Psykisk sykdom

[Gjest LR]

Men dette vet jo7forstår jo ikke en gang behandlerne i psykiatrien. jeg har mange ganger de siste årene blitt bedt om å ta meg sammen og ikke være for deprimert til å møte til behandling....

Det ville ikke falt en almennpraktiker inn å si til en med høy feber at vedkommende måtte ta seg sammen så temperaturen ble lavere, eller å si til en med diabetes at han fikke samle tankene så blodsukkeret sank. Men til en deprimert person med angst sier legen ofte at personen må bestemme seg for å ikke ha symptomer og følge opplegget...

Løsningen deres når personen er for syk til å greie det er ofte å skrive dem ut av avdelingen... De sender ikke somatiske pasienter med lungebetennelse hjem fordi de får temperaturstigning. Men i rusomsorgen og psykiatrien er det prosedyre å skrive ut de som er for syke til å følge opplegget...

Hvordan kan man da forvente at andre mennesker skal forstå noe som helst, når legene ikke har innsikt?

Jeg tviler litt på at psykologen din har brukt ordene "ta deg sammen". Men jeg går til psykolog og opplever ofte at psykologen vil at jeg skal presse meg selv til å få mest mulig ut av dagene. Og da kan det oppleves litt som at psykologen vil du skal ta deg sammen. Men det betyr bare at psykologen vil at du skal mestre så mye som mulig selv om du er syk.

[AnonymBruker]

Trenger en å forstå alt da? Kunne det ikke bare holde med å godta at her er det et menneske og en situasjon som er litt anderledes enn den ferdig oppgåtte vei? Syns det holder jeg.

da er du mer forståelsesfull enn de fleste skal jeg si deg , og er mer unntaket enn regelen:)

[Hoppetaujenta]

Men det betyr bare at psykologen vil at du skal mestre så mye som mulig selv om du er syk.

Det kan kanskje også være fordi at du på det viset blir kjent med deg selv på nytt, og finner ut hvor grensene dine går - og hvor de er mulige å tøyes litt?

[AnonymBruker]

Nevroser er ok

Psykoser er skremmende

[Hoppetaujenta]

da er du mer forståelsesfull enn de fleste skal jeg si deg , og er mer unntaket enn regelen:)

Takk for det. Jeg syns bare ikke at det er nødvendig å gjøre ting vanskeligere enn de kanskje allerede er. Kanskje er de der ikke i merkbar grad heller, om de blir imøtegått på skikkelig vis?

[Gjest anonym]

Trenger en å forstå alt da? Kunne det ikke bare holde med å godta at her er det et menneske og en situasjon som er litt anderledes enn den ferdig oppgåtte vei? Syns det holder jeg.

Mitt poeng er at når ikke en gang utdannede "fagfolk" greier å akseptere det du sier, så kan man ikke forvente det av den gemene hop heller...

Oppfyller du ikke læreboknormalen i psykiatrien så må du klare deg selv. Jeg har til og med opplevd leger som ble fornærmet på meg personlig fordi det de mente skulle hjelpe ikke gjorde underverker allikevel. Så at de aksepterer at det gjelder individuelle mennesker i individuelle situasjoner er en overdrivelse/ønsktenkning fra din side.

Da kan man ikke forvente at mennesker uten innsikt/utdanning/faglig bakgrunn skal kunne greie denne aksepten heller.

Det blir å forvente for mye av folk, og da blir man bare mere skuffet.

[Hoppetaujenta]

Jeg skjønner. Det er en kronglete vei som mange må rusle i motvind...

<--- til alle som måtte trenge en...eller to.

Endret 4. mars 2011 av Margareth

[Gjest anonym]

Jeg tviler litt på at psykologen din har brukt ordene "ta deg sammen". Men jeg går til psykolog og opplever ofte at psykologen vil at jeg skal presse meg selv til å få mest mulig ut av dagene. Og da kan det oppleves litt som at psykologen vil du skal ta deg sammen. Men det betyr bare at psykologen vil at du skal mestre så mye som mulig selv om du er syk.

Tre psykiatere og to sykepleiere har brukt de ordene da jeg var så syk at jeg bare hadde tåkesyn...

Men jeg forventer selvsagt ikke at du skal tro meg. Det har heller ingen betydning om du gjør det. Jeg vet at andre deler min erfaring. Jeg har sankket med dem selv.

[Gjest anonym]

Jeg skjønner. Det er en kronglete vei som mange må rusle i motvind...

<--- til alle som måtte trenge en...eller to.

[AnonymBruker]

Mitt poeng er at når ikke en gang utdannede "fagfolk" greier å akseptere det du sier, så kan man ikke forvente det av den gemene hop heller...

Oppfyller du ikke læreboknormalen i psykiatrien så må du klare deg selv. Jeg har til og med opplevd leger som ble fornærmet på meg personlig fordi det de mente skulle hjelpe ikke gjorde underverker allikevel. Så at de aksepterer at det gjelder individuelle mennesker i individuelle situasjoner er en overdrivelse/ønsktenkning fra din side.

Da kan man ikke forvente at mennesker uten innsikt/utdanning/faglig bakgrunn skal kunne greie denne aksepten heller.

Det blir å forvente for mye av folk, og da blir man bare mere skuffet.

utrolig, akkurat det jeg tenker og, men som jeg ikke helt har klart å sette ord på. Dette er min opplevelse også. Jeg trodde jo det, naiv som jeg var, at plass på poliklinikk betød at jeg skulle få hjelo, for så å oppdage at jeg får en psykiatrisk sykepleier som aldri skulle fått lov til å ha med deprimerte personer å gjøre

[AnonymBruker]

utrolig, akkurat det jeg tenker og, men som jeg ikke helt har klart å sette ord på. Dette er min opplevelse også. Jeg trodde jo det, naiv som jeg var, at plass på poliklinikk betød at jeg skulle få hjelo, for så å oppdage at jeg får en psykiatrisk sykepleier som aldri skulle fått lov til å ha med deprimerte personer å gjøre

???

[Gjest LR]

Det kan kanskje også være fordi at du på det viset blir kjent med deg selv på nytt, og finner ut hvor grensene dine går - og hvor de er mulige å tøyes litt?

Ja, det tror jeg nok. Og det kan jo skje at man mister troen fullstendig på seg selv, og da er det godt at psykologen har tro på at du kan klare noe!

[Gjest anonym]

Sender en stor honnør til alle sliterne der ute som overlever med psykisk sykdom.

Det står det nemlig respekt av.

Selv om mange heller velger å se ned på disse menneskene som står ut med et strev de selv(som normale) ville bukket under for, og heller ikke klarer å sette seg inn i hvordan oppleves.

Unner ingen å bli utsatt for psykisk sykdom. Virkelig ikke.

[Gjest LR]

Nevroser er ok

Psykoser er skremmende

Har du hatt psykoser? Jeg er livredd for å utvikle det.

[Gjest LR]

Vet dere hva forresten? Jeg spurte for lenge siden om KG kunne lage en egen kategori for psykisk helse. Gjett hva de svarte da? "Det er ikke aktuelt, for da må man ha fagpersoner til å følge med".

Tror de at vi ikke er i stand til å snakke sammen eller?? Bare et eksempel på at folk tror personer med psykiske lidelser er utilregnelige.

[AnonymBruker]

Har du hatt psykoser? Jeg er livredd for å utvikle det.

Nei, jeg er frisk. Folk som har psykoser skremmer meg.

[Gjest LR]

Tre psykiatere og to sykepleiere har brukt de ordene da jeg var så syk at jeg bare hadde tåkesyn...

Men jeg forventer selvsagt ikke at du skal tro meg. Det har heller ingen betydning om du gjør det. Jeg vet at andre deler min erfaring. Jeg har sankket med dem selv.

Joda, jeg tror deg når du sier det. Men det var sikkert godt ment tror du ikke? Noen ganger er nok ikke bare omsorg og trøst det man trenger, noen ganger kan man trenge å bli stilt krav til.

[Gjest anonym]

utrolig, akkurat det jeg tenker og, men som jeg ikke helt har klart å sette ord på. Dette er min opplevelse også. Jeg trodde jo det, naiv som jeg var, at plass på poliklinikk betød at jeg skulle få hjelo, for så å oppdage at jeg får en psykiatrisk sykepleier som aldri skulle fått lov til å ha med deprimerte personer å gjøre

Jeg har ti års erfaring med å ikke få hjelp, og har blitt kjent med mange andre i samme situasjon på veien. At jeg ikke er naiv lengre betyr ikke at jeg har gitt opp. Jeg har bare blitt klar over at jeg må klare meg selv, og at man ikke kan vente på hjelp fra psykiatrien. De lover nemlig laangt mer enn det de kan holde.

Ønsker deg alt det beste. Ingen grunn til å gi opp når man har vist nok styrke til å leve med psykiske lidelser i hverdagen. Da er amn en vinner, uansett hvilket negativt bilde andre( uvitende mennesker) har av deg. De kjenner deg jo ikke, men har bare usanne fordommer.

[Gjest anonym]

Joda, jeg tror deg når du sier det. Men det var sikkert godt ment tror du ikke? Noen ganger er nok ikke bare omsorg og trøst det man trenger, noen ganger kan man trenge å bli stilt krav til.

Når du ikke kan se, men de blåser av deg og ber deg jogge, kan det hjelpe å bli trodd i stedet for utskrevet.

Da sitter fordommene i legens hode, siden de har lest læreboka og avviser de symptomene du forteller om...

[AnonymBruker]

Jeg har ti års erfaring med å ikke få hjelp, og har blitt kjent med mange andre i samme situasjon på veien. At jeg ikke er naiv lengre betyr ikke at jeg har gitt opp. Jeg har bare blitt klar over at jeg må klare meg selv, og at man ikke kan vente på hjelp fra psykiatrien. De lover nemlig laangt mer enn det de kan holde.

Ønsker deg alt det beste. Ingen grunn til å gi opp når man har vist nok styrke til å leve med psykiske lidelser i hverdagen. Da er amn en vinner, uansett hvilket negativt bilde andre( uvitende mennesker) har av deg. De kjenner deg jo ikke, men har bare usanne fordommer.

takk. Jeg har iallefall innsett at det ikke er jeg som er uhelbredelig, men hjelpen som ikke er god nok, (jeg får ikke utfordret tankene mine,som er altfor kompliserte for den stakkars behandleren) Allikevel er det en fattig trøst at jeg har overlevd så langt med psykisk sykdom, for det vil bare gi verdi og mening hvis jeg på et senere tidspunkt blir bra nok til å kunne se tilbake på denne tiden og tenke at jeg kom styrket ut av det