Samboer lite interessert i å inkludere

[AnonymBruker]

Vi har hatt et forhold i 1,5 år, og bodd sammen i 5 mnd. Han har møtt mine venner, de i min familie som betyr mye for meg, men han har ikke vært like inkluderende når det det gjelder meg.

Jeg flyttet til ham, på et lite sted hvor han har vokst opp, og "alle kjenner alle". Har møtt et par av vennene hans, broren og nevøen hans et par ganger (foreldrene hans er døde), men that's it.

Har spurt ham om han skjemmes over meg, noe han hardnakket benekter. Men hvorfor kan han ikke presentere meg for venner og lokalsamfunnet da??? "Alle" her vet at han har fått seg samboer, så det er ikke akkurat noen hemmelighet. Det er ikke så lett å bli integrert i et samfunn hvor man ikke blir definert som "innflytter" hvis ikke du kan vise til at besteforeldrene dine har bodd her uten litt hjelp...

Har heldigvis fått meg deltidsjobb nå, så det hjelper litt. I tillegg har jeg fått god kontakt med ei jeg har blitt kjent med gjennom fysikalsk behandling, men det er det, liksom. Og jeg har gjort det selv. Han har ikke løftet en finger for å få meg inn i vennekrets og samfunn - føler meg litt skuffet.

Det skal også legges til at han i helgene drar ut og blir borte et par, tre timer i slengen - ikke at jeg ikke unner ham det, men da har han drukket kaffe med venner, møtt noen bekjente osv. Han spør aldri om vi skal dra ut sammen.

Er bare redd for å bli isolert...

Og en ting til - jeg har et veldig godt forhold til søsteren min. Hun har mast i evigheter om at vi må komme og overnatte, men han nøler. Lurer på om ikke jeg kan ta en dagstur alene (det er nesten 2 timer å kjøre hver vei). Han bedyrer at han liker dem, men hvorfor kan han ikke bli med meg da?

Hjertesukk...

[AnonymBruker]

Høres ikke greit ut..

Har du spurt han direkte hvorfor dere ikke kan gjøre sånne ting sammen?

Hvordan er han ellers, når det er kun dere to som skal gjøre noe sammen? Er han like uinteressert da også? Det virker litt tidlig til å ha "vokst fra hverandre".

Jeg syns det hørest ut som om det kan være lurt med en lang prat.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Har jo forsøkt å snakke med ham om hvorfor vi ikke kan gjøre ting sammen med andre, men får bare "tåkesvar". Når vi er alene, har vi det utrolig fint. Han er verdens snilleste, omsorgsfull - i det hele tatt.

Vi møttes da vi jobbet i samme firma (begge har sluttet der nå). Vet at mange syntes vi begge hadde gjort en "catch" da vi ble sammen, jeg har alltid vært stolt av ham, og har også hatt inntrykk av at han følte det samme for meg.

Han jobbet hardt for å få meg til å flytte hit, men føler kanskje at når han hadde fått det som han ville, kunne han slappe av og alt var i boks...

[Hanselot]

Kan hende han trenger den tiden for seg selv, jeg er også en sånn type innimellom, men er ikke dummere enn at det er en selvfølge at kona ikke blir holdt utenfor til enhver tid.

Jeg hadde blitt mistenksom dersom jeg hadde vært i din situasjon og ikke hadde fått noen god forklaring ved konfrontasjon. Det er trolig fordi jeg engang var sammen med en jente som jeg etterhvert ble mindre og mindre stolt av. Nå vet ikke jeg hvordan dere er i forhold til hverandre, men at han ikke evner å kommunisere med deg syns jeg dere må ta tak i.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg flyttet utenlands for å være sammen med kjæresten min (nå min eks...), men den utadvendte og livlige personen jeg hadde blitt kjent med viste seg å være ganske tafatt og hjemmekjær, han ville aldri ta meg med ut på noe og vise meg hjemstedet sitt, i stedet satt vi hjemme hver kveld.

Dette var ikke ene og alene grunnen til at det tok slutt (han viste seg også å ha en rekke andre mindre sympatiske sider, men det er en annen historie), men det funket ikke for oss i lengden. Jeg synes du har rett til å kreve at du blir mer inkludert i livet hans, du har tross alt flyttet til dette stedet for å være sammen med ham. Håper det ordner seg for dere.

[Gjest Wilma]

Jeg har vært i samme situasjon selv. Jeg flyttet sammen med kjæresten min, til hjemstedet hans. Jeg kjente ikke en levende sjel der. Men samboeren min inkluderte meg bestandig. Han inviterte sine venner på besøk, og lot meg bli kjent med dem. Og han ba meg alltid med når han skulle ut. Nå, etter et par år,så har jeg selvsagt fått mine egne venner og bekjentskaper, men flere av vennene hans har også blitt mine venner;) Jeg hadde blitt utrolig skuffet hvis samboeren min ikke hadde inkludert meg, etter å ha fått meg til å flytte milevis hjemmefra. I mine øyne så virker det som om denne samboeren din mangler en antenne eller to

[Betty77]

Du har flyttet til hjemstedet hans, så burde være naturlig for han å hjelpe å inkludere deg i lokalsamfunnet. Fortelle kanskje litt om hvem 'den og den naboen er..' osv. Kan ikke du få være med å ta en kaffe da? Mulig disse kameratene ikke har dame, så blir mer naturlig at gutta treffes liksom. Kommer uansett ikke bort ifra det at, han har faktisk dame, så da kan du også få være med. Av og til trenger alle litt tid for oss selv, og ikke dulle oppi hverandre hele tiden. Men her høres det ut som dere trenger en ordentlig prat. Bra du ønsker å ta tak i dette nå, og ikke bare dulter etter hans liv og hans ønsker som kan lett bli ei felle for deg på lang sikt. Han kan forsake disse kompisene sine ei helg så kan dere dra til din familie så du får snakket med mennesker som kjenner deg også, såpass burde vel han skjønne. Da får han jo ei blid og lykkelig dame igjen når dere kommer hjem Ønsker deg lykke til med praten.