Raserianfall hos 13 åring

[AnonymBruker]

Idag igjen var vår spydig mot oss.... Skikkelig frekk og ufysen. Faren snakket til henne, og hun ble om mulig enda værre. Han tok tak i henne, og holdt henne fast. Hun ble helt rebelsk, hylte og skrek at han mishandlet henne... (jeg så det hele, og det var kun snakk om at han holdt henne fast. Men siden hun ålte og skrek, var det sikkert ikke behagelig.

Vi prøvde å snakke rolig til henne, og si at han slapp henne når hun tok seg sammen. Men hun hylte og skrek og slang dritt til oss helt til hun var helt hes.

Det ender jo selvsagt med at han slipper henne, og da er det kun et stygt glis og tydelig seier i hennes fjes...

Vi har straffet ved å fjerne pc, mobil, inndra ukepenger osv... INGENTING hjelper... Ser jo nå at det var tåpelig av "oss" å holde henne fast, men vi blir så desperate. Vi får ikke jenta til å vise oss respekt. Hun har alltid vært veldig stri, vi har kjempet med raserianfall fra hun var liten.

Når jenta ikke er frekk, er hun utrolig grei og voksen. Hun gjør husarbeid, hun er flink på skolen og i idrett. Hun har mange venner.

Jeg har ikke tall på alle samtalene vi har hatt med henne ang. dårlig oppførsel. Hun forstår da meget godt hva vi mener...Men når vi kommer opp i slike hendelser som i dag, gir hun seg aldri.

(Ja, hun kan gå på rommet sitt.... Dit har vi sendt henne flere ganger...men det er jo ingen straff for å være frekk ...

Hjelp meg litt med noen gode innspill utenfra.....

[AnonymBruker]

I dag var vår 13 åring, skulle det stå.... TS

[Gjest Emma, 39]

Idag igjen var vår spydig mot oss.... Skikkelig frekk og ufysen. Faren snakket til henne, og hun ble om mulig enda værre. Han tok tak i henne, og holdt henne fast. Hun ble helt rebelsk, hylte og skrek at han mishandlet henne...

Vi har straffet ved å fjerne pc, mobil, inndra ukepenger osv... INGENTING hjelper... Ser jo nå at det var tåpelig av "oss" å holde henne fast, men vi blir så desperate. Vi får ikke jenta til å vise oss respekt. Hun har alltid vært veldig stri, vi har kjempet med raserianfall fra hun var liten.

Hvorfor skal hun ha respekt for dere?

Bare fordi dere er foreldrene?

Man får ikke respekt automatisk i kraft av sin rolle.

Har dere ikke gjort dere fortjent til respekt, får dere ingen.

I og med at hun har vært emosjonelt viljesterk fra hun var liten av (noe du kaller "raserianfall"), har dere tydeligvis ennå ikke funnet noen metode for å nå fram til henne).

Synd hun ikke har fått foreldre som ser henne, eller har kunnet møte henne.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal hun ha respekt for dere?

Bare fordi dere er foreldrene?

Man får ikke respekt automatisk i kraft av sin rolle.

Har dere ikke gjort dere fortjent til respekt, får dere ingen.

I og med at hun har vært emosjonelt viljesterk fra hun var liten av (noe du kaller "raserianfall"), har dere tydeligvis ennå ikke funnet noen metode for å nå fram til henne).

Synd hun ikke har fått foreldre som ser henne, eller har kunnet møte henne.

???? hva er dette for noe kjefting??

Jeg spør om råd i min fortvilelse, og trenger da ikke kjeft av noen som ikke kjenner oss i det hele tatt.. hvordan vet du at vi ikke ser henne?

Jeg trenger råd for å finne en god mulighet til å forbedre meg....og dette ble bare for dumt....

[Gjesten]

Jeg tror først og fremst at dere, selv i desperasjon, må la være å holde henne fast. Jeg tror ikke jeg var spesielt vanskelig som tenåring, men dette hadde fått glasset til å renne over for meg også. Det er vanskelig å gi råd utover dette, siden jeg ikke kjenner noen av dere, men jeg kan tenke meg at det beste å gjøre er å snakke rolig til henne når hun bli frekk. Si "sånn vil vi ikke bli snakket til", "snakk til oss på en ordentlig måte" eller lignende i en rolig og rasjonell tone. Ikke kjeftete eller krass, bare helt rolig. Svarer hun frekt igjen, så si noe sånt som at "vi kommer ikke til å finne oss i slik tilsnakk, hvis du ikke endrer tonen din kommer vi til å be deg om å gå". Fortsetter hun å være frekk, så be henne gå på rommet sitt, enkelt og greit. Gjør hun ikke det uten å lage oppstyr, så ta fra henne data/mobil sånn at det å gå på rommet faktisk blir en straff. Hun er i en alder hvor det i utgangspunktet sikkert ikke er noe problem å bli sendt på rommet, for med mobil, internett og kanskje TV (?) er det i grunnen vel så mye å gjøre der som i resten av huset. Det gjør ikke så mye at det er greit for henne, poenget er at dere skal vinne frem med at frekkhet ikke blir tolerert. Derfor sier jeg at det er først hvis hun lager oppstyr rundt å bli sendt på rommet dere skal begynne å ta fra henne privilegier, slik at hun skjønner at jo vanskeligere hun er, desto verre gjør hun situasjonen for seg selv. Uansett hva dere velger å gjøre, så tror jeg det viktigste er at dere forholder dere rolige, for det kan godt hende jenta ser det som en seier i deg selv å få dere opphisset.

[AnonymBruker]

Hva med å lytte til henne - ikke bare høre hva hun sier men faktisk lytte? Først når dere lytter til henne kan dere forvente at hun lytter tilbake, og så hjelper det ofte å snakke med heller enn å snakke til....

Når man blir tilsnakket som et trassig barn oppfører man seg ofte som et også, selv som voksen.. samtidig som man automatisk reagerer med "mammastemme" når barnet ikke gjør som man ønsker - og man glemmer lytte til barnet og hva det ønsker..

Dessuten er en på 13 på vei inn i voksenlivet, hormoner og endringer gjør at livet er vanskelig nok om ikke foreldrene skal være usikre på sin rolle og kraften av rollen også.

Som andre har sagt - man får ikke respekt, man gjør seg fortjent respekt og den går begge veier...

[nickless]

Dette er ett innlegg jeg kanskje skriver om 6 år...Min datter er 7,og har hele sitt liv hatt en sterk vilje,og raserianfall,der det er vanskelig-nesten umulig-å nå inn til henne. Ho skal nå utredes av BUP,vi står nå i en litt for lang kø...er lovt frist 1 Mai. Det er ikke lett å være foreldre til barn med så høyt temparament, og vi har mange ganger følt att vi har handlet feil,fått dårlig samvittighet,blitt sliten og bekymret oss for henne,sosialt og hennes psyke. Ho har nå begynt på skolen,og vi ser att mye heldigvis fungerer bra-ho har venner,og det er så viktig!! Vi har forstått at vi må helt ned på hennes nivå,og komme sitvasjonen i forkjøpet de gangene det går. Vi har også laget ett eget STOPP! tegn,som betyr "nå bryter vi av,pust med magen,så begynner vi på nytt"!!Det har fungert overraskende bra,og hver gang ho stillner når vi gjør stopp tegnet,roser og klemmer vi ho.Ho bruker det selv også,når ho kjenner att ho begynner å bli veldig opprørt og trenger hjelp til å hente seg inn igjen. Ble litt langt det her-slutter av med å si masse lykke til,dere er sikkert de beste for datteren deres,jeg vet hvordan det er å stå i det! Og husk-denne sterke viljen vil jentene våres en dag få bruk for,og bruker de den riktig,blir de ustoppelige,the sky is the limit!!!

Endret 7. mars 2011 av nickless

[Gjest youlookslashy]

Jeg har akkurat vært igjennom den fasen selv, og sorry to tell you, hvis hun er som meg, som hun tydeligvis virker utifra det jeg leser så er det å ta fra henne """privilegier""" o.l like effektivt som å ta ifra henne tannbørsten.

Jeg får for meg at det dere tolker som å være "stri og ha raserianfall" bare er tydelige tegn på selvrespekt og sterk vilje. Det var slik mine foreldre tolket meg også. "Raserianfallene" er bare i ren frustrasjon for at dere antageligvis ikke skjønner hva hun mener og det er vanskelig å uttrykke seg foran to voksne som ser på deg som du er dum.

Fratagelse av "privilegier" er som å slå hun i ansiktet. Hva om hun tok bilnøklene dine fordi DU gjorde noe dumt?

Husk det her: selv om dere er eldre enn henne, og foreldrene hennes for den del har dere ikke krav på mer respekt enn dere gir henne. Sett noen klare regler på hva som er lov og ikke lov, og BRYT kranglene når det begynner å ta av. Den smarteste gir seg, så prøv å være klok å gi deg før det går over styr.

Og det her med å ta henne i armene o.l: det å bli holdt fast fysisk gjør bare raserianfallet hakket værre. Selv opplevde jeg det samme for et par år siden, og på det værste ble jeg slengt veggimellom. Når hun er så sint som du sier - ikke nærm deg henne engang. La hun rase fra seg.

[Gjest gjest mann]

Hva om hun tok bilnøklene dine fordi DU gjorde noe dumt?

Hva om hun tok bilnøklene som konsekvens fordi faren hadde holdt henne fast og krenket hennes vilje med å nekte å respektere og slippe henne...

Når en tenåring oppfører seg sånn som følelsene påvirker til, og blir bedt å oppføre seg slik som andre syns er mer behagelig for dem selv i stedet, er det alltid en provokasjon.

Å ikke få aksept for at man er i følelsesmessig kaos, men blir bedt å "roe seg og oppføre seg slik andre vil" er en krenkelse mot et selvstendig individ.

Hva med å respektere hennes behov, og ikke bare kreve å få respekt for sine egne følelser og behov?

Dere får lede med eksempel, forklare når hun gjør noe som kan være skadelig for henne selv, og ellers gi henne rom til å ha egne reaksjoner uten å bli bedt om å undertrykke dem.

Å bli irettesatt når man har det vondt er det verste man kan oppleve, og det dummeste en forelder kan gjøre med sitt barn..

[Gjest gjest mann]

Idag igjen var vår spydig mot oss.... Skikkelig frekk og ufysen. Faren snakket til henne, og hun ble om mulig enda værre. Han tok tak i henne, og holdt henne fast. Hun ble helt rebelsk, hylte og skrek at han mishandlet henne... (jeg så det hele, og det var kun snakk om at han holdt henne fast. Men siden hun ålte og skrek, var det sikkert ikke behagelig.

tenk deg at du krangler med din mann, og sier noe han syns er frekt og ufysent.

Tenk deg at han snakker til dg, tar tak i deg og holder deg fast mens han vil tvinge deg til å se ting frasitt ståsted. Tenk over hvordasn det ville føles. da vet du hva som fikk din datter til å åle seg og bli rebelsk.

Hvis du insterer på å behandle henne som småskolebarn, vil du møte slike reaksjoner. Dere bør satse på å snakke til henne slik dere ville sankket til en kollega på jobben, men huske at hun er barnet og den umodne.

Men å møte henne med et annet språk og uten forsøk på å kontrollere henne som når hun var fem, så tror jeg dere vil nå lengre.

At hun er ufyselig kan dere ikke gjøre noe med, siden det er en normal utvikling mot å bli voksen. Det må dere bare leve med, og dere kan ikke oppdra vekk et tenåringsopprør. Da ender dere med en psykisk knekket voksen, noe dere sikkert ikke vil...

Det tar noen år, men møter dere henne med respekt i stedet for å prøve å få henne til å underkaste seg og gjøre nøyaktig som dere sier, vil dere ende med et mye bedre forhold til hverandre.

Prøv å være fleksible, og sett klare grenser for aktiviteter hun får delta på og innetider. Men ikke forsøk å endre måten hun uttrykker seg på, da det vil gjøre alt mye verre for dere alle.

[Gjest Gjest]

ja, her var det mange fornuftige svar: snakk rolig med henne. gi henne respekt..se hennes behov osv.. jeg vil tro at TS har forsøkt alt dette før hun spør om noen gode råd, og forstår godt den frustrajonen man kan få ved å være tenåringforeldre. Hos en tenåring er viljen ganske mye større enn fornuften, og det er det som styrer henne. Det er stor individuell forskjell på ungdom, noen utrolig viljesterke og andre roligere- og tro meg: de aller fleste kommer gjennom dette med livet i behold. Både barn og foreldre. :-) men det er tøft mens det står på.

Hun trenger grenser, men ikke så strenge grenser at hun blir tvunget til å bryte dem. (de fleste blir brutt uansett da, om hun er en liten tøffing) Ta hver episode for seg, og se de enkeltvis. Start med blanke ark etter siste scene, og la henne vite at dere vil elske henne enten hun vil det eller ikke. Dette ordner seg om et par-tre år.

[AnonymBruker]

Tusen takk for veldig mange fine og konstruktive svar. Reaksjonen på å holde henne fast i går, var veldig dum. Vi ser jo det, og så det selv i går, men det var den kjente dråpen som fikk det til å renne over.

Som sagt er jenta veldig fornuftig og forståelsesfull utenom sine "episoder". Men disse episodene begynner å bli rimelig ofte og harde. Vi prater om de etterpå. Hun forstår hvorfor vi reagerer, hun angrer på at hun gjorde stygge ting.

Vi har prøvd å sende henne på rommet, prøvd å fjerne ting...men jeg føler ofte at vi stanger i veggen.

Det var godt å lese rådene fra dere. Få en liten bekreftelse på at vi ikke er helt på jordet, men at vi prøver så godt vi kan. Vi har også beklaget av vi overreagerte i går, og hun forsto hvorfor.

Vi viser henne også respekt (av den grunn beklaget vi virkelig det som skjedde, for det var ikke respektabel behandling)

Vi har pratet om at vi sikkert bare må tåle mye mer "drittslenging" fra henne, og prøve å telle til 100 istedenfor å si noe... Så får vi håpe at ting roer seg..

Og til deg som fortalte om egne opplevelser, tusen takk... det åpner litt i tankene våre... Se ting fra andres side...

[Gjest BabyBlue]

TS: tro meg, det hjelper IKKE å kjefte og smelle tilbake - da gjør du dessverre vondt verre.

Da jeg var i den fasen ville jeg først og fremst bli lyttet til, forstått og respektert. Det er en grunn til at tenåringer hyler "Dere forstår meg ikke!" hver gang det er krangler ute å går. For det er jo en viss sannhet i det - foreldre forstår seg svært sjelden på tenåringene sine. De har rett og slett glemt hvordan det er å være ung og usikker, hormonell og frustrert, og blir igjen sur og kjeftete hver gang tenåringen slår seg vrang.

Foreldrene mine brukte også å kjefte på meg hver gang jeg ble sint og hylte til de, kalte meg for en egoistisk drittunge da ting var som verst. Men det de ikke visste var at jeg var ekstremt deprimert og hadde problemer med å kontrollere meg hver gang følelsene tok overhånd. Jeg klarte ikke å snakke med de fordi de ikke klarte å snakke med meg, og stengte meg inne på rommet til jeg hadde sippet i fra meg.

Jeg sier ikke at tenåringen din er deprimert, men det kan være noe i at hun med sine raserianfall bare får utløp for følelsene sine. Det er ikke sunt å stenge følelsene sine inne, og jeg føler at nordmenn har en veldig "hold kjeft, og grin i smug" holdning. Det er ikke enkelt å leve opp til det når man minst en gang om dagen blir fly forbanna av en eller annen grunn, og da er det veldig viktig at man får snakket med noen om hvorfor man gjør som man gjør. Hvis ikke kan man lett kyle en tekanne i veggen o.l på verst tenkelige tidspunkt

Jeg har det selvsagt mye bedre nå, men da jeg var i datteren din sin fase ønsket jeg av hele meg at foreldrene mine tok seg mer tid til å prate med meg. Det er ofte litt lett å sette barna til side når de blir eldre og uavhengige, men man trenger ikke foreldrene sine mindre bare fordi man blir tenåring.

Det blir litt feil å ignorere henne synes jeg. Hva med å heller prate med henne når hun starter å slenge dritt...? For alt dere vet kan hun ha en grunn til å føle seg sint og lei seg.

[AnonymBruker]

skjønner ikke helt hvorfor så mange nå til dags at det beste å gjøre når barn og unge er umulige, er det så viktig å lære dem at denne oppførselen alltid fører til folk skal slippe alt og lytte til hva de vil. hvordan blir det den dagen de begynner å kjefte og smelle på sjefen for å få det slik de vil?

hvis man er 13 er det omtrent 10 år siden man begynte å snakke og derfor burde det ikke være så vanskelig å si rolig ifra at man trenger og si noe og spørre om det passer nå....? hvis man ikke kan det kan man ikke forvente og bli hørt før man roer seg synes jeg.

[AnonymBruker]

Da jeg var i den alderen ville jeg mest av alt ha fred. Jeg var svært privat av meg og ble sinna av ingenting, men hadde ingenting å si når foreldrene min skulle være forståelsesfulle. Jeg hadde behov for å takle alt selv og følte det som en invasjon når foreldrene mine absolutt skulle ha en grunn til at jeg var sinna. Men så var jeg aldri så stygg i kjeften som TS' sin datter heller.

[Gjest Eurodice]

Hvorfor skal hun ha respekt for dere?

Bare fordi dere er foreldrene?

Man får ikke respekt automatisk i kraft av sin rolle.

Har dere ikke gjort dere fortjent til respekt, får dere ingen.

I og med at hun har vært emosjonelt viljesterk fra hun var liten av (noe du kaller "raserianfall"), har dere tydeligvis ennå ikke funnet noen metode for å nå fram til henne).

Synd hun ikke har fått foreldre som ser henne, eller har kunnet møte henne.

Dette synes jeg var uhyre respektløst fra din side. Har du barn selv? Det tviler jeg sterkt på.

[Gjest Harriet]

Det er da slett ikke uvanlig at sånt skjer i den alderen - og spesielt hos jenter. Hvorfor ikke bare overse det? Jo mer oppstyr dere lager, jo verre blir det ... hvis det ikke er verre enn at hun roper og skjeller så er det vel ikke så farlig, vel?

[Gjest Gjest]

Jeg får for meg at det dere tolker som å være "stri og ha raserianfall" bare er tydelige tegn på selvrespekt og sterk vilje. Det var slik mine foreldre tolket meg også. "Raserianfallene" er bare i ren frustrasjon for at dere antageligvis ikke skjønner hva hun mener og det er vanskelig å uttrykke seg foran to voksne som ser på deg som du er dum.Fratagelse av "privilegier" er som å slå hun i ansiktet. Hva om hun tok bilnøklene dine fordi DU gjorde noe dumt?

Når hun er så sint som du sier - ikke nærm deg henne engang. La hun rase fra seg.

Enig. Høres ut som om man skal være langt mer intelligente enn TS.paret for å forstå hva det handler om. "Raseriutbrudd" my ass. Det handler om 2 foreldre som ikke vil miste kontrollen, og som ikke takler et viljesterkt barn, som vil tøye grenser.

Svakt av foreldrene.

[Gjest terapeut]

Dette synes jeg var uhyre respektløst fra din side. Har du barn selv? Det tviler jeg sterkt på.

Er helt enig med "Emma 39", enten hun selv har barn eller ikke.

Man må ikke selv ha barn for å løse mellommenneskelige relasjoner.

[Gjest terapeut]

Vi har prøvd å sende henne på rommet, prøvd å fjerne ting...men jeg føler ofte at vi stanger i veggen.

Vi viser henne også respekt (av den grunn beklaget vi virkelig det som skjedde, for det var ikke respektabel behandling)

Vi har pratet om at vi sikkert bare må tåle mye mer "drittslenging" fra henne, og prøve å telle til 100 istedenfor å si noe... Så får vi håpe at ting roer seg..

Ting vil ikke roe seg av seg selv, bare fordi tiden går...

På hvilken måte mener dere at dere viser henne "respekt"?

Hvorfor i all verden har dere "prøvd å sende henne på rommet"? Hvor gjennomtenkt er det, mener du? Hva konkret vil det føre til, å sende en person på rommet? Noe så stupid.

Dere har også "prøvd å fjerne ting"? Hvordan da, om jeg får spørre? Har dere i det hele tatt noe gjennomtenkt forhold til hva dere driver med? Dette høres jo bare helt malplassert ut.

Forstår godt at deres 13-åring ikke trives i et så snevert hjem.