Vi har helt forskjellig måter å se verden på...

[Gjest Fortvilet]

Jeg har en kjæreste som jeg stort sett har det utrolig bra med. Etter at vi har vært sammen i tre år begynner forholdet vårt å bli mer og mer seriøst, og vi er blitt veldig knyttet til hverandre. Jeg vet at jeg kan stole på ham 100%, vi respekterer og elsker hverandre. Så bra har vi det at vi faktisk vurderer både giftermål og barn.

MEN vi har et problem som jeg er redd for vil bli en slags "dealbreaker" for meg: Jeg er nok ganske analytisk av natur, jeg både føler og tenker mye, er høyt oppe og langt nede. Akkurat nå står jeg oppe i en krevende situasjon: Jeg holder på med en ganske stor og tung masteroppgave, og jeg trenger å kunne snakke med samboeren min om dette, blant andre ting. Problemet er at han skygger unna alt han synes blir "vanskelig", hvis han synes jeg får negativt fokus på noe eller hvis han merker at noe går veldig innpå meg følelsesmessig. For meg er dette bare en del av det å leve sammen, det å kunne snakke med hverandre når noe er vanskelig. Jeg ser ikke det å være litt frustrert eller lei meg en dag som et problem, men det gjør tydeligvis han.

Som mange andre har jeg hatt perioder hvor livet har vært tøft (alvorlig sykdom i nærmeste familie, f.eks.), hvor jeg har trengt litt ekstra støtte. Det har jeg da fått fra tidligere kjærester, mens jeg i dette forholdet ikke har trengt samme støtte, fordi jeg stort sett har hatt det bra. Jeg føler egentlig at jeg stort sett er ganske glad og fornøyd, men tror likevel han oppfatter meg som negativ. Så jeg føler ikke helt at det er rom for at jeg kan være meg, og jeg føler meg ofte avvist når jeg prøver å snakke med ham. Jeg prøver å legge bånd på meg, jeg prøver å snakke med andre i stedet for ham når jeg har en tung dag og jeg anstrenger meg virkelig for ikke å klage så mye. Men bør det egentlig være nødvendig å legge så mye bånd på seg selv?

Jeg har prøvd å si til ham at jeg ikke helt får det jeg trenger, og at dette er noe som er viktig for meg. Jeg har uttrykt dette eksplisitt opptil flere ganger, i håp om at han kan prøve å møte meg på halvveien. Men jeg vet egentlig ikke om han kan forandre seg. Vi ser bare livet på to forskjellige måter. Hva sier dere andre; er dette noe man kan komme seg igjennom? Det er trist, for vi har det stort sett kjempebra, men jeg vil jo at vi skal kunne komme oss gjennom både gode og dårlige dager. Jeg vet virkelig ikke om jeg kan leve et helt liv med dette...

[Tullepia]

Jeg har en kjæreste som jeg stort sett har det utrolig bra med. Etter at vi har vært sammen i tre år begynner forholdet vårt å bli mer og mer seriøst, og vi er blitt veldig knyttet til hverandre. Jeg vet at jeg kan stole på ham 100%, vi respekterer og elsker hverandre. Så bra har vi det at vi faktisk vurderer både giftermål og barn.

MEN vi har et problem som jeg er redd for vil bli en slags "dealbreaker" for meg: Jeg er nok ganske analytisk av natur, jeg både føler og tenker mye, er høyt oppe og langt nede. Akkurat nå står jeg oppe i en krevende situasjon: Jeg holder på med en ganske stor og tung masteroppgave, og jeg trenger å kunne snakke med samboeren min om dette, blant andre ting. Problemet er at han skygger unna alt han synes blir "vanskelig", hvis han synes jeg får negativt fokus på noe eller hvis han merker at noe går veldig innpå meg følelsesmessig. For meg er dette bare en del av det å leve sammen, det å kunne snakke med hverandre når noe er vanskelig. Jeg ser ikke det å være litt frustrert eller lei meg en dag som et problem, men det gjør tydeligvis han.

Som mange andre har jeg hatt perioder hvor livet har vært tøft (alvorlig sykdom i nærmeste familie, f.eks.), hvor jeg har trengt litt ekstra støtte. Det har jeg da fått fra tidligere kjærester, mens jeg i dette forholdet ikke har trengt samme støtte, fordi jeg stort sett har hatt det bra. Jeg føler egentlig at jeg stort sett er ganske glad og fornøyd, men tror likevel han oppfatter meg som negativ. Så jeg føler ikke helt at det er rom for at jeg kan være meg, og jeg føler meg ofte avvist når jeg prøver å snakke med ham. Jeg prøver å legge bånd på meg, jeg prøver å snakke med andre i stedet for ham når jeg har en tung dag og jeg anstrenger meg virkelig for ikke å klage så mye. Men bør det egentlig være nødvendig å legge så mye bånd på seg selv?

Jeg har prøvd å si til ham at jeg ikke helt får det jeg trenger, og at dette er noe som er viktig for meg. Jeg har uttrykt dette eksplisitt opptil flere ganger, i håp om at han kan prøve å møte meg på halvveien. Men jeg vet egentlig ikke om han kan forandre seg. Vi ser bare livet på to forskjellige måter. Hva sier dere andre; er dette noe man kan komme seg igjennom? Det er trist, for vi har det stort sett kjempebra, men jeg vil jo at vi skal kunne komme oss gjennom både gode og dårlige dager. Jeg vet virkelig ikke om jeg kan leve et helt liv med dette...

Hva med å angripe problemstillingen fra en annen vinkel? Har du snakket med kjæresten din om hvorfor han synes det er vanskelig å snakke om tunge ting? Du burde ta en samtale med ham om det, og da helst uten at denne samtalen blir et "vedheng" eller en "anklage" i forlengelsen av nok et forsøk på å snakke sammen om for eksempel masteroppgaven.

Det kan hende kjæresten din har hatt vonde opplevelser med dette tidligere, og har fått et behov for å beskytte seg selv. Kanskje har han ikke så mye erfaringer med det å ha det vondt, det finnes jo dem som tar lett på livet og enda ikke har erfart at livet kan være tøft.

Et godt samliv handler om å dele både sorger og gleder, å støtte og oppmundre hverandre. Det er derfor naturlig at du søker støtte fra kjæresten din. Men de tyngre samtalene kan også være godt å ta med noen andre, en venn, en forelder, en prest eller psykolog - alt etter. Man behøver ikke måtte lesse alt på sin partner.

Som sagt: Jeg ville startet med en samtale med kjæresten om temaet Hvorfor rygger han unna det vanskelige? Da må du gjøre det på en åpen og ikke-fordømmende måte, med den hensikt å prøve å forstå ham.

[Gjest Fortvilet]

Takk for svar, Tullepia. Det var et godt råd, jeg har nok litt lett for å se det hele fra en annen vinkel - det at jeg blir frustrert over at han ikke vil snakke med meg. Men det er jo også et poeng hvorfor det er slik. Tror jeg må jobbe litt med å få ham til å åpne seg for meg...

[Ava Mae]

Jeg er enig med Tullepia som sier at et godt samliv handler om å dele både sorger og gleder, men samtidig så skal man være forsiktig med å overlate alt for mye av ansvaret for sin egen lykke til partneren sin også noe jeg tror vi jenter kan ha en stor tendens til å gjøre. Du sier at du er en svært tenkende person, har behov for å prate og er høyt og lavt i humøret. Kan det være at samboeren din føler at han får et for stort ansvar med å hente deg opp igjen? Jeg vet ikke hvor ofte du er høyt oppe og langt nede for det sier du ikke noe om, men jeg har vært sammen med den mannlige varianten av deg og det var forferdelig slitsomt for jeg visste aldri hvor jeg hadde han. Jeg kunne aldri vite om jeg våknet med solen eller ei stor sky over senga og det tæret noe voldsomt på meg som stort sett er blid og veldig jevn i humøret. Jeg mener ikke å angripe deg, men kanskje du burde se litt mer på din egen rolle i dette forholdet og problemet? Kanskje løsningen rett og slett ligger hos deg selv og ikke samboeren din?

[Gjest Fortvilet]

Jeg skjønner hva du mener, Ava Mae, og det er også derfor jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å ikke legge for mye på ham. En periode jeg hadde det skikkelig vanskelig gikk jeg til psykolog. Jeg har også snakket mye med familien til tider. Nå for tiden skriver jeg mye dagbok for å få ut eventuelle frustrasjoner jeg måtte ha. Så jeg prøver å posjonere det litt ut :gjeiper:, tror virkelig ikke jeg legger for mye på ham. Nå høres jeg sikkert ekstremt depressiv og "vanskelig" ut, men til tross for at jeg har vært gjennom mye i mitt ikke så lange liv vil jeg ikke si at jeg er det. Jeg har fått høre at jeg har en sjelden evne til å glede meg over små ting, og utad virker jeg nok stort sett blid og fornøyd samme hva.

Selvfølgelig er det viktig å anstrenge seg for ikke å legge for mye på kjæresten sin, jeg har selv vært i forhold der kjæresten min har regelrett skiftet personlighet fra ett øyeblikk til et annet (så jeg vet hva du snakker om:)), og tidligere har jeg nok ikke alltid vært så bevisst på hvordan jeg har fremstått. Det er jeg veldig bevisst på nå. Til tross for det har jeg aldri følt meg så vanskelig (hater egentlig det ordet, men det er sånn jeg føler meg) som nå.

Poenget med tråden var vel først og fremst å spørre hva andre synes - er dette noe man bare må lære seg å leve med eller kan man påvirke en typisk "mannemann" til å bli flinkere å kommunisere egne følelser og forstå kjærestens? Bør man "ta til takke med" noen som takler oppturene, men ikke nedturene?

[Tullepia]

Poenget med tråden var vel først og fremst å spørre hva andre synes - er dette noe man bare må lære seg å leve med eller kan man påvirke en typisk "mannemann" til å bli flinkere å kommunisere egne følelser og forstå kjærestens? Bør man "ta til takke med" noen som takler oppturene, men ikke nedturene?

Nå har jeg allerede svart deg på det mer personlige plan lenger oppe, men på det generelle plan kan jeg jo komme med noen tanker om dette temaet her også:

Alle mennesker er ulike, og vi har forskjellige grader av åpenhet, modenhet, empati og lidenskap (evne til å vise følelser). Dette kan komme av mange forskjellige ting, som for eksempel oppvekst, erfaringer, personlighet og idealer.

Noen menn (og kvinner) viser lite (triste) følelser på den måten at de snakker lite om det, gråter sjeldent eller aldri og beholder maska. Men de kan være flinke til å vise gode følelser (le mye, smile) eller sinte følelser (kjefte, bli sinte).

Til en viss grad må vi bare takle at vi er forskjellige. Det er en del av livet. Det er nok dessverre slik at vi ikke tenker så mye på personlighet/verdier/livsinnstilling i forelskelsens rus, men får øynene "åpnet" for dette når man starter et samliv sammen og ser at forskjellene trer tydelig frem.

Det beste rådet å starte med er å prøve å forstå den andre, lære ham å kjenne og å sakte, men sikkert få et klarere bildet av hvem han er. Det samme bør selvsagt også partneren gjøre. Det viktigste verktøyet man har er den åpne samtalen. Jeg anbefaler alle par til å gå på et samlivskurs der man lærer hvordan en slik samtale kan gå for seg, slik at man snakker minst mulig forbi hverandre.

Hvis partneren viser seg å ha psykiske problemer eller andre problemer fra fortiden bør man først prøve å støtte og hjelpe. Men hvis problemet kun fører til at du selv blir syk, eller truet, da bør man komme seg ut.

Til sist blir det et valg om hva man selv tror man kan takle i et samliv og et liv. Det valget må tas på bakgrunn av om man ser fremskritt, om man klarer å lære hverandre å kjenne og om begge parter anerkjenner at det er et problem der og at det må i hvertfall forsøkes å løses (eller leves med).

Jeg mener at man skal kjempe for det kjære man har og ikke gi opp. Samliv og kjærlighet er ikke bare gode følelser, dans på rosa skyer eller evig forelskelse, slik de fleste vet. Det er hardt arbeid, stadige samtaler, stadig en spiral av å bli dypere kjent med den andre og slik kjenne kjærligheten på det dypeste plan.