Oppdragelse av stebarn..

[felgen]

Jeg mener det er litt forskjell på å overholde de reglene som mor og far har satt, og å komme inn som tredjeperson og bestemme. Straffereaksjoner osv syns jeg mor og far bør avgjøre utifra hvordan de ønsker å oppdra barna sine, men når små barn for eksempel plager hverandre må det være lov å sette foten ned. Å ikke gripe inn er jo en form for oppdragelse det også, ved at barna ser at stemor anerkjenner at ugjerningene skjer.

[ViljaH]

Jeg hadde villet tatt en skikkelig prat med faren og avtalt hvordan dere skal gjøre det. Hvis du innimellom er alene med barna, så går det ikke at du ikke skal delta i deres liv som en omsorgsperson.

Jeg synes det blir litt kunstig hvis faren skal ha en samboer som knapt skal snakke med barna hans, og ikke delta i familielivet.

Samtidig er det faren (og barnas mor) som skal legge føringer for hvordan barna skal oppdras og hvordan omsorgen skal være. Så som stemor må du i hovedsak følge deres opplegg, og innenfor der legge til din egen touch. Derfor er det nødvendig med en skikkelig prat med faren hvordan dere skal gjøre dette.

[Chakoya]

Jeg tror at det er mange som glemmer at det å oppdra & sette grenser handler ikke om at det nødvendigvis er en spesifikk person som oppdrar noen bestandig. Klart mor & far er to viktige rollemodeller. Men tenk at barna tilbringer mye tid hos andre instutisjoner her og der hvor andre rollemodeller også er med på oppdragelsen av barn.

Hovedomsorger er kanskje også på jobb innimellom hvor andre rollemodeller passer barn alene ofte i mange timer. Noen i dager. Noen i helger. Og noen i til og med uker, alene!

Det finnes også andre personer som er med på å berike barns liv. Steforeldre, tanter/onkler, besteforeldre, barnehagetanter, lærere, assistenter, støttekontakter osv. Det finnes også det samme nevnt ovenfor som er med på å berike barns liv på en negativ måte.

Barn som ofte er vant til å bli ¨oppdratt¨ av flere har ikke så store problemer med å bli irettesatt av andre. Barn som ikke er vant med flere oppdragere (merk: ikke alle, men mange.), dvs har også løse grenser og bestemmer mye selv viser ofte en tydelig holdning mot voksne ¨du bestemmer ikke over meg¨.

Man kan og merke på barn til tider om den hovedansvarlige er inkonsekvent med barna sine eller konsekvent.

Jeg selv har vært stemor i noen år nå hvor vi har en gutt med utfordrende diagnose som bor hos oss på heltid. Guttens alder var sen å komme inn i. Hadde ikke jeg kunne grensesette denne gutten hadde jeg for lengst flyttet ut. Jeg merker min påvirkning/innflytelse sitter i gutten i han formes mot et stadig eldre liv. Mye av det jeg interesserer meg for interesserer han også. Og omvendt. Ser også at han kikker nøye med på hva jeg foretar meg, hvilke ord jeg velger når jeg skal ordlegge meg og lignende. Og han tar etter meg i oppførsel også. Men også sin far. Han ser oss begge!

Jeg roser, ser han. Finner på ting med han. Setter klare og tydelige grenser. Møter opp på aktivitetsgreier han er med på, ser på skoleavslutninger og følger opp. Har også god kontakt med kameratgjengen hans og foreldrene til kameratene hans. Innimellom er det jeg som tar leksene med gutten. Andre ganger lager jeg middag. Noen ganger er det jeg som passer han gjennom en hel helg. Andre ganger ikke. Noen ganger tar jeg av meg leggingen alene osv. Noen ganger faren. Noen ganger vil han ha siste nattaklemmen fra meg.

Noen ganger er det jeg og han på kjøpesenteret som handler klær til han med penger jeg har fått av faren. (Vi har separat økonomi. Så om jeg kjøper mye klær er det som oftest av farens penger. Men det hender jeg bruker litt av mine egne penger også til han).

Andre ganger er det faren som har han med på shopping tur.

Jeg kan besøke besteforeldre med gutten alene, noe han setter stor pris på. Jeg kan besøke besteforeldrene alene over en kaffekopp osv. Andre ganger er det han og faren. Noen ganger han alene. Også mye mer. Vi har kommet inn i en veldig fin sirkel med mange gode voksne rundt han.

Denne rollen har jeg brukt lang tid på å forme. Og det første 1,5 året var et helvete for å si det slik med mye utprøvelse, splitting og diverse. Men etter mer tydeliggjøring med oss voksne, klare grenser, tid, kjærlighet osv har dette stoppet opp og vi er over den værste kneika. Gjennom alt av kjærlighet, tid, ros, grenser, ærkjennesle osv har jeg blitt en voksen rollemodell som denne gutten stoler på og er svært glad i. For han betyr jeg veldig mye!

Når man er gått inn for å bli samboere under samme tak er man nødt til å ha en enighet om hvordan man vil ha det. Det er viktig at ALLE som bor der sine behov blir ivaretatt. Det er ingen barn som skal dure og kjøre i vei som dem vil fordi dem er skillsmisse barn. Barn trenger enkelt og greit grenser! Det beste for barna er å ha trygge voksne rundt seg som har klare og tydelige grenser. Som er konsekvent istedet for inkonsekvent. Hvor de voksne er i balanse med hverandre. Det beste er også om de voksne under samme tak har samme hovedgrunnsipp regler. Slik at barn ikke havner i mellom med lojalitetskonflikter, manipulasjon, usikkerhet og lignende.

Når man også har grenser er det viktig å ikke glemme at barn trenger å bli sett, ærkjent, få kjærlighet, få tid, få tid med biologisk forelder alene, samt andre personer barnet gjerne bryr seg om. Får man sydd inn alle disse detaljene, med også rimelige grenser & kjærlighet osv tror jeg ingen barn lider værst nød. Det er klart hverdagen kan være tøff. Men mye handler om hvor voksne setter ned foten, løfter opp foten, evner å se barnet på gode og vonde sier. Hvordan man gir oppmerksomhet til dem barnet osv. Det handler også om barnets evne til å takle diverse ting på. Men mye av dette kan trenes opp over tid på diverse områder ved å bygge opp selvtillit. Ha rollespill med barn, repetering osv.

Det er også ofte forskjell på barn som tilbringer 50%/50% tid hos noen. Enn 80%/20% tid her og der. Dersom man ser dem sjeldent bør man prøve å få til kvalitetstid. Men dersom barn utfordrer denne kvalitetstiden til mye negativ utprøvelse av grenser osv trenger også barnet å få vite at denne måten er ikke akseptabel.

Er barna der oftere får man gjerne mer tid sammen. Og barna er vant til grensene, vil kanskje ikke prøve så mye ut på grensene osv. Det avhenger også fra barn til barn om disse tingene.

Tenk på at man skylder barna denne delen av grenser. Fordi barnelivet handler om et gledelig, beriket liv. Det handler om å komme seg også gjennom sorger. Bli herdet igjen og fortsette videre fremover. Det hele er en prossess. Men også en enorm masse trening for å få med ting i kofferten sin mot det voksne liv.

En må snakke sammen om reglemang. Det er regel nummer 1!

Regel nummer 2, etter man har kommet til enighet om reglemang. Den er likeså viktig.

Det er at: reglemang må overholdes av begge parter.

Man kan selvsagt glippe et par ganger og være glemsk. Men sørg for å holde reglene så mye man klarer. Og øv jevnlig med å minne hverandre på hva reglene er hvis man er glemsk av seg.

Hvis hovedansvarlig er slapp med reglemanget vil det bli ubalanse hvor den som overholder reglemang blir den strenge og slemme og hovedansvarlig blir den snille. Og det kan bli omvendt.

Dette er uheldig for barn. Fordi dem blir usikre, begynner splitte leken, får problemer med hvem dem skal være lojale mot i forskjellige settinger, utnytter osv.

Kommunikasjon!

Bli enige om hvordan ¨dere¨ vil ha det i deres hus dersom dere bor sammen. Det er ingen utenfra som skal fortelle dere hvordan dere SKAL leve livet innenfor veggene så sant dere ikke er med på å mishandle unger, gjøre grove feil osv.

Ta barna med i denne samtalen for å høre hvilke behov og tanker dem har. Så prat sammen som voksne etterpå om hvilke aboslutte nødvendige grenser dere trenger.

Jeg er sikker på at mange kan bli enige på enkelte områder. Som omhandler normal folkeskikk, bordskikk, respekt, bygge opp empati muligens, hjelpe til i hjemmet, stimuli osv.

Man kan av og til ha familieråd 1 gang i uken. Eller annen hver uke hvor familien samles. Prater sammen om hvordan ting har vært. Om noen har innvendinger osv.

Barn kan gjerne ha morsomme innslag når det kommer overholdning av regler som leggetid, hva dem skal spise og lignende. Men sørg for at grunnreglene er det dere som overholder. Lytt gjerne til hva barna ønsker. Men det er ikke alt barna skal være med på å bestemme.

Søk gjerne råd og veiledning fra kyndige personer om man er usikker på hvilke behov enkelte barn har og trenger.

Det finnes hjelp på familievernkontor dersom man ønsker det. Og man kan lese bøker om barneoppdragelse osv også som kan være til god hjelp. Det finnes også kurs rundt omkring som gir et bredere syn om dette med barn.

Før man gjerne begynner med et reglemang bør man ha brukt litt tid på opparbeide en god relasjon med barna. Dette kan gjøres på forskjellige måter. Det er ikke alltid barn er klar for en stor ladning, men innimellom må man ta det i litt sagtere tempo. Men man må også sørge for at barna ikke ¨spiser deg opp¨. For hvis barn får mye goder, så vil de gjerne ha mer! Og det er så og si ikke noe galt i det i første omgang... Men når barn får for mye kan det gå feil vei. Så selv om man er en snill og god voksenperson i noens liv kan man ikke unngå ordet grenser.

Regel nummer 3 gjerne vil jeg kalle: verdsettelse.

Dersom du har en partner som gjør en glimrende jobb med dine barn så ikke glem å verdsett den jobben! Følelser for andre barn må lages. De kommer gjerne ikke automatisk. Og det er avhengig av hvordan relasjonen mellom steforelder og barn blir.

Som biologisk forelder kommer gjerne gleden og kjærlighet over ditt eget barn ofte automatisk. Mens en steforelder må arbeide en del for at disse følelsene skal komme og føles naturlige.

Snakk pent om hverandre foran hverandre. Foran barna og voksne. Og snakk også pent om barna.

Ha en standard på at slik prater vi i vår familie om hverandre. Men grunnleggende folkeskikk og respekt.

Jeg vet om selv i stefamilier at mange steforeldre ikke får nok verdsetting av partner for at dem bryr seg om partner sine barn. Mange føler seg til tider utnyttet, at biologisk forelder forlanger mer enn dem kan, at dem ikke blir sett osv. Noen biologiske foreldre krever nesten også at stemor/stefar skal ta på seg en morsrolle/farsrolle for barna og gjøre tilnærmet lik en slik jobb.

Det er mange partnere som nærmest tar det som en selvfølge etter de er blitt samboer at:

- ¨Såklart skal samboer passe mine barn når jeg er på nattevakt/jobber¨

- ¨Såklart må han/hun like mine barn¨

- ¨Såklart skal dem leke og finne på hyggelige ting sammen, det er jo det jeg gjør med barna¨

Det er mye såklart, såklart, såklart i enkelte familier, men selvsagt ikke alle.....

Men slike ting er ALDRI en selvfølge. Så dersom noen tar andre sine barn til sin hjerterot og er gode mot dem skal det prises og verdsettes. Og man skal være glad man har så fine rollemodeller som beriker barna sitt liv på en positiv måte!

En stemor/stefar må forme sin rolle. Og ved hjelp av familien rundt. Det står ingen automatisk beskrivelse på hvordan denne rollepersonen skal oppføre seg.

Som igjen det heller ikke gjør når man får barn, hvordan barna utvikler seg.

Mye handler om personligheter, evner, samspill, kommunikasjon, grenser, bli sett og hørt, kjærlighet, tid osv.

Man må finne et område hvor alle parter kan trives sammen, og hvor alle parters behov blir ivaretatt. Man må møtes på midten. SNAKK sammen! Ha hodet kaldt og ikke vær utålmodig. La alle få føle seg sett og hørt. Ikke skjenn på noen fordi man føler som man gjør. Følelser i mennesker er ekte. Ta det heller for det det er, og se; hva kan vi gjøre med det?

Hvordan kan jeg/vi hjelpe for at ting skal bli lettere. Se muligheter og ikke begrensninger!

Endret 5. mars 2011 av Chakoya

[Ulrikke]

Jeg er stemor til tre. De er 10, 11 og 15 år. I tillegg har vi en felles på 5. Stemor har jeg vært i 9 år.

Vi praktiserer det samme som flere sier her. Det daglige er like mye min "jobb". Altså, rydding, munnbruk, mat og klær...

Jeg legger meg IKKE opp i skoleproblemer, konflikter mellom dem og en av foreldrene, overnatting hos kjæreste, tatovering, piercing osv... De har to foreldre som har den jobben. Men en foresatt i det daglige når de er hos oss, DET er jeg, og noe annet ville være helt feil...

Ingen av dem har noen gang stilt spørsmål ved dette - tror de tar det som en selvfølge! Men nå var de selvfølgelig forholdsvis små da jeg ble kjent med dem - det hadde vært litt annerledes om jeg skulle bli kjent med dem NÅ...

Jeg tror ingen hadde trivdes om jeg skulle vært en anonym voksen som ikke kunne si fra om mine egne grenser i mitt eget hus!