Er jeg ekstremt naiv?

[AnonymBruker]

For ca 6 år siden, ble jeg kjent med en mann på nettet. Da var forholdet med eksamannen min så vanskelig og denne nettvennen stilte opp med å lytte til alle problemene mine og var snill og grei.

(Jeg var i et arrengert ekteskap, hvor mannen var i mot at jeg hadde venninner, så var stort sett hjemme. Bare ute for språkkurs.)

Det har gått over seks måneder hvor jeg bare var venner med denne nettmannen og tenkte på han kun som en venn, til jeg kjente at det var noe mer. Jeg begynte med en lang skilsmissesprosess som nettvennen min støttet meg igjennom. Jeg fortalte at jeg hadde en følelse for ham, og vi begynte å nettdate under skilsmissen. Prosessen var lang og nettflammen sluknet like etter at skilsmissen var endelig, men jeg hadde fortsatt følelser for ham. Jeg hadde ble kjent med en annen på nettet også, men var bare venner i en månedstid og fortalte ham om min nettkjæreste. Det viste seg etter at han også var borte at de to mennene kjente hverandre og eks-nettkjæreste ble riktig sint på meg etter at denne andre mannen fortalte at vi var kjærester og at jeg kom til å besøke ham i hjemlandet sitt som også nettkjæresten er fra. Dette fikk jeg vite omtrent 6-8 måneder senere. Det hadde seg slik at jeg lette etter ham/spurte etter ham, men han ba alle ikke å si noe til meg. Men tilslutt svarte han og frotalte meg denne historien. Det forandret ikke noe mellom oss. Jeg gikk videre med livet mitt. Ble kjent med "virkelige" mennesker her i landet, ekprimentert med og opplevd litt av hvert. Jeg fikk meg til og med en kjæreste som jeg var med i omtrent to år, men innert inne tenkte jeg på nettkjæresten min også. Han sendte meg bursdagshilsner og andre hilsner hvert år, og jeg ham.

Det ble slutt mellom meg og "virkelighets"-kjæresten. Fortsatte med livet mitt som vanlig, datet andre osv, men så tenkte jeg at det ikke var noe i veien for å gjenoprette venneskapet med nettvennen. Vi begynte å snakke igjen. Det gikk videre over til kjærlighetserklaringer og hele greia. Jeg var nå mye sterkere og selvstendig kvinne og bestemte meg for å dra og besøke ham, noe jeg gjorde. Han er bare den skjønneste person du kan tenke deg!

MEN, og den store men er at alt virker så uvirkelig.Det hele skjedde jo innmari fort! Ja, vi "kjente" hverandre ganske lenge på nett, men det siste forholdet tok ganske STORE skritt uten at det kanskje ikke burde gå så fort! Nå føler jeg meg fanget, på en måte. Ja, jeg er veldig glad i ham. Jeg synes han er en flott person, men han bor så langt unna! Og jeg har ikke råd til å dra på besøk til ham hele tiden. Jeg har gjort det flere ganger nå, og det koster så mye! Han har ikke jobb nå (mistet jobben for halvannet år siden og er fortsatt arbeidsløs. Han leter.) og kan ikke bidra med spesielt mye. Han er deprimert om dagen og ser mørkt på alt, men sier at det er meg som er lyset i livet hans og at det er meg som holder ham gående. Jeg synes det er hyggelig å høre at han elsker meg så mye, men jeg synes også at det er litt for mye å ta på meg. Jeg mener, at han bare sier at han elsker meg uten at det skjer noe. Vi er sitter fast i hver vår ende. Pluss at jeg ikke ser i ham de vanlige tingene jeg er vant med av en mann.

Så jeg tenker at alt dette kan forandre seg hvis han er her med meg. At når han kommer hit, så kan han jobbe med seg selv, det blir en forandring for ham å får flere muligheter enn det han har der han bor. Jobb, menneskerettigheter, frihet osv. Og han blir forhåpentligvis ikke så deppa. På den andre siden tenker jeg; hvorfor bruke så mye krefter på en som har det så vanskelig med seg selv og livet sitt? Og som også bor så langt unna som jeg må bruke enorme summer av penger for å være med? Elsker jeg ham sååå mye, egentlig? Eller er jeg bare så naiv og dum?

[AnonymBruker]

Det er et sånt spørsmål som du må stille deg selv.

[AnonymBruker]

Ja, du er LITT naiv.

[AnonymBruker]

Ja, du er LITT naiv.

Men er kjærligheten verdt opptimisme og oppofrelse?

Hisen, TS

[leirbål]

Ja, kjærligheten er verdt opptimisme og oppofrelse. Men når du så tidlig i forholdet tviler, tror jeg ikke det er han du bør satse på.

Du skriver at han er deprimert, og at han lener seg svært tungt til deg.

Det er ikke et godt utgangspunkt for et forhold.

Dere er i en fase hvor dere bør synes den andre er perfekt enda.

Du skriver også at du håper han endrer seg når han kommer til Norge. Hva om han ikke gjør det?

Jeg synes du bør tenke over de siste punktene du har skrevet en gang til.

Mannen min og jeg startet med et avstandsforhold, men hadde noen av oss hatt det så tøft som kjæresten din så tidlig ville nok den andre trukket seg. Det skaper et så vanskelig utgangspunkt for et sunnt og likeverdig forhold.

Det er noe helt annet når dere bestemmer dere for at dette er noe dere vil satse på for resten av livet. Nå ville vi uten å nøle stilt opp for den andre om slike problemer skulle oppstå.

Endret 5. mars 2011 av leirbål

[AnonymBruker]

Takk, leirbål! Du har alltid vært en av mine favorittbrukere. Gir alltid grunstige respons

Jeg har tenkt så mye på dette i den siste tiden og jeg ender opp med samme spørsmålet hver gang; Hva er det som gjør at jeg er sammen med denne mannen? Og et par svar dukker opp i hodet mitt. 1. Tenk hvis det er Mannen i mitt liv som trenger bare en sjanse, han er jo tross alt MANGE andre verdier jeg synes er viktige. Og hva med hvis jeg ikke finner disse verdiene i noen andre senere? 2. Jeg klarer ikke å slå opp med ham pga samvittighet.

[AnonymBruker]

En ting jeg tenker mye på er at jeg ikke har den samme følelsen jeg hadde for "virkeligets-kjæresetn" En følelse som er ubeskrivelig. Kanskje jeg er med denne mannen fordi jeg ikke vil bli såret igjen. At den store forelskelsen ikke tross alt er bra, for nå føler jeg ikke såå emosjonelt avhengig av kjæresten, noe som gir meg en slags trygghet.

Men jeg har jo alltid drømt at mannen i mitt liv skal være en mann jeg er forelsket i. Det er jeg ikke i denne mannen. Jeg er veldig glad i ham, men jeg elsker ham ikke som eksjæresten.

Huff...

[leirbål]

Tusen takk for rosende ord.

Samvittighet er ikke en god grunn til å fortsette i et forhold.

Det er en viktig egenskap, men ikke grunn til å fortsette som kjærester.

Det jeg leser er egentlig at det ikke er han du vil satse livet ditt på, men at du er redd for å gjøre det slutt fordi du betyr så mye for ham.

Hva gir han deg av gode ting?

Du stiller opp for ham på alle måter etter som jeg forstår.

Men hva får du tilbake?

Jo, du vil finne en mann med de egenskapene du søker. Han kan komme fort, eller han kan drøye. Men det finnes mange menn som kan tilby deg det samme.

Og jeg vil gjenta det viktige spørsmålet: hva om han ikke blir bedre når han kommer hit?

Vil du leve resten av livet med ham som han er nå?

Vil du få barn med ham, om du ønsker deg det, hvis han ikke endrer seg?

Og hva om han endrer seg, men ikke som du ønsker?

Om han for eksempel velger å følge tradisjonene ifra der han kommer ifra?

Det er ikke få kvinner som har brent seg på troen på at deres kjærlighet kan endre mannen som de ønsker å ha ham.

Det lykkes svært sjelden.

Du beskriver så mye tvil at jeg ville nølt med å bestille neste reise for å si det rett ut.

Endret 5. mars 2011 av leirbål