Mannen min forlot meg for en annen

[AnonymBruker]

Mannen min forlot meg for en annen jente, og de flyttet sammen. Vi har en datter på 2 år sammen, og jeg sliter så utrolig at jeg noen ganger føler jeg ikke skal takle det. Kjærlighetssorg, sjalusi, men i tillegg en sorg over at jeg må dele barnet mitt. at jeg ikke kan være sammen med henne hver dag, at hun har en annen familie, en stesøster og en stemor - at de skal på ferie sammen.

Jeg DØR inni meg. Hvordan overlever man sånt?? Blir det noen sinne bra igjen?

[Imax]

Først og fremst:

Ja, man overlever sånt. Over tid. Men det er et stykke man er på bånn og ikke klarer å se lyspunkter. Jobber med det samme selv...

Det som er viktig er å akseptere situasjonen. Du får ikke gjort noe med den, men du kan gjøre noe med hvordan du opplever den. Se på de positive sidene (ja, det er noen!) og dersom du kan skape noen flere positive sider, så gjør det (f.eks. vær ekstra sosial når du ikke har barna, ta deg tid til å trene osv). I og med at du ikke har barnet ditt hos deg hele tiden, er du kanskje enda mer tilstede når du faktisk har henne? Jeg har i hvert fall merket at når jeg og mannen min har vært sammen om ungene, så har vi vært mindre til stede begge to, enn det vi har vært når vi er alene med dem.

Snakk med venninner, del erfaringer her inne. Det hjelper! Og trenger du ekstra hjelp, gå til fastlegen din og få henvisning til psykolog. Det er ikke et nederlag å få hjelp, det du opplever er faktisk på linje med dødsfall når det gjelder belastning...

Du kommer garantert til å finne deg en ny partner som vet å verdsette deg og vil gi deg masse kjærlighet og trygghet. Men du må først bearbeide sorgen din og komme deg videre før du er mottakelig. Jeg har laget et mentalt bilde av en gravstein som tilhører forholdet vårt. For da kan jeg sørge, og forholde meg til realiteten. Forholdet er over, det er dødt. Forferdelig, men man kan ikke gjøre noe med det, bortsett fra å sørge og jobbe seg oppover og fremover i den nye situasjonen.

Masse varme klemmer og tanker til deg, jeg vet akkurat hvordan du har det. When in hell, keep walking

[AnonymBruker]

Ja det du beskriver høres jo trist ut... Det er vel ikke noen annen måte å takle sånt på enn å komme seg over det, å akseptere at det er virkeligheten din nå..

Men du må akseptere det før du kommer til å få noen fremgang.. Gjør det beste ut av det. =)

[Gjest Gjest]

Det gjør vondt, fryktelig vondt! Har vært der selv, eksisterte kun i den tiden. Helt apatisk. Men i dag har jeg det bedre enn noen sinne. Så ja det er fult mulig å komme over det. Men det vil ta tid og krefter:)