Kalde føtter!

[AnonymBruker]

Jeg gifter meg om to og en halv måned og vet sannelig ikke om dette er riktig. jeg har det helt grusomt for tiden - tenker på det natt og dag... Jeg er 32 og burde virkelig vite hva jeg gjør! Jeg vet nemlig ikke om dette bare er vanlige kalde føtter/bryllupsnerver, eller om det er hakket alvorligere Vi har tatt noen runder på det - vi har åpen kommunikasjon, og han vet om mine usikkerhetstanker. Likevel så vil han. Tankene mine slipper ikke taket - er det virkelig han jeg skal leve med? Jeg blir på en måte ikke glad av å tenke på bryllupet i det hele tatt! Jeg var det i starten, da vi begynte å planlegge, var supergiret. Men i det siste føler jeg vi har kommunisert dårligere, av og til blir han sur, jeg er ikke fornøyd med ham osv, vi har viklet oss inn i et kjedelig spor. Jeg kritiserer lett, og han kan først kompensere med å bli enda mer hengiven, men i neste omgang letter han på trykket ved å bli sur/irritert. Men det skal sies at han stort sett er en blid og god mann! Vi elsker hverandre, jeg ser ingen "fare" ved å gifte seg med ham - forholdet vårt bærer preg av tillit, åpenhet og trygghet. Han er stabil og trofastheten selv, kanskje nesten litt for mye av det gode - jeg synes nesten det er litt rart at han ikke setter foten ned så mye usikker jeg har vært i det siste... Men han er en tålmodig sjel.

Jeg får nesten litt angst og en klam følelse ved tanken på at det er han resten av livet. Vi har det stort sett fint sammen, men jeg kjeder meg lett. Jeg trenger nok mer action enn han sånn generelt. Jeg føler jeg ikke "kicker" nok på ham. Jeg har vært usikker tidligere i forholdet, det ble slutt en måneds tid men jeg kom tilbake til ham, mer forelsket enn noen gang og bare happy over å være i armene hans igjen. Men her er vi altså igjen - jeg er usikker, han vil. Jeg vil på en måte ikke ut av det jeg heller, men samtidig er jeg så fryktelig redd for at vi gjør en feil ved å gifte oss!! Jeg ser enkelte usunne tendenser i forholdet vårt bli mer og mer fremtredende (ja jeg er "sjefen") - burde jeg heller hatt en litt mer psykopatisk mann som kunne styre meg litt? Har bedt ham ta sjefsavgjørelser utallige ganger, noe han sliter litt med...med resultat i at jeg får mindre respekt for ham da og det til slutt er jeg som sitter med siste ordet likevel...

Nei dette ble langt, men jeg trenger så sårt hjelp, er livredd for å gå inn i et ekteskap som ikke er bra!! Ønsker ikke å være skilt om 2 år heller... Vi har ingen barn ennå, og eier ikke bolig sammen ennå (tenker å kjøpe leilighet sammen). MEN - invitasjoner er sendt ut, familien og alle hjerter gleder seg, lokalet er bestilt og depositum er betalt, kjolen er kjøpt osv osv, you name it. JEG SLITER!! Er jeg bare redd for det ukjente, eller er han feil mann? Vet at bare jeg/vi som kan ta dette valget, men...

Må legge til at han er en svært god mann, og vi har mye fint sammen også. Jeg får ikke dekt "alle" behov, men å finne det "perfekte" for en som allerede er perfeksjonist og kontrollfreak så det holder, det er ikke bare lett...er i tillegg alltid redd for å velge feil når det gjelder store valg i livet... Er så takknemlig hvis noen her inne kan dele sine tanker med meg...noen som har erfart det samme, og valgt å avlyse, eller å gifte seg? Og som har angra?? Hilsen fortvilet

[Thinkerbelle]

Oi, her var det mange tanker på en gang!

Her er hva jeg tenker:

det å skulle gifte seg kan være skremmende nok for hvem som helst, og i slike situasjoner tror jeg tvilen lettere setter seg fast. Mitt inntrykk er at du leter etter årsaker som rettferdiggjør dine tanker og følelser. Og jeg tror jeg kan si at mange sikkert hadde funnet NOEN grunner for å ikke gifte seg dersom man virkelig leter etter det, slik vil der alltid være.

Jeg troeni tillegg du må ta en oppgjør med deg selv: hva er det mest viktige for deg? Spenning? Trygghet? Partnerskap? Frihet?

Som du selv sier så er din blivende en god og bra mann - dermed er det du selv som må tenke deg om hva du virkelig vil.

Slutt å være vinglete:) ta et oppgjør med deg selv!

[AnonymBruker]

Synes Thinkerbelle over her sier mye fint!

Det er virkelig skummelt å gifte seg, hvis man begynner å tenke over det, vel å merke.

Men man trenger ikke tenke så mye og vurdere alternativ hvis man har det fint der man er! Hvis jeg kan bruke min egen situasjon som eksempel: Vi ble gift for 3-4 år siden, jeg og mannen min har mye til felles og er gode venner, selv om han har noen sider/holdninger/interesser som jeg ikke er spesielt begeistret for. Men da lar vi bare være å diskutere akkurat det. Han kan evt leve ut den siden med kompisene sine, det går helt fint for meg.

Vi gjør like mye selvstendig nå som før vi giftet oss. Vi vasker til og med våre egne klær. Men lever i et godt og varmt vennskap. Det er virkelig godt å ha en livsledsager, jeg kjenner det når jeg diskuterer med single venninner. Det er sikkert mange andre menn som jeg kunne passe like godt sammen med (og bedre) enn ham jeg har nå. Men slik vil det jo alltid være for alle, og man må ta et valg, og ikke tenke så mye.

Jeg har ikke angret et sekund på giftemålet. Men jeg syntes singeltiden var stressende og slitsom, og er så glad for å ha bygget meg et hjem og en familie med en mann jeg går godt sammen med. Jeg går ikke rundt og tenker på alternativer, eller drømmer om en annen mann som kan ta meg med storm i senga, eller noe slikt. Jeg går ikke rundt og drømmer om min egen mann, heller, i en forelsket lykkerus. Men jeg drømmer om ferieturene vi skal ta, om et nytt hus som jeg har lyst til å kjøpe, en hobby jeg vil begynne med, eller om fremtiden til barna våre.

Tror du du kan finne lykken i de små hverdagsmomentene med denne mannen?

Klarer du å akseptere at du er "sjefen" i forholdet, og la ham ha en mer passiv rolle som han er avslappet med, uten å miste respekten for ham?

Husk at denne mannen ikke trenger å fylle alle rollene du må ha rundt deg. Venner og kollegaer er veldig viktige, de kan gi deg utfordringene du trenger, og mannen kan bli din trygge sone hjemme?

[AnonymBruker]

Hei Trådstarter...

Jeg velger å være anonym her... Jeg har det akkurat på samme måte.... Jeg skal gifte meg om et halvt år, har mast og mast om å få satt en bryllupsdato og nå når vi har det får jeg kalde føtter... Min kjære er alt mann kan ønske seg av en mann.. Snill, hjelpsom, gjør alt i huset, støtter meg i alt rett og gale jeg gjøre, tilgitt for to dumme ting jeg har gjort, fantastisk far, vi har to barn sammen, bor i hus med stor hage... Han er egentlig mannen i mitt liv... Men alikavell blir jeg usikker. Jeg har kjole, order innbydelser, lokale, prest, kirke... Det er så vondt å føle det sånn... Jeg tenker veldig på det og tenker, tenk om vi skiller oss etter et år fordi det var feil, eller er det livet ut.. SKulle aldri tro jeg kom på disse tankene fordi jeg alltid har drømt om denna dagen....

Men for meg så er det så mange som vet at vi skal gifte oss, og for meg greier jeg ikke å si at vi avlyser, for det er nok ikke det jeg vil... men alikavell, det å gjøre det tror jeg ikke jeg hadde greid uansett...

Jeg må bare tenke at jeg har en fantastisk samboer og kjempe snill pappa, så må jeg heller tenke at dette bare er kalde føtter og at det blir bra til slutt... men kjente meg så igjen i det du skrev lykke til,

[AnonymBruker]

Du høres veldig usikker ut, ja. Jeg synes ikke det praktiske og hva alle andre tenker og gleder seg til skal være avgjørende. Faktisk tror jeg mange hadde respektert deg om du hadde turt å si at du er usikker og at du trenger tenkepause.

Hvis du er usikker på om din kommende mann er den rette for deg, tror jeg det kan være greit å se det an. Perfekte forhold finnes neppe, vi har alle ting å utsette på partneren og opplever at mindre heldige sider ved oss selv kommer til syne i forholdet. Det er menn der ute som er mer spennende enn mannen min, som jeg passer bedre sammen med, men likevel vet jeg at livet selv ikke er langt nok for oss to - jeg vil være sammen med ham for evig og alltid!

[Thinkerbelle]

Om man venter på det perfekte forholdet så tror jeg man må vente lenge:) men - er det så farlig om det er helt perfekt da? Jeg er IKKE perfekt, og heller ikke min blivende.. Derfor kan ikke forholdet heller være perfekt.. Men selv om jeg irriterer han noen ganger og han irriterer meg noen ganger, så VET jeg at han er mitt livs kjærlighet:)

som den før meg skrev, livet er for kort! Om du virkelig er usikker og misfornøyd, så let etter ditt livs kjærlighet, men om det bare er nerver og unødvendig kritikk, så hopp: tør å satse! Livet er for kort til å være alene fordi man er perfeksjonist også.. Som jeg skrev tidligere, så må du ta et oppgjør med deg selv om dine ønsker:)

lykke til, håper du finner ut hva som er rett for deg:)

[AnonymBruker]

Takker for svar, dere er skjønne... Det er ikke helt lett dette nei. Vet ikke om det finnes noe fasitsvar heller. Vi har gått en del runder med hverandre i det siste, snakket om det, og jeg har vært nær ved å gå. Men så er det vanskelig det også, og vi har jo mye bra - tenk om jeg angrer om jeg gjør det slutt? Men følelsen av at livet er for kort for oss og at han kan jeg absolutt ikke leve uten, den har jeg ikke akkurat dessverre, det er vel noe som mangler der. Invitasjoner er sendt ut, vi kunne ikke drøye det lenger - vi bestemte oss for å gå for dette - men dessverre dessverre kommer tvilstankene mine tilbake selv om vi har bestemt oss for det!! Dette er en helt grusom situasjon å være i, jeg har så lyst å være glad, være superlykkelig og virkelig glede meg til bryllupet!! jeg er litt sånn apatisk. Alle liker han JA, han er en god mann, derfor er dette så vanskelig. Jeg er veldig glad i han, og elsker å være i armkroken hans, men likevel føler jeg at et eller annet ikke stemmer helt og min magefølelse kunne gjerne vært litt sterkere på at dette var riktig.

Vel, jeg har ihvertfall bestemt meg for (og det mener vel han også) at om vi virkelig finner ut at vi vil bryte, så kan vi nesten ikke la oss stoppe av at invitasjoner er sendt ut, lokalet betalt osv... penger blir små i en sånn situasjon... Innmari kjedelig for gjestene selvsagt hvis det skulle skje, men...

Så er spørsmålet, er jeg villig til å gi han fra meg til fordel for singellivet igjen? Jeg gikk singel i mange år og synes virkelig ikke at det livet der er så mye mer attraktivt heller... Som en over her skrev, kan jeg slå meg til ro med han og sette pris på at jeg faktisk har en som kan være familiefar, reise på ferier med osv (jeg har selvsagt mange venninner men det blir ikke det samme).

En ting til, synes dere ikke det er litt rart at han så på død og liv vil dette her, at han ikke setter foten ned og ikke gidder mer, når han ser hvor usikker jeg er og hvor mye følelsene mine har dabbet av? Ønsker ikke menn en som virkelig vil ha mannen sin av hele sitt hjerte?

Nei ikke lett dette. Elsker jeg han nok skal tro. Men dere skal slippe å komme med fasitsvaret kjære dere, det har bare jeg Men det gjør godt å lufte tankene litt her inne. Så skal det sies at vi har hatt noen fine stunder i det siste da, pratet gjennom ting på en god måte og hatt nærhet til hverandre... men... dette er nesten som på film, en slik situasjon man håper man slipper å havne i selv...

hilsen meg - trådstarter!

[AnonymBruker]

Og så skal det jo sies at jeg tar han selvsagt ikke "bare" fordi jeg ønsker meg familie - mann og barn. Vi er jo glad i hverandre. Han er en veldig fin type som vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Det er jo derfor jeg synes han egentlig er for god til å gi slipp på også da... Men som sagt - "dette er virkelig Mannen i mitt liv"- og "Han kan jeg umulig leve uten"-følelsen, er ikke så sterk... Og, jeg er redd for å velge feil, at ting skal gå galt...har jo ikke full kontroll på hva som skjer i fremtiden... jeg er kontrollfreak og perfeksjonist av natur så da sier det seg selv at det å gifte seg er både litt skummelt og usikkert...

Jaja som sagt, jeg forventer ikke fasitsvar fra dere, men godt å lese det dere skriver likevel!! Og, at det ikke bare er mg i en sånn situasjon! Ts

[Thinkerbelle]

Jeg forstår at dette ikke er lett, men nå syns jeg synd på kjæresten din, virker som hans skjebne er fullstendig i dine hender: du vil kanskje ikke ha han, men tør du å "gi han fra deg"? Dette er et menneske! Et menneske du må respektere dypt:) gjør dere begge en tjeneste og bestem deg, om du vil bryte så gjør det, ikke la denne snille gode mannen gå gjennom en masse bare fordi du ikke bestemmer deg, han fortjener vel bedre enn det?

[Gjest Ylva Virvla]

Hvordan har det gått med deg, TS? Håper du har det bedre nå.

[AnonymBruker]

Og så skal det jo sies at jeg tar han selvsagt ikke "bare" fordi jeg ønsker meg familie - mann og barn. Vi er jo glad i hverandre. Han er en veldig fin type som vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Det er jo derfor jeg synes han egentlig er for god til å gi slipp på også da... Men som sagt - "dette er virkelig Mannen i mitt liv"- og "Han kan jeg umulig leve uten"-følelsen, er ikke så sterk... Og, jeg er redd for å velge feil, at ting skal gå galt...har jo ikke full kontroll på hva som skjer i fremtiden... jeg er kontrollfreak og perfeksjonist av natur så da sier det seg selv at det å gifte seg er både litt skummelt og usikkert...

Jaja som sagt, jeg forventer ikke fasitsvar fra dere, men godt å lese det dere skriver likevel!! Og, at det ikke bare er mg i en sånn situasjon! Ts

Du har ikke "dette er virkelig Mannen i ditt liv" eller at han her umulig å leve med. Men hvordan føler du det hvis du ser han sammen med ei annen jente? Sjalu? Eller er det helt greit å se for seg? Kan du seg for deg å dele seng med en annen mann eller er det utenkelig?

[AnonymBruker]

Hei TS...

Jeg skrev at jeg også følte det sånn og leser videre på det du har skrevet og er akkurat sånn jeg har det også... Forferdelig altså...

Hvordan går det med deg?

Klem

[AnonymBruker]

Hei dere, ts her! Jo egentlig så går det litt bedre. Jeg har tenkt og tenkt, og vi har gått noen runder sammen og snakket om `oss`... Jeg har tenkt hmm skal det virkelig kanskje bli slutt? Vil jeg det? Må ærlig innrømme at det sitter langt inne å bryte ut av dette forholdet. Slik som en av dere over skriver, om jeg kan tenke meg å se han med en annen jente? Om jeg kan tenke meg en annen mann å dele seng med? Nei akkurat det ser jeg virkelig ikke for meg. Noe av det beste er faktisk å bare ligge tett inntil hverandre i senga, han holde undt meg, jeg hvile hodet på det deilige brystet hans...og så varmer han meg hvis jeg fryser Det er så godt, så trygt, så stødig... Og vi deler så masse. Jeg vet han kommer til å bli en familiefar som virkelig stiller opp og setter meg og evt barn høyt, slik er han bare...han er ikke typen som lar meg sitte hjemme kveld etter kveld mens han selv stikker ut med sine kompiser. Vi gir hverandre heldigvis stor frihet, begge to, til å være med våre venninner/kompiser og tror det er viktig. Vi er like når vi er på ferie, i forhold til hva vi liker å gjøre, action/avslapping osv, vi er akkurat passe a/b-mennesker begge to, vi deler mange like interesser, vi snakker godt sammen. Han liker meg akkurat som jeg er, selv når jeg maser om at jeg sikkert har lagt på meg, jeg føler meg så trygg på ham. En som alltid er til stede, som tar i et tak når det trengs, som fikser og ordner praktiske ting... Jeg har tenkt - vil jeg gi fra meg alt vi har, til fordel for en mann som kanskje er litt mer "spennende" og entusiastisk, litt mer "psykopatisk" som styrer meg mer og som kanskje tar meg mer med storm, men som kanskje er mer ego når alt kommer til stykket? Eller vil jeg heller sette mer pris på det jeg har, og prøve å gjøre mitt for at ting skal være bra mellom oss? for jeg er jo ikke bare enkel selv akkurat, vet jeg kan ha mine sære sider...faktisk he he. Har tenkt en del på dette i det siste. Og nei, han er ikke umulig å leve med

Problemet er at man låser seg sånn fast i tankene sine, blir gående og kverne og analysere alt...og det er et så ufattelig stort valg det dreier seg om... Men jeg har kommet dithen at jeg har ikke lyst å slippe ham, se han om to år komme leiende på en jente med søt baby i vogna og der går jeg, alene, stadig på leit etter det perfekte... Han har gjort noe med hjertet mitt, kan vel ikke akkurat kalle det stormforelskelse nei, men likevel... et eller annet dypt er det ihvertfall

Så jeg ønsker å gå for dette, jeg har ikke lyst å gå lenger å kjenne etter om det er riktig eller ikke, fasitsvar får man vel sjelden på noe her i livet!! Det har vel mye med hva man gjør det til selv også?

Håper du som også tviler klarer å ta et valg...det er ikke noe morro å ha det slik! Men tenk på hva du har, om du er villig til å miste det... jeg har ihvertfall ikke lyst å gå rundt om ti år og angre på at jeg gav slipp på en så utrolig god og skjønn mann!! Måtte jeg ikke ombestemme meg igjen nå da

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig det høres ut som om det er lidenskap og spenning du savner, men at han er alt annet du ønsker deg og at livet er godt og trygt sammen med han. Da tenker jeg på at det er vanskelig å bygge et forhold og et ekteskap på lidenskap og spenning, og at ingen par er nyforelska og intense hele tiden etter noen år sammen, selv om det heldigvis kommer noen bluss her og der. Kan det rett og slett være dette som er årsaken? Jeg følte i hvert fall noe lignende i tida før mitt bryllup (spesielt det med initiativ og at jeg ender opp med å ta alt ansvar), men slapp heldigvis å være så i tvil som du er nå, det skjønner jeg at er vondt. Tror nok de aller fleste er innom lignende tanker før bryllupet, om kanskje ikke i den graden, det ville nesten vært skremmende om folk ikke tenkte i de baner - for det å gifte seg er jo en overveldende stor beslutning.

Du reagerer på at forloveden din ikke blir lei av tvilen din, men jeg tenker at han kanskje bare er tålmodig og forstår at litt tvil er naturlig. Jeg synes i hvert fall ikke du skal ha dårlig samvittighet for å ha disse tankene, uansett hva utfallet blir.

Om du kan se for deg et godt liv sammen med han, til tross for mangel på spenning, da tror jeg ikke du trenger å bekymre deg så mye. Jeg tror det er naturlig å drømme om spenningen, men jeg vet i hvert fall at jeg selv ikke ville ofret tryggheten jeg føler med mannen min til fordel for spenningen. ...og jeg tror dessverre få menn er lidenskapelige, impulsive og uforutsigbare, og samtidig helt pålitelige og trygge

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det egentlig med ekteskapene deres, dere som var i tvil her? Er i samme situasjon nå, har det vanskelig og føler meg som et forferdelig menneske. 

Anonymkode: 5b2a6...d58

[AnonymBruker]

Enig i at det hadde vært veldig intressant å få vite utfallet her! Til ab over så kan jeg avsløre at jeg giftet meg med min "Herr God Nok" for noen år siden og jeg har ikke angret på det. Ingen er perfekte men familielivet er så mye enklere når man er to. For å være ærlig så hadde jeg en slik tankegang at "men jeg kan jo bare skille meg" da vi giftet oss. For det kan man faktisk også gjøre. Vi har det godt sammen og jeg er glad for avgjørelsen min for noen år siden, men det å ha mulig skillsmisse i bakhodet gjorde presset mindre hvertfall  

Anonymkode: bc9c2...243

[AnonymBruker]

Godt å høre! Jeg tenker det samme nå, har så kalde føtter og er så «redd» at tanken på at man kan skille seg hvis ikke tankene og følelsene gir seg etter en stund er det som roer meg ned… Grusomt

Anonymkode: 5b2a6...d58

[AnonymBruker]

Du høres ut som du egentlig har det bra med mannen, og da vil jeg tro at det bare er litt kalde føtter. Er nok ikke noe uvanlig det. Det kan jo være at mannen er såpass god og snill og for snill at du fort kan "kjede" deg litt. Men det er vel ingen som får en perfekt en. Hvis du kan kjenne på sjalusi så er det positivt. 

Anonymkode: 9eb4f...bc8