at jeg ikke ville dratt før jeg visste med meg selv at jeg hadde prøvd ALT jeg hadde kunnet prøve før jeg gikk, hvis ikke hadde jeg ikke levd med tanken på at jeg bare dro uten å prøve.

Jeg mente ikke at de burde være sammen fordi han satt i rullestol, men at de burde prøve. De har prøvd, det gikk ikke, det er heilt okei - men de prøvde i hvertfall. Og det står det stor respekt av mtp. at jenta bare var 17 år.

[Gjest gjest a]

Jeg ville også ha sett meg om etter en ny fyr etter hvert. Det ville jo vært synd på kjæresten min, men jeg ser nesten for meg at det blir enda mer synd på meg som må slite og jobbe hele tiden for han i så fall. Det orker jeg ikke. Så altså ville jeg ha sett meg om etter en ny type.

Jeg håper for hans skyld du ville gått fra han, for med din innstillig ville du blitt en klamp om foten på han og gjort alt mye verre for han.

Når han sitter i rullestol er han den samme som før og kan jobbe og tjene egne penger som før. Han kan få hjelpemidler som gjør at han kan leve som før i hverdangen, delta i idrett, andre aktiviteter og fvriluftsliv. Kun begrenset av at han ikke kan stå opprett.

Det er folk med din holdning som begrenser dem som sitter i rullestol, når dere sier at livet dermed er over og at de ikke kan delta mer.

[AnonymBruker]

Poenget mitt var at hun prøvde. I en situasjon hvor mange ville ha løpt før de i det hele tatt hadde møtt kjæresten etter ulykken, valgte hun å fortsette å være kjæresten hans og prøve. Dokumentaren viser at hun prøvde ganske hardt. Det jeg mener er at jeg ikke ville dratt før jeg visste med meg selv at jeg hadde prøvd ALT jeg hadde kunnet prøve før jeg gikk, hvis ikke hadde jeg ikke levd med tanken på at jeg bare dro uten å prøve.

Jeg mente ikke at de burde være sammen fordi han satt i rullestol, men at de burde prøve. De har prøvd, det gikk ikke, det er heilt okei - men de prøvde i hvertfall. Og det står det stor respekt av mtp. at jenta bare var 17 år.

Ikke bare 17, men også veldi voksen væremåte og tankemåte. All respekt.

[Gjest gjest a]

Hvis min mann ble "rullestolsittende", eller funksjonshemmet på noen som helst måte, hadde det vært ukomplisert for min del.

Det er mannens personlighet jeg elsker, ikke hans fysiske forutsetninger.

Hvis han derimot forandrer personlighet, for eksempel blir bitter og slem, sytete, kranglete osv, ville jeg sett litt annerledes på det.

Jeg ville vært tålmodig en stund, men om det var noe som fortsatte over tid ville nok min kjærlighet til ham lidd en langsom død, og det ville vært en skilsmissegrunn.

Men da er det ikke rullestolen som gjør det. Da blir det slutt av de samme grunne som når det blir slutt i andre forhold.

Blir den som kommer i rullestol forandret som person, er det personen du gjør det slutt med, ikke rullestolen hans.