Ufattelig mange tråder om utroskap, mistanke om utroskap.

[Sign]

Vi har i tillegg hatt lange samtaler om ting som dette, og vet begge at følelser kan forandre seg, eller at man kan bli betatt av andre selv om man er i et forhold. Begge mener at om slike ting skjer, skylder vi partner å bryte ut av forholdet før vi begår overtramp - det handler rett og slett om respekt. Mye kan unnskyldes, men ingen av oss er i stand til å tilgi svik.

Ikke sikkert at mitt innlegg passer her siden spørsmålet var om det finnes forhold hvor folk stoler på hverandre.... Men akkurat dette snakket jeg og min samboer flere ganger om i løpet av vårt 16 år lange forhold. Ærlighet, det å kunne si fra om man skulle få følelser for andre. Han hatet uærlighet og hadde selv blitt utsatt for utroskap og hadde nulltoleranse på dette feltet. Jeg har aldri stolt så mye på et menneske som jeg stolte på han. Vi hadde et stabilt familieliv mad barn, hus, nettverk osv.

Så fant jeg ut at han hadde hatt et forhold i mange måneder. Ikke hadde han ryggrad nok til å stå for det han hadde gjort da han ble avslørt; han bare fortsatte å dikte opp løgner. Jeg gikk rett i kjelleren og ble der - lenge.

Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å stole på en mann igjen. For når han kunne svikte så fundamentalt, da kan alle det.

[Antlers]

til dere som sier at dere tilfredsstiller kjærestene deres, slik at de ikke trenger å "gå noe annet sted", man kan aldri være sikker på om man tilfredsstiller et menneske 100%

Det eneste jeg er 100% sikker på er at det er svært få ting man kan være 100% sikker på Men det må da være vondt og vanskelig å være i et forhold om man ikke stoler nok på personen til å føle seg trygg (med et bittelite forbehold om at ting selvsagt kan gå galt for dere også).

[Sign]

Nei, men det fins noe som heter kommunikasjon! Og det foregår sånn at man prater sammen og får vite om den andre parten i forholdet er fornøyd med hvordan ting foregår og hvordan ting er. Ergo kan man se på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og man kan høre på hva den andre har å si, og deretter finne ut om personen blir tilfredstilt eller ikke.

Beklager å måtte si det, men dette er heller ingen garanti. Man kan være så enige som bare det, kommunisere bra og ha samme innstilling og forventning til forholdet. Være enige om at ærlighet er viktig, at man skal prate om det dersom ting blir vanskelig, om man får følelser for andre etc. Man kan tro man lever i det perfekte forhold for så å oppdage at alt var en stor løgn. Trust me

[AnonymBruker]

Beklager å måtte si det, men dette er heller ingen garanti. Man kan være så enige som bare det, kommunisere bra og ha samme innstilling og forventning til forholdet. Være enige om at ærlighet er viktig, at man skal prate om det dersom ting blir vanskelig, om man får følelser for andre etc. Man kan tro man lever i det perfekte forhold for så å oppdage at alt var en stor løgn. Trust me

Joda, men det er ikke noe man kan gå å tenke på hver dag. "Vi har det perfekt, men han kan når som helst være utro". Tenker man det hele tiden blir man bare deprimert, det skjedde i hvertfall med meg. Det er destruktivt, å for min del var det nettopp de tankene som holdt på å ødelegge forholdet, ikke noe annet...

[Tears.of.the.Sun]

Beklager å måtte si det, men dette er heller ingen garanti. Man kan være så enige som bare det, kommunisere bra og ha samme innstilling og forventning til forholdet. Være enige om at ærlighet er viktig, at man skal prate om det dersom ting blir vanskelig, om man får følelser for andre etc. Man kan tro man lever i det perfekte forhold for så å oppdage at alt var en stor løgn. Trust me

Selvfølgelig er det ingen garanti. Jeg sa ikke at det var en garanti, men at kommunikasjon gjør det mye lettere å vite!

Jeg ser mange kommer med negative innspill om at man bør passe seg i forhold, for at den andre parten garantert kommer til å bedra. Jeg syns det er veldig synd at folk har så negativ holdning til mennesker generelt. Jeg skjønner jo at mange har blitt bedratt, men det er fortsatt ærlige mennesker i verden som ikke bedrar. Dessuten så er det veldig dumt å ha et sånt negativt fokus i hverdagen. Hvis man går inn i et forhold og forventer at den andre parten skal være utro om en stund, da kan man umulig være lykkelig. Og da kan man igjen, ikke stole på den andre personen.

Saken er at man har ALDRI garantier for noe som helst. Ikke en gang livet er en garanti. Men man tar sjansen likevel, fordi man kan ikke stoppe opp. Og man kan ikke gå rundt med fortanker om utroskap. Hvis man er spesielt redd for utroskap bør man kanskje heller tenke litt over personen man er sammen med, og ta visse forhåndsregler - har denne parten vært utro før kan det f.eks være et holdepunkt, har personen tvilsomme vaner så kan det være et tegn, osv.

[AnonymBruker]

dette er ihvertfall en deprimerende tråd. Jeg stoler på kjæresten min og han stoler på meg. Vi har det fint. Jeg innbiller meg selv at jeg verken er naiv eller kynisk, men jeg er realistisk. Jeg stoler helt på kjæresten min, men som sagt; 100 prosent sikker er man ikke sikker på noe i livet, bortsett fra døden da. Hvis jeg hadde funnet ut at han var utro, hadde all min tillit til mennesker og muligheten til et godt liv vært vekk

[AnonymBruker]

mente og*

[Antlers]

Ikke sikkert at mitt innlegg passer her siden spørsmålet var om det finnes forhold hvor folk stoler på hverandre.... Men akkurat dette snakket jeg og min samboer flere ganger om i løpet av vårt 16 år lange forhold. Ærlighet, det å kunne si fra om man skulle få følelser for andre. Han hatet uærlighet og hadde selv blitt utsatt for utroskap og hadde nulltoleranse på dette feltet. Jeg har aldri stolt så mye på et menneske som jeg stolte på han. Vi hadde et stabilt familieliv mad barn, hus, nettverk osv.

Så fant jeg ut at han hadde hatt et forhold i mange måneder. Ikke hadde han ryggrad nok til å stå for det han hadde gjort da han ble avslørt; han bare fortsatte å dikte opp løgner. Jeg gikk rett i kjelleren og ble der - lenge.

Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å stole på en mann igjen. For når han kunne svikte så fundamentalt, da kan alle det.

Først og fremst: til deg. Jeg kan bare forestille meg hvor vondt det må ha vært...

Det er nettopp derfor jeg pleier å si at ingen har vært utro mot meg som jeg vet om. 100% sikker kan man aldri være. Jeg har to ganger falt for en annen person mens jeg var i et forhold. Den første gangen gjorde jeg det slutt før jeg ble sammen med ham jeg hadde falt for. Jeg var svært ung den gangen, masse hormoner som raste rundt i kroppen, men utroskap var ikke i tankene mine engang. Den andre gangen var i voksen alder, og da klarte jeg relativt raskt å komme over fascinasjonen på egenhånd. Jeg tror rett og slett ikke jeg kunne levd med å ha gjort noe såpass jævlig, ikke bare mot partner, men mot meg selv.

Jeg tror ikke hvem som helst kan være utro, men jeg tror at hvem som helst kan si de aldri vil være utro - for så å motbevise det grundig. Det handler ikke bare om hvilke tanker man gjør seg om utroskap, man kan godt synes det er det mest forkastelige i hele verden, men man må også sørge for å ikke havne i situasjoner som kan utarte seg. Man må faktisk ta forhåndsregler selv om man er aldri så sikker på seg selv. Dette blir en litt banal sammenligning, men hvis jeg skulle slanke meg, ville jeg ikke hatt masse godteri liggende i skapet, selv om jeg var heeelt sikker på at det skulle gå bra å ikke falle for fristelsen til å spise det. Viljestyrke er vel og bra, men er det ingen sjokolade der så har jeg heller ingen sjokolade å spise.

Man må ha respekt for seg selv, respekt for partner, og man må sette grenser for seg selv. Selv da kan det gå galt, men jeg tror mange hopper over biten med å sette grenser for seg selv, siden de "vet" at de ikke er sånn. Jeg vet jo at jeg skal slanke meg, men det er vel ingen som oppdager at jeg bare tar den ene sjokoladen som ligger i skapet?

[Tingeling1983]

overfladiske forhold.

det forstår jeg.. men hva er meningen med slike forhold? og hvorfor gidder man å kaste bort tiden sin på det?

[AnonymBruker]

ja.

[AnonymBruker]

det forstår jeg.. men hva er meningen med slike forhold? og hvorfor gidder man å kaste bort tiden sin på det?

håper vel at et forhold med en ultra kjekk mann kan vare lengere enn til han finner noe bedre.

[Gjest Purple Haze]

Etter å ha lest alle tråder om utroskap her inne, har jeg også tenkt de samme tankene som TS. En kan jo få paranoia av mindre! Og selvfølgelig er jeg voksen og erfaren nok til at jeg vet at utroskap kan forekomme, uansett hvordan man har det.

Jeg lever i et veldig godt forhold, jeg stoler på han og han på meg. Likevel stoler jeg ikke blindt på han. Det gjør jeg ikke på noen. Tenker som så, at hvis han velger å være utro, så vet han at dette er ødelagt, og det er jeg temmelig sikker på er det siste han vil. Dessuten kan jeg ikke gå og bekymre meg for at han skal være utro. Om han skulle være det, er det jo ikke noe jeg får gjort med det, uansett.

[Maddebs]

Vi gjør hihi, evig takknemelig for det også

[AnonymBruker]

Hadde et veldig godt forhold. Vi stolte på hverandre, var åpne, gjorde ting sammen men også hver for oss. Han ringte/SMSet mye dersom vi ikke var sammen, han prøvde aldri å forandre meg eller sette meg i bur, og motsatt. Vi kranglet aldri og hadde samme syn på det meste.

Men, en kveld gikk han ut og kom ikke hjem etter vår første lille fillekrangel. Det hele kulminerte i at han var lei, ikke hadde de samme følelsene for meg og bla bla. Det kom som et kjempesjokk på meg, han var ikke villig til å diskutere eller forhandle, og dagen etter stod jeg på gata med en bag i hånden...

Jeg har bare positive minner fra den tiden vi var sammen og kan ikke si noe vondt om ham, bortsett fra måten han dumpet meg på. Jeg tror neppe at det finnes flere som ham, så jeg kommer nok til å forbli singel, fremfor å finne meg i en masse dritt fra en mann, bare fordi "han vil ha meg". Ser det er veldig mange slike rundtom...

[Gjest Harriet]

Nei, men det fins noe som heter kommunikasjon! Og det foregår sånn at man prater sammen og får vite om den andre parten i forholdet er fornøyd med hvordan ting foregår og hvordan ting er. Ergo kan man se på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og man kan høre på hva den andre har å si, og deretter finne ut om personen blir tilfredstilt eller ikke.

Nå kan jeg bare snakke for meg - men du tror vel ikke at jeg valgte å være gift med en mann jeg ikke kommuniserer med i mange år?

Som jeg sa tidligere så var sex-livet vårt perfekt. Omtrent hver gang vi hadde sex så sa han at det var først da han traff meg at han fikk oppleve virkelig sex - for sex med en man elsker er noe helt annet enn overfladisk sex som han hadde hatt før han traff meg.

Han fortalte meg hver dag hvor vakker jeg var. At jeg kunne ta på meg hva som helst og være like fin. Han bedyret at jeg var hans første kjærlighet og hvis det blir slutt mellom oss så vil han komme til å leve livet alene, for ingen kvinner rekker meg til anklene engang.

I tillegg til alt dette var han min aller, aller beste venn. Vi likte mye av det samme, spesielt det å sykle og gå lange turer ..

Da jeg kastet ham ut etter at jeg fikk brevet fra hans tidligere elskerinne så følte jeg alt falt sammen for meg. At jeg mistet min elsker var mitt minste problem - at jeg derimot mistet min aller, aller beste venn var ikke til å holde ut. Ei heller at jeg mistet mine barns far - jeg har alltid vært sikker på at mine barn skal få slippe å vokse opp med stemødre, stefedre og stesøsken i et salig virvar. Jeg visste at jeg med letthet kunne finne meg en ny mann, men det var det siste jeg kunne tenkt meg. Jeg ville ha HAM, mannen jeg elsket og som var min aller nærmeste i livet, far til mine barn som hadde akkurat de samme ønsker for deres fremtid som jeg hadde.

Jeg mener ikke at man skal gå rundt å mistenke utroskap og la frykten for utroskap ødelegge et godt forhold. MEN jeg mener at man ikke skal gå rundt og tro at det aldri skjer meg .. for det har man ingen garanti for enten man er gift med Sigvart Dagsland eller Tom Jones - det som skjer, det skjer. Det viktigste er å leve mens man lever og ha det godt sammen med, nyte livet med partneren sin ... og vise dette i hverdagen.

Jeg lærte mye av min manns affære. Kan ikke si at jeg ikke ville vært det hele foruten, men jeg har ihvertfall lært at feilgrep kan skje alle og at evnen til å tilgi er en god egenskap. Samtidig har jeg lært å leve her og nå og ikke fokusere på negative hendelser i fortiden - til det er livet altfor kort.

[supravect]

Jajaja:) Vært sammen i to år nå, jeg kan reise en uke bort når jeg vil, og han kan reise bort når han vil:) Ingen som kontrollerer hverandre eller noen ting, unner hverandre å få oppleve ting i verden som kanskje ikke alltid angår eller er like interresant for den andre parten! Men vi trives nå best når vi er sammen da, hihi <3

[Tingeling1983]

Etter å ha lest alle tråder om utroskap her inne, har jeg også tenkt de samme tankene som TS. En kan jo få paranoia av mindre! Og selvfølgelig er jeg voksen og erfaren nok til at jeg vet at utroskap kan forekomme, uansett hvordan man har det.

Jeg lever i et veldig godt forhold, jeg stoler på han og han på meg. Likevel stoler jeg ikke blindt på han. Det gjør jeg ikke på noen. Tenker som så, at hvis han velger å være utro, så vet han at dette er ødelagt, og det er jeg temmelig sikker på er det siste han vil. Dessuten kan jeg ikke gå og bekymre meg for at han skal være utro. Om han skulle være det, er det jo ikke noe jeg får gjort med det, uansett.

:jepp:

Jeg er utrolig enig med deg purple haze!

Dog er jeg nok litt mere "blind" enn du er, kjæresten min og. Vi kan tolerere mye (sånn er jeg med venner også), men om tilliten først brytes, DA er det INGEN vei tilbake

Endret 8. mars 2011 av Tingeling1983

[AnonymBruker]

yes og vi har faktisk mye sex selv etter 8 år, tenner på man hverandre å fyller hverandres behov er det ikke mye å være utro for.

Vi er mye sammen, koser oss på ferier og romantiske get-aways- ellers blir jeg ensom å føler meg uviktig.

Man må jobbe hardt for å værer lykkelig. Alle kan bli det, men å bevare det og forbedre det er en kunst.

[Gjest Consensio]

Mange mistenker samboeren/partneren sin om å være utro.

Finnes det par der ute som faktisk er glade i hverandre, og stoler på hverandre?

`

Stoler 100% på min mann og han stoler like mye på meg, til tross for at han har jentevenner og jeg har guttevenner

Vi elsker hverandre like mye nå som da vi møttes for mange, mange år siden.

jeg vil betegne vårt forhold som ganske normalt. Det hender vi krangler litt, er litt sure på hverandre, men vi vet begge hvor vi har hverandre.

Kan ikke huske at jeg har mistenkt han en eneste gang faktisk.

[AnonymBruker]

Ja, her var det ikke mye solskinnshistorier. Folk er jo mistenksomme over det meste virker det som.

Vi har vært sammen i litt over ett år, selvfølgelig er ikke det lenge. Men vi stoler fullt og helt på hverandre og ønsker bare mer og mer å tilbringe livet sammen. Vi har mange like verdier, interesser og humor. Og det hjelper veldig. Jeg har hatt mine dager hvor jeg sliter med meg selv og angst, men han stiller opp for meg uansett og vil heller tilbringe tid med meg enn å dra ut med kompiser. Det beviser hvor mye jeg kan stole på han, og at han viser at han vil være sammen med meg. Vi snakker mye om fremtiden og at vi begge ønsker barn, så gleder meg veldig til den tiden kommer.

Jeg ønsker ikke å leve i ett forhold hvor man skal sjekke mob, fb, e-mail eller hva det måtte være. Det høres helt hysterisk ut.