Brudd

[Gjest Trist]

Hei, jeg har ikke noen hensikt med det jeg skriver uten om å få "skrevet det av meg". Jeg må bare prøve å bruke det som terapi. Prøve å rense tankene på en måte.

Mann 40+ her, har vært gift i 13 år, to barn. De første 7 årene våre hadde vi det fint sammen. Deretter ballet det på seg. Alt ble hverdagslig og rutine. Hun var utro en gang (så vidt jeg vet). Vi valgte å gå videre, men nå var alt mye vanskeligere. Jeg sa jeg ikke elsket henne legner, men var glad i henne.

Årene går igjen, og hun tar opp kontakt med en hun har vært forelsket i som veldig ung. Sender masse sms, e-post, drar for å se ham (mens hun sier til meg hun skal andre ting). Dette har nå pågått i snart to år. I løpet av disse to årene har vi hatt flere oppgjør hvor jeg har bedt henne kutte ut (jeg er 95% sikker på at hun ikke er fysisk utro. Han er heller ikke interessert i noen forhold med henne). Ingen lovnader etter kranglene. Nå har vi nok hatt vår siste. Hun har ihvertfall sagt hun ikke orker mer, og det gjør ikke jeg heller.

Grunnen til at hun ikke orker mer er ar jeg overvåker henne. Det har jeg gjort, i blant med ikke helt stuerene midler. Hun har vært hekta på ham (kjente seg igjen i artikkel i Magasinet i Dagbladet, og har også oppsøkt hjelp for dette hos psykolog). Hun har rett og slett stalket ham siden han ikke er interessert i kontakt. Jeg har etterhvert blitt besatt av å finne ut av når hun skal prøve å oppsøke ham. De har felles hobby, og hennes besøk har stort sett vært når det har vært arrangement som han har vært med på. Han bor 10 mil unna.

Som jeg sa til henne har vi ikke godt av hverandre, men det er tøft alikevel. Her en kveld hadde vi en kjempekrangel som vår datter fikk med seg. Etterpå har vi fått gave begge to av henne. Helt tydelig hun er preget og ønsker å ha begge foreldrene. Jeg knakk fullstendig da hun kom til meg med gaven (kona var ikke hjemme). Jeg takket henne veldig og gav henne en god klem, men så måtte jeg rett og slett gå og gjemme meg bort for å strigråte. Hun er en fantastisk jente med stor omtanke for andre.

Nå går vi og skuler på hverandre. Hun har flyttet ut fra soverommmet og er ikke interessert i å prate. Jeg vet jo hvilken vei det går, og det er tøft. Klarer meg så vidt igjennom hverdagen, men måtte gå hjem fra jobb i går. Med all sansynlighet har vi det bedre hver for oss, men jeg GRUER meg for prosessen.

Trist

[Teita]

[Gjest Illiya]

Du sier til henne for flere år siden at du ikke elsker henne, men likevel vil du ha et såpass stort eierskap til hennes følelser at du overvåker henne?

Synes du er en selvmedlidende dott. Hva har du gjort av bra ting for deres samliv, og at dere skal finne tilbake til følelsene igjen??

[AnonymBruker]

Håper det ordner seg for deg, det er helt sant som de sier, at tiden leger alle sår. Men det kommer sikkert til å bli litt tøft i starten. Men hvis du oppriktig føler som du sier at dere har det bedre hver for dere, så gjør du nok det rette i å avslutte det hele.

Lykke til!

[AnonymBruker]

HERREgud!!!

Du har jo sagt til henne at du ikke elsker henne mere!!! Hva forventer du av henne da?!!

[Gjest Trist]

Du sier til henne for flere år siden at du ikke elsker henne, men likevel vil du ha et såpass stort eierskap til hennes følelser at du overvåker henne?

Synes du er en selvmedlidende dott. Hva har du gjort av bra ting for deres samliv, og at dere skal finne tilbake til følelsene igjen??

Hei, sikkert noe fortjent den kommentaren din, men litt vel overilt etter å ha hørt såpass lite kanskje? Noen av mine bidrag har vært å ta initiativ til familieterapi og starte med å gjøre flere ting sammen fast (både hobby og trening).

Trist

[Havbris]

I et team heter det at man kan spille hverandre gode. I ditt tilfelle er nok desverre det motsatte tilfelle. Dere har ikke spilt hverandre gode i løpet av årene og nå ender det opp med at dere skuler på hverandre og krangler uten å ta hensyn til det barnet dere har sammen.

Jeg vil tro løpet er kjørt for lenge siden, og det har ingen hensikt å fordele skyld. Dere har vært delaktige begge to. Og klart det er trist og vondt at det som startet med forelskelse og kjærlighet, skal ende med en samhandlingsform som er blottet for tillit, respekt og god kommunikasjon.

Det er sannsynligvis ikke mye rester å redde her, men uansett så har dere et barn dere må samarbeide om i fremtiden, og det kan hende dere trenger hjelp til å finne en måte å gjøre dette på som ikke er iblandet alle de vonde følelsene dere sitter med i forholdet til dere to som par.

Jeg vet om par som har oppsøkt familievernkontor, ikke primært for å redde forholdet, men for (om mulig) å få hjelp til å peile ut en vei videre der barn ikke blir unødig skadelidende.

[Gjest Illiya]

Hei, sikkert noe fortjent den kommentaren din, men litt vel overilt etter å ha hørt såpass lite kanskje? Noen av mine bidrag har vært å ta initiativ til familieterapi og starte med å gjøre flere ting sammen fast (både hobby og trening).

Trist

Tja, du har jo sagt veldig lite om hva du har gjort, men kritisert henne desto mer. Er ikke så sjarmerende det.

Hadde mannen min sagt til meg at han ikke elsket meg lenger, hadde jeg tatt det veldig tungt. Hadde vi hatt barn, kunne jeg kanskje fortsatt forholdet, men da under forutsetning av at vi gjorde vårt til at han fikk tilbake følelsene igjen.

Kunne også fortsatt forholdet på vennskapelig basis, sånn som i deres tilfelle. Men da hadde han jammen ikke hatt krav på annet enn vennskap fra meg heller. Så hvorfor være sinna fordi hun fikk følelser for en annen? Det er vel helt naturlig når hun ikke får det hjemme? Og noen overvåkning fra en person som kun følte vennskapelig eierskap, det hadde jeg ville hatt meg frabedt.

[Havbris]

Jeg så nå at du selv hadde foreslått familieterapeut. Jeg støtter deg og synes ikke det skal være uprøvd - særlig med tanke på at dere blir nødt til å forholde dere til hverandre i fremtiden.

[Gjest Damen]

Her inne på må desverre ta til takke at enkelte kvinner vil dømme med en gang og ta din eks parti. og slik er det. Jeg er selv en kvinne, menjeg forstår deg så alt for godt. Dere har bygd et liv sammen og fått barn sammen.Det er ikke bare bare å si at jeg ikke elsker deg, og hive en ut. Jeg ville aldri klart det. Du kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men kona di kunne absolutt ha gjort det samme. I en slik situasjon er ingen uskyldige.

Jeg ønsker deg lykke til.

Om du åpner en dagbok og skriver der, vil du kanskje få flere støttende ord.

Et lite tips bare

Uansett, sender deg en

[AnonymBruker]

Tja, du har jo sagt veldig lite om hva du har gjort, men kritisert henne desto mer. Er ikke så sjarmerende det.

Hadde mannen min sagt til meg at han ikke elsket meg lenger, hadde jeg tatt det veldig tungt. Hadde vi hatt barn, kunne jeg kanskje fortsatt forholdet, men da under forutsetning av at vi gjorde vårt til at han fikk tilbake følelsene igjen.

Kunne også fortsatt forholdet på vennskapelig basis, sånn som i deres tilfelle. Men da hadde han jammen ikke hatt krav på annet enn vennskap fra meg heller. Så hvorfor være sinna fordi hun fikk følelser for en annen? Det er vel helt naturlig når hun ikke får det hjemme? Og noen overvåkning fra en person som kun følte vennskapelig eierskap, det hadde jeg ville hatt meg frabedt.

Si meg, misset du det faktum at hans reaksjon kom etter hennes utroskap? Hadde du selv stått med åpne armer og kjærlige ord om din ektefelle hadde gjort det samme?