Hvordan burde jeg gjøre det slutt i denne situasjonen?

[Gjest Theres93]

Hei!

Håper noen tar seg tid til å lese dette. Føler meg litt alene, og trenger noen råd.

Jeg er en 17, snart 18 år gammel jente som i det siste har innsett at det er på tide å gjøre det slutt med kjæresten min gjennom 1 og 1/2 år. Jeg tror jeg har fornektet det en stund, men jeg er ikke forelsket i han lenger. Kan faktisk ikke huske å ha vært det noen gang. Han er min første kjæreste, og vi ble sammen på et tidspunkt jeg var veldig usikker på meg selv. Han var kjekk, sjarmerende og populær. Tror jeg må ha forelsket meg mer i tanken på at en gutt som det faktisk ville ha meg enn i han som person.

Det skal også nevnes at rett før vi ble sammen var jeg stormende forelsket i en annen gutt. Jeg kaller han "Per". Tror dette er den eneste jeg noen gang har vært ordentlig forelsket i. Men det var komplisert og vanskelig, og jeg valgte å gå for han som i dag er min kjæreste.

Jeg får fortsatt den dag i dag litt vondt i magen når jeg ser "Per" med andre jenter. "Per" er i dag involvert med min beste venninne, noe som er kjempevondt å se på...men jeg holder det inne i meg, har ikke sagt et pip til noen. ingen.

Forholdet med kjæresten var kjempefint og spennende i begynnelsen, men allerede etter 2 måneder begynte jeg og tenke veldig mye på han jeg var forelsket i før. Tror egentlig jeg fortsatt var litt forelsket i han gamle. Jeg visste jeg aldri kom til å få han, og tenkte at det ville går over.

Jeg hadde det fint med kjæresten min og vi koste oss veldig. Men det siste halve året har jeg ikke hatt det noe bra og tenkt tanken å gjøre det slutt opptil flere ganger. Jeg får veldig dårlig samvittighet ovenfor kjæresten min, som er en veldig snill og ordentlig gutt. Han er veldig glad i meg, og jeg skulle ønske det holdt for meg. Men det er vel ikke rettferdig ovenfor han og fortsette i dette forholdet heller?

Problemet for meg ligger her:

-Jeg er 17 år og føler meg fanget i et forhold jeg ikke får noe ut av følelsesmessig. Ja, jeg er glad i han. Men ikke forelsket. Har aldri vært like forelsket i kjæresten min som det jeg har vært i "Per".

-Kjæresten min har vært veldig sjalu fra dag én. Jeg har mistet mange guttevenner pga forholdet vårt, og vil ikke miste noen flere. Jeg har også mistet venninner. Har tilbringt så utrolig mye tid med kjæresten at jeg ikke har hatt like mye tid til å dra på fester eller være med venninner i helgene. Hvis jeg først er på fest følger kjæresten min etter meg som en gal. Det er virkelig irriterende.

Og sist men ikke minst:

- Det er en del kvaliteter med kjæresten min som jeg ikke kan fordra. Han er veldig sjalu og kan være litt vel selvsikker til tider. Han skryter forferdelig mye av seg selv og kan snakke om andre mennesker på en måte jeg ikke synes noe særlig om.

Alikevel er han fryktelig snill og god MOT MEG. Han er så forferdelig glad i meg at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre dette.

Hjelp meg litt?

Jeg brukte hele helgen på å manne meg opp, skrev ned ting jeg kunne si og leste rundt på nettet om hvordan man kan gjøre det på best mulig måte. Psyket meg ordentlig opp og var veldig klar for å gjøre det slutt på Søndag, men feiget ut. Han var så kosete og sa så mye fine ting. At han var glad i meg og aldri ville miste meg.

Hvordan skal jeg gjøre det? Og Hvor?

Vil ikke være nødt til å sende han hjem fra meg etter å ha gjort det slutt, så tenker mest på å gjøre det hos han. Er så redd for hvordan han skal ta det. Jeg er jo glad i han.

Ah...........kommer aldri til å klare dette

Men jeg vet at jeg MÅ! For min egen del. Jeg har det ikke bra som jeg har det nå.

Håper noen har lest alt og tar seg tid til å svare meg. Hadde blitt grenseløst takknemlig.

Med vennlig hilsen Therese 17 år.

[Tullepia]

Det å ikke være forelsket i kjæresten sin er ikke det største problemet. Forelskelse er en rus som går over, evt som ikke kommer. Man skal aldri bruke forelskelsens rus til å måle hvor bra forholdet er.

Jeg er mer bekymret for sjalusien hans som du beskriver, og som gjør at du mister venner. Du skriver at kjæresten din har vel mye selvtillit, men det virker som om han egentlig er ganske usikker på seg selv (ellers ville han ikke vært så sjalu).

Kjenner du egentlig kjæresten din? Har dere snakket dypt og ærlig med hverandre om hvordan dere ser for dere fremtiden? Har dere snakket sammen om hans sjalusi, hvorfor han har det slik?

Å slå opp med noen fordi du ikke er forelska er en dårlig grunn, rett og slett fordi forelskelser aldri varer. Det er kjærligheten, det å være glad i noen (som du skriver at du er) som er det som binder to mennesker sammen.

Jeg ville tatt opp dette med sjalusien hans først. Det er mulig at det er her problemet egentlig ligger.

[Frøken Smilla]

Det å gjøre det slutt med noen man er glad i, men ikke har de _riktige_ følelsene for er alltid vanskelig. Du sier at du har skrevet ned det du skal si, hvordan du skal gjøre det, men jeg tror ikke dette er en situasjon du kan skrive "manus" for. Dere er unge og har vært sammen lenge, og det kommer til å være trist. For dere begge. Å være hjemme hos ham tror jeg kan være lurt, da han er "i det trygge og vante". Utover det må du nok nesten bare bestemme deg for at du skal gjøre det. Mye kan tyde på at han senser at det er noe galt, og at det er derfor han er snill og god og sier alle de "riktige" tingene nå, men du må allikevel forberede deg på tårer, sinne, trygling eller andre følelsesmessige utbrudd. Du trenger ikke fortelle ham om alle hans dårlige sider, du bør la være å fortelle ham om følelsene du har for "Per", men fokusere på deg og ditt behov for å være uten kjæreste.

Lykke til!

[Gjest Theres93]

Tullepia:Akkurat det du sier der har jeg også har tenkt. At forelskelsen aldri varer uansett....noe av poenget er jo at jeg tror ikke jeg har vært forelsket i han i det hele tatt. Ble bare glad for at noen ville ha meg, og har kjempe dårlig samvittighet. Føler jeg har "lurt han" på et vis, og det ødelegger hele hverdagen min. Hver eneste dag er liksom bare slitsom og dårlig fordi jeg tenker på forholdet vårt og på hva jeg skal gjøre. Jeg ser andre gutter rundt meg over alt, som jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med. Så husker jeg at jeg har en kjæreste.

Og ja, tror sjalusien hans er noe av det som har gjort at jeg bare har mistet det lille som var av forelskelse. Blir så sint på meg selv for at det har endt opp slik.

Er redd for at det merkes på meg, Pappa sa til meg her om dagen at jeg så veldig lite forelsket ut og at han ikke helt skjønte hvorfor jeg fortsatt var sammen med en jeg ikke er forelsket i.

Hvordan gjør man det egentlig slutt på en best mulig måte? Begynner å innse at det ikke finnes noen enkel måte å gjøre dette på...

[Gjest hemmelig]

Jeg var i samme situasjon som deg da jeg var på din alder (er 26 år). Men i min situasjon følte jeg meg nærmest presset inn i forholdet. Vi ble sammen da jeg var 16 år og var sammen nesten hele videregående - uten at jeg egentlig ønsket å være i et forhold med han (!!!)

I ettertid føler jeg nærmest skam for at jeg ikke tok tak i dette med en gang og jeg angrer faktisk den dag i dag på at jeg ikke på sett og vis tok bedre vare på meg selv og ungdomstiden min.

Jeg gjorde det slutt først da jeg møtte en annen og ble stormforelsket. Det var rett og slett forelskelsesrusen som gav meg et "spark bak". Det var ikke lett og jeg var vel dum nok til å snakke om pause med en gang. (Ikke noe jeg råder deg til..) Det var tøft, men jeg ble så lettet i etterkant! Han var dum nok til å spørre om vi ikke i hvert fall kunne være "fucking good friends", noe som gjorde at jeg ikke hadde dårlig samvittighet en gang... Hehe.

Vel, det er selvfølgelig ikke en enkel sak dette her, men jeg anbefaler deg på det sterkeste til å "manne" deg opp å gjøre det slutt. Det er tøft med en gang, men han kommer over det. Jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det. Sett deg et mål om at du skal klare det innen en frist, så blir det enklere kanskje?

Lykke til og husk at du er så ung og må nyte ungdomstiden din til det fulle, for den kommer ikke tilbake

[Gjest Theres93]

Takk takk...åh, dette er så vanskelig Er redd for at jeg feiger ut gang på gang. Sist jeg prøvde fikk jeg den følelsen man får i magen rett før man skal hoppe fra timeteren. Føltes ut som jeg skulle kaste opp...er fryktelig dårlig på dette her

[Gjest Theres93]

Skal prøve i kveld, er kjempenervøs:(

[Gjest TS]

Jeg gir opp. Er alt for feig, det er akkurat som om ordene bare stopper opp i munnen min. Åhh

[wahaj]

Jeg gir opp. Er alt for feig, det er akkurat som om ordene bare stopper opp i munnen min. Åhh

Hvis du har problemer med å si det til han, skriv det ned, og gi det til han, mens du fortsatt er der.

Har noen ganger vanskelig for å uttrykke meg, så da pleier jeg å skrive det ned, da får jeg ned alt av tanker osv, saklig og alt jeg vil, uten avbrytelser osv.

[Gjest Theres93]

TS her.

Har driti meg skikkelig ut!!!!!

Skulle til han for å prøve å snakke, sånn ordentlig om alt. Var veldig bestemt på at jeg ikke skulle sove der, og hadde avtalt med moren min at hun skulle hente meg. På en eller annen måte klarte jeg å sovne, og når jeg våknet var det bare en halvtime til jeg skulle dra. Ble kjempesint på meg selv og følte at vi ikke hadde nok tid til å snakke. Han maste og spurte om jeg ikke kunne sove over, og til slutt gjorde jeg det da.

Snakkingen ble det ikke mye av, jeg klarte ikke å formulere meg riktig og det virket ikke ut som han skjønte hva jeg mente. Jeg var kjempetrøtt og gikk for å legge meg og han kom etter. Han var veldig kosete og vi endte opp med å ha sex. Det var så sykt dumt av meg, for nå kommer jeg aldri til å klare å gjøre det slutt med han. Hva slags person er jeg da? Føler jeg lurer han og er skikkelig ekkel mot han, men det er jo ikke det jeg vil faen altså.....klarer ikke å gjøre det slutt med han er jo så glad i han og nå føler jeg bare at jeg fucker upp situasjonen mer og mer for hver dag.. Blir så ulykkelig og trist av å ha det slik som dette

[Gjest Gjest]

Jeg er også en person som sliter med å ta opp vonde ting! Og jo lenger jeg utsetter det jo mer sliten blir jeg. Da er det fort gjort å sovne når man egentlig skal ta det opp! Kan føles som om kroppen slår seg av når man vil ta det opp! Neste gang du skal til han så forbereder du deg først. Skriv opp noen stikkord først og øv deg forann speilet eller tenk godt gjennom hva du skal si i hodet ditt når du har ledig tid. Ikke planlegg hvert ord for kan fort bli til at han sier noe også ødelegger det "talen" din.

Før du kommer til han sender du en mld om at du vil prate med han om noe. Da tvinger du deg selv til å måtte ta det opp og han vil være forberedt og klar til å til å prate så da blir det ikke noe tull. Vær klar og tydelig så han forstår.

Lykke til:)