Jeg har forlatt en voldelig mann

[Gjest navnelapp]

Lykke til vidare, og spør gjerne igjen om det er ting du treng hjelp til å tenke igjennom.

[La Guapa]

Jeg blir rørt!

Du er sterk og modig! Lykke til med resten av ditt liv. Det begynner nå

[AnonymBruker]

Kjære alle sammen, tusen takk for lykkeønsker og omsorg!

Jeg vil nok komme tilbake til dere og spørre om ting, slik som Alt Godt sa, om det er greit. Det er mye jeg ikke vil få på plass enda. Og du som sier livet mitt starter nå, det er helt sant! Akkurat nå har jeg bare akkurat kommet meg på rett bane, snart vil det gå på skinner, det skal jeg jobbe for.

TS

[AnonymBruker]

Jeg ser forresten at jeg har fått 39 pluss på startinnlegget mitt, det er 39 høye stemmer for mennesker som lider i forhold over alt, det er støtte til dem, og jeg håper de i blant leser tråder som denne. Man KAN komme seg bort, og det hjelper å vite at noen har greid det før, selv om det er utrolig skummelt. All støtte er god støtte når man er fanget så hardt, og man ikke ser hvilken vei man skal løpe.

TS.

[chikako]

[AnonymBruker]

Første steg var å komme seg vekk fra ham og bryte ned alle bånd. Det gikk jo greit, selv om jeg hele den lange veien med hovedsaklig buss og tog var helt overbevist om at han når som helst skulle se meg gjennom vinduet, eller sende noen etter meg, eller finne meg. Jeg slettet alle meldinger, brant alle brev, brukte aldri hans pc eller telefon, så alle spor er jo slettet. Likevel drømmer jeg at han har funnet meg, at det er tilbake til hans terrorregime, at jeg bare kan gi opp der og da. Hver gang våkner jeg opp heseblesende, svett, skjelven og så utrolig lettet over at det bare var et mareritt. Jeg har vært forsiktig med å gå ute etter at jeg kom hit, selv om ingen familie eller venner opprinnelig bor her som jeg er nå, har bare den ene venninna mi her er jeg redd for at han på en eller annen måte skal finne meg og ødelegge alt for meg, igjen. Det er ganske usannsynlig, det er jo det, ikke sant? Men likevel. Samtidig har det ikke gått en måned siden jeg stakk en gang, jeg må bare ta tiden til hjelp. Dere vil kanskje ikke tro det, men før var jeg en kjempesterk og smart jente på alle måter, fant meg aldr i noe drit, kunne og klarte alt osv.. Har lest at det som regel er oss som havner i slikt.

Hvorfor jeg ble så lenge? Vet ikke.. han sugde ut energien min, han trakket meg ned før jeg i det hele tatt innså hvor flat jeg lå der under skoene hans.

Måtte bare få det ut et steds. venninne min er herlig og stiller opp, snakker med meg, har også fått psykisk oppfølging av en psykiatrisk sykepleier frem til jeg får faste psykologtimer, det hjelper litt synes jeg. Likevel er jeg mest ærlig når jeg skriver på nett, og ingen vet hvem jeg er, bare at jeg er en av de jentene som har greid å komme seg bort. Kanskje jeg kan være en inspirasjon til andre, hvis jeg går denne veien, kan andre se at den er brukbar selv om det er skremmende?

Ha en fin dag!

[Gjest Belle Gunnes]

Bøyer meg i støvet for deg.

Nå er det bare en vei, og den går opp. Til din fordel. Du vet nå hvor sterk du kan være og du vet å bruke din styrke. Stå på videre.

[AnonymBruker]

Du har all grunn til å være stolt av deg selv ts.

Jeg kjente meg igjen i det å legge unna penger sånn at jeg hadde litt kroner å klre meg på til å begynne med. Jeg gjemte unna penger på de utroligste plassene å gikk å samlet de inn rett før jeg reiste.

Du er nå inne i en periode der det er uhyre viktig at du ikke lar deg overtale tilbake til denne mannen - hvis han skulle klare å komme i kontakt med deg. Den type mennesker som din X har gjerne store overtalelsesevner, men uansett hva han måtte prøve å bruke til å overtale deg eller true deg tilbake, så gå ikke tilbake til han. Han vil ikke endre seg, å du kan risikere å komme tilbake til noe som var værre enn det du klarte å rømme fra.

Bruk alt som er av ressurser og kompetanse på det stedet du nå befinner deg.

Finnes det f.eks krisesenter i nærheten? De har gjerne stor kunnskap om situasjoner som din. De kan hjelpe deg å komme videre å med søknader, ev anmeldelser og andre papirer sånn at du kommer deg videre. Selv om du ikke har flyktet til et krisesenter, er jeg sikker på at de kan hjelpe deg.

Dette skal du klare. 1 steget var å komme deg bort, nå må du bare begynne å finne tilbake til deg selv igjen.

Ønsker deg all mulig lykke til.

[Gjesten]

Så bra at du kom deg unna! Du har vært utrolig sterk og modig, og din historie kan sannsynligvis hjelpe mange som lever i voldelige forhold. Jeg håper livet ditt kommer tilbake på det sporet du ønsker å ha det, og at ting går bedre herfra

[AnonymBruker]

Takk Belle Gunnes, du har rett. Herfra kan det faktisk ikke bli verre, det skal utrolig mye til. For hver dag som går så finner jeg på en måte tilbake til mitt gamle liv, jeg kan ta opp telefonen og ringe venner og familie, det er litt kleint men det går bra. Hos ham var det slik at når jeg skulle ringe et sted så ville han nesten stå og høre etter, jeg var sta og kunne dytte ham vekk og be ham slutte. Da endte det nesten alltid med at han tok telefonen fra meg, holdt den oppe og truet med å knuse den. Det var utrolig ydmykende, for jeg brukte å bli helt i fra meg. Den telefonen var min eneste kontakt til utenomverden, jeg fikk panikkangst av at han skulle ta den fra meg. Jeg greide ikke å roe meg, jeg bare gråt og hoppet opp og ned for å få tak i den, og han kunne klikke og dytte meg ned på gulvet og kjefte på meg for oppførselen. Så hverdagen min ble utrolig mye lettere plutselig, når ikke han er der og puster meg i nakken! Med små skritt skal jeg komme videre.

Kjære anonyme bruker, det er godt å lese at du kom deg bort fra den som ville ødelegge deg også! Jeg skal aldri tilbake til ham, for hver dag som går, kommer jeg et skritt nærmere et normalt liv. Og vet du hva? Det er så deilig. Sel om jeg bare nylig har kommet meg ut, og såvidt bare tør å titte ut fra bak gardinene, så er det deilig å bare trekke pusten og vite at ingen kan ødelegge mer for meg nå! Venninnen min er kjempesnill og lar meg bo her så lenge jeg trenger det, når hun er på jobb om dagene så låser jeg alle dører og drar igjen noen av gardinene, men så sitter jeg likevel i sofaen og ser litt ut. Kan se folk gå i veiene, kjøre hit og dit, leve livet sitt. Jeg har ikke førerkortet, han sa alltid jeg var for dum til det, og at jeg ville drepe meg eller noen andre. I går var jeg i kontakt med en kjøreskole, og via en avebtalingsordning kan jeg få førerkortet allerede til høsten. Sykepleieren som støtter meg opp sa det ville være en fantastisk mulighet for meg til å bevise for meg selv hva jeg kan og er i stand til, damene på krisesenteret sa at det er veldig viktig at jeg tok tak i livet mitt og startet med noen mestringsoppgaver, slik at jeg kan vokse på det selvtillitsmessig. Jeg gleder meg veldig til å ta tak i livet mitt!

På krisesenteret ble det fyllt ut papirer om søknader til stønader på NAV. Jeg klarte ikke å beholde noen jobb da jeg bodde med ham, for han kjørte meg ofte ikke, og jeg rakk ikke bussene, så jeg mistet de. Dagpenger kan jeg ikke få, men jeg tror det ble søkt om stønad til livsopphold, så skal jeg senere ut i praksis med individstønad, håper jeg. Det er planen, etterhvert komme seg ut og på bena. I mellomtiden må jeg bare ta det litt med ro, la sår bli arr og blåmerker forsvinne for godt.

Dette ble langt, men jeg har naturlig nok en del tanker jeg sitter igjen med. Takk for at du leser de!

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå, og jeg må bare si at du er utrolig tøff som har tatt valget. Det kan virke umulig å komme seg ut, og når du først har kommet deg ut kan du komme til å lure på om det var det rette valget. De vet hva de skal si til deg - at de angrer, at alt skal bli bedre, at du uansett vil ha det best hos ham.

Jeg var igjennom prosessen flere ganger før jeg fullt ut turde å bryte ut. Det ble en vanskelig periode når han forsto at jeg ikke kom til å komme tilbake til ham, og jeg brukte lang tid på å fortelle meg selv at det var det rette valget, men det gikk til slutt!

Nå har jeg et helt annet liv: et forhold uten frykt for å gjøre noe galt, et liv der jeg kan gjøre det som gjør meg glad, og en mann som støtter og elsker meg.

Du fortjener et godt liv - ikke et liv dominert av andre. Du fortjener IKKE å bli slått, være redd eller å måtte prioritere ham over alt annet. Om han forteller deg at han er den eneste som bryr seg om deg - ikke tro på det. Familien din og vennene dine vil det beste for deg. Det vil ikke slike menn. Det finnes menn der ute som vil gi deg et godt forhold, uten betingelsene din eks satte for deg.

"Your future is creatable. Create it as you want it" (Fra boka Conversations with God).

Masse lykke til!

[TiaMaria86]

Gratulerer kjære ts!!

Tråden har blitt til en populær tråd, er glad for at så mange følger og støtter denne tråden, det er til hjelp for alle som kan kjenne seg igjen!

[Virre87]

Du er et forbilde for alle andre som er i samme situasjon! Klapp på skulderen til deg

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg, ts?

[Gjest made4u]

Veldig glad på dine vegne, du har all mulig grunn til å være stolt av deg selv for å ha klart noe ikke alle makter, håper du finner tilbake til tryggheten og slipper at det du har opplevd forfølger deg. Du maktet det du måtte gjøre... Aldri la han få kontroll mer, ta imot all den hjelp du kan få i tiden som kommer.

[Gjest Gjest]

masse lykke til.du kommer nok til å slite lenge men du er kommet deg vekk...kjempe flott

[Gjest Ms. Raggsokk]

Husk at selv om du fikk råd på KG, så er det DU som tok det endelige steget, så egentlig synes jeg du skal applaudere deg selv.

Gratulerer, og en god klem til deg Håper det går bra med deg.

[Humleblomst]

Jeg har ikke så mye nytt å si, så jeg signerer de over. Du er fantastisk tøff!

[AnonymBruker]

Fantastisk, du er en rollemodell!

[AnonymBruker]

fikk frysninger både på lårene og armene av innlegget ditt. Takk gud for at du har kommet deg unna! Ønsker deg alt vell i fremtiden!! <3