Stolt mamma til verdens skjønneste prinsesse <3

[Skytte]

Ohoi! Den sengekosen kommer garantert til å bedre seg etterhvert som ukene går:)

Håper diskuteringen holder seg unna nå og at dere klarer å nyte hverandre og den nye tilværelsen<3

Klem!

[*Frida*]

Underlivet kommer seg igjen. var vondt i fleire veker sist gang, type ømt/sårt. Den gang sydde eg langt meir enn denne gang, også innover, og eg antar det var arrvevet som var vondt å strekke i.

Denne gang var det null vondt frå første gang, jei!

[Ariel*]

Jeg gruer meg til vi skal ha for første gang etter fødselen. Jeg har jo ikke sydd i skjeden eller noe, men føler ikke for å ha noe der ennå..

Men det kommer seg nok! En gang må man jo bare prøve. Selv om det ikke var veldig behagelig for deg nå første gangen, så har du jo prøvd. Og det blir nok heeeelt sikkert bedre etterhvert

Håper du har det bra i dag!

[Teita]

Ohoi! Den sengekosen kommer garantert til å bedre seg etterhvert som ukene går:)

Håper diskuteringen holder seg unna nå og at dere klarer å nyte hverandre og den nye tilværelsen<3

Klem!

Håper det!

Vi prøver, men vi er begge slitne og det er en stor forandring vi har gått gjennom, så da er det nok også naturlig at det blir litt frustrasjon og slikt. Men det er viktig å ta vare på hverandre oppi det hele også.

Takk for klem<3

Underlivet kommer seg igjen. var vondt i fleire veker sist gang, type ømt/sårt. Den gang sydde eg langt meir enn denne gang, også innover, og eg antar det var arrvevet som var vondt å strekke i.

Denne gang var det null vondt frå første gang, jei!

Håper det!

Så bra:)

Jeg gruer meg til vi skal ha for første gang etter fødselen. Jeg har jo ikke sydd i skjeden eller noe, men føler ikke for å ha noe der ennå..

Men det kommer seg nok! En gang må man jo bare prøve. Selv om det ikke var veldig behagelig for deg nå første gangen, så har du jo prøvd. Og det blir nok heeeelt sikkert bedre etterhvert

Håper du har det bra i dag!

Vent til du føler deg helt klar. Det er mitt beste råd. Jeg var nok litt for tidlig ute ja..

Håper det blir bedre, selv om det ikke føles sånn ut helt enda.

_________________________________________________________________

I går var S 1 måned allerede. Jeg syntes tiden går så fort, at jeg omtrent ikke rekker å henge med selv engang

Men S har begynt å gulpe så utrolig mye! Innimellom ser det ut som om alt hun akkurat har spist, kommer i retur.. Lurer på om dette er normalt? At noen babyer bare rett og slett er skikkelig gulpete, eller om det er noe galt?

Jeg skal til jordmoren min i morgen og snakke med henne om depresjonen min. Gleder meg litt til å prate med henne, selv om jeg egentlig ikke er så glad i å dele intime detaljer om meg selv. Men jeg trenger hjelp, og det vet jeg. Så jeg må bare få den, slik at jeg kan bli frisk, og bedre ta vare på jenta mi.

[Gjest Delphina]

for S som er over 1 måned gammel!

Gulper hun etter alle måltid eller etter noen? De gulper en del om de får luft i magen og luften prøver å komme opp. Om luftboblen ligger under en del melk, så ser det brutalt ut når det kommer opp igjen. Noen gulper ofte, andre lite. C gulper en del, og så lenge vekta går oppover er det ikke noe krise. Uansett, om du er usikker tar du det opp med jm eller helsesøster.

Lykke til i morgen, og jentene våre er gode motivatorer til å ta tak i problemene vi har. Uansett, du er sterk og det kommer jeg til å gjenta. Du er klar over at du sliter og du tar tak i det, det gjør deg sterk.

Endret 16. november 2011 av Delphina

[Teita]

for S som er over 1 måned gammel!

Gulper hun etter alle måltid eller etter noen? De gulper en del om de får luft i magen og luften prøver å komme opp. Om luftboblen ligger under en del melk, så ser det brutalt ut når det kommer opp igjen. Noen gulper ofte, andre lite. C gulper en del, og så lenge vekta går oppover er det ikke noe krise. Uansett, om du er usikker tar du det opp med jm eller helsesøster.

Lykke til i morgen, og jentene våre er gode motivatorer til å ta tak i problemene vi har. Uansett, du er sterk og det kommer jeg til å gjenta. Du er klar over at du sliter og du tar tak i det, det gjør deg sterk.

Takk for hyggelig kommentar

Hun gulper etter de fleste måltider, men ikke alltid. Men noen ganger kommer det så mye, at det ser ut som like mye som hun fikk i seg. Men jeg skal forhøre meg med jordmor i morgen. Det er helt sikkert normalt, for jeg har lest om det på nettet nå, og det virker som at noen babyer rett og slett bare er gulpebabyer. Jeg prøvder å få ut en rap eller to i midten av måltidet, men det er ikke alltid jeg får det til, men hun raper ihvertfall alltid etter måltidet da.

Tusen takk:) Ja, det er de! Hadde nok ikke oppsøkt hjelp, dersom jeg ikke hadde hatt et barn jeg var ansvarlig for. Har gått gjennom depresjoner alene tidligere, men denne gangen må jeg få hjelp. Om ikke for min skyld, så ihvertfall for hennes. Pluss at det sliter endel på forholdet mellom meg og forloveden..

Du er sterk du og!

[Gjest Delphina]

Takk for hyggelig kommentar

Hun gulper etter de fleste måltider, men ikke alltid. Men noen ganger kommer det så mye, at det ser ut som like mye som hun fikk i seg. Men jeg skal forhøre meg med jordmor i morgen. Det er helt sikkert normalt, for jeg har lest om det på nettet nå, og det virker som at noen babyer rett og slett bare er gulpebabyer. Jeg prøvder å få ut en rap eller to i midten av måltidet, men det er ikke alltid jeg får det til, men hun raper ihvertfall alltid etter måltidet da.

Tusen takk:) Ja, det er de! Hadde nok ikke oppsøkt hjelp, dersom jeg ikke hadde hatt et barn jeg var ansvarlig for. Har gått gjennom depresjoner alene tidligere, men denne gangen må jeg få hjelp. Om ikke for min skyld, så ihvertfall for hennes. Pluss at det sliter endel på forholdet mellom meg og forloveden..

Du er sterk du og!

Ingen årsak, måtte ta igjen det tapte.

Uansett, som sagt, noen gulper mye. C gulper en del, men ikke etter hvert måltid. Noen ganger gulper hu så mye så jeg lurer på om hu har mat i magen, noen ganger lite, sånn at jeg bare har en våt flekk på brystkassa som kan tørkes vekk med gulpeklut. Jeg har spurt forresten, og så lenge hun legger på seg, så er det greit. Jeg raper henne når jeg skifter pupp, det hjelper stort sett.

Jeg har erfaring med både det å få hjelp og det å ikke få hjelp. Gikk med depresjon av og på i 6 år før jeg ba om hjelp. Det å gå med det alene er tungt. Da jeg fikk hjelp, lærte jeg teknikker som hjalp meg og hjelper meg i hverdagen. Hvis det tærer på forholdet, er det godt at du tar tak i problemene nå enn senere. Det er ikke flaut å be om hjelp, så jeg håper du ikke tar det tungt og er flau over det. Vet ikke om det kommer helt rett ut, mener absolutt ikke å dytte deg lengre ned i gjørma, prøver bare å komme med positive ord.

[Skytte]

Enig med Delphina<3 Det er godt å få hjelp selv om det kan føles flaut eller vanskelig i begynnelsen.

Du er kommet langt bare ved å anerkjenne at du trenger hjelp både for din egen og for familiens skyld. Stolt av deg! Og det syns jeg du også skal være:) Men vet det kan føles umulig.. Men prøv å gi deg selv kreditt!

Ønsker deg ei finfin helg!

[Niennas]

Jeg skjønner at dette kan slite på forholdet deres, men vær tålmodige med hverandre Det blir bedre, og dette er en uvant situasjon for dere begge! Håper jm er til stor hjelp, og at du føler deg bedre snart

[Teita]

Ingen årsak, måtte ta igjen det tapte.

Uansett, som sagt, noen gulper mye. C gulper en del, men ikke etter hvert måltid. Noen ganger gulper hu så mye så jeg lurer på om hu har mat i magen, noen ganger lite, sånn at jeg bare har en våt flekk på brystkassa som kan tørkes vekk med gulpeklut. Jeg har spurt forresten, og så lenge hun legger på seg, så er det greit. Jeg raper henne når jeg skifter pupp, det hjelper stort sett.

Jeg har erfaring med både det å få hjelp og det å ikke få hjelp. Gikk med depresjon av og på i 6 år før jeg ba om hjelp. Det å gå med det alene er tungt. Da jeg fikk hjelp, lærte jeg teknikker som hjalp meg og hjelper meg i hverdagen. Hvis det tærer på forholdet, er det godt at du tar tak i problemene nå enn senere. Det er ikke flaut å be om hjelp, så jeg håper du ikke tar det tungt og er flau over det. Vet ikke om det kommer helt rett ut, mener absolutt ikke å dytte deg lengre ned i gjørma, prøver bare å komme med positive ord.

Ja, det er tungt å gå gjennom en depresjon alene. Er glad jeg skal få hjelp nå, for om dette ikke bli bedre, så vet jeg ikke helt hva som skjer.. Jeg syntes ikke det er flaut at jeg ber om hjelp, men jeg er ikke så komfortabel med å dele mine dypeste tanker med hvem som helst. Men nå er jeg faktisk kommet så langt, at jeg ikke bryr meg så mye lenger. Vet bare at jeg må få hjelp nå.

Takk for gode ord

Enig med Delphina<3 Det er godt å få hjelp selv om det kan føles flaut eller vanskelig i begynnelsen.

Du er kommet langt bare ved å anerkjenne at du trenger hjelp både for din egen og for familiens skyld. Stolt av deg! Og det syns jeg du også skal være:) Men vet det kan føles umulig.. Men prøv å gi deg selv kreditt!

Ønsker deg ei finfin helg!

Tusen takk, Skytte<3

Ha en fin helg du også!

Jeg skjønner at dette kan slite på forholdet deres, men vær tålmodige med hverandre Det blir bedre, og dette er en uvant situasjon for dere begge! Håper jm er til stor hjelp, og at du føler deg bedre snart

Sant, så sant. Tusen takk:)

[Teita]

Litt sen oppdatering, men det har vært en tøff dag..

Jeg var hos jordmoren min for å snakke om fødselsdepresjonen min i dag, og vi kom vel mer eller mindre frem til at jeg mest sannsynlig er manisk depressiv, da min far og storesøster har denne lidelsen, og det er veldig arvelig. Hun mente at fødselsdepresjonen kan ha trigget det genet i meg.

Jeg er ihvertfall blitt henvist til både psykolog og psykiater. Hos psykiater skal jeg bli utredet.

Syns det var en veldig tøff beskjed å få i dag. Dersom jeg er manisk depressiv (bipolar), så må jeg gå på medisiner livet ut.. Håpet å slippe det. I tillegg er jeg selvfølgelig redd for at S arver dette fra meg. Jeg unner ingen å ha det sånn som jeg har det nå, og ihvertfall ikke henne!

I tillegg har jeg hatt noen hendelser både på natterstid og dagtid som jeg har trodd har vært ammetåke, men som jordmor sa gikk langt utenfor ammetåken, og som kan være psykotiske tegn. Jeg er egentlig en stor kontrollfreak, og liker virkelig ikke at jeg ikke har kontroll på noe lenger.

Har hatt en lang prat med forloveden i dag, og etter masse om og men, så bestemte han seg for å være hjemme med oss i morgen også. Jeg ba på mine knær, for jeg føler ikke at jeg klarer å passe så godt på S nå.

For å avlaste meg, har vi blitt enige om at vi skal stå opp annenhver gang i natt for å mate S. Jeg gir henne pupp, og han gir henne flaske neste gang.

Nå var jeg brutalt ærlig her, syntes jeg Men trengte egentlig å få det ut..

[*Frida*]

Har dessverre ingen kloke ord til deg. Godt at du har fått snakka med både jordmor og forloveden i dag, og at du skal få meir hjelp. Eg har både bekjente og familie med diagnose bipolar, vondt å høyre at du mistenker dette for deg sjølv. Håpar du kjem raskt til hos psykolog og psykiater.

[Gjest Delphina]

Shit!

Skjønner godt det er en tung beskjed å få, så sender deg en haug med Uansett, det er faktisk bedre å få vite dette før enn senere, for deg og S. Vet det er liten trøst i de ordene. Det er tross alt en tung beskjed å få. Vi får se hva psykiater sier.

Det med redsel for at datteren din skal få problemer senere, er jeg også redd for. Nå har jeg ikke så alvorlig diagnose som manisk depressiv, men jeg har hatt veldig alvorlig angst og depresjon, noe jeg er redd for at C skal få. Det kan godt hende jeg hadde opplevd en del drit og at det ikke er arvelig, men.. Hva hvis det ikke er saken? Så jeg kjenner igjen den følelsen.

Hvis du trenger å snakke ut, så er jeg her altså.

Endret 18. november 2011 av Delphina

[Neala]

[Småkjekset]

[Niennas]

Trist å høre, Teita!

Jeg skjønner godt at du er redd både for å få diagnosen og for om det er arvelig.

Min biologiske far er psykopat. Han er en av de få i Norge som mistet retten til samvær da jeg var 11 år gammel. Og som den typiske ungdommen jeg var, så plagde dette meg selvfølgelig. "Kan jeg også være psykopat? Jeg har mange av hans negative trekk?". Jeg var veldig redd for den arvelige faktoren i sånne psykiske diagnoser. Etter å ha gått til psykolog en god stund, så forsto jeg hva psykologen prøvde å forklare meg, selv om det er veldig enkelt det han sa: Joda, 50% av hans gener er mine, men 50% av mammas gener er også mine. Det er da faktisk 50% sjanse (hvis ikke mer) for at jeg ikke arver dette, for jeg håper at genene hans består av mer enn psykopati.

Altså: Sjansen for at S kan arve dette fra deg, den er der. Men den er liten. Hun er ikke bare Teita, hun er også 50% Teiting .

Og om jeg får si det selv, så har du så mange andre ting enn bipolar som jeg håper hun arver av deg, for du er en utrolig flott person! Du har så mange positive sider, og du er et herlig menneske å være med. DET håper jeg S arver videre fra deg.

[Teita]

Har dessverre ingen kloke ord til deg. Godt at du har fått snakka med både jordmor og forloveden i dag, og at du skal få meir hjelp. Eg har både bekjente og familie med diagnose bipolar, vondt å høyre at du mistenker dette for deg sjølv. Håpar du kjem raskt til hos psykolog og psykiater.

Det håper jeg også. Tusen takk

Shit!

Skjønner godt det er en tung beskjed å få, så sender deg en haug med Uansett, det er faktisk bedre å få vite dette før enn senere, for deg og S. Vet det er liten trøst i de ordene. Det er tross alt en tung beskjed å få. Vi får se hva psykiater sier.

Det med redsel for at datteren din skal få problemer senere, er jeg også redd for. Nå har jeg ikke så alvorlig diagnose som manisk depressiv, men jeg har hatt veldig alvorlig angst og depresjon, noe jeg er redd for at C skal få. Det kan godt hende jeg hadde opplevd en del drit og at det ikke er arvelig, men.. Hva hvis det ikke er saken? Så jeg kjenner igjen den følelsen.

Hvis du trenger å snakke ut, så er jeg her altså.

Ja, det er bedre å oppdage det før enn siden. Jordmor sa også at hun er glad for at vi fant ut av dette så tidlig, slik at jeg kan få effektiv hjelp. Blir spennende å se hva psykiater finner ut av.

Uff ja.. Det er en forferdelig følelse å være redd for at våre små skal arve dette fra oss! Vi unner de jo selvfølgelig ikke dette.

De aller fleste kan oppleve en depressiv periode en gang iløpet av livet, men det høres ut som du går utenfor dette og at du har slitt mer enn det som er normalt. Det jeg har fått høre, er ihvertfall at dersom du har dette genet i deg, kan det bli trigget ved foreksempel kjærlighetssorg eller ved en fødsel. Da kommer depresjonen frem, fordi det er noe du hadde i kroppen/hjernen fra før.

Tusen takk

Tusen takk!

Tusen takk!

Trist å høre, Teita!

Jeg skjønner godt at du er redd både for å få diagnosen og for om det er arvelig.

Min biologiske far er psykopat. Han er en av de få i Norge som mistet retten til samvær da jeg var 11 år gammel. Og som den typiske ungdommen jeg var, så plagde dette meg selvfølgelig. "Kan jeg også være psykopat? Jeg har mange av hans negative trekk?". Jeg var veldig redd for den arvelige faktoren i sånne psykiske diagnoser. Etter å ha gått til psykolog en god stund, så forsto jeg hva psykologen prøvde å forklare meg, selv om det er veldig enkelt det han sa: Joda, 50% av hans gener er mine, men 50% av mammas gener er også mine. Det er da faktisk 50% sjanse (hvis ikke mer) for at jeg ikke arver dette, for jeg håper at genene hans består av mer enn psykopati.

Altså: Sjansen for at S kan arve dette fra deg, den er der. Men den er liten. Hun er ikke bare Teita, hun er også 50% Teiting .

Og om jeg får si det selv, så har du så mange andre ting enn bipolar som jeg håper hun arver av deg, for du er en utrolig flott person! Du har så mange positive sider, og du er et herlig menneske å være med. DET håper jeg S arver videre fra deg.

Det er da enda godt du slapp å arve det!

Tusen takk! Så hyggelig å høre:)

[Pjusk]

Vil bare sende deg masse

skulle ha skrevet mere, men har dessverre ikke tid akkurat nå, så får ta det senere

[Teita]

Vil bare sende deg masse

skulle ha skrevet mere, men har dessverre ikke tid akkurat nå, så får ta det senere

Takk for

[Gjest Delphina]

Nei, ingen fortjener å bekymre seg for at barna skal ha psykiske problemer. Jeg ser det på denne måten at jeg kanskje er mer obs hvis C skulle ha det vondt. Og mye av det Niennas sa er jeg enig i. Det er faktisk ikke en garanti at S får det, for hun har tross alt halvparten av gensettet sitt fra Teitingen.

Jeg har gått gjennom mye og hadde ubehandlet PTSD i flere år, så jeg vet faktisk ikke om det er genetisk betinget her. Uansett så tørr jeg ikke si at det ikke er det, i tilfelle det ikke er det.

Tenker på deg, frøken.