Takler det ikke

[AnonymBruker]

3 mnd har gått siden vi mistet tvillingene. Ultralyden på julaften fortalte at det ikke lenger var liv i magen min. Jeg reagerte selvfølgelig med sorg, men da jeg skulle legges inn for å få fjernet de, hadde jeg null reaksjon.

Så igår, på kvinnedagen, skjer det. Hele 3 venner av meg forteller at de er gravide. Hvor mye de gleder seg til å bli mamma for første, andre og tredje gang. Smerten slår ned i meg som en skarp kniv og tårene triller.

Jeg skulle vært 20 uker på vei nå, og allerede vært på orginal ultralyd. Livet føles så jævlig urettferdig, og jeg takler ikke å se at andre kan glede seg over en graviditet, mens jeg sitter her uten magen, og med en mann som ikke vil prøve igjen. Han tok tapet veldig hardt, og nekter å prøve igjen. Eggløsningen var igår, og jeg føler hele livet mitt har stoppet opp.

Er jeg bare en stor egoist som ikke klarer å glede meg over andres svangerskap? Jeg tar det faktisk så tungt at jeg vurderer å bare slette disse tre vennene fra FB for å unngå å se alle gratulasjoner, gleden, ultralydbildene osv.

[AnonymBruker]

Nei. Vi kan selvfølgelig forstå at andre mennesker opplever glede, men jeg tror ikke det finnes mennesker som er så noble at etter å ha mistet sine egne i magen klarer å være helt på positivets side når det gjelder andre som blir gravide. Selvfølgelig er dette sårt.

Jeg antar det beste er egentlig å ta litt avstand fra det, og det er synd mannen din er så klar på at han ikke vil prøve nå men han trenger nok den tiden. Det er viktig at dere kommuniserer, og ikke stenger dere inne. Dette som har skjedd kan bringe dere enten nærmere hverandre eller ifra hverandre, så det må jobbes med.

[AnonymBruker]

Opplevde det samme som deg i fjor, og jeg kan skrive under på at dette er en helt grusom følelse. Når venner popper ut barn i hytt og pine, da kjennes verden forferdelig uretferdig ut. Har siden jeg mistet tre venninner som har fått eller er gravide. Kjempegøy! Nei..

Men jeg kan trøste deg med at det blir bedre etter hvert. Tanken på at jeg skulle vært mamma til en liten jente eller gutt på åtte måneder, det svir. Men alt skjer av en grunn. Din tid kommer skal du se.

Lykke til videre!

[AnonymBruker]

Tusen takk!

Håper jeg får dette på avstand etterhvert. Noen mener jo at 3 mnd burde være lang nok tid til at jeg burde lagt det bak meg. Jeg var jo bare 9 uker på vei, så noe stort forhold til magen kan jeg vel ikke påstå at jeg hadde. Eller, dvs. jeg følte at jeg kjente liv inni der, som små sommerfugler. Jeg strøk meg over magen og gledet meg noe enormt. Så...det finnes vel ingen fasitsvar på dette, og siden jeg ikke har fått snakket med noen om det, så sliter det vel litt ekstra. Det er så lett for andre å si at livet går videre, men det er ikke de som har kjent en enorm glede fordi magen egentlig skulle vokse seg stor og fin.