Jeg skrev her om min betatthet til min venninnes stefar for litt siden

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke finne innlegget her på kg, men jeg kopierer det fra et annet forum og limer det inne her:

Innrømmet jeg var betatt av han og skammer meg

Jeg er jente og 29 år, jeg merket mer og mer at jeg ble betatt av min venninnes stefar, som er sammen med hennes mor. Jeg hadde aldri (!!) planer om å si noe som helst til ham om det da jeg ikke så noen hensikt ved det.

Men en fest vi var på for noen måneder siden, der vi festet med både han og moren hennes, så fikk jeg sagt i fylla "er det noe mellom oss eller??" og jeg var så full at jeg ikke husker hva han svarte engang, jeg bare husker at han ba meg sette meg ved siden av han også la jeg hodet på skuldra hans og mimret om de gangene jeg hadde hadde merket noe i luften mellom oss, og han hadde da tydeligvis merket det samme.

Men jeg var altså så full at jeg bare ikke tenkte om hva i all verden jeg drev med, det er absolutt ingen unnskyldning, men en forklaring om dere skjønner :S Jeg er så glad i min venninne og hennes snille gode søte mamma, og jeg ville aldri gjort noe mot dem med vilje.. Men jeg var altså så idiot at jeg faktisk innrømmet ovenfor han da i fylla at jeg merket at det var noe. Og jeg hater meg selv for at jeg åpnet den idiotiske kjeften min!

Vel, dagen etterpå våknet jeg og hadde totalt fylleangst så det holdt. Han ringte meg utover dagen for første gang noensinne for å høre hvordan det gikk og jeg sa at jeg hadde det helt forferdelig og at de tingene som ble sagt i fylla burde aldri aldri ha blitt sagt, og jeg måtte faktisk spørre han hva han svarte etter jeg spurte han om det var noe mellom oss, og da sa han at han hadde svart at det var det og at han også hadde vært/blitt betatt av meg også.

Han ville dra ta en kopp kaffe og snakke om det men jeg sa aldri i livet om jeg ville det, da ville jeg ihvertfall følt at jeg gikk bak ryggen på min venninne og hennes mor. Jeg sa også til han at jeg aldri kunne gjort noe mot de to og at vi absolutt bare måtte legge dette vekk og i glemmeboken og at jeg angret på det jeg sa og at det aldri burde vært sagt. Han sa at vi kunne jo se an hvordan det gikk om det ble slutt mellom han og mora til venninna mi, men jeg sa at det aldri kom til å bli noe som helst.

Så jeg fikk sagt det klart i fra der og da at dette aldri kom til å gå noe sted og at jeg hadde det helt jævlig siden jeg i det hele tatt sa noe som helst.

Men jeg føler meg helt dårlig og har så innmari dårlig samvittighet. Er dette noe jeg kan leve med? Å ha denne hemmeligheten for venninna mi og hennes mor? Jeg har avsluttet det helt med han og kunne aldri gjort noe som helst. Men om jeg sier det så kommer mitt liv som jeg kjenner det nå til å gå i knus, min venninne kommer til å bli så utrolig såra og og hennes mor kommer også til å bli knust ganske sikkert. Og det kommer bare til å forårsake så utrolig mye smerte.

Jeg hater meg selv.

Hva burde jeg gjøre? Burde jeg si det som det er? Kan jeg noengang klare fortsette videre å se min venninne i øynene? Jeg er helt tynget ned av skyldfølelse, jeg gråter og gråter og angsten er på sitt høyeste. Jeg trenger virkelig råd

ps. Jeg er ikke uskyldig oppi dette her, for jeg har flørtet indirekte med han før flere ganger, da vi drakk sammen og slik, fordi det bare føltes så godt. Til og med en gang da vi skulle gå hjem fra et utested så gikk jeg, han og moren til venninna mi hjemover sammen, og mens mora gikk litt foran så lente jeg meg liksom inntil armen hans ganske lenge mens vi gikk bortover, bare for å få noe fysisk kontakt. Og den voksne dama hans, som jeg er så glad i, gikk bare to skritt foran oss..

Jeg skammer meg bare så ufattelig mye og jeg hater meg selv for dette her. Føles ut som at jeg har stukket min venninne og hennes mor i ryggen og at jeg har vært falsk, slu og jævlig egoistisk.

Det verste er også det at jeg vet ikke om det er egentlig bare er flaks at vi ikke har gjort mer fordi vi har bare ikke har vært alene. At det bare skal være tilfeldige omstendigheter som har rådd over dette plager meg veldig. Jeg kan ikke stole på meg selv.

Han stefaren fulgte etter meg etter den ene bytur med hjem, men jeg registrerte han nesten ikke fordi jeg gikk med en annen kompis som skulle sove på sofaen min tilfeldigvis den kvelden. Så husker jeg ikke hvordan han stefaren gikk, om han bare gikk eller om vi sa hadet eller hva det var. Men jeg og kompisen gikk hjem inn til meg og han stefaren gikk tilbake til byen for å ta taxi.

Og det plager meg VELDIG at han fulgte etter oss, for hva om han komipsen ikke var med meg hjem, hva om det bare var meg og stefaren? Hva om det hadde skjedd noe??

Og ikke nok med det, nå vet jo jeg at han stefaren har fulgt etter meg for noe mer, og da må jeg holde det hemmelig for moren til venninnen min. Noe jeg hater! Jeg vet liksom noe om han som hun ikke vet, og jeg kan ikke si det, og det gjør så vondt.

Forresten jeg har akkurat blitt 29 og han er 38 eller 39.

Men jeg er TOTALT ferdig med han og dette tullete flørte greiene som har vært i luften mellom oss, og jeg vil bare glemme hele greiene men disse tingene plager meg veldig. Jeg får ikke til å føle meg "renvaska" om dere skjønner. Jeg blir kvalm av meg selv og tenke på hvordan kunne jeg bare la meg rive med slik..

Hva syns dere om meg? Hva ville dere gjort om dere var meg?

Jeg sitter her dag ut og dag inn og har hjertebank, hyperventilerer og så angst og skyldfølelse for hva som har skjedd, hvordan kan jeg leve videre med dette. Jeg vil så gjerne og jeg er dessverre blitt besatt av dette og får det ikke ut av hodet mitt.

Dessuten tenkte jeg her om dagn "herregud hva hvis jeg har glemt fordi jeg var så beruset at vi har kysset den ene kvelden vi var ute på byen og jeg hang over han? Han har ikke sagt noe om det, men hva hvis han bare lyver til meg om det fordi han vil redde sitt eget samboerskap? Når jeg avspiller de bruddstykkene ejg husker av kvelden i hodet så kan jeg ikke kjenne igjen et evt kyss. Men jeg føler jeg må ringe han en gang til for å dobbeltsjekke :S

Jeg får ikke sove, ikke spise, jeg har konstant frykt og angst og skyldfølelse.

Jeg er så lei for at jeg tar det opp igjen her, men dette er virkelig noe som spiser meg opp. Jeg takler ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal tenke for å få fred inni meg

[AnonymBruker]

Jeg bruker alle timer av dagen og kvelden på å tenke på dette og for å prøve så hardt å huske om det var noe kyss, men jeg kan ikke finne det og jeg kjenner ikke igjen den følelsen av å ha kysset han. Nr jeg ser ned på magen og brystet mitt her jeg sitter så ser jeg at hjertet mitt dunker kjempe hardt og fort. Forferdelig ubehagelig og velfortjent.

[AnonymBruker]

Kjære deg, du har det virkelig ikke godt akkurat nå.

Først av alt; dette bør du bære alene. Ikke fortell noe til hverken venninne eller mor, det eneste du oppnår ved det er at de også får det vondt og at du antageligvis vil føle deg enda verre.

Du har helt klart gjort noen tabber, men du har tatt følgende av det på en grei måte. Ingen grunn til kjempedårlig samvittighet, altså.

Man kan ikke alltid styre hva man føler, men man kan helt klart styre hva man hva man gjør med følelsene. Du trådte litt feil, men hentet deg fort inn igjen. Veldig bra. Du har vært flink. Dette kunne gått fryktelig mye verre.

Hva synes du at du oppnår med å tenke på dette hele tiden? Får du noe konstruktivt ut av det? Kommer du videre?

[Gjest Wilma]

Jeg tror du gjør denne saken litt større enn det den egentlig er. Det har jo faktisk ikke skjedd noe mellom dere to, bortsett fra at du røpet ett og annet i fylla ovenfor han. Han er jo ikke helt uskyldig han heller, siden han også liker deg litt bedre enn han burde. Syns du skal slappe fullstendig av, og glemme hele greia. I mine øyne så har du ikke gjort noe galt.

[AnonymBruker]

Kjære deg, du har det virkelig ikke godt akkurat nå.

Først av alt; dette bør du bære alene. Ikke fortell noe til hverken venninne eller mor, det eneste du oppnår ved det er at de også får det vondt og at du antageligvis vil føle deg enda verre.

Du har helt klart gjort noen tabber, men du har tatt følgende av det på en grei måte. Ingen grunn til kjempedårlig samvittighet, altså.

Man kan ikke alltid styre hva man føler, men man kan helt klart styre hva man hva man gjør med følelsene. Du trådte litt feil, men hentet deg fort inn igjen. Veldig bra. Du har vært flink. Dette kunne gått fryktelig mye verre.

Hva synes du at du oppnår med å tenke på dette hele tiden? Får du noe konstruktivt ut av det? Kommer du videre?

(Ts)

Takk for svar, ja jeg gråter og gråter og hikster og brekker meg om hverandre her. Jeg vil så gjerne skru tilbake tida så inderlig. Jeg hater meg selv for ikke å ha "våknet" opp av denne betattheten før etter disse skadene hadde skjedd, både det på sydenturen og dette nå om helga.

At jeg kunne vimse rundt i betattheten i fire år uten å stoppe opp og tenke "hva er det jeg driver med??", dvs jeg tenkte ikke på han når vi ikke var sammen med han, men bare at jeg følte betattheten når vi traff dem de gangene min venninne skulle til sin mor og tok med meg. Det skuffer meg så innmari ved meg selv..

Jeg får ikke ut annet enn smerte av å tenke på dette, men jeg prøver desperat å få tenke ut løsninger og måter å tenke på slik at jeg kan føle meg bedre, men jeg går bare rundt i ring.. Jeg er utslitt og det er så vondt å se min venninne og måtte lyve til henne hver dag når jeg sier at jeg er så sliten pga angst, og hun spør hva det er også må jeg lyve til henne og finne opp andre ting..

Mitt hjerte er knust av meg selv og jeg føler jeg feiger ut ved å ikke si dette til min venninne for å slippe å få den virkelige straffen jeg fortjener. PÅ jobben må jeg sette meg hele tiden fordi jeg føler sånn angst og skyld at jeg blir svimmel.

Jeg vil komme videre Men har jeg noen rett til å fortjene komme videre uten at dette blir sagt til min venninne og hennes mor?

[AnonymBruker]

Jeg tror du gjør denne saken litt større enn det den egentlig er. Det har jo faktisk ikke skjedd noe mellom dere to, bortsett fra at du røpet ett og annet i fylla ovenfor han. Han er jo ikke helt uskyldig han heller, siden han også liker deg litt bedre enn han burde. Syns du skal slappe fullstendig av, og glemme hele greia. I mine øyne så har du ikke gjort noe galt.

(Ts)

Hjertelig takk for svar. jeg føler at bare det å lene meg mot hans arm mens hans samboer/min venninnes mor går to skritt foran, og det gjorde jeg med vilje, selvom jeg var full, så var jeg tydeligvis drittkjerring og slu nok til å gjøre det, rett bak hennes rygg bokstavelig talt.. :( Og det gjorde jeg for å hinte til han at jeg likte han og for å få fysisk kontakt for det kjentes så godt og spennende ut.

Og at jeg hang over han i fylla nå for noen helger siden og slik, jeg føler at jeg har vært utro med han pga det.

Jeg har så innamri lyst å gjøre slik du sier, og føle det som du sier jeg burde føle, men hvorfor klarer jeg det ikke? uff

[Ava Mae]

Jeg er en av disse som er for å være ærlig og si ting som de er, men akkurat i dette tilfelle ser jeg ingen grunn til det. Han har ikke vært utro (hvertfall ikke med deg) og du har ikke bidratt til utroskap, men tvert om brutt all form for kontakt når du fant ut at sjansen var høyst reell med følelser fra begges side. Jeg synes heller du skal være litt stolt av deg selv for det valget, det finnes så ufattelig mange som heller går den andre veien. Å fundere på hva som kunne skjedd der og da hvis det var slik og slik er bare pining av seg selv og fører ikke noe godt med seg. La det gå så vil også følelsene du har for han gå den samme veien med tid og stunder.

[Gjest wilma]

Å fortelle dette til venninnen din vil kun føre til at du letter din egen samvittighet. Noe jeg ikke ser noe grunn til å gjøre. Man kan ikke bestemme over hvem man blir forelsket i, eller betatt av. Og som sagt, du har faktisk ikke gjort noe særlig galt her. *trøsteklem* til deg

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse som er for å være ærlig og si ting som de er, men akkurat i dette tilfelle ser jeg ingen grunn til det. Han har ikke vært utro (hvertfall ikke med deg) og du har ikke bidratt til utroskap, men tvert om brutt all form for kontakt når du fant ut at sjansen var høyst reell med følelser fra begges side. Jeg synes heller du skal være litt stolt av deg selv for det valget, det finnes så ufattelig mange som heller går den andre veien. Å fundere på hva som kunne skjedd der og da hvis det var slik og slik er bare pining av seg selv og fører ikke noe godt med seg. La det gå så vil også følelsene du har for han gå den samme veien med tid og stunder.

(Ts)

Du aner ikke hvor godt det er at du og de andre tar dere tid til å svare meg, tusen tusen takk til deg og de andre og til de som leser her, virkelig. OG jeg er overrasket over at jeg ikke blir dømt og "slått med pisk" her som jeg føler intenst at jeg fortjener.

Og ordene dine får meg til å strigråte.- men av lettelse, og det de andre skriver her også. Livet mitt har vært så intenst mørkt nå disse dagene og ukene, og når jeg leser hva dere mener om det og deler med dere av ærlige meningene deres så forandrrer det faktisk livet mitt til det bedre..

Jeg føler meg så slem og og så ondskapsfull bitch mot min venninne og hennes gode uskyldige mor, men hva jeg leser her så får jeg mer håp og tro på at dette kanskje kan gå an å leve med. Og det er drømmen min å gjøre som du sier å la det gå.

Så tusen takk for at du og de andre tar dere tid og for de uventede responsene.

[waco]

Jeg i motsetning til alle dere hadde gått litt inn i meg selv og spurt; Hvorfor blir jeg så betatt av utilgjengelige, - ligger det noe fra barndommen som gjør at jeg handler så irrasjonelt?

Hadde ikke sovnet før jeg hadde gått til bunns i min egen vilje og lyst. Hva er egentlig mitt eget motiv haddde jeg spurt meg selv. Hvilken hensikt har det å bli betatt i opptatte folk?

Er det når jeg er full jeg er meg selv?

Er det når jeg er edru jeg er meg selv?

Alle de spørsmålene hadde jeg spurt meg selv om.

[AnonymBruker]

Å fortelle dette til venninnen din vil kun føre til at du letter din egen samvittighet. Noe jeg ikke ser noe grunn til å gjøre. Man kan ikke bestemme over hvem man blir forelsket i, eller betatt av. Og som sagt, du har faktisk ikke gjort noe særlig galt her. *trøsteklem* til deg

(ts)

Jeg har definitivt lært en kjempedyr lekse her, at jeg ikke skal bli blind av betatthet og at jeg skal slutte drikke så mye som gjør at jeg mister grenser og fornuft.. Hverken min venninne eller hennes mor fortjener å bli såret slik, og det gjør så vondt at jeg ikke kan si det til dem.

Det føles godt at du ikke synes jeg har gjort noe galt her, noe jeg har fast bestemt følt sterkt i mange dager og tenkt at mitt liv aldri vil bli det samme igjen men at livet mitt fremover vil bli tynget med skyldfølelse, skam og utroskaps-hemmeligheter og at jeg sitter på info som kan ødelegge alle relasjonene som finnes nå.

Det går opp og ned i formen min, noen ganger føles det ut som at jeg kan leve videre med det og i det andre øyeblikket, ikke. Men å lese det dere skriver her hjelper masse, kanskje mer enn dere aner, for jeg har ingen andre å prate med og det er så innmari vondt å bære på dette uten å få snakket med andre om det.

Takk for at dere stiller opp. Og jeg er glad for at det er gode tanker dere kommer med istedet for hva jeg fryktet og trodde dere skulle komme med. Lettet, for å si det mildt.

Takk for klem og gode ord/råd.

Jeg har ikke sett dagslys på flere dager, ikke smakt særlig mat, det ser helt forferdelig ut i leiligheten min og jeg har ikke dusjet på to dager, jeg har bare grått og grått og ligget på sofaen og hyperventilert og hatt rå-angst.

[Gjest Purple Haze]

Jeg klarer ikke fri meg for tanken på at du må ha andre problemer som gjør at du reagerer så voldsomt på denne episoden? For det første er det jo en god stund siden du skrev om dette første gang. For det andre er det jo slett ingen big deal. Det har jo ikke skjedd noe forferdelig som skulle tilsi at du skulle reagere så voldsomt.

[Violet Hill]

Jeg er enig med jentene over. Du skriver at du føler du må fortelle det til venninnen din for å ta den ordentlige straffen, men for meg virker det som at du er mer enn nok i stand til å straffe deg selv. Hvis motivet for å fortelle egentlig er å lette din egen samvittighet, får du bare bite tennene sammen og tenke at det er du som skal bære denne byrden, ikke venninnen din og moren hennes. Etter hvert vil du få avstand til det og klare å legge det bak deg.

Jeg synes heller ikke at du skal henge deg opp hvorvidt dere kysset eller ikke. Mest sannsynlig gjorde dere ikke det, og hvis dere gjorde så er det faktisk han som er gått langt over streken. Hvis han ikke sier noe til deg om det fordi han vil redde samboerskapet mener jeg at du skal respektere det fremfor å begynne å grave og rippe opp i det.

Dette går bra

[Pinkyh]

Jeg klarer ikke fri meg for tanken på at du må ha andre problemer som gjør at du reagerer så voldsomt på denne episoden? For det første er det jo en god stund siden du skrev om dette første gang. For det andre er det jo slett ingen big deal. Det har jo ikke skjedd noe forferdelig som skulle tilsi at du skulle reagere så voldsomt.

Jeg skulle akkurat til å si det samme... Er jo fryktelig til overreagering da. Høres ut som det ligger noe mer bak det her.

[AnonymBruker]

Jeg i motsetning til alle dere hadde gått litt inn i meg selv og spurt; Hvorfor blir jeg så betatt av utilgjengelige, - ligger det noe fra barndommen som gjør at jeg handler så irrasjonelt?

Hadde ikke sovnet før jeg hadde gått til bunns i min egen vilje og lyst. Hva er egentlig mitt eget motiv haddde jeg spurt meg selv. Hvilken hensikt har det å bli betatt i opptatte folk?

Er det når jeg er full jeg er meg selv?

Er det når jeg er edru jeg er meg selv?

Alle de spørsmålene hadde jeg spurt meg selv om.

(ts)

Jeg har gransket og gransket meg selv og jeg vet med meg selv at jeg er en person som blir veldig fort betatt og lett betatt. Og dessverre ser jeg ikke rett og galt når jeg er betatt tydeligvis og det traff meg midt i trynet etter den kvelden jeg hadde sagt det til han.

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg ikke våknet opp og stoppet meg selv før skaden var skjedd. At jeg kunne bli så løssluppen i fylla og faktisk ikke tenke over hva det er jeg drev med og hvem som var ofrene i dette her, de tenkte jeg ikke på overhodet. Ikke før dagen etter.

Men nå er jeg soleklar på den og jeg har blitt vettskremt fra å i det hele tatt tenke tanken engang. Jeg skulle bare så gjerne ønske jeg hadde følt det slik FØR jeg hadde gjort dette..

Etterpå klok er mitt mellomnavn tydeligvis..

[Violet Hill]

(ts)

Jeg har gransket og gransket meg selv og jeg vet med meg selv at jeg er en person som blir veldig fort betatt og lett betatt. Og dessverre ser jeg ikke rett og galt når jeg er betatt tydeligvis og det traff meg midt i trynet etter den kvelden jeg hadde sagt det til han.

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg ikke våknet opp og stoppet meg selv før skaden var skjedd. At jeg kunne bli så løssluppen i fylla og faktisk ikke tenke over hva det er jeg drev med og hvem som var ofrene i dette her, de tenkte jeg ikke på overhodet. Ikke før dagen etter.

Men nå er jeg soleklar på den og jeg har blitt vettskremt fra å i det hele tatt tenke tanken engang. Jeg skulle bare så gjerne ønske jeg hadde følt det slik FØR jeg hadde gjort dette..

Etterpå klok er mitt mellomnavn tydeligvis..

Kan du ikke prøve å tenke på situasjonen du er i nå som en slags vekker? Nå vet du at kombinasjonen av å være betatt og å drikke seg full rundt den personen du er betatt av ikke er så lurt, særlig hvis den personen er "forbuden frukt", og at du derfor bør prøve å unngå slike situasjoner fremover.

Og vær så snill å ikke glemme at nå klarte du faktisk fint å stoppe og trekke deg unna før det hadde gått langt i det hele tatt sånn sett er jo det jo en veldig grei vekker å ta med seg videre i livet!

[AnonymBruker]

(Ts)

Takk for svar, ja jeg gråter og gråter og hikster og brekker meg om hverandre her. Jeg vil så gjerne skru tilbake tida så inderlig. Jeg hater meg selv for ikke å ha "våknet" opp av denne betattheten før etter disse skadene hadde skjedd, både det på sydenturen og dette nå om helga.

At jeg kunne vimse rundt i betattheten i fire år uten å stoppe opp og tenke "hva er det jeg driver med??", dvs jeg tenkte ikke på han når vi ikke var sammen med han, men bare at jeg følte betattheten når vi traff dem de gangene min venninne skulle til sin mor og tok med meg. Det skuffer meg så innmari ved meg selv..

Jeg får ikke ut annet enn smerte av å tenke på dette, men jeg prøver desperat å få tenke ut løsninger og måter å tenke på slik at jeg kan føle meg bedre, men jeg går bare rundt i ring.. Jeg er utslitt og det er så vondt å se min venninne og måtte lyve til henne hver dag når jeg sier at jeg er så sliten pga angst, og hun spør hva det er også må jeg lyve til henne og finne opp andre ting..

Mitt hjerte er knust av meg selv og jeg føler jeg feiger ut ved å ikke si dette til min venninne for å slippe å få den virkelige straffen jeg fortjener. PÅ jobben må jeg sette meg hele tiden fordi jeg føler sånn angst og skyld at jeg blir svimmel.

Jeg vil komme videre Men har jeg noen rett til å fortjene komme videre uten at dette blir sagt til min venninne og hennes mor?

Det er dette som er livet, vet du. Alle gjør feil, noen gjør de samme feilene om og om igjen gjennom hele livet, andre tar lærdom av feilene sine og kommer gjennom det som klokere og bedre mennesker.

Du sier at du føler at du feiger ut ved ikke å fortelle dette til din venninne, jeg mener du gjør akkurat det motsatte. Du bærer hennes byrde ved ikke å fortelle. Du sparer henne for sorg og bekymringer fordi du lider deg gjennom dette alene. Du er en snill og omsorgsfull venninne.

Det virker som om angsten har fått fullstendig overtaket på deg. Trøsten kan være at etter en skikkelig fyllekule, så blir nervene langt mer ømtålelige og elendige enn vanlig og det kan faktisk vare opp til en uke, det er nok delvis derfor du reagerer så sterkt.

Du tenker ikke rasjonelt og straffen du påfører deg selv står ikke i forhold til hva du faktisk har gjort. Dette kan du trygt skrive på kontoen for livserfaringer og tenke at du har lært noe viktig om deg selv.

[AnonymBruker]

Ts, det kan høres ut som du er psykisk syk, og trenger psykiatrisk hjelp. Greit at man har dårlig samvittighet for noe man har gjort, men du er jo helt besatt av det.

[nutshell]

Du sier at du føler deg slem og ondskapsfull, men det at du sliter med så utrolig mye dårlig samvittighet for å egentlig ikke ha gjort noe galt, viser jo at du er langt fra det!

Mener ikke å hoppe til noen konklusjon her, men har du vært til legen og snakket om tankene dine? Synes det du skriver kan tyde på angst og depresjon, og uansett om det ikke er det tror jeg ikke det kan skade å snakke med noen om tankene du sliter med..

[AnonymBruker]

(ts) Jeg håper inderlig ikke jeg har gitt inntrykk av at jeg bruker fylla som en unnskyldning for det er det siste jeg vil gjøre, for det er JEG som velger å drikke og det er kun jeg som kan slutte drikke så jeg ikke mister kontrollen.

Det er bare en forklaring om dere skjønner :S

Jeg ser nå at det er en viktig ting i første innlegget som jeg ikke har skrevet der og som kanskje kan forklare mer hvorfor jeg føler det slik ovenfor dette. Jeg vil være helt ærlig med dere og jeg fortjener det som kommer av reaksjoner nå og forhåpentligvis kan jeg vise mer av hvem jeg er.

...og det er at det som skuffer meg med meg selv er at jeg har vært utro før mot min første kjæreste noen gang, da jeg var 20 år. Han var jeg sammen med i fem år og jeg ble betatt av broren hans.. . Og vi snek oss rundt i to år ca. før samvittigheten gnagde på meg og jeg våknet opp av betattheten og skjønte hva jeg virkelig hadde gjort. Jeg sa det til han ansikt at jeg og broren hans hadde hatt et forhold. Og min kjæreste slo meg i ansiktet noe jeg ikke følte engang fordi jeg var så sjokkert over meg selv og situasjonen jeg hadde satt oss i.

Nå kanskje det gir mer innsikt i hvem jeg egentlig er. Hva jeg egentlig er.. en hore.

Og etter jeg ødela det forholdet der så har jeg ikke vært med neon andre gutter annet enn et 2 mnd langt forhold med en gutt jeg var forelsket i på ungdomsskolen, men vi hadde aldri sex fordi han var impotent. Og nå er jeg 29 år, jeg er tydeligvis ikke en jente som er normal som dere andre. Andre klarer kjenne at utroskap er galt, men det klarte ikke jeg og jeg ødela det beste som noen gang hadde skjedd meg, og med broren hans til og med!

Jeg har ingen grenser tydeligvis, aldri hatt tydeligvis da jeg klarer å ha et forhold med broren til kjæresten min.

Etter det forholdet tok slutt, lovte jeg meg selv å aldri såre noen igjen. Men se på meg nå. Etter alle de samtalene med min venninne om at jeg aldri skulle være utro og at jeg har lært min lekse her i livet, så tråkker jeg fanken meg ut igjen og klarer gjøre det samme med stefaren hennes..

Jeg burde lært det da jeg var 25 og kjente smerten av det jeg hadde gjort, men ser hva jeg driver med nå.

Jeg er så lei for at dette ikke kom med i første innlegget, nå er det sikkert mange som skifter mening om meg, og ser meg for den jeg virkelig er.