I en vanskelig situasjon, hva burde jeg gjøre...

[Gjest usikker]

Hei!

Jeg er i en litt vanskelig situasjon, og trenger noe input fra folk som ikke kjenner meg, da jeg føler de jeg kjenner gjerne er på "mitt lag" uansett..

Kort fortalt (det ble visst langt) : Er straks 30, og vært i ett forhold i snart 8 år. Vi har vært samboere i 7, og for 4 år siden kjøpte vi ett hus sammen.

Vi kommer fra hver vår kant av landet, og jeg flytta til hans landsdel da vi ble samboere. De første årene hadde jeg problemer med å finne en "ordentlig" jobb, ble mye deltids og vikarstillinger i restaurant/utesteder/butikk/, og vi hadde en stram økonomi. Men, de første årene var jo alt rosenrødt, og vi var kjempeforelska, så vi kom oss gjennom det, selv med noen problemer langs veien.

For litt over 4 år siden fikk jeg meg en god og godt betalt fast jobb, som jeg har enda og liker veldig godt, og vår økonomi fikk en kraftig oppsving, og vi har siden det kjøpt både bil og enebolig, som vi har brukt mye tid, penger og energi på senere pusse opp.

Vi har alltid vært veldig forskjellige, jeg er veldig sosial - og liker godt å ha mye å gjøre på fritiden og i jobb, mens han er mer innesluttet/hjemmekjær og vil helst bare være hjemme og slappe av/se film/spille data. Jeg mener også at han er litt sosialt uintelligent. Jeg liker å reise/oppleve ting, utvide horisonten min, bruke penger på opplevelser, mens han igjen heller vil være hjemme og styre med hus og hjem.

På mange måter har jeg syns at forskjellene våre har vært vår styrke i forholdet, at vi har klart å leve våre egne liv, gjøre våre egne ting på hver vår kant, og ikke vært for avhengige av hverandre.

Det siste året har dette begynt å gnage på meg, og jeg tenker helt annerledes. Jeg irriterer meg veldig mye over hva han gjør, og irriterer meg over at vi ikke gjør ting sammen. Jeg har også begynt å tenke mye om hva jeg egentlig føler, og finner ut at - jeg føler jo egentlig ingenting. Jeg er såklart veldig glad i han, men vi har blitt bestevenner som deler regninger og økonomi, og har det veldig greit sånn, men det er ingen... lidenskap.. for å bruke det ordet.

Etter å ha tenkt på dette en god stund, bestemte jeg meg i januar for å ta dette opp med han, og sa da egentlig at jeg ikke følte noe for han lenger, og at jeg ikke så noen fremtid med oss, og at han fortjener noen som virkelig elsker han. Selv om jeg føler at jeg har gitt han noen hint, og ymtet frempå at vi burde gjøre mer sammen i løpet av det siste året, samt vært veldig irritabel ovenfor han, så kom dette som lyn fra klar himmel for han. Han ble såklart totalt knust, og ville vite hva vi kunne gjøre for å få dette til å virke igjen osv.

Veldig vanskelig situasjon, når han ikke tenkte på samme måten i det hele tatt, noe jeg trodde han gjorde til en viss grad.. Jeg ble svak av at han ble så knust, samtidig som jeg tenkte meg om : Hva har han gjort for å fortjene at dama han er så forelsket i, sier at hun vil dra på dagen? Svaret : Ingenting. Ikke vært utro, ikke vært voldelig, bare levd livet som han syns er greit.

Så vi ble enige om at vi skal vente litt, og se hvordan det går noen måneder fremover..

Nå har det gått 2 mnd, og jeg er så ulykkelig! Stakkar han prøver på mange måter i finne på ting med meg, og han sier stadig hvor mye han elsker meg, men jeg er tydeligvis en kald kynisk person, for jeg føler ingenting! Jeg har ingen entusiasme, og jeg har ikke lyst til å finne på ting med han. Jeg har heller ingen seksual-lyst i det hele tatt. Mens i hodet mitt, tenker jeg bare på hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette.

Samtidig så er det en liten tanke bakerst i hjernen min som sier : Hva i helvete er det du driver med? Forlate en snill mann, ett hus, en god stabil økonomi, og ett helt greit liv - bare fordi du ikke finner det spennende og interessant nok? Er det den berømte 30-årskrisa? 7 årskrisa litt på etterskudd?

Dette ble veldig langt, men håper noen kan komme med litt innspill og tanker om dette...

[Fillay]

Jeg rekker ikke å svare så mye nå, men jeg er i samme situasjon. Jeg pratet med samboeren igår og vet ikke hvor dette vil lede. Jeg føler meg så slem som vil gå fra han for han har ikke gjort noe galt. Han er så utrolig snill, god og omtenksom. Det er på nippet til at jeg vil si at vi bare fortsetter sammen likevel, for jeg klarer nesten ikke å gjøre dette mot han.

[Gjest usikker]

Åh, det føles som akkurat samme situasjon!

Jeg sa det jo til han, og så tenkte jeg meg om, og var veldig svak, og sa : Joda, vi kan prøve en liten stund til..

Men nå, etter 2 mnd, er jeg jo så ulykkelig! Jeg skulle ønske jeg hadde vært så sterk da jeg først fortalte det at vi hadde gjennomført det..

Du må tenke deg godt om ihvertfall, for etter at jeg var svak og sa ok - la oss prøve.. Jeg har aldri vært så lei, aldri følt meg så dårlig og ulykkelig. Han prøver å være kjærlig og omtenksom, men jeg klarer ikke forholde meg til det i det hele tatt. Og tilslutt er jo ikke det rettferdig ovenfor verken han eller meg, eller du og han! Men det er så grusomt å føle at jeg må ta denne samtalen igjen... Og det har jo ikke gått så lang tid, så når jeg sier at vi skal prøve litt til, så må jeg vel kanskje bite tennene sammen litt..

[Tullepia]

Hei!

Jeg er i en litt vanskelig situasjon, og trenger noe input fra folk som ikke kjenner meg, da jeg føler de jeg kjenner gjerne er på "mitt lag" uansett..

Kort fortalt (det ble visst langt) : Er straks 30, og vært i ett forhold i snart 8 år. Vi har vært samboere i 7, og for 4 år siden kjøpte vi ett hus sammen.

Vi kommer fra hver vår kant av landet, og jeg flytta til hans landsdel da vi ble samboere. De første årene hadde jeg problemer med å finne en "ordentlig" jobb, ble mye deltids og vikarstillinger i restaurant/utesteder/butikk/, og vi hadde en stram økonomi. Men, de første årene var jo alt rosenrødt, og vi var kjempeforelska, så vi kom oss gjennom det, selv med noen problemer langs veien.

For litt over 4 år siden fikk jeg meg en god og godt betalt fast jobb, som jeg har enda og liker veldig godt, og vår økonomi fikk en kraftig oppsving, og vi har siden det kjøpt både bil og enebolig, som vi har brukt mye tid, penger og energi på senere pusse opp.

Vi har alltid vært veldig forskjellige, jeg er veldig sosial - og liker godt å ha mye å gjøre på fritiden og i jobb, mens han er mer innesluttet/hjemmekjær og vil helst bare være hjemme og slappe av/se film/spille data. Jeg mener også at han er litt sosialt uintelligent. Jeg liker å reise/oppleve ting, utvide horisonten min, bruke penger på opplevelser, mens han igjen heller vil være hjemme og styre med hus og hjem.

På mange måter har jeg syns at forskjellene våre har vært vår styrke i forholdet, at vi har klart å leve våre egne liv, gjøre våre egne ting på hver vår kant, og ikke vært for avhengige av hverandre.

Det siste året har dette begynt å gnage på meg, og jeg tenker helt annerledes. Jeg irriterer meg veldig mye over hva han gjør, og irriterer meg over at vi ikke gjør ting sammen. Jeg har også begynt å tenke mye om hva jeg egentlig føler, og finner ut at - jeg føler jo egentlig ingenting. Jeg er såklart veldig glad i han, men vi har blitt bestevenner som deler regninger og økonomi, og har det veldig greit sånn, men det er ingen... lidenskap.. for å bruke det ordet.

Etter å ha tenkt på dette en god stund, bestemte jeg meg i januar for å ta dette opp med han, og sa da egentlig at jeg ikke følte noe for han lenger, og at jeg ikke så noen fremtid med oss, og at han fortjener noen som virkelig elsker han. Selv om jeg føler at jeg har gitt han noen hint, og ymtet frempå at vi burde gjøre mer sammen i løpet av det siste året, samt vært veldig irritabel ovenfor han, så kom dette som lyn fra klar himmel for han. Han ble såklart totalt knust, og ville vite hva vi kunne gjøre for å få dette til å virke igjen osv.

Veldig vanskelig situasjon, når han ikke tenkte på samme måten i det hele tatt, noe jeg trodde han gjorde til en viss grad.. Jeg ble svak av at han ble så knust, samtidig som jeg tenkte meg om : Hva har han gjort for å fortjene at dama han er så forelsket i, sier at hun vil dra på dagen? Svaret : Ingenting. Ikke vært utro, ikke vært voldelig, bare levd livet som han syns er greit.

Så vi ble enige om at vi skal vente litt, og se hvordan det går noen måneder fremover..

Nå har det gått 2 mnd, og jeg er så ulykkelig! Stakkar han prøver på mange måter i finne på ting med meg, og han sier stadig hvor mye han elsker meg, men jeg er tydeligvis en kald kynisk person, for jeg føler ingenting! Jeg har ingen entusiasme, og jeg har ikke lyst til å finne på ting med han. Jeg har heller ingen seksual-lyst i det hele tatt. Mens i hodet mitt, tenker jeg bare på hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette.

Samtidig så er det en liten tanke bakerst i hjernen min som sier : Hva i helvete er det du driver med? Forlate en snill mann, ett hus, en god stabil økonomi, og ett helt greit liv - bare fordi du ikke finner det spennende og interessant nok? Er det den berømte 30-årskrisa? 7 årskrisa litt på etterskudd?

Dette ble veldig langt, men håper noen kan komme med litt innspill og tanker om dette...

For å si det rett ut: Det er altfor mye fokus på FØLELSER. Vi går rundt og kjenner og leter etter følelsene. Er det like bra som i starten? Hvorfor er det ingen følelser? Osv.

Svaret er at følelser kommer og går. Sånn er livet. Det går opp og ned, følelser er aldri stabile og de kan ikke kontrolleres. Så da må vi velge å ikke la oss kontrollere av dem.

Det betyr: Du sier at det er godt å leve med ham, at du er glad i ham. Da blir du! Ikke sitt og kjenn etter følelsene. Etter ti år er det naturlig at de forsvinner for en tid, og så kommer de tilbake. Det er ikke følelsene vi skal bygge forhold på, det er kjærlighet (husk: Du er glad i ham!).

Så ikke fortvil: Det er naturlig og normalt. Tenk på hvordan familier har det: man er oftest dypt glad i hverandre, men følelsene kan variere voldsomt. Man kan være rasende, sint, glad, lei osv. Det er ikke følelsene som forteller oss noe om kjærligheten vi har.

Forhold er noe man må jobbe med, pleie, ta vare på. Det kan være rosenrødt i noen perioder, kjempehardt i andre. Det er viktig å ikke gi opp, det er viktig å ikke la seg skremme av følelsene.

Ta det med ro. Søk kjærligheten som bor i deg, dette som gjør at du sier: Jeg er glad i ham.

[Pastill]

Hei!

Hvor mye har du anstrengt deg for å få lidenskapen inn i forholdet deres igjen? Er det noe du ytterligere kan gjøre?

Pastill

[Fillay]

For å si det rett ut: Det er altfor mye fokus på FØLELSER. Vi går rundt og kjenner og leter etter følelsene. Er det like bra som i starten? Hvorfor er det ingen følelser? Osv.

Svaret er at følelser kommer og går. Sånn er livet. Det går opp og ned, følelser er aldri stabile og de kan ikke kontrolleres. Så da må vi velge å ikke la oss kontrollere av dem.

Det betyr: Du sier at det er godt å leve med ham, at du er glad i ham. Da blir du! Ikke sitt og kjenn etter følelsene. Etter ti år er det naturlig at de forsvinner for en tid, og så kommer de tilbake. Det er ikke følelsene vi skal bygge forhold på, det er kjærlighet (husk: Du er glad i ham!).

Så ikke fortvil: Det er naturlig og normalt. Tenk på hvordan familier har det: man er oftest dypt glad i hverandre, men følelsene kan variere voldsomt. Man kan være rasende, sint, glad, lei osv. Det er ikke følelsene som forteller oss noe om kjærligheten vi har.

Forhold er noe man må jobbe med, pleie, ta vare på. Det kan være rosenrødt i noen perioder, kjempehardt i andre. Det er viktig å ikke gi opp, det er viktig å ikke la seg skremme av følelsene.

Ta det med ro. Søk kjærligheten som bor i deg, dette som gjør at du sier: Jeg er glad i ham.

Det du skriver er fornuftig, men.. Man trenger litt følelser for å kunne være kjærester. som venner eller samarbeidspartnere (som jeg føler vi er nå) holder det fint at man er glad i den andre parten, men som partnere er det vanskelig uten noen lidenskap. Skal man ha et samliv uten intimitet? Eller skal man ha feks sex selvom man ikke føler seg tiltrukket av mannen og selv syns det hadde holdt lenge med en klem?

Eller hvordan tenker du at slike ting skal løses uten følelser?

[StellinaX]

Kjenner meg veldig igjen i tankene dine, står og stamper i den samme gjørma (to barn involvert er det også).

Det er utrolig vanskelig å vite for sikkert om det er riktig å bli eller gå, og evt. når man skal ta det store skrittet og gå ut av forholdet. Dersom du føler det er helt over for deg, så er det kanskje riktig å forlate han nå. Men dersom du har en ørliten tro på at ting kan bli bedre dere i mellom, så kanskje dere skulle oppsøke hjelp? (Familievernkontoret f.eks).

Det er så vondt å knuse hjertet på et menneske man er så glad i, og jeg føler virkelig med deg som har det slik du har det!

Umiddelbart tenker jeg at det er "positivt" (i den grad et mulig samlivsbrudd er positivt da) at dere får denne krisen nå før det er evt. barn inne i bildet (går ut i fra at det ikke er det i.o.m at du ikke skriver noe om det?). Synes det er flott av deg å være så ærlig som du er overfor mannen din også! Hva med å reise bort en tur for deg selv eller med en god venninne? Komme deg litt bort fra hele situasjonen og få litt luft til å tenke?

Beklager jeg ikke har noen bedre råd, hadde jeg hatt nøkkelen til denne problemstillingen så hadde jeg gledelig delt den med deg og andre samt benyttet meg av den selv:)

Ønsker deg uansett lykke lykke til!!

[AnonymBruker]

Dersom du vet innerst inne at følelsene er døde og alt han er er en venn så går du. Da gir du deg selv og ham en sjanse på å finne noen som dere kan være lykkelige med. I tillegg så har ikke barn godt av å vokse opp i et hjem hvor av kjærlige følelser er fraværende. Deres forhold påvirker ungene og også hvordan de vil se på et forhold og hva de vil akseptere når de blir voksne.

[Tullepia]

Det du skriver er fornuftig, men.. Man trenger litt følelser for å kunne være kjærester. som venner eller samarbeidspartnere (som jeg føler vi er nå) holder det fint at man er glad i den andre parten, men som partnere er det vanskelig uten noen lidenskap. Skal man ha et samliv uten intimitet? Eller skal man ha feks sex selvom man ikke føler seg tiltrukket av mannen og selv syns det hadde holdt lenge med en klem?

Eller hvordan tenker du at slike ting skal løses uten følelser?

Når man går inn i et samliv er det forhåpentligvis med en forventning om at dette skal vare, men da må det også følge med en forståelse av at samlivet vil kreve stor innsats, og at det vil komme bølgedaler der følelser, intimitet og sex er mangelvare.

Følelser kommer og går. Vi kan gjøre en innsats for å få på plass et nytt og godt utgangspunkt for å vekke de gode følelsene.

Jeg vil anbefale at dere tar et samlivskurs for å få hjelp til å komme på rett kjøl. Det er noe alle par burde koste på seg, både før man trer inn i et forhold og underveis når man merker at det halter.

Det er lett å gi opp, det hardt arbeid å kjempe. Du får selv avgjøre hvor mye du er villig til å satse, men da må du også spørre deg selv: hva skjer om jeg får en ny mann? For samme bølgedal vil komme, før eller senere.

Dette handler om å ta livet for det det er: uforutsigbart, vanskelig, men krydret med mange gode opplevelser, minner og følelser. Let dem opp, del dem og fremfor alt: SNAKK med mannen din.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er i en litt vanskelig situasjon, og trenger noe input fra folk som ikke kjenner meg, da jeg føler de jeg kjenner gjerne er på "mitt lag" uansett..

Kort fortalt (det ble visst langt) : Er straks 30, og vært i ett forhold i snart 8 år. Vi har vært samboere i 7, og for 4 år siden kjøpte vi ett hus sammen.

Vi kommer fra hver vår kant av landet, og jeg flytta til hans landsdel da vi ble samboere. De første årene hadde jeg problemer med å finne en "ordentlig" jobb, ble mye deltids og vikarstillinger i restaurant/utesteder/butikk/, og vi hadde en stram økonomi. Men, de første årene var jo alt rosenrødt, og vi var kjempeforelska, så vi kom oss gjennom det, selv med noen problemer langs veien.

For litt over 4 år siden fikk jeg meg en god og godt betalt fast jobb, som jeg har enda og liker veldig godt, og vår økonomi fikk en kraftig oppsving, og vi har siden det kjøpt både bil og enebolig, som vi har brukt mye tid, penger og energi på senere pusse opp.

Vi har alltid vært veldig forskjellige, jeg er veldig sosial - og liker godt å ha mye å gjøre på fritiden og i jobb, mens han er mer innesluttet/hjemmekjær og vil helst bare være hjemme og slappe av/se film/spille data. Jeg mener også at han er litt sosialt uintelligent. Jeg liker å reise/oppleve ting, utvide horisonten min, bruke penger på opplevelser, mens han igjen heller vil være hjemme og styre med hus og hjem.

På mange måter har jeg syns at forskjellene våre har vært vår styrke i forholdet, at vi har klart å leve våre egne liv, gjøre våre egne ting på hver vår kant, og ikke vært for avhengige av hverandre.

Det siste året har dette begynt å gnage på meg, og jeg tenker helt annerledes. Jeg irriterer meg veldig mye over hva han gjør, og irriterer meg over at vi ikke gjør ting sammen. Jeg har også begynt å tenke mye om hva jeg egentlig føler, og finner ut at - jeg føler jo egentlig ingenting. Jeg er såklart veldig glad i han, men vi har blitt bestevenner som deler regninger og økonomi, og har det veldig greit sånn, men det er ingen... lidenskap.. for å bruke det ordet.

Etter å ha tenkt på dette en god stund, bestemte jeg meg i januar for å ta dette opp med han, og sa da egentlig at jeg ikke følte noe for han lenger, og at jeg ikke så noen fremtid med oss, og at han fortjener noen som virkelig elsker han. Selv om jeg føler at jeg har gitt han noen hint, og ymtet frempå at vi burde gjøre mer sammen i løpet av det siste året, samt vært veldig irritabel ovenfor han, så kom dette som lyn fra klar himmel for han. Han ble såklart totalt knust, og ville vite hva vi kunne gjøre for å få dette til å virke igjen osv.

Veldig vanskelig situasjon, når han ikke tenkte på samme måten i det hele tatt, noe jeg trodde han gjorde til en viss grad.. Jeg ble svak av at han ble så knust, samtidig som jeg tenkte meg om : Hva har han gjort for å fortjene at dama han er så forelsket i, sier at hun vil dra på dagen? Svaret : Ingenting. Ikke vært utro, ikke vært voldelig, bare levd livet som han syns er greit.

Så vi ble enige om at vi skal vente litt, og se hvordan det går noen måneder fremover..

Nå har det gått 2 mnd, og jeg er så ulykkelig! Stakkar han prøver på mange måter i finne på ting med meg, og han sier stadig hvor mye han elsker meg, men jeg er tydeligvis en kald kynisk person, for jeg føler ingenting! Jeg har ingen entusiasme, og jeg har ikke lyst til å finne på ting med han. Jeg har heller ingen seksual-lyst i det hele tatt. Mens i hodet mitt, tenker jeg bare på hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette.

Samtidig så er det en liten tanke bakerst i hjernen min som sier : Hva i helvete er det du driver med? Forlate en snill mann, ett hus, en god stabil økonomi, og ett helt greit liv - bare fordi du ikke finner det spennende og interessant nok? Er det den berømte 30-årskrisa? 7 årskrisa litt på etterskudd?

Dette ble veldig langt, men håper noen kan komme med litt innspill og tanker om dette...

Forstår godt hvordan du har det. dette var som å lese om henne jeg har holdt på med, hun fortalte alt som hun ikke fikk til i forholdet til sin mann. Hvor mye hun irriterte seg over han og lignende, det hva fra den minste bagatell til store saker, som for eksempel sex. Det som forundret meg noen ganger var at jeg fikk sånn innsyn til hennes liv og familie, noe jeg egentlig ikke burde vite, viste nesten mer om dem en hva mannen hennes gjorde, men tenkte at hun er så ferdig med han at jeg la henne bare fortelle så hun fikk tømt seg. Hun kunne heller ikke helt forstå det som du også skriver at hvorfor forlate en snill og god mann bare for å gjøre det? hun fortalte meg også at hun følte seg utro mot meg når hun hadde seg med mannen, noe hun egentlig ikke ville. Kunne ha skrevet flere sider om hvordan hun følte/hadde det. dette kom for en dag at han fant ut at hun hadde en til, da fortalte hun meg at nå skulle hun forlate og lignende. Men…. Det er alltid et men, hun fikk så dårlig samvittighet ovenfor mannen sin at hun valgte å prøve på nytt, noe jeg sa hva en fornuftig tanke.

Men så kommer det som du sier om ulykkelighet, hun var så ulykkelig i det forholdet hun var i at hun ønsket så stort å bryte opp. Noe du også er som jeg forstår av det du skriver. Det jeg sitter igjen med er hun er faktisk mer ulykkelig nå en da vi holdt på, for meg har hun bare utsatt med å dra fra han, noe som du selv har fått kjent på kroppen din… så vis du skal ha noen fornuftige ord så burde du flytte for deg selv så får du kjenne det skikkelig på kroppen om det er dette du vil eller om dette er riktig for deg.

Man skal ikke være ulykkelig i et forhold det gagner ingen.

[Gjest usikker]

Hm..

Jeg skjønner dette med at man ikke skal la følelsene, eller fraværet av følelser styre alt, men jeg er bare 30 år! Og sånn har jeg følt i flere år nå...

Er det sånn resten av livet skal bli? En god venn som man ikke finner seksuelt attraktiv i det hele tatt? Ingen savn når vi er fra hverandre, ingen kiling i magen når vi sees? Lykke når jeg kan være alene hjemme?

Eller er det nok å bare være trygg/ha det stabilt og dele livet med en god venn?

Mitt hode sier nei..

Selv om dette er kjempeskummelt!

[Gjest Mann på 45]

Selv om jeg føler at jeg har gitt han noen hint, og ymtet frempå at vi burde gjøre mer sammen i løpet av det siste året, samt vært veldig irritabel ovenfor han, så kom dette som lyn fra klar himmel for han.

Tenk hvor deilig det kunne vært om kvinner kan si i fra om noe plager dem, slik at ting kan endres før "følelsene blir borte".

Hinting samt å være irritabel er ikke å si i fra. For alt han vet kan det være helt andre ting som gjør deg irritabel.

Det er ikke så vanskelig. MENN FORSTÅR IKKE HINTING.

[Gjest -svime-]

Hm..

Jeg skjønner dette med at man ikke skal la følelsene, eller fraværet av følelser styre alt, men jeg er bare 30 år! Og sånn har jeg følt i flere år nå...

Er det sånn resten av livet skal bli? En god venn som man ikke finner seksuelt attraktiv i det hele tatt? Ingen savn når vi er fra hverandre, ingen kiling i magen når vi sees? Lykke når jeg kan være alene hjemme?

Eller er det nok å bare være trygg/ha det stabilt og dele livet med en god venn?

Mitt hode sier nei..

Selv om dette er kjempeskummelt!

Jeg er helt enig med deg. Jeg kunne hvis jeg hadde lagt godviljen til fortsatt å være sammen med mannen min, han var jo snill med meg. Og jeg er enda veldig glad i han. Men det var ingen lidenskap, ingen gnistrende følelser, ikke noe ønske om å ha sex med han. Jeg trodde også jeg var omtrent frigid. Og den dårlige samvittigheten for at jeg følte slik gnagde meg hele tiden.

For meg er det definitivt ikke godt nok å ha det trygt og godt. Jeg trenger å vite at jeg lever, med de bølgedaler det medfører. Jeg er litt eldre, 37, men jeg føler ikke jeg er klar for å bli fullstendig "satt" i et kjedelig liv. Så egoistisk er jeg. Så jeg har satset og hoppet - og håper at dette var det beste for oss begge to.

[Gjest anonym]

Jeg er helt enig med deg. Jeg kunne hvis jeg hadde lagt godviljen til fortsatt å være sammen med mannen min, han var jo snill med meg. Og jeg er enda veldig glad i han. Men det var ingen lidenskap, ingen gnistrende følelser, ikke noe ønske om å ha sex med han. Jeg trodde også jeg var omtrent frigid. Og den dårlige samvittigheten for at jeg følte slik gnagde meg hele tiden.

For meg er det definitivt ikke godt nok å ha det trygt og godt. Jeg trenger å vite at jeg lever, med de bølgedaler det medfører. Jeg er litt eldre, 37, men jeg føler ikke jeg er klar for å bli fullstendig "satt" i et kjedelig liv. Så egoistisk er jeg. Så jeg har satset og hoppet - og håper at dette var det beste for oss begge to.

Og jeg er helt enig med deg :o)

Jeg var virkelig frigid jeg også helt til jeg begynte å chatte med menn på nett-datingsider. Det var ganske uskyldig helt til mannen min oppdaget det midt i en prosess der jeg egentlig hadde bestemt meg for å skilles.

Og der er jeg enig med mannen i et tidligere innlegg, det holder ikke med å hinte til menn om hva som mangler. Det må faktisk jeg selv innrømme, og det ble en aldri så liten vekker.

Så jeg også satset og hoppet, men landet på mannen min igjen :-). Vi har vidunderlig sex igjen, og begge har innsett at kommunikasjonen var det eneste som manglet.

Lysten og livet er det vi selv som må vanne og pleie, og egoismen er noe skummelt i alle forhold. Jeg kunne ikke tenke meg livet videre med å føle at jeg gjorde det slutt med en som elsket meg men som jeg ikke lyttet til eller så ordentlig.

Okey, det var noe som manglert og han er ikke mr.Perfect, langt ifra. Men jeg har latt han få lov til å vise meg kjærlighet, noe jeg ikke var flink nok til tidligere.

Frigiditet er ganske skummelt på den måten, det hindrer meg i å ta imot. og jeg tror jeg selv var skyld i min egen frigiditet.

[Gjest -svime-]

Og jeg er helt enig med deg :o)

Jeg var virkelig frigid jeg også helt til jeg begynte å chatte med menn på nett-datingsider. Det var ganske uskyldig helt til mannen min oppdaget det midt i en prosess der jeg egentlig hadde bestemt meg for å skilles.

Og der er jeg enig med mannen i et tidligere innlegg, det holder ikke med å hinte til menn om hva som mangler. Det må faktisk jeg selv innrømme, og det ble en aldri så liten vekker.

Så jeg også satset og hoppet, men landet på mannen min igjen :-). Vi har vidunderlig sex igjen, og begge har innsett at kommunikasjonen var det eneste som manglet.

Lysten og livet er det vi selv som må vanne og pleie, og egoismen er noe skummelt i alle forhold. Jeg kunne ikke tenke meg livet videre med å føle at jeg gjorde det slutt med en som elsket meg men som jeg ikke lyttet til eller så ordentlig.

Okey, det var noe som manglert og han er ikke mr.Perfect, langt ifra. Men jeg har latt han få lov til å vise meg kjærlighet, noe jeg ikke var flink nok til tidligere.

Frigiditet er ganske skummelt på den måten, det hindrer meg i å ta imot. og jeg tror jeg selv var skyld i min egen frigiditet.

Jeg beundrer dere som har klart å snu rundt i ekteskapet deres. Det er jo helt klart at man helst vil være der man er og være lykkelig og ha det greit i tillegg til å ha det trygt og godt.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg bar SÅÅ godt!! Det virker her inne som vi er flere i samme situasjon, og det er en trøst å vite! Og så er det herlig å lese om solskinnshistorier, der man har funnet tilbake til hverandre igjen, etter å ha erfart hva man har mistet... Jeg er selv i en lignende situasjon som deg - problemet her er vel at vi snart skal gifte oss og jeg er så innmari usikker på om jeg vil leve med ham resten av livet. Jeg er 32, så ingen ungpike lenger;) Jeg er utrolig glad i min kommende ektemann, men kjenner det på nøyaktig samme måte som deg: begjæret er fraværende, jeg savner ham ikke når han er borte og det kiler ikke i magen i det hele tatt. Men han er verdens beste, stabile, trygge og omtenksomme mann og har aldri gjort hverken meg eller noen andre noe vondt. Skal jeg forlate det trygge og gode jeg har, bare fordi jeg trenger mer spenning og action, eller skal jeg bli og slå meg til ro i forholdet, sånn passe fornøyd med at det var han jeg fikk? Jeg tror at både du og jeg kanskje tenner mer på en litt mer engasjert og initiativrik leder-type, som kan fremkalle lidenskapen i oss. Kanskje med litt småpsykopatiske trekk;) Men - er dette nødvendigvis det beste i det lange løp? Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasitsvar. Jeg vet bare at velger jeg å gå nå, og det gjelder deg også, må vi ta konsekvensene av våre valg og være villig til å leve kanskje uten noen i det hele tatt, eller å finne en annen der kanskje lidenskapen er enorm men tryggheten og tilliten noe mindre...

Jeg tror ikke at det finnes kun EN rett mann. Jeg tror ikke at man noen gang finner det perfekte. Det kan gjerne føles sånn en periode, men man vil alltid finne feil og mangler og det vil alltid være ting som ikke er helt perfekt i et forhold. Unntak finnes sikkert da men... Jeg tror også at man må jobbe for å holde kjærligheten varm og levende. Begge må gi litt ekstra i perioder. For meg ser det ut som at din samboer har tatt litt tak i ting, men det virker som om du ikke åpner opp for forsøkene hans i det hele tatt. Tankene dine er på vei ut av forholdet, da kan han gjøre omtrent alt for deg uten at det likevel hjelper...for tanker påvirker følelsene noe kolossalt. Jeg kjenner det i meg selv også - har jeg først åpnet opp for tanken om at "dette går ikke lenger", så forsvinner følelsene i takt med de negative tankene som trenger seg på.

Dersom du VIL redde forholdet, så tror jeg dere kan klare det, ved å snakke åpent sammen og jobbe med forholdet. Men det blir en JOBB, ingen ting kommer av seg selv. Kan du leve med hans mangler, eller kan du ikke? Kan du få behovene for spenning og opplevelser dekket hos venner, er du fornøyd med det i lengden tror du?

Du må være ærlig med deg selv - på meg virker det som du allerede har tatt avgjørelsen at du vil ut. Da er det bare et spørsmål om tid; gjør det før barna kommer da, isåfall.

Jeg har få dager på meg til å evt avlyse alt. Jeg vet imidlertid ikke hva jeg vil, om jeg vil være i det trygge og gode, eller om jeg vil gi fra meg en fantastisk mann (som likevel ikke er "perfekt") og hoppe ut i det ukjente, da med sjansen til stede for at jeg aldri får den familien jeg alltid har drømt om. Vil jeg det? Denne kjærligheten og livets store valg kan være hard og brutal til tider!!!

Jeg ønsker deg uansett masse lykke til, jeg støtter deg i ditt valg. Går du, vil det uansett bli en vond periode, å forlate en man har delt så mye med og er så glad i, er vondt. Du finner isåfall mest sannsynlig ut om du gjorde det rette. Blir du, så må du selv være villig til å gi, og jobbe hardt for at forholdet skal bli levende igjen.

Spent på å høre hvordan det går! Klem fra meg

[Tullepia]

Hm..

Jeg skjønner dette med at man ikke skal la følelsene, eller fraværet av følelser styre alt, men jeg er bare 30 år! Og sånn har jeg følt i flere år nå...

Er det sånn resten av livet skal bli? En god venn som man ikke finner seksuelt attraktiv i det hele tatt? Ingen savn når vi er fra hverandre, ingen kiling i magen når vi sees? Lykke når jeg kan være alene hjemme?

Eller er det nok å bare være trygg/ha det stabilt og dele livet med en god venn?

Mitt hode sier nei..

Selv om dette er kjempeskummelt!

Er det virkelig så ille? Det så ikke slik ut i åpningsinnlegget. Er du virkelig først lykkelig når han er ute av døra? Synes du har er frastøtende seksuelt sett? Du har åpenbart noen gode følelser for ham også. Du skrev at du er glad i ham, og du kaller ham en god venn.

Ser ut for meg som at du begynner å få hette fordi du er 30 og tror du bikker utfor stupet of no return - dvs: dumper du ham ikke nå, så er toget gått for å finne en kjekkere, penere og mer attraktiv mann.

Hvorfor ble du sammen med denne mannen i utgangspunktet? Spør deg selv det spørsmålet. Hvorfor har du holdt ut i så mange år hvis det er så ulykkelig?

Gå i deg selv og vær ærlig: hvor kommer disse tankene fra? Din egen forfengelighet, eller fra dypet av ditt hjerte? Kan det hende at du ubevisst leter etter grunner til å gå fra mannen din for å kunne finne en "bedre" mann før du blir for gammel? Eller er du genuint ulykkelig?

Jeg spør ikke for å få svar, men vil at du skal tenke over dette. Og jeg vil at du skal snakke med noen som ikke kjenner deg eller din mann, som kan gi deg noen friske innspill og se det hele utenfra.

[Fillay]

Hvordan går det?

[Gjest made4u]

Det er mer enn 11 år siden jeg klarte å miste nær sagt den perfekte kjæreste.

Hva følte jeg så mens jeg var sammen med henne? I starten var det ganske så romantisk med mye nærhet og oppmerksomhet, etter hvert dabbet det av og jeg følte ikke all verden for henne lenger. Men gresset var grønt på den andre siden, og forandringer lokket da alt var så "dødt".

Jeg har siden hatt andre og lange forhold, dog ingen forhold som det der. Etter å ha fått litt perspektiv på det hele, så innser jeg at jeg hadde nær den perfekte samboer. Jo da, vi hadde våre mindre bra sider også, men du verden hvor mye unikt vi delte.

Hva som er riktig for deg vet jeg ikke. Men dette vet jeg, at selv om du nok ikke føler så mye nå, så kan du innse annet senere. Kanskje 7 år frem i tid når du er sammen med en annen, eller singel for den saks skyld.

Om du forlater han, noe som nok ikke er lett men like fult kan være riktig for deg, så være klar over at du kanskje en dag kan komme til å angre. Dog håper jeg du ikke vil gjøre det og at det løser seg til det beste for dere begge.