Har du kuttet ut venninne? Og hva var grunen til det

[Tingeling1983]

nå fungerer jeg best med guttekompiser, rett og slett fordi jeg både i interesse og personlighet har mye mer til felles med dem, men jeg har da hatt noen venninner opp gjennom årene.

ei venninne (heretter kalt A), hadde jeg kjent i 3 år på ungdomsskolen. Vi var tre stykker som var bestevenninner, og stod på en måte sammen mot mobberne. Jeg flyttet vekk fra plassen for å begynne på videregående, men reiste 2 timer for å komme i bursdagen til A det året.

Der var det en ny venninne (B) av A som beskyldte meg for å gå etter typen sin. Jeg kjente ikke noe mere til ham enn at han jobbet på elkjøp i nabobyen. På den tida var det nærmeste elektronikk butikken i området og der var jeg ofte innom med foreldrene mine. Min venninne tok side med sin venninne, og jeg ble ganske forbannet - A hadde kjent meg i fire år, B bare i ett, og likevel forsvarte hun B.

Jeg hadde reist ned dit for å feire bursdagen hennes, ikke bli beskyldt for noe jeg ikke hadde gjort. Så jeg sa jeg ville heller overnatte hos den andre venninna vår og reise hjemover neste dag som planlagt. Venninna hennes, hun som hadde beskyldt meg for å gå etter typen sin, mente at jeg ikke fikk lov til å dra fordi vi var her for å feire bursdagen til A.

Det endte med at jeg ble i bursdagen men tok aldri mer kontakt med venninna mi igjen etter det.

Jeg håper ikke at noen virkelig mener at jeg faktisk burde ha forklart A hvorfor jeg kuttet kontakten

En annen venninne jeg kuttet ut, la oss kalle henne T, var fryktelig kontrollerende. Første gangen jeg var på besøk til henne og beundret noen tegninger hun hadde laget, fikk jeg kjeft fordi INGEN hadde lov til å ta på dem.

Det som fikk begeret til å renne over var da jeg introduserte henne til min kamerat(la oss kalle ham R). T og R ble etterhvert sammen, og da ble plutselig alt de opplevde privat - selv en enkel hyttetur. Det kan jeg faktisk til en viss grad forstå, men det førte til at vi etterhvert mistet kontakten. Vi hadde ikke snakket sammen på over ett halvt år (bl.a. pga en depresjon og påfølgende isolasjonsperiode på min kant), da hun plutselig tok kontakt. Det hadde blitt slutt mellom dem, og T krevde å få reise ned til meg (jeg bodde i samme by som R), fordi hun ville se ham.

Jeg var midt i eksamensperioden på universitetet, og hadde heller ikke krefter da jeg var akkurat såvidt ute av depresjonen. Det forklarte jeg, og det virket som hun slo seg til ro med det.

Da det ikke så lenge etter ble slutt med min daværende kjæreste og jeg trengte noen å snakke med (det holdt med msn eller telefon for min del), sa T at det ville hun ikke, fordi jeg ikke hadde stilt opp for henne da det ble slutt mellom henne og R. Jeg forklarte at det var eksamenstid og jeg nettopp var ute av ett halvt års isolat fra absolutt alle venner, men hun fikk det til å fremstå som om jeg hadde kuttet ut BARE henne.

Den eneste måten vennskapet kunne blitt gjenopprettet på var at jeg ga henne en uforbeholden unnskyldning

- den dag i dag ville jeg nektet å unnskylde meg om vi traff hverandre igjen.

edit: oi, dette ble visst en hel bok

Endret 8. mars 2011 av Tingeling1983

[elvital]

Jeg har "kutta ut" (snakker litt en sjelden gang) ei som var min beste venninne. Vi snakket om alt. Vi bodde sammen et år og ble kjempe close, fulførte hverandres setninger/tenkte på samme tingene uten å si noe osv. Så flyttet vi hver for oss. Hun ble mye mer religiøs, jeg litt mer avvikende fra religion. Og så mistet vi mer og mer kontakt. Jeg prøvde å holde den, og når vi snakket kunne vi snakke i evigheter. Så i høst, før jeg skulle flytte over Atlantern, gikk vi tur en kveld. Og da sa hun noe som såret(kanskje ikke riktig ord) meg ganske. Så da har jeg bare tatt minimalt kontakt med hun. Hun tar sjelden kontakt med meg heller, så jeg er vel blitt for radikal for henne, eller noe i den duren. Jaja, her loss!

[Jordbæra]

Når jeg tenker etter, føler jeg at jeg har kuttet ut endel jenter. To av de har jeg funnet tilbake til heldigvis.

Venninne nr 1. Var fra 10. klasse. Hun skyldte på meg i en ganske alvorlig sak, sannheten om at hun var den skyldige kom ikke frem før en god stund etterpå. Dette involverte ganske mange mennesker så det var en vond periode. Vi har funnet tilbake til hverandre nå

Venninne nr 2. Ble det bare brutt med etter vi slutta skolen, eller hun fortsatte på vgs og jeg gikk ut som lærling. Hun sendte aldri meldinger, så da stoppet jeg å gjøre det.

Venninne nr 3. Brøt jeg med etter jeg skjønte at hun baksnakket meg til andre. Det virket som at hun støttet meg der og da, men hun satt nok bare å venta på noe saftig å spre rundt. Den dag i dag har hun vel egentlig ingen..

Venninne nr 4. Brøt jeg med nå nylig. Det er mange grunner, blant annet at hun mente jeg ikke støttet henne nok, ennå hun aldri spurte hvordan det gikk med meg. Så prøvde hun å snu kjæresten min imot meg, så vår felles venninne. Nå mener hun at hun har endret seg, men jeg vet ikke om jeg tør å teste. Hun innrømmet nylig at hun brukte meg for å være med kjæresten min..

Uheldig eller sær?

[Wonders]

Dumpet venninder da de ikke oppfører seg riktig, og var mer slitsomme enn hjelpsomme over lenger tid.

Man skal ikke alltid hjelpe de som ber om hjelp. For så å gå på smell igjen, å klage og syte og ikke forbedre seg i det hele tatt.

Ei prøvde seg på typen min av ren sjalusi

Spes i 20-årne røk mange vennskap.

Jeg holder ikke på vennskap på død og liv bare fordi vi har kjent hverandre lenge. Jeg senker ikke standar'n min for noen!

Nå som jeg er 30 år , og jeg har en utrolig fantastisk vennindegjeng jeg ser opp til og er stolte av.

[Gjest celly]

Venninne nr 1: - kjent hverandre siden studiedagene. Da troppet hun alltid opp og ville låne penger den dagen jeg fikk studielånet.

Men dette fortsatte i voksen alder. Hun var alltid på tråden og spurte om pengelån da jeg solgte leiligheter m.m.

Måten hun betalte tilbake på, var som regel hennes påtvungne tjenester av forskjellig slag. Som feks at typen hennes kunne male og snekre for meg. Siste gangen dette skjedde, fant hun ut at det var JEG som skyldte henne penger. Siden de "måtte holde seg selv" med bensin og mat mens jobben stod på.

Ellers lånte hun alltid nye, fine klær av meg, som kom tilbake med store bulker i og utspilte- siden hun var/er dobbelt så stor som meg.

Hun bestemte også hvem som skulle komme hjem til meg når jeg skulle ha middagsselskap. Inviterte ofte folk i siste liten som jeg ikke kjente.

Venninne nr 2: Arbeidskollega som jeg gikk ut på byn med av og til. Etterhvert gikk det opp for meg at hun brukte meg som alibi overfor mannen sin.- Hun gikk nemlig ut på byn for å sjekke opp menn for ei natt.- Da vi kom ut, forsvant hun som regel på dansegolvet med det samme.-

Vi reiste også til en storby sammen, men hun kjedet seg fordi vi ikke fant noen å feste med og ha det gøy med, som hun sa.

Seinere ble jeg i beit for en plass å bo helt midlertidig, bare en liten stund til jeg fikk nøkkelen til ny bolig.

- Spurte om å overnatte hos henne på loftet - de hadde kjempegod plass. Men etter et par dager, der jeg overhode ikke var til bry, sa hun rett ut at jeg måtte finne meg et annet sted. Det kaller jeg ikke venninne akkurat.

Venner hjelper hverandre i et knipetak, men det må gå begge veier.

Så disse to har jeg kuttet helt ut, og angrer overhode ikke.

[Gjest M]

Jeg dumpa hun jeg da regnet som bestevenninne i 6.-7.klasse. Som de to tjukke jentene som bodde nærme,var vi mye hos hverandre. Til hun begynte å invitere meg på besøk bare fordi moren hennes sa det var greit at hun fikk ha "kjærester" på besøk,om jeg og var der. En gang tvang hun meg til å ligge i underkøya og lese,mens hun sugde typen på 24. Vi var 13 da. Aner ikke hva mor hennes tenkte med. Toppa seg da hun inviterte meg en helg dit fordi mora sku bort,jeg pakka sekken og sykla i 45min (mye oppoverbakker) og da mora så at jeg kom,dro hun. Ti min etter kom en gjeng av de "kule" gutta,og da sa hun bare at jeg kunne stikke,for nå trengtes jeg ikke mer. Etter det prata vi ikke. Hun oppførte seg som et felleshøl på skola,i frykt for å bli mobba sånn som meg,antar jeg,men jeg har null respekt for henne uansett hva. Hun har adda meg på face,men mer enn det,ikke eff.

Kuttet ut en yngre venninne noen år siden,da hun løy,og anklagde noen for noe ganske alvorlig. Jeg tok henne alvorlig,prata med hu og trøsta. Så fortalte hun når det liksom hadde skjedd,og da hun sa,hadde vedkommende sittet inne i 3mnd. Tok det opp med moren hennes,og moren har prata dritt om meg ever since. Det driter jeg i,man juger ikke om sånt. Dvs,jeg driter jo ikke i det,det gjør meg sint og lei,men sånn er det. Har kuttet ut bekjente etter at jeg fikk unge,da ikke alle skjønner at jeg ikke bare kan gjøre det de vil,dra på kino med en times varsel osv.

[Gjest Gjest]

Jeg har hjulpet en med opppussing i lang tid. Etterpå vasket vi ned huset.

Huset er på ca 250 kv.

For en tid siden var jeg på besøk etter innflyttingen.

Ved en tilfeldighet fikk jeg se noen bilder.

Hun forteller da at de hadde hatt innflyttingsfest for alle som var med å bidro til at de ble ferdig.

Jeg ble jo helt stum. Det var voldsom til feiring, og bevertning.

Jeg blir ikke sur om jeg ikke blir bedt på party,men det var måten hu sa det på.

Slikt gjør ikke venner. Følte meg veldig brukt.

Høres nesten ut som vi har hatt samme veninne. Dvs jeg har ikke offisielt kuttet henne ut, jeg har bare ikke tatt mer kontakt. Hilser på henne når vi møtes, men snakker kun overfladisk med henne. Vet ikke helt hva man skal gjøre i slike tilfeller. Men JA brukt føler man seg...

[Gjest Gjest]

Det funker fint for meg når jeg har enormt gode grunner til å gjøre det.

Dere som kritiserer meg gjør den tabben å anta at det er snakk om folk som fortjener bedre og/eller sitter og grubler over hva som skjedde. Mulig dere ville holdt en "avskjedsseremoni" uansett hvem og uansett grunn, men dere om det. Det ville som sagt ikke hatt noen hensikt i mine tilfeller. Sånn sett er det fullstendig irrelevant med hypotetiske hva-hvis. Mitt valg, og det lever jeg fint med.

Det er ikke det at man kutter ut noen jeg reagerer på men måten det blir gjort på. Jeg synes det er feigt å kutte ut noen sånn nærmest plutselig uten noen form for forklaring. er ikke snakk om å ha "avskjedssermoni"

Mulig jeg føler det så sterkt fordi jeg føler meg utrolig urettferdig behandlet. Man føler seg trampet på.

Og jeg vet med meg selv (iallefall etter denne episoden) at om det er noen venner jeg bevisst ville ha kuttet ut sånn med engang (uten at vennskapet dør ut av seg selv) så ville jeg ha fortalt dem grunnen,nettopp fordi det er veldig vondt å gå i ettertid og undre på hva galt man har gjort.

[AnonymBruker]

Det er ikke det at man kutter ut noen jeg reagerer på men måten det blir gjort på. Jeg synes det er feigt å kutte ut noen sånn nærmest plutselig uten noen form for forklaring.

Dine personlige erfaringer og situasjoner er ikke identiske med alle andres. Heller ikke mine. Så nei, hva som er feigt eller riktig å gjøre er ikke universalt for alle tilfeller.

Men skjønner at det tydeligvis er vrient å begripe.

[Gjest Jente1990:)]

Jeg kuttet ut bestevennnna mi da 1 året på VGS var ferdig. Grunnen var at en anna jente kom imellom oss. Vel vi alle 3 kom i samme klasse. Bestevenninna mi og henne kjente hverandre litt fra før av. Jeg hadde aldri møtt henne før. Hun virket som en hyggelig jente, men der tok jeg feil. Hun og bestevenninna mi hang mye sammen. Det er ikke noe galt med det. Jeg gikk også sammen med andre i klassen. Var ikke bare vi to som gikk sammen hele tiden. Men uansett så virket det som at hun var blodig sjalu på at jeg var bestevenninne med henne. Etter hvert begynte hun å komme med anklagelser om at jeg hadde snakket masse dritt om bestevenninna mi noe jeg ikke hadde gjort. Bestevenninna mi ble veldig forvirret og viste ikke hvem hun kunne stole på. Hun burde jo ha skjønt jeg ikke hade gjort det. Vi hadde jo tross alt kjent hverandre siden barneskolen. Hun venninna sa at hun hadde bevis. Det var en anna jente i en anna klasse som var god venn med henne. De rottet seg sammen mot meg og fikk bestevenninna mi til å tro at jeg hadde slengt masse dritt om henne til de. Dette stemte ikke men de vlle ikke gi seg. De hadde også sagt at jeg hadde sagt til de at jeg ville ha typen hennes og at jeg bare ventet på det skulle bli slutt!! Jeg ble så forbanna da jeg fikk vite det. Ville bare kvele de begge to. Dessverre så trodde hun på de sine løgner og begynte bare å henge med de. Hun vendte meg ryggen og sa at jeg var den falskeste personen hun noen gang hadde kjent.

Det var sikkelig sårende at hun ikke trodde på meg. Jeg har aldri snakket stygt om henne og jeg har da hvert fall ikke sagt at jeg vil ha typen hennes. Han var overhode ikke min type gutt. De hadde vært sikkelig jævlige mot meg. Kom med masse løgner om meg til henne og virkelig holdt på.Bestevenninna mi var ikke noe bedre hun heller. Hun var med på å være stygg mot meg og hvis de sa noe frekt til meg så lo hun like mye som de. Hun venninna virklelig fryda seg over at hun hadde klart å vende henne mot meg. Hadde så lyst til å tørke av henne det gliset altså.

Da skoleåret var ferdig, så flyttet hun venninna hennes vekk og da ville hun plutselig ha meg tilbake. Jeg sa til henne at jeg ikke kunne tilgi henne for at hun var så stygg med meg og at hun ikke stolte på meg. Det var så sårende at hun heller ville stole på de enn på sin egen bestevenninne. Jeg må si jeg ikke angrer på det. Er man bestevenninner skal man stole på hverandre og ikke snu ryggen til med gang noen man nesten ikke kjenner kommer å sier slike løgner!

[AnonymBruker]

Denne tråden får meg til å ønske jeg var mann.

[AnonymBruker]

^Me2...

Jeg kuttet ut en studievenninne som jeg hadde fantastisk kjemi med. I ca. et år gjorde vi alt fra å reise sammen, feste, studier, fritid, ja det ble nesten litt intenst. Vi hadde ulike gutteflinger som tok en del av vår tid: vi diskuterte og analyserte ivrig, vi knuste hjerter og fikk hjertet knust i tur og orden. Da hun fikk kjæreste forandret alt seg over natten: jeg ble prioritert aller sist, og kjæresten skulle alltid henge på uansett hva vi gjorde. Har jo selvfølgelig forståelse for at ting forandrer seg når folk blir etablerte, men dette skjedde så over natten at jeg ikke helt klarte å akseptere det. Mulig det blir litt for personlig og subjektivt, men når den personen som har vært prioritet nr. 1 hos deg hele tiden ikke prioriterer deg lengre, så sa det på en måte stopp hos meg. Jeg prøvde å nærme meg problemet og prate med henne, men jeg skjønte at hun ikke lengre hadde interesse av det samme type vennskapet, og når vi først fant tid til hverandre var det kun hvis hun hadde noen problemer, og mønsteret som formet seg ble klart for meg: da hun var singel (og hadde mye guttedrama i livet) var det kjempegreit for henne å ha en nær venninne, men ellers var hun ikke interessert i å yte det samme tilbake. Så jeg trakk meg ganske langt unna. Det tok en stund før hun tok hintet, men for min del var det ikke noen vei tilbake, da hadde jeg allerede skjønt lusa på gangen.

I ettertid har jeg jo skjønt at slike intense vennskap kanskje er en smule usunne og at jeg nok må ta min del av støyten. En del av grunnen til at jeg var så bitter i etterkant er nok fordi jeg skjønte selv at jeg hadde tatt feil prioritering ved å sette henne i spissen av andre vennskap. Da jeg endelig kom meg ut av boblen vår hadde jeg et behov for å få på plass andre mennesker i livet mitt. Veldig trist, men vi passet nok ikke sammen som "normale venner".

[Gjest Gjest]

Dine personlige erfaringer og situasjoner er ikke identiske med alle andres. Heller ikke mine. Så nei, hva som er feigt eller riktig å gjøre er ikke universalt for alle tilfeller.Men skjønner at det tydeligvis er vrient å begripe.

I know,derfor JEG oppfatter det som feigt. Påstår ikke at det er universalt. Neida,jeg synes ikke det er så vanskelig å begripe Tror du har misforstått meg litt eller jeg har ordlagt meg feil.

[AnonymBruker]

jeg har hatt "venninner" som gjenntatte ganger har prøvd seg på samboreren min. de ble kastet på dør..

ellers kuttet jeg ut en venninne som foreslo at vi skulle ha 3kant...

syns litt synd på henne men men..

jeg har også kuttet ut venninner fordi de er superplagsomme,

men det er ikke sånne venninner venninner som man har hatt i flere år er mer sånne venninner som skravler om alt til alle og som egentli ikke er noe og ha inn the first place...

Jeg kutta ut ei venninne fordi samboeren hennes gjentatte ganger prøvde seg på meg, sendte meg mms-er med bilder av pikken sin, de begge har spurt meg om å bli med på trekant uttallige ganger, og jeg har sagt nei hver eneste gang, detter har pågått i mange år. De har barn nå, og likevel fortsetter han å sende meldinger og foreslå å besøke meg alene og å sende kinky tekstmeldinger. Må nevne at vedkommende er i tidlig 30-åra. Eneste gangene hun tok kontakt med meg, var å få prate om ting som hun hadde det vanskelig med, eller for å utnytte meg på ett eller annet vis. Når jeg tenker etter, så var hun kanskje ikke noen venninne. Siste gang jeg var der, viste hun nakenbilder av henne og samboeren sammen til meg, slike bilder som man har helt private, sammen med babybilder og diverse. Jeg ble direkte kvalm. Hvorfor kan ikke folk bare være NORMALE... Etter dette, hvis det er noe som helst tegn til at det er noe sært med nye folk jeg blir kjent med, så dropper jeg kontakten. Orker ikke omgås gærninger.

[Sotengelen]

Jeg kuttet ut en venninne jeg hadde hatt siden barneskolen her for noen år siden. Da hadde jeg flyttet til en annen del av landet og var hjemme hos henne på besøk.. Under besøket fikk jeg ikke ett spørsmål om hvordan jeg hadde det med min nye samboer eller hvordan det sto til med meg ellers.. Hun var altfor opptatt av å snakke om sine nye venner og sine opplevelser... Slik hadde det egentli alltid vært.. så da fikk jeg nok og kuttet all kontakt...

[Valentina_93]

Jeg kuttet ut en venninne fordi jeg følte at hun ikke ville mitt beste. Hun hadde ingen evne til å skryte av meg hvis jeg var flink, hun fortalte løgner om meg til våre felles venner, "disset" meg foran både venner og nye bekjente og fortalte ofte vitser på min bekostning. Det var flere andre grunner til at vårt forhold ikke fungerte, men jeg kan ikke ha en venninne som ikke ønsker mitt beste. Hun sa selv en gang at hun alltid har sammenlignet seg med meg og at det har irritert henne at jeg har fått bedre resultater enn henne o.l. En sånn venninne kan jeg ikke ha :/

[M0niq]

Jeg kuttet ut en venninne pga at det ble for mye dramatikk for min del. Hun skulle alltid ha en "syndebukk" som hun skulle hakke på, en mnd etter var de venner igjen. Jeg er en person som etterhvert bare har snudd med engang det blir for mye, og har dermed bare mistet kontakten med henne litt etter litt.

[Gjest Nanette]

Det er ikke alltid de fortjener en forklaring når man kutter tu venner, hvis oppførselen deres har vært så bak mål at det ikke går an å forklare det til de. Enkelte har så liten selvinnsikt at de aldri vil fatte eller begripe hva som er feil uansett. Hva som er normalt for ett menneske å gjøre, trenger ikke være normalt for den neste osv. Jeg kutter ut venner lett. Er de ikke ærlige, oppriktige eller går bak ryggen min på ett eller annet vis, så dropper jeg de. Enkelt. Man skal ikke omgi seg med mennesker som drar en ned.

[lille-lure]

Jeg kuttet ut en vennine fordi hun hele tiden skulle passe på meg. Om jg ikke hadde vesken riktig skulle hun sette den på plass, om jeg orøvde en kjole og hun syntes jeg tok den på feil (f.eks å tre den oppover istedenfor nedover) skulle hun poengtere det. Om jeg spiste potetgll og dobbeldippet var det ekkelt, eller om dippen hadde spess etterlukt kunne jeg ikke spise den fordi da luktet jeg hvitløk. Ja, jeg kan ramse opp alt sammen. For å ikke nevne at hun var tidenes mest negative jente. Hun kunen finne noe negativt i ALT.

[Gjest BettyBoop28]

Dine personlige erfaringer og situasjoner er ikke identiske med alle andres. Heller ikke mine. Så nei, hva som er feigt eller riktig å gjøre er ikke universalt for alle tilfeller.

Men skjønner at det tydeligvis er vrient å begripe.

Ikke enig. alle har rett på en forklaring mener jeg, uansett grunn.