Kjæresteproblemer

[Mayamaya]

Hei! Jeg er en jente på 20 år som er sammen med en gutt på 19. Vi er født i samme året, så det gjør ingenting at jeg er ett år eldre enn han (er litt tradisjonell og liker at gutten er eldst egentlig). Vi hadde ett-årsdag for en uke siden og da kranglet vi IGJEN! Eller det er jeg som krangler og han griner...

Jeg har det helt grusomt for tiden. Diverse depresjoner og sammenbrudd:S Jeg har en del andre litt alvorlige ting som foregår i livet samtidig. Men problemet er da at jeg har på en måte "vokst" litt i det siste, eller omtrent hele forje halvår. Jeg er blitt mer voksen og moden, og forventer egentlig at kjæresten min skal gjøre det samme. Jeg vet veldig godt at jenter modnes fortere enn gutter, men jeg har sagt ifra til han tusen ganger! Det er ikke det at jeg vil forandre han. Jeg liker bare ikke den han er nå.

Vi har tilbrakt nesten hver eneste dag sammen siden vi ble ett par. Dette resulterer jo da i (og jeg vet det er vår egen feil) at jeg er drittlei han nå! Han er ikke lei meg da... noe jeg ikke skjønner... Jeg er ikke såååå fantastisk liksom Men ifølge han er jeg det.. Ettersom vi da har tilbrakt så mye tid sammen, så kjenner og stoler vi på hverandre helt. Men det er litt av problemet. Han føler han kan si hva som helst til meg. Masse dritt blir slengt i trynet i mitt. Jeg har oppdaget hvor drittsekk og barnslig han egenlig er! Han sier masse shit som han kunne sagt til kompisene sine liksom. Jeg må minne han på rett som det er at jeg fremdeles er jente og vil bli behandlet som det..

I tillegg (dette har vi snakket om hver eneste fuckins gang), så takler han ikke alkohol! Han drikker seg så full at han ikke klarer å gå, og da må jo jeg passe på han selvfølgelig... det er jo det han vil, at jeg skal være der kun for han. Han skal ha meg for seg selv og jeg får i allefall ikke snakke med andre gutter... idiot! jeg kunne aldri ha funnet på å vært utro!!! I tillegg så spyr han over hele leiligheten min når han drikker. Jeg har sagt ifra hver eneste gang at jeg nekter å ha ansvar for hans oppførsel på fest etc. Det gidder jeg ikke! Er jeg gal? Eller burde min såkalte kjæreste ha kontroll selv?

Men nå i det siste har jeg merket at jeg må løse alle disse andre problemene mine (masse ting som foregår på en gang som sagt). Han sier han vil være der for meg. Men jeg vet ikke om jeg vil ha hans hjelp. Jeg ligger våken om nettene og tenker og tenker, jeg blir så sliten av alt dette! Han er ikke til noen hjelp. Jeg har funnet ut at jeg ikke elsker han mer, men jeg er veldig glad i han. Jeg ser mer på han som enn venn nå. Jeg har også funnet ut at jeg kanskje heller vil være singel en stund.

Men jeg skriver her fordi jeg trenger råd! For en uke siden holdt vi på å slå opp, eller jeg holdt på å slå opp. Han begynte å grine å alt mulig. Jeg var max stoneface. Jeg klarer ikke være trist akkurat når det skjer. Men dagen etterpå så sendte jeg tidenes unnskyld sms og angret på alt. Jeg gjorde jo det og! Men jeg angret på at jeg hadde såret han og jeg orket ikke tanken på at han lå trist hjemme. Her er problemet! Jeg får dårlig samvittighet med en gang jeg prøver å forklare han at vi burde kanskje ta pause eller slå opp.. Jeg hater å tenke på at jeg sårer han slik. Det verste er jo at det er kun jeg som føler det slik. Han skjønner jo ingenting (jeg har jo fortalt han dette tusen ganger) og jeg sier at ha ville fått det så mye bedre uten meg. Men neida.. han nekter å forstå min side av saken. Jeg må finne meg selv og forstå meg, før jeg har ett seriøst forhold mener jeg. Men han mener han kan hjelpe meg, men det kan han da altså ikke det!

Dette ble litt langt nå, men jeg kunne skrevet mye lenger. Det er ikke bare dette som "plager" meg med han. Men det er altså problemet: Burde jeg slå opp? Han skal i garden i april nå og da får vi ett slags avstandsforhold (noe jeg seriøst mener ikke fungerer, det har jeg sagt til han og). Men han er jo litt godtroende som vanlig og mener at det vil gå helt fint. NEI! Det vil det ikke. Jeg føler og jeg fører han bak lyset, men jeg har jo fortalt han alt dette, forklart han hvorfor jeg ikke kan si "jeg elsker deg" lenger, men han nekter å innse at vi kanskje har vokst ifra hverandre?

Jeg vet dette er megalangt nå, men trenger virkelig litt råd her!!!

[Gjest Purple Haze]

Det er vel bare et tidsspørsmål før dette går galt uansett, og jeg tror du bare utsetter problemet pga din dårlige samvittighet. Du er lei av han, dere er ikke på samme sted, og du kan ikke være sammen med han bare fordi han blir så lei seg når du vil gjøre det slutt.

Hvis du virkelig ikke vil mer, må du bare gjøre det slutt og stå ved det! Klart han vil bli lei seg og gråte, men da er det ikke din oppgave å trøste han. Da må han bruke venner eller noen andre som trøst.

[Gjest MikeWaters]

Dere er for unge til å ha disse problemene, slipp hverandre fri!

Endret 12. mars 2011 av MikeWaters

[Mayamaya]

Takk for svar! Ja, altså jeg vet ikke lenger jeg. Er ganske forvirra. Men jeg får vel prate med han.. igjen!

[Evighet]

Men jeg skriver her fordi jeg trenger råd! For en uke siden holdt vi på å slå opp, eller jeg holdt på å slå opp. Han begynte å grine å alt mulig. Jeg var max stoneface. Jeg klarer ikke være trist akkurat når det skjer. Men dagen etterpå så sendte jeg tidenes unnskyld sms og angret på alt. Jeg gjorde jo det og! Men jeg angret på at jeg hadde såret han og jeg orket ikke tanken på at han lå trist hjemme. Her er problemet! Jeg får dårlig samvittighet med en gang jeg prøver å forklare han at vi burde kanskje ta pause eller slå opp.. Jeg hater å tenke på at jeg sårer han slik.

Slik hadde eksen og jeg det også. Jeg slo opp, men angret. Han slo opp, men angret. Vi kranglet, og jeg mente at vi burde gjøre det slutt.. Helt til jeg angret. Vi kranglet igjen, og han slo opp - før vi igjen lå og holdt rundt hverandre. Og slik holdt vi på i over 1 år! Det var mange fine stunder i det året, men de vonde stundene var ufattelig vonde.. Vi var så avhengige av hverandre at vi ikke klarte å gjøre det slutt, men samtidig var vi drittlei hverandre og sjalu til tusen (vi var jo egentlig ikke sammen, og kunne derfor gjøre hva vi ville) - begge to.

Da jeg til slutt fikk meg ny kjæreste, brøt vi kontakten helt. ¨

I og med at jeg lærte utrolig mye om meg selv som person i denne perioden, kan jeg vel ikke si at jeg angrer på forholdet, men... Jeg skulle ønske at vi gjorde det helt slutt da vi først gjorde det slutt, så dersom du er sikker i din sak: Avslutt forholdet!

[Mayamaya]

Å takk! Det hjalp å høre om deg.